Tidligere Hollywood-produsent Harvey Weinstein og hans konkursrammede selskap har inngått juridisk forlik med flere titalls kvinner som har anklaget ham for seksualovergrep, meldte diverse medier sist onsdag.

I oktober 2017 publiserte New York Times og magasinet New Yorker beretninger som inneholdt beskyldninger mot Weinstein om seksualtrakasseringer og overgrep. Artiklene bidro til å lansere #MeToo-bevegelsen, som siden har resultert i fjerning eller beskjemmelse av forskjellige velkjente menn innen media, kunst og det politiske liv.

Bestrebelser for å få organisert et økonomisk forlik mellom Weinstein og hans beskyldnere har pågått i mer enn et år. I mai dukket det opp mange nyhetsberetninger som hevdet at et oppgjør var nært forestående, men det oppsto forhindringer og innvendinger.

Avtalen som til slutt ble oppnådd, som ikke ville forplikte Weinstein til å innrømme noen feilhandling, innebærer deling av $ 25 millioner mellom dusinvis av beskyldnere. Weinstein skulle selv ikke betale noe av pengene; da de skulle komme fra forsikringsselskaper som representerer hans tidligere uavhengige filmstudio Weinstein Company (TWC), som nå er under konkursforhandlinger.

Betalingen til de angivelige ofrene skulle være del av et oppgjør på $ 47 millioner, som ifølge Times er ment å «sluttføre» alle TWCs finansielle forpliktelser. Avtalen må enda godkjennes av føderale dommere i Delaware og New York.

I sin beretning, ført i pennen av Jodi Kantor og Megan Twohey, forfatterne av Weinstein-«eksposéet» i 2017, beskriver Times vilkårene i den tentative avtalen: «Atten av de påståtte ofrene [som hadde anlagt saker uavhengig] ville dele $ 6,2 millioner, uten at noe enkeltindivid skulle få mer enn $ 500 000. En separat pott med penger, på $ 18,5 millioner, ville bli avsatt til de som var del av et klassesøksmål [‘class-action case’], New York-statsadvokatens søksmål og eventuelle fremtidige fordringshavere, med en rettsoppnevnt verge som skulle allokere utbetalinger basert på alvorlighetsgraden av den påståtte skaden.»

Videre: «Mer enn $ 12 millioner … ville gå for dekning av noen, men ikke alle, saksomkostningene for Mr. Weinstein; hans bror Bob; og andre tidligere medlemmer av selskapets styre, sa advokatene. Styremedlemmene ville være isolert fra fremtidig ansvar, og de påståtte ofrene ville droppe sine krav mot Mr. Weinstein og andre direktører.»

En viss grad av usikkerhet gjenstår. To kvinner, produsent Alexandra Canosa og skuespiller Wedil David, som begge fremmet søksmål mot Weinstein, har gjennom deres advokater indikert at de planlegger å utfordre $ 25 millioner avtalen i retten. Skuespiller Ashley Judd, en prominent #MeToo-skikkelse og aktivist for Det demokratiske partiet, anla separat søksmål mot Weinstein. Hennes sak er ikke del av denne ordningen.

Advokater for Canosa og David fordømte forliket for å tilby for lite penger til de påståtte ofrene. Canosas advokat Thomas Giuffra kalte avtalen «en skam. ... Det er et elendig tall, det er altfor lavt.» Han kalte den generelle utformingen av avtalen «vanvittig». Douglas Wigdor, som er advokat for tre av Weinsteins anklagere, inkludert David, kommenterte: «Dette er det verste forliksoppgjøret jeg har sett i hele min karriere.»

Weinstein, for tiden på frifot mot kausjon, står overfor en kriminalanklage i en rettssak berammet å begynne i januar. Han har erklært seg ikke skyldig i anklager om å ha voldtatt ei kvinne på et hotellrom i New York City i 2013, og for å ha utført en tvungen seksualhandling på ytterligere ei kvinne i 2006.

Det er mye som er nedrig og skittent rundt finansavtalen som ble kunngjort på onsdag. Nesten alle involverte har blitt skadet eller tilsmusset av denne saken, og av dens tilsynelatende forliksoppgjør. Weinsteins liv og karriere har blitt uopprettelig ødelagt. Hans fysiske helse ser ut til å forverres raskt, og det er rapporter om at han snart vil erklære seg personlig konkurs.

Enkeltpersoner som, ærlig talt, aldri har bevist noe i en rettssal, og som kanskje ikke er offer av noe slag, vil kunne tjene en halv million dollar hver. Diverse mennesker, deriblant en horde advokater, vil berike seg. Den sosiale atmosfæren har lidd aller mest. Mye av den amerikanske allmennheten ville rett og slett gjerne sett hele den nedverdigende affæren forsvinne. Den vil huskes først og fremst for den nevrotiske selvopptattheten den har sluppet løs i Hollywood og andre steder.

Etter 18 måneder der offentligheten ble utsatt for et jevnt bombardement av seksualskrekkhistorier, fant en opinionsundersøkelse utført av Vox/Morning Consult i mars at 63 prosent av de spurte kvinnene enten var «veldig» eller «noe bekymret» for at menn ble beskylt for seksualovergrep og trakassering, mot 21 prosent som ikke var opptatt av en slik mulighet. 65 prosent av de spurte kvinnene var bekymret for at straffen for mindre alvorlige former for seksualovergrep eller trakassering var den samme som straffen for mer alvorlige former for slik oppførsel, mot 25 prosent som ikke var bekymret.

Til tross for at det har gått mer enn to år og har vært fremsatt mengder av beskyldninger, er Weinstein fortsatt ikke funnet skyldig i en eneste forbrytelse. Hans beskyldnere ynder å tilskrive dette hans angivelig enorme makt. Produsenten har mistet sin kone, sin karriere og sitt selskap og sine inntekter. Hans navn kan ikke nevnes i medien uten at adjektivet «beskjemmet» er knyttet til det. Ofte blir tilnavn som «skurk», «monster», «rovdyr» eller «paria» lagt til for godt mål. Ifølge mange beskyldnere og kommentatorer, som åpenbart ikke vet hvordan et slikt fenomen arter seg, presiderte Weinstein over et «terrorstyre».

Uansett hvilken autoritet han utøvde, er den for lengst borte. Det som gjenstår er spørsmålet om hvorvidt Weinstein faktisk begikk en forbrytelse av noe slag. Brautende, uforskammet og moralsk støtende oppførsel, «gråsone»-opptreden, er ikke i strid med loven.

Det er tilnærmet umulig å finne et fnugg av rasjonell kommentar i amerikanske medier om Weinstein-saken, og absolutt ikke fra Times, Farrow, New Yorker, de forskjellige feministiske forståsegpåerne, Nation og så videre. I disse kretsene er det ikke en antydning til demokratisk sinnelag, alt er hevngjerrig og aggressivt, selvmedlidende, selvhevdende identitetspolitikk. Ropene om blod fortsetter.

Slike krefter tilbyr en stort sett fantasifull versjon av film- og underholdningsindustrien og dens moralske beskaffenhet. En av få fornuftstemmer som har funnet sin vei til allmennheten de siste to årene tilhører regissøren Terry Gilliam, berømt via Monty Pythons Flying Circus. Gilliam uttalte i mars 2018 til AFP at Weinstein hadde blitt eksponert fordi han «er en drittsekk og han fikk seg så mange fiender». Men regissøren fortsatte med å si poengtert: «Det er en verden av ofre. Jeg tror noen mennesker gjorde det veldig bra av å ha møtt Harvey, mens andre ikke gjorde det. De som gjorde det visste hva de gjorde. Dette er voksne mennesker, vi snakker om voksne med massevis av ambisjon ... Jeg kjenner nok jenter som var i Harveys suiter som ikke var ofre og forlot.»

Gilliam kommenterte også: «Harvey åpnet døra for noen få mennesker, ei natt med Harvey – det er prisen du betaler ... Noen mennesker betalte prisen, andre mennesker led av det.» Gilliam bemerket at #MeToo-kampanjen hadde blitt «tåpelig, mennesker blir beskrevet i latterlige formuleringer, som om det ikke er noen reell menneskelighet igjen lenger».

Det er i denne forbindelse verdt å påminne om Lucia Evans skjebne og hennes påstander. Evans’ påstand om at Weinstein tvang henne til å utføre oralsex på ham i 2004, fremgikk tydelig i Ronan Farrows heksejakt av en artikkel i New Yorker i oktober 2017, og den dannet grunnlaget for en av de tre kriminalsakene Weinstein opprinnelig sto overfor. Saken ble kastet ut av domstolen i oktober 2018 da det ble kjent at en venn av anklageren hadde fortalt politiet i 2004 at Evans, den gangen 21 år gammel, hadde samtykket til sexhandlingen med Weinstein fordi han lovet henne en skuespillerjobb.

I vår kommentar til ett år [engelsk tekst] med #MeToo-heksejakta, antydet vi at i visse tilfeller hadde antagelig individer samtykket, motvillig eller på annen måte, «til seksuell aktivitet for å kunne lykkes i en karriere, og berettiget det som en av de ubehagelige omkostningene assosiert med ‘å slå igjennom’. ... Beskjemthet og anger kan sette inn senere, spesielt hvis ting ikke går helt som forventet. Enkeltpersoner, inkludert kvinnelige skuespillere som ser sine karrierer stagnere eller blekne – i mange tilfeller uten at det er deres feil – kan blindt og hevngjerrig konsentrere deres skuffelser eller desillusjonering med Hollywood retroaktivt på en figur som Weinstein.»

Da Weinstein-skandalen først brøt ut i 2017, argumenterte vi her i WSWS for en nøye vurdering av politikken i saken, og antydet at uten tvil «er noe mer involvert enn bare Weinsteins oppførsel», og dessuten var det trygt «å anta at skandalen vil få konsekvenser». To år, hundrevis av beskyldninger og utallige sensasjonelle medieoppslag senere (Weinsteins advokater, som argumenterte fånyttes for en flytting av rettssakens lokalisering, bemerket nylig at deres klients navn hadde blitt «nevnt online [bare!] i New York Posts sladderspalte Side Seks mer enn 11 000 ganger»), trenger den spådommen neppe å berettiges.

Som vi bemerket i 2017, var det ikke nødvendigvis slik at New York Times publiserte sin Weinstein-artikkel ut fra en fullstendig utarbeidet plan, annet enn den ivrige forfølgelsen av deres identitetspolitiske agenda. Som det skulle bli viste #MeToo-kampanjen seg å være en forlengelse og utdyping av den uærlige og provoserende responsen fra kretsene rundt Hillary Clinton og Det demokratisk partiet under valgkampen på Brock Turner-saken ved Stanford University i juni 2016.

Problemet med anliggendet seksualmisgjerninger, manipulert av skikkelser som Farrow, en tidligere Clinton-assistent, ble ett karakteristisk trekk av bestrebelsen på å kanalisere øvre-middelklassesjiktenes frustrasjoner og harme, spesielt over valget av Donald Trump, i en høyreorientert retning. Times og resten av lauget satte seg fore å organisere en stormende horde av hysteriske elementer, med vel-publiserte påstander som var ment å avlede oppmerksomhet fra den sosiale ruineringen og ulikheten, det ondsinnede angrepet på immigranter og faren for krig med Russland og Kina.

Weinstein-saken har alltid hatt mye å gjøre med helt bestemte sosiale og økonomiske interesser, politikk og penger. Detaljene i det nylig annonserte finansielle oppgjøret gjør ingenting for å endre den vurderingen.