Chelsea Manning må ikke glemmes!

19 December 2019

Tirsdag den 17. desember var varsleren Chelsea Mannings 32-årsdag, som ble tilbrakte alene i ei fengselscelle i Alexandria i Virginia, hvor hun har vært innesperret i ni måneder for å nekte å vitne for en storjuryhøring mot WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange.

Med fengslingen av Manning bestreber den amerikanske styringsklassen seg på å få etablert det diktatoriske prinsippet at verdens befolkning ikke har noen rett til å vite om imperialistiske krigsforbrytelser og ingen rett til å ytre sin motstand mot selve krigene. Det endelige målet er å forberede for fremtidige kriger av enda større skala. Av denne grunn er kampen for Mannings løslatelse av avgjørende betydning for milliarder av mennesker over hele verden.

Manning har vært forfulgt, jaget og svertet av verdens mektigste regjering i det meste av hennes voksne liv. I en alder av 23 år hjalp hun WikiLeaks med offentliggjøringen av hundretusenvis av sider med bevismateriale på amerikanske krigsforbrytelser. Et tiår senere raser krigene fortsatt. Hele samfunn er lagt i ruiner, med millioner av sivile drept og titalls millioner tvunget på flukt fra sine hjem.

Chelsea Manning

Som gjengjeldelse for Mansings eksponering av krigsforbrytelser låste Obama-administrasjonen henne vekk i syv år, dømt etter spionasje-loven. I løpet av de syv årene ble hun utsatt for tortur påført av de militære vokterne hun hadde avslørt som krigsforbrytere.

Til dags dato sier Manning at hun ikke har angret.

I januar 2017 ble Mannings dom omgjort og hun ble løslatt fra fengsel i mai samme år, i en alder av 29. Men bare halvannet år senere stevnet justisdepartementet henne og truet med å sperre henne inne igjen om hun ikke vendte seg til statens bevis mot Assange.

Mannings svar på stevningen var en historisk profil på politisk mot.

«Jeg vil ikke samarbeide med denne eller noen annen storjury,» sa hun på en pressekonferanse utenfor rettssalen da hun var i ferd med å bli satt i varetekt. Hun ombestemte seg ikke da regjeringen prøvde å lokke henne med juridisk immunitet, og hun ble sendt tilbake til fengsel den 8. mars 2019.

I mai, da dommer Anthony Trenga truet med å ilegge henne massive bøter for hver dag hun nektet å vitne, så hun dommeren rett i øynene og sa at hun ikke ville la seg hverken kjøpe eller skremme: «Jeg vil heller sulte enn å endre mine prinsipper i denne forbindelse,» sa hun, og la til: «Regjeringen kan ikke få bygget et fengsel ille nok, kan ikke få skapt et system som er verre enn tanken på at jeg noen gang skulle endre mine prinsipper.»

Som en mafiaboss kalte dommer Trenga disse uttalelsene «uheldige», og idømte henne en dagbot på $ 1 000 for hver dag hun forblir taus i fengselet. Hennes akkumulerte bot har nå nådd $ 440 000 [NOK 3 967 480].

Fengslingen av Manning er et illegalt hykleri, som er brudd på ytringsfriheten og på den amerikanske Konstitusjonens forbud mot grusom og uvanlig straff.

Storjuryen ble ulovlig nedsatt som del av fabrikkeringen av tiltalen mot Assange, der den amerikanske regjeringen har anvist torturen av WikiLeaks-utgiveren påført av britiske myndigheter, begrenset hans muligheter til å kunne møte sine advokatene der han er fengslet i London, og spionerte på hans fortrolige advokat-klient-samtaler for å få tvunget frem hans rettsforfølgelse på amerikansk grunn, gjennom det som utgjør utenomjuridisk overføring fra Storbritannia.

Mens formålet med en storjury angivelig er å fastslå anklagene mot rettssubjektet, kan det ikke være noe lovlig formål for storsjuryen i dette tilfelle, siden rettssubjektet Assange allerede er siktet for brudd på spionasje-loven.

Det ultimate formålet med fengslingen av Manning har ikke noe å gjøre med noen lov. Det er for å straffe Manning nok en gang for hennes handlinger i 2010, i strid med forbudet mot dobbel straff. I november fordømte Trump Manning, og sa at det var en feil å «la den personen gå» etter at hun «stjal enorme mengder klassifisert informasjon».

Moira Meltzer-Cohen, Mannings advokat, forklarte til World Socialist Web Site:

«Regjeringen har allerede ettertrykkelig anklaget målet for denne etterforskningen; åpenbart har de på nåværende tidspunkt ikke noe legitimt behov for Ms. Mannings vitnesbyrd. Uansett vil det å holde henne tvungent innesperret ikke påvirke henne til å samarbeide, og fungerer bare til å straffe henne utillatelig. Trumps vedvarende invektiver mot henne styrker bare oppfatningen av at hennes nåværende fengsling er urettmessig motivert av et nakent ønske om å se henne lide for tidligere handlinger.»

Den illegale fengslingen er produktet av en konspirasjon som involverer hele det politiske etablissementet, dekket til av en øredøvende taushet fra foretakspressen. New York Times, som publiserte mange av Mannings lekkasjer i 2010, har ikke skrevet om hennes fengsling siden mai.

Men den aller viktigste rollen i denne operasjonen har vært utført av de selverklærte «sosialistene» i Det demokratiske partiet. Ved deres taushet om Mannings fengsling og forfølgelsen av Assange, der de derved har forsterket medienes blackout, forhindrer Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez bevisst at disse store forbrytelsene kommer til allmennhetens oppmerksomhet og skaper opposisjon innen brede deler av befolkningen, deriblant fra millioner av ungdommer som var barn da Manning først ble arrestert.

Som respons på et spørsmål fra Intercepts Ryan Grim i oktober om Obama- og Trump-administrasjonenes rettsforfølgelse av varslere, refererte Sanders bare til CIA-«varsleren» som meldte inn en klage på Trumps telefonsamtale med Ukrainas president Volodymyr Zelenskij. Sanders sa: «Loven er helt klar. Varslere har en veldig viktig rolle å spille i den politiske prosessen, og jeg støtter denne varslerens mot, hvem enn han eller hun måtte være.»

I det samme intervjuet sa demokratenes kongressrepresentant Alexandria Ocasio-Cortez, som er medlem av Demokratiske sosialister i Amerika (DSA): «Jeg vil ikke snakke ut av rekkefølge,» når det gjelder konkrete rettsforfølgelser av varslere.

Sanders, Ocasio-Cortez og deres støttespillere utgjør ikke en opposisjon mot det politiske etablissementet, men snarere et kritisk element innen det.

Det som står på spill er spørsmål om liv og død. Den amerikanske styringsklassen ser på Mannings fengsling som en strategisk nødvendighet, som setter en presedens for utenomjuridisk fengsling av enhver som motsetter seg pågående og kommende kriger.

Trumps nylig benådning av krigsforbrytere som drepte uskyldige sivile og skjendet sine ofres lik, er på tilsvarende måte en melding om at Trump, med hans ord egne, «stiller opp for krigerne» ved å gi militæret frie tøyler til å begå krigsforbrytelser. Styringsklassen ser på dette som nødvendig for så hensynsløst som mulig å kunne ivareta Wall Streets interesser i global skala.

Den avgjørende sosiale basen for forsvaret av Manning og Assange ligger ikke i den «opplyste» øvre-middelklassen, som har sett sine aksjeporteføljer gå til værs de 20 årene siden lanseringen av «krigen mot terror», men snarere i arbeiderklassen, som har betalt for krigene med deres liv og levestandarder.

I 2019 har titalls millioner mennesker – i all vesentlig grad arbeidere, studenter og unge mennesker – tatt til gatene på alle kontinenter. I land så forskjellige som Frankrike, Haiti, Irak, Libanon, Chile og Sudan, ble demonstrantenes motstand mot innstramminger uadskillelige fra motstanden mot politi-militær-vold og medienes medvirkning til angrepet på demokratiske rettigheter.

Det haster med at kravet om løslatelse av Julian Assange og Chelsea Manning tas opp i arbeiderklassens massekamp mot krig, undertrykking og sosial ulikhet, og mot kapitalistsystemet som er deres kilde.

Eric London