På fredag opptrådte WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange via videolink i rettssalen Westminster Magistrates Court i London, for en kort administrativ høring. Den halvtime-lange saksbehandlingen bekrefter at de grunnleggende juridiske rettighetene til den verdensberømte gravejournalisten blir tråkket på, i det som utgjør en utenomjuridisk overføring [‘extraordinary rendition’].

Assange opptrådte sist i rettssalen Westminster Magistrates Court den 21. oktober og blir for tiden holdt i varetekt i maksimalsikkerhetsfengselet Belmarsh Prison, i påvente av utleveringshøringer til USA som begynner kommende februar. Assange er siktet etter den amerikanske spionasjeloven [US Espionage Act] og står overfor en fengselsdom på 175 år for å ha eksponert USAs krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan.

Han var i en synlig dårligere forfatning enn ved hans siste rettsfremstilling, og virket urolig, sliten og nedbrutt. Vitner fra det offentlige galleriet var enige om at hans helsetilstand så ut til å ha blitt dårligere. Naomi Colvin fra Bridges for Freedom tvitret senere at Assange var «synlig deprimert, med hengende skuldre. Han hadde armene i kors, hele tiden med hendene opp i ermene.»

Høringen begynte med at en domstolsbetjent høyt leste opp Assanges navn og fødselsdato og ba ham bekrefte at disse var riktige. Deretter ba betjenten Assange om å bekrefte at han var «svensk statsborger». Assange korrigerte ham, og sa han var australsk statsborger.

Distriktsdommer Vanessa Baraitser innledet høringen med å henvise til klager fra Assanges forsvarsadvokat Gareth Peirce om at hennes klients tilgang til advokatbistand er utilstrekkelig. Baraitser hevdet at hun «ikke hadde noe ønske om å stå i veien for at noen advokat hadde skikkelig tilgang til deres klient. Det er helt klart i rettens interesse at de har det.»

Hennes påfølgende handlinger viste at dette var en blank løgn.

Baraitser uttalte: «Det jeg kan gjøre og si, er å uttale for åpen rettssal at det ville være nyttig for denne utleveringsprosessen at Mr. Assanges advokater har tilgang til deres klient.» Imidlertid insisterte hun deretter, slik hun har gjort tidligere, på at hun «ikke har noen jurisdiksjon over fengselssystemet» og «ikke kunne utøve noen innflytelse» over beslutninger truffet av fengselsguvernøren for Belmarsh, angående besøksrettigheter for Assanges advokater.

Peirce argumenterte imot med juridisk presedens. Hun bemerket at en dommer som hadde ledet den nylige saken for en annen tiltalte ved Belmarsh, hadde forespurt guvernøren om å innvilge den tiltalte et juridisk besøk. Som Peirce forklarte, er det tilgjengelige fasiliteter i sykefløyen ved Belmarsh for ytterligere juridiske besøk. «Mangelen på det som burde være tilgjengelig» var resultat av at guvernøren prioriterte andre anvendelser for det rommet.

Baraitser var uberørt. Hun gjentok at hun hadde «gitt en klar uttalelse for en åpen rettssal» om at det ville være «nyttig» for Assange å ha tilstrekkelig kontakt med sine advokater: «På dette stadiet er det alt jeg vil gjøre.»

Peirce gikk videre til de praktiske umulighetene for å få utført Assanges forsvar under disse betingelsene. Hun forklarte at forsvarsteamet hadde utarbeidet et «sammendrag av saksanliggender» som de har tenkt å reise i kommende saksgang, deriblant anslagsvis 20 til 25 vitner og omfattende fotnoter med henvisninger til annet bevismateriale.

Fristen for innmelding av bevis er den 18. desember, og neste saksbehandlingshøring er planlagt for den 19. desember. Peirce forklarte imidlertid at hun ennå ikke har vært i stand til å diskutere dokumentet eller underliggende bevismateriale med Assange. Neste tilgjengelige dato for et slikt møte i Belmarsh var den 18. desember, og fengselsmyndighetene ga ham mindre enn én dag til å gjennomgå detaljene.

Forbløffende spurte Baraitser: «Er du enig i at det kanskje er mindre viktig at den informasjonen blir gjennomgått i detalj med din klient?»

Peirce repliserte at dokumentet var «utrolig detaljert ... essensielt og en integrert del ... noe av det er nylig ervervet bevismateriale, noen av det er gjenstand for måneder med etterforskning, ikke alltid i dette landet, som [Assange] ikke er kjent med, pga. blokkeringen av besøk.»

«Til tross for vår beste innsats har ikke Mr. Assange fått overlevert det han må få, og vi gjør vårt ytterste for å få gjennom dette.»

Baraitser svarte at hun «håpet» de kunne «besørge i det minste noe av bevismaterialet» og få konkludert deres diskusjoner den 18. desember.

Videolinken ble avsluttet uten at Assange ble stilt ytterligere spørsmål.

Da Baraitser spurte om det ville være nyttig å få Assange fremstilt personlig i retten den 19. desember, svarte Peirce at det måtte hun diskutere med sin klient, siden det var en «besværlig og klaustrofobisk reise» fra Belmarsh. Hennes svar peker på de nedverdigende forholdene som Assange har vært utsatt fort. Før hans siste opptreden i retten ble han strippet og gjennomsøkt ved ankomst og holdt i et rom beskrevet av fanger som «hete boksen» [‘hot box’].

Et døgn etter den planlagte saksbehandlingshøringen den 19. desember skal Assange intervjues som vitne om overvåkningen av den ekvadorianske ambassaden utført av det spanske selskapet UC Global. Det er anlagt straffesak i Spania mot selskapets eier David Morales.

UC Global spionerte på vegne av CIA på samtaler Assange holdt med sine assosierte, og på privilegerte diskusjoner med hans advokater og leger, mens han var i politisk asyl i ambassaden. Det ble besørget illegal tilgang til telefoner, bærbare datamaskiner og advokaters og journalisters personlige dokumenter.

Dette representerer et grovt brudd på den grunnleggende retten til privilegert kommunikasjon med ens advokat, og burde allerede ha sett den amerikanske utleveringssaken kastet ut av retten.

Det er det en klar og direkte presedens for å gjøre. Da USAs president Richard Nixon anvendte spionasjeloven for å rettsforfølge Daniel Ellsberg for å ha publisert Pentagon Papers som avslørte kriminelle foreteelser i Vietnamkrigen, kollapset saken etter at det ble avslørt at Nixon-administrasjonen hadde hatt tilsyn med illegal spionering på konsultasjoner mellom varsleren og hans leger.

I dag er til og med disse mest elementære juridiske prinsippene skrotet av styringsklassen. Ellsberg-saken og dens avsløringer om krigen i Vietnam satte scenen for det som ble kjent som «Vietnam-syndromet», en bred folkelig fiendtlighet mot amerikanske militærintervensjoner. WikiLeaks oppnådde mye av det samme med sin eksponering av krigsforbrytelser i Afghanistan og Irak.

Med deres behandling av Assange håper styringsklassen å få etablert den omvendte presedensen: en oppheving av demokratiske rettigheter og ødeleggelse av antikrigvarslere, journalister og forleggere, for å bane vei for nye og enda mer katastrofale konflikter.

Gårsdagens halvtime-lange rettsforhandling fant sted bare timer etter at generalvalget i Storbritannia leverte en Konservativ-regjering. Den mest høyreorienterte regjeringen i moderne britisk historie ledes av statsminister Boris Johnson, som med sin «spesielle relasjon» med Trump-administrasjonen så ham den 11. april ønske velkommen den brutale utvisningen av Assange fra den ekvadorianske ambassaden, da han skrev: «Det er bare riktig at Julian Assange endelig står for retten. Hyllest til @foreignoffice-embetsrepresentanter som utrettelig har arbeidet for å sikre dette resultatet.»