Kampen mot kommunalistisk reaksjon i India er kampen for sosialisme

India har vært skaket av ei voksende bølge av masseprotester etter at statsminister Narendra Modis BJP-regjering (Bharatiya Janata Party) den 12. desember banket gjennom til lov sitt hindu-overherredømme-motiverte konstitutionelle endringstillegg CAA [Constitutional Amendment Act].

CAA-tillegget gjør religion til et kriterium for bestemmelse av statsborgerskap, for første gang i det uavhengige Indias historie. Det er et viktig skritt i retning av å realisere målet til BJP og partiets ideologiske mentor, det dulgte fascistiske RSS – om å få forvandlet India til et hindu-rashtra eller en hindu-stat, der den muslimske minoriteten «tolereres», men bare så fremt den godtar hindu-overherredømme.

Indere roper slagord under en protest mot Citizenship Amendment Act in Nalbari, India, fredag den 20. desember 2019 [Foto: AP Photo/Anupam Nath]

Muslimske studenter og ungdommer har vært i fronten for antiCAA-protestene. Men protestene har skjært på tvers av religiøs-sekteriske, etniske og kasteskillelinjer, og har oppslukt alle deler av India.

Demonstrasjonene mot statsborgerskapsloven etterfølger ei bølge av streiker i India og på Sri Lanka, som er del av et globalt oppsving av klassekampen, som spenner fra de amerikanske kontinenter til Europa, Asia og Afrika.

En rystet BJP-regjering har svart på antiCAA-protestene med masserepresjon. Minst seks mennesker ble drept på fredag i sammenstøt med sikkerhetsstyrker i det nordlige India. I store strøk av landet, deriblant hele Uttar Pradesh (med en befolkning på 230 millioner) og Karnataka (65 millioner) og deler av den nasjonale hovedstaden Delhi, har regjeringen påkalt straffelovens Seksjon 144, og gjort alle ansamlinger av mer enn fire personer illegale. Titalls millioner er blitt fratatt tilgang til internett og i noen tilfeller også mobiltelefontjenester.

Under CAA-endringstillegget blir alle personer – bortsett fra muslimer – som migrerte til India før 2015 fra Afghanistan, Pakistan og Bangladesh effektivt sett innvilget statsborgerskap. Dette er forberedelser for en enda mer faretruende kommunalistisk operasjon: det å tvinge alle Indias 1,3 milliarder innbyggere til å skulle bevise, til myndighetenes tilfredshet, at de har krav på indisk statsborgerskap.

Vedtaket av CAA-endringstillegget tydeliggjør at det eneste formålet med BJPs tiltak for et nasjonalregister over statsborgere (NRC) [National Register of Citizens] vil være å intimidere, trakassere og gjøre muslimer til ofre – for de, og bare de, vil være i fare for å bli erklært «statsløse», og dermed miste alle statsborgerskapsrettigheter og bli gjort til gjenstand for å bli tatt i forvaring og utvist.

CAA-endringstillegget og NRC-registreringen er bare de siste i en lang rekke kommunalistiske [o. anm.: politikk basert på religion og etnisitet] provokasjoner mønstret av BJP-regjeringen.

Den 5. august opphevet Modi-regjeringen illegalt Jammu og Kashmirs semi-autonome status, som var Indias eneste delstat med muslimsk flertall, og plasserte regionen under permanent kontroll av sentralregjeringen. Dette konstitusjonelle kuppet har blitt håndhevet med den ytterligere utplasseringen av titusenvis av sikkerhetsstyrker, internering uten tiltale av tusener, og en måneder-lang suspendering av mobiltelefontjenester og tilgangen til internett.

Høyesterett i India bøyde seg for kravene fra Modi-regjeringen og RSS, og besluttet i forrige måned at et hindu-tempel skulle bygges der (moskéen) Babri Masjid sto i Ayodhya, inntil hindu-fanatikere rev og brant den ned i 1992, etter oppildning av BJP-lederskapet.

Blant massene av arbeidere, studenter og fagprofesjonelle i India – både muslimer og hinduer – er det raseri og avsky over hva det «sekulære demokratiske» India har blitt, og en fast besluttsomhet for å motsette seg det.

Men for å kunne seire må de bevæpnes med en internasjonalistisk og sosialistisk strategi. Borgerskapets dreining til ultra-nasjonalisme, fascisme og autoritært styre kan bare med hell motvirkes gjennom den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen mot kapitalisteliten og alle dens politiske representanter, og i kampen for arbeidernes maktovertakelse.

Et globalt fenomen

Modi-regjeringen og dens kommunalistiske offensiv er det indiske uttrykket for et universelt fenomen.

Under betingelser av stadig dypere sosial ulikhet, voksende global klassekamp og en feberhet interkapitalistisk kamp om markeder, ressurser og geostrategisk fordel, vender borgerskapet overalt seg til autoritære styremåter og kultiverer ultra-høyre og fascistiske krefter.

Dette gjelder så vel i de imperialistiske «demokratiene» som i land med en forsinket kapitalistisk utvikling, som India, Tyrkia eller Brasil.

I USA mønstrer Trump et omfattende angrep på demokratiske rettigheter, og bestreber seg med sine appeller til militæret og politiet og sine rabiate fordømmelser av sosialisme på å få utviklet en fascistbevegelse.

Den franske presidenten Emmanuel Macron har gjort trekk for å rehabilitere Vichy-diktatoren og nazikollaboratøren marskalk Pétain, og har gjentatte ganger beordret voldelig undertrykking av sosial opposisjon for å kunne pålegge massive sosiale nedskjæringer og gjenopplive en aggressiv fransk militarisme. I Tyskland har etterretningsagenturene og styringseliten promotert det nynazistiske partiet AfD, og gjort det til den offisielle opposisjonen i Bundestag [Forbundsdagen].

Modi ble i 2014 løftet til makten av indisk big business for mer aggressivt å kunne hevde deres rovgriske interesser på verdensscenen, og for å få tvunget gjennom en sosialt antennende pro-investor politikk.

I løpet av de første seks månedene av BJPs andre periode har regjeringen samtidig akselerert sine bestrebelser på å få implementert hindu-høyres overherredømme-agenda og innføre nyliberale reformer, blant annet gjennom ei ny bølge av privatiseringer og massive skattekutt for big business.

Modi og hans fremste håndlanger innenriksminister Amit Shah er seg akutt bevisste at det mye oppskrytte «fremvoksende» kapitalistiske India er ei sosial krutt-tønne med antent lunte. De pisker opp antimuslimsk kommunalisme med sikte på å få mobilisert sin hindu-fascist-base som støt-tropper mot en stadig mer urolig og militant arbeiderklasse, for å kanalisere de sosiale spenningene som produseres av skrikende sosial ulikhet, og en raskt forverrende økonomi, inn bak reaksjon og en krigshissende utenrikspolitikk.

I India, som over hele verden, er det arbeiderklassen – globalt forent av kapitalistproduksjon og stadig mer selvbevisst om sin internasjonale karakter – som utgjør den sosiale basen for en kontraoffensiv mot kapitalistreaksjon, autoritært styre og krig. Men arbeiderklassens enorme sosiale makt kan bare mobiliseres i den grad den organiserer seg separat fra og i opposisjon til alle borgerskapets politiske representanter.

Congress Party, inntil relativt nylig det indiske borgerskapets foretrukne regjeringsparti, og en kavalkade av regional-sjåvinistiske og kaste-baserte partier bestreber seg på både å få politisk utnyttet masseopposisjonen mot Modi-regjeringen, og å få kontrollert den.

En spesielt foraktelig og farlig rolle spilles av de parlamentariske stalinistiske tvillingpartiene Kommunistpartiet i India (marxist) eller CPM, og Kommunistpartiet i India (CPI).

I dag, som i 1992 etter raseringen og nedbrenningen av Babri Masjid; i 2002 etter at Modi førte tilsyn med Gujarats antimuslimpogrom; og i 2014, da Modi kom til makten i spissen for den første BJP-flertallsregjeringen, raser stalinistene mot «hindu-fascisme». Men det gjør de bare som deres tiltak for å lenke arbeiderklassen til det indiske borgerskapets partier og institusjoner, og dets stat.

Under påskudd av å bekjempe hindu-høyre har stalinistene systematisk undertrykt klassekampen og bidratt til å implementere det indiske borgerskapets nyliberale agenda. Dette er legemliggjort av deres rolle for å få brakt til makten og opprettholdt ei rekke påfølgende høyreorienterte, pro-USA regjeringer, de fleste av dem ledet av Congress Party, i perioden fra 1989 til 2008. Dessuten har stalinistene implementert det de selv kaller «pro-investor» politikk i delstatene Vest-Bengal, Kerala og Tripura, der de har selv har utøvd makt.

Akkurat som etablissementets venstrepartiers pro-krig og pro-innstramming tiltak i de fremskredne kapitalistlandene bidro til å bane vei for fremveksten av det ytre høyre; så har også stalinistene gjødslet den politiske grunnen for fremveksten av kommunalistisk reaksjon, ved å undertrykke arbeiderklassen politisk.

Konsekvensen er at etter tre tiår der stalinistene hevdet at deres hovedmål og ledende prinsipp var å få beseiret hindu-høyre, utøver Modi og hans BJP en uforlignelig makt

I dag oppfordrer CPM og CPI nok en gang til enhet med big business-partiet Congress Party for å forsvare «demokrati og sekularisme». Til tross for at Congress Party har en notorisk historikk for å hjelpe og støtte hindu-høyre. Senest i forrige måned, i en aksjon støttet av CPM, sørget partiet for å få brakt til makten i Maharashtra, Indias nest-mest folkerike delstat, en koalisjonsregjering ledet av Shiv Sena, et hindu-overherredømme og Mahratta-sjåvinistisk parti, som inntil bare for noen uker siden var BJPs tetteste allierte.

Kampen mot kommunalisme og Permanent Revolusjon

Stalinistene formaner arbeidende mennesker til å se til Høyesterett og andre av kapitaliststatens forvorpne høyreorientere institusjoner for å motsette seg Modi-regimets antidemokratiske og illegale handlinger. I virkelighetens verden har Høyesterett i flere tiår gitt grønt lys for den ene kommunalistiske og autoritære skandalen etter den andre.

Stalinistene rettferdiggjør deres bestrebelser for å få knyttet arbeiderklassen til den indiske staten med påstanden om at Den indiske republikk og dens institusjoner er produkt av den antiimperialistiske massekampen som rystet Sør-Asia i løpet av første halvdel av 1900-tallet.

Dette er en løgn. India ble grunnlagt på undertrykkingen av Sør-Asias arbeideres og sliteres revolusjonære bestrebelser, gjennom en ussel avtale mellom britisk imperialisme og dens lokale borgerlige klienter. Den indiske nasjonalkongressen, som forrådte sitt eget program for et samlet demokratisk, sekulært India, slo seg sammen med Sør-Asias avtroppende britiske kolonioverherrer og Den muslimske liga for å få implementert den kommunalistiske Oppdelingen av Sør-Asia [‘the Partition’], til et uttrykkelig muslimsk Pakistan og et i overveiende grad hinduistisk India.

Dette gjorde stalinistene fordi de og deres indiske borgerlige herskap var ivrige etter å få sine hender på den kapitalistiske britiske kolonistatsmaskina, under betingelser av et voksende oppsving av arbeiderklassen. De var organisk ute av stand, og fiendtlig innstilte til de eneste virkemidlene for å få motvirket splitt-og-hersk taktikken til britene og deres hindu- og muslim-kommunalistiske allierte – mobiliseringen av Sør-Asias hindu-, muslim- og sikh-arbeidere og slitere, basert på en appell til deres felles klasseinteresser i kampen mot imperialisme, landadel og kapitalistutbytting.

Den umiddelbare konsekvensen av Oppdelingen [‘the Partition’] var en massiv kommunalistisk voldseksplosjon, som etterlot mer enn én million døde og fordrev nærmere 20 millioner fra deres hjem. Men mer enn dét skapte Oppdelingen også et reaksjonært kommunalistisk statssystem, som har tjent imperialismen som middel for fortsatt dominans over regionen; gitt opphav til reaksjonære mellomstatlige rivaliseringer som har ført til mange kriger, og som idag truer regionen med en konflikt mellom India og Pakistan som ville utkjempes med atomvåpen; og har blitt brukt av Sør-Asias reaksjonære styringseliter for å oppildne til kommunalisme og få splittet massene.

Syttito-år-senere er den endelige rakningen av den nominelt sekulære og angivelig ikke-kommunalistiske staten som oppsto med Indias uavhengighet nok en demonstrasjon, i det negative, av hvor presserende det er at Indias arbeidere gjør strategien om Permanent Revolution, som animerte Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, til deres kampakse. I land med forsinket kapitalistutvikling kan ikke en eneste grunnleggende oppgave til grunn for den demokratiske revolusjonen sikres, uten en sosialistisk revolusjon ledet av arbeiderklassen i allianse med landsbygdas slitere.

Kampen mot kommunalistisk reaksjon må animeres av et sosialistisk internasjonalistisk perspektiv. Kampen for å forene Indias arbeidere og slitere på tvers av alle sekteriske og kasteskillelinjer går hånd-i-hånd med kampen for å forene deres kamp med arbeidere rundt om i hele verden.

Forsvaret av demokratiske rettigheter er uadskillelig fra kampen for å mobilisere arbeiderklassen mot sosial ulikhet, prekær sysselsetting, det indiske borgerskapets militær-strategiske allianse med Washington og dets enorme militæroppbygging.

Det krever intensiveringen av klassekamp. Arbeiderklassen må smi sin politiske uavhengighet i opposisjon til borgerskapet og alle dets politiske representanter, og samle de fattige og undertrykte massene bak seg, i kampen for en arbeider- og bonderegjering, som et ledd i utviklingen av en internasjonal arbeiderklasseoffensiv mot verdenskapitalismen og imperialistkrig.

Vi oppfordrer alle indiske arbeidere, studenter og andre som ønsker å ta opp denne kampen til å kontakte World Socialist Web Site og Den internasjonale komitéen for den fjerde internasjonale (ICFI).

Loading