Valget av Boris Johnson og Corbynismens fallitt

Valgfiaskoen som Labour Party fikk å erfare under Jeremy Corbyns lederskap i torsdagens generalvalg i Storbritannia er nok et eksempel på den politiske bankerotten for det som går for å være venstresiden og arbeiderorganisasjonene.

Corbyn konfronterte en bredt foraktet, internt splittet regjering, med en leder ansett som én del monster og én del tulling, samtidig med en rekordhøy sosial ulikhet og økende støtte for sosialisme.

Likevel var Corbyn og Labour Party ikke bare ute av stand til å trekke veksler på denne situasjonen, men led et valgskred av et nederlag.

Det vil nå komme en uendelighet av uredelige forklaringer for Labours fiasko. Høyresiden vil erklære at Johnsons seier er konsekvensen av Corbyns «harde venstre»-politikk, trusselen om å gjennomføre en sosialistisk revolusjon, og så videre.

For enhver bare såvidt kjent med Labours og Corbyns lederskaps historikk er denne påstanden absurd.

Corbynistene vil tilby deres eget sett av klargjorte bortforklaringer, med forsøk på å skyve skylden fra seg selv over på arbeiderklassen, som de vil fordømme for å ha vært utilstrekkelig opplyst til å gi sin stemme til Corbyn.

Den internasjonale venstre-middelklassen hilste valgresultatet med en patetisk forestilling av demoralisering. «Jeg gråter, dere gråter» hulket en overskrift i Jacobin Magazine.

«Selv kampen for å opprettholde status quo vil bli mye vanskeligere. Men som trøst har vi nå i det minste flere kamerater å gråte sammen med.»

Disse menneskene gråter over seg selv og ikke over konsekvensene av deres egne handlinger, for å ha promotert det hatede og diskrediterte Labour Party.

Storbritannia ledes nå av en ytrehøyre Konservativ-regjering som under Boris Johnson er forpliktet til å forlate EU (den 31. desember) for å få fullført «Thatcher-revolusjonen».

Johnson vil gå i retningen handelskrig og militær krig i allianse med Trump-administrasjonen, på bekostning av arbeidsplasser, lønninger og arbeidsbetingelser. Hans agenda er å ødelegge den nasjonale helsetjenesten NHS [National Health Service], piske opp nasjonalisme, innføre tiltak mot migranter og gjennomføre et frontalangrep mot demokratiske rettigheter.

Blant alle løgnene og skitten som ble spydd ut av mediene i dette valget var én ting de sa sant: Corbyn var allment upopulær.

Han var upopulær fordi han i løpet av de fire årene siden han vant lederskapet i Labour Party i et valgskred, fullstendig forrådte tilliten til de som stemte på ham. Svak, inkompetent, lat, uvillig til å vise noen som helst evne til å slåss, personifiserte Corbyn feighet og kapitulering.

Corbyn motsatte seg bestrebelsene for å få sparket ut Blairistene, tillot fristilt avstemming i Parlamentet over bombardementet av Syria, forpliktet seg til å fornye [det atomare ubåtprogrammet] Trident, støttet NATOs utgiftsmål og meldte uttalelser om at han ville ta opp til vurdering anvendelsen av atomvåpen. Hans viktigste støttespillere ble drevet ut av partiet basert på falske beskyldninger om antisemittisme, uten at Corbyn løftet en finger til deres forsvar.

Corbyns personlighet var imidlertid uttrykk for hans bankerotte politikk. Hele hans politiske karriere, sentrert på en allianse med stalinistene som sogner til Morning Star, involverte å distansere seg fra Labour Partys største politiske forbrytelser, som Irak-krigen i 2003, uten noen gang å utsette hans posisjon i Westminster for fare.

Det som er avslørt med Labours valgfiasko er den type politikk som bestreber seg på å fornekte arbeiderklassens revolusjonære karakter.

Under Corbyns lederskap kastet Labour fra seg enhver klasseappell, til fordel for å fremme en agenda basert på identitetspolitikk basert på hudfarge, nasjonalitet, etnisitet, kjønn og seksuell legning.

Chantal Mouffe, venstre-middelklassens ideolog, beskrev Corbyn som potensielt det mest vellykkede eksempel på ei ny bølge av «venstrepopulisme», fordi han «står i spissen for et stort parti og nyter fagforeningenes støtte». Resultatet ville avhenge av hans avvisning av «det tradisjonelle venstres politiske demarkeringslinje ... etablert på grunnlag av klasse».

Det de som nå gråter over Corbyns nederlag oppdager er at deres egne villfarelser og ønsketenkning ikke var delt av befolkningens brede masse, som avgjorde Corbyns skjebne.

Den tragiske sannhet er at hadde Corbyn vunnet valget ville han kommet til Buckingham Palace for å kysse dronningens hånd, for deretter å kunngjøre et kabinett dominert av Labours høyreside. Figurene impliserte i Tony Blairs deltakelse i den kriminelle Irak-krigen, om ikke Blair selv, ville vært de utvalgte til å bemanne 10 Downing Street.

Corbyns svik ville vært enda mer underdanig enn til-og-med SYRIZA-regjeringen av det «radikale venstre» i Hellas, som gjorde landet til en vasall av IMF og EU, et råttent fengsel for flyktninger og et regelrett politidiktatur.

Det ville ikke vært et snev av sosial reform fra en Corbyn-regjering. Den eneste forskjellen er at utnevnelser ville vært gjort for å tilfredsstille ulike etnisitetsbaserte, hudfargebetingede, kjønn og seksualkriterier, i tråd med identitetspolitikkens krav.

Corbyns fiasko er demaskeringen ikke bare av Labour Party, men av hele perspektivet på den «parlamentariske veien til sosialisme». De store spørsmålene om krig, fattigdom og sosial ulikhet kommer ikke til å bli løst av snedig gjennomført valgkamp.

Forutsetningen for å løse noen som helst av de store sosiale problemene menneskeheten står overfor er en massiv mobilisering av arbeiderklassen og en intensivering av klassekampen, på en global skala.

Bare en bevegelse som identifiserer seg med denne kampen, som bryter gjennom den nedrige nasjonalistiske debatten om Brexit, og slåss for et program for internasjonal proletær enhet, vil være i stand til å vinne arbeiderklassens tillit og lede den i kampen for sosialisme.

Dette er Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonales perspektiv (ICFI).

Uttalelse fra redaksjonsrådet for WSWS

Loading