I kjølvannet av statsminister Édouard Philippes fjernsynstale onsdag i forrige uke, der han lovet å pålegge alle betingelsene for hans upopulære pensjonsnedskjæringer, var det på tirsdag for tredje gang i den anledning masseprotester i byer over hele Frankrike.

Aksjonsdagen var den største siden den massive streiken i offentlig sektor ble innledet den 5. desember. Ifølge fagforeningene marsjerte nesten to millioner streikende, ungdommer og pensjonister i protest mot president Emmanuel Macron, og ifølge tvilsomme politianslag var det 600 000. Demonstrasjonene viste at det sprer seg motstand mot fagforeningsbyråkratiets forhandlinger med det korrupte regimet blant de protesterende, og parallelt er det økende oppfordringer om å få ned Macron.

Fagforeningene skulle delta i samtaler med Philippe i går [onsdag] i søk etter en avtale, dvs. et forræderi av den bredt populære streiken mønstret av hundretusener av arbeidere. Det er faktisk ingenting å forhandle om med Philippe, som på tirsdag talte i nasjonalforsamlingen samtidig med protestmarsjene, der han erklærte at han var «fullstendig besluttsom» på å få innført nedskjæringene. Etter å ha sendt tungt bevæpnede politistyrker for å angripe «gul vest»-protesterende i over et år, forsøker han nå med politiundertrykking å få knust motstanden i det overveldende flertallet av den franske befolkningen mot hans pensjonsnedskjæringer.

Arbeiderne på sin side responderer derimot på grunnplanbølga av arbeiderklasseopposisjon, ikke bare i Frankrike, men over hele verden. Masseprotester har rystet Algerie, Irak, Libanon, Chile og India, og streiker av bilarbeidere, gruvearbeidere og lærere har rammet USA. Fremveksten av en direkte politisk konfrontasjon over innstramminger, mellom arbeiderklassen og Macron, som støttes av verdens finansmarkeder, understreker de revolusjonære implikasjonene av denne tiltakende globale protestbølga.

Det stalinistiske fagforbundet CGT – Confédération général du travail – rapporterte at det var 1,8 millioner demonstrerende på tvers av hele Frankrike. Paris-protesten samlet ifølge CGT en enorm folkemengde på 350 000. Fagforeningene kunngjorde at det var 200 000 demonstranter i Marseille; 120 000 i Toulouse; 60 000 i Bordeaux; 40 000 i Lyon; mer enn 30 000 i Lille, Rouen, Le Havre, Nantes og Grenoble; og mer enn 15 000 i Montpellier, Amiens, Brest, Rennes, Perpignan, Clermont-Ferrand, Limoges, Tours og Nancy.

Ved de offentlige skolene og De franske nasjonale jernbaner (SNCF) spratt deltakelsen i streikene skarpt opp, der en tredjedel av jernbanearbeiderne tok del i streiken, sammenlignet med 11 prosent dagen før. Hele 75,8 prosent av lokførerne var i streik, mot 61 prosent dagen før. Ved SNCF og i massetransporten i Paris og Marseille var halvparten eller flere av tog- og busstjenestene nedstengt. Ifølge departementet for nasjonal utdanning var 25 prosent av grunnskolelærerne og 23 prosent av lærere ved videregående skoler i streik, mot henholdsvis 50 og 60 prosent ifølge fagforeningstall.

Elektrisitetsfagforeninger rapporterte at de hadde kuttet strømmen til deler av Bordeaux og Lyon-regionene, som berørte 90 000 hjem i opptil en time.

Som den 5. desember angrep opprørspolitiet demonstrantene i flere byer. I Paris ble 2 422 demonstranter ransaket av politiet, som arresterte 11. I Paris omringet opprørspolitiet gjentatte ganger demonstranter og sperret dem inne, som blant annet førte til voldelige sammenstøt på Place de la Nation, der flere demonstranter ble såret. I Nantes angrep opprørspolitiet marsjen, og brøt demonstrantene opp i to grupper ved å avfyre enorme mengder tåregass.

Laurent, en streikende kommunearbeider i Paris, uttalte til WSWS at det var på tide å få ned regjeringen: «Macron ble innsatt av finansfolka, han ble valgt på automatikk, som det var med så mange presidenter de siste tiårene. Jeg er for å få kastet ut Macron og få ned regjeringen.» Han oppfordret til «en fredelig revolusjon, men likefremt, en revolusjon».

Da WSWS-reportere reiste perspektivet av å bygge uavhengige aksjonskomitéer for å ta kampen ut av fagforeningenes og -forbundenes hender, svarte han: «Det er noen ledere i våre fagforeninger, jeg vil ikke si at de alle er like, men de jobber for deres fagforening og for deres egne personlige liv. Noen forhandler altfor ineffektivt med de som styrer oss.»

Laurent understreket også sitt raseri over den utbredte politivolden i Frankrike: «De venter ikke en gang på at demonstranter skal knuse noe. Vi blir tåregasset, vi blir skjøvet, vi blir fornærmet, vi blir hånet, vi blir sperret langs rutene våre. Det er virkelig overveldende, det virkelig å få en følelse av hva politiundertrykkingen er i dag. Jeg inviterer alle de som ikke kommer til demonstrasjoner om å komme, ikke nødvendigvis for å delta, men bare for å se hvordan politiet oppfører seg mot demonstranter ... Det er de som blir såret, de som mister øyne, de med hender som blir blåst av, de døde. Man må spørre seg: er dette Frankrike i 2019?»

Laurent understreket også sin solidaritet med masseprotestene over hele verden, deriblant protestene i Hong Kong. Han sa: «Finansen styrer alt, og nå er det på høy tid at dét endres.»

I Marseille understreket Danielle, som har gått av med pensjon etter å ha jobbet 40 år på sykehusene, sin totale mistillit til fagforbundsforhandlingene med Macron. Hun sa at regjeringen «kan kanskje gi etter på et par forslag som de på forhånd hadde planlagt å måtte gi opp, mens de ventet på å se hvordan protestene skulle utvikle seg. Men de få tingene de vil endre vil ikke være de grunnleggende poengene. Jeg er ikke enig med fagforbundene, og spesielt ikke med CFDT» – Det franske demokratiske arbeiderforbundet [Confédération française démocratique du travail] – som støtter de fleste av Macrons foreslåtte nedskjæringer.

Hun la til at med Macron «kan det ikke være noen forhandlinger, vi har kommet forbi det punktet». Hun fortsatte: «Denne reformen og dens ‘poeng’-system er en katastrofe. Det er så vagt, ingen har noen anelse om hvordan vi blir lurt.» Om de voksende arbeiderkampene internasjonalt sa hun: «Disse eksploderer i hvert hjørne av kloden, og det er veldig bra ... Vi må velte hele kapitalistsystemet.»

CFDT-lederen Laurent Berger deltok i 30 minutter i Paris-protesten før han slo en rask retrett. Pressen sammenlignet dette med streikene mot pensjonskuttene i 1995, da streikende veltet CFDT-leder Nicole Notats bil, for å protestere mot hennes støtte til nedskjæringene.

Disse hendelsene fremhever klassejuvet som skiller arbeiderne fra fagforeningene og -forbundene, og deres småborgerlige politiske forsvarere, som partiet LFI [Ukuelige Frankrike; La France insoumise] og Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA). De innordner seg med CGT, som kritiserer nedskjæringene samtidig som de i det stille forhandler med staten. For å få ned Macron-regjeringen og det internasjonale finansaristokratiet, har imidlertid arbeidere behov for å få bygget kamporganisasjoner uavhengig av fagforeningene – aksjonskomitéer for streikende og demonstranter – og for å utvikle en internasjonal bevegelse for å få overført makten til arbeiderklassen.

Aurélien, en student i Paris, fortalte WSWS at streiken er «kulmineringen av flere streiker og protester de siste to årene i Frankrike. Siden Macron ble valgt er vi konfrontert med en ekstrem fritt-markedspolitikk som øker den sosiale ulikheten… Folk er ekstremt sinte, ‘gul vest’-bevegelsen siden i fjor har hatt store konsekvenser, og disse streikene er det logiske resultatet av det.»

Delphine, som jobber for et non-profit foretak i helsevesenet, fortalte WSWS i Marseille at hennes yrke «er spesielt hardt rammet». Hun fortsatte: «Vi lever på kortvarige kontrakter, med mange kvinnelige ansatte, som er de glemte ofrene for denne pensjonsreformen. Vi er avhengige av subsidier fra staten, som systematisk kutter dem. Dette kuttet er strået som brakk kamelens rygg.»

På spørsmål om Macrons oppfordring om å støtte kuttene fordi de angivelig ville redusert ulikheten mellom menn og kvinner i forhold til pensjonsnivåene, svarte Delphine: «Dét er ikke sant. Denne reformen gjør ingenting for å takle tvungent deltidsarbeid eller karrierer oppdelte på grunn av fødselspermisjoner.» Hun la til at Macrons løfte om at hans reform ville garantere et minimum pensjonsnivå på $ 1 000 månedlig «ikke er et fremskritt», og tilføyde: «Det nivået er så vidt over fattigdomsgrensa.»