Den peruanske dokumentarfilmen La revolución y la tierra (Revolusjonen og jordbruksland), regissert av Gonzalo Benavente, undersøker agrarreformen implementert under general Juan Velascos militærdiktatur, som grep makten i Peru i 1969. Reformen og Velascos nasjonalistregime, støttet av stalinistene fra Kommunistpartiet i Peru og den tidens borgerlige venstreside, markerte et vesentlig vendepunkt i landets moderne historie.
Peruansk film har vokst i de senere år, med flere filmer som blir produsert av en gryende privat filmindustri, i tillegg til de som er produsert med subsidier fra kulturdepartementet. Noen uavhengige filmskapere har vendt blikket mot landets nyere historie og har behandlet arven etter den såkalte interne konflikten på 1980-tallet: den landsdekkende undertrykkingskampanjen som hadde som siktemål å få utradert opprøret fra maoistgeriljabevegelsen Sendero Luminoso (SL – Lysende sti) og som etterlot tusener av døde. Disse verkene uttrykker det forståelige begjæret etter å få grep på, og komme til forståelse for undertrykkingens brutalitet og senderistas’ motiver for å iverksette deres opprør.
Benavente, født i 1983, har valgt å ta for seg historiske begivenheter som er lite kjent for den yngre generasjon. Disse begivenhetene har imidlertid vist seg å være av meget stor interesse. La revolución y la tierra har blitt den mest sette dokumentarfilmen noen gang vist i Peru. I et intervju forklarte regissøren at han ønsket å bringe til kinolerretet en historisk episode som var blitt gjort usynlig i mange år, som forhindret at den «ble diskutert eller debattert».
Hans dokumentarfilm er sammensatt av intervjuer med historikere, antropologer, bondeledere, tidligere aktivister og medlemmer av venstreorienterte partier, så vel som av øyenvitner til datidens begivenheter. Disse intervjuene er på en slående måte satt opp mot fascinerende materiale samlet fra gamle fjersynsopptak, og spesielt fra filmer produsert på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet av Velasco-tilhengere som fordømte det landeiende hacienda-systemet (storeiendommer), samtidig som de promoterte den andinske urbefolkningens kultur og småbonde-urbefolkningenes sosiale status.
Bruken av disse gamle filmopptakene, noen av dem restaurerte spesielt for Benaventes dokumentar, er oppsiktsvekkende fordi allmennheten i Peru for det meste ikke har vært klar over eksistensen av den periodens militante filmer.
Etter en kort oppsummering av den spanske erobringen av Peru i 1532 [‘la Conquista’] og uavhengighetskrigene i 1821, forklarer filmen arven etter latifundia-systemet – betegnelsen på en oligarkisk minoritets uforholdsmessige besittelse av landområder – der anslagsvis 40 familier kontrollerte praktisk talt hele det landbruksproduktive Peru fra kystlinja og opp til høylandet, og eide haciendas som tilsvarte hundretusener av hektar.
La reveolución y la tierra går videre til å utforske tiårene som førte frem til Velascos grep om makten, da den kvasi-føydale behandlingen av urbefolkningen på haciendaene fortsatt var et akseptert faktum, og var forsvart av staten. Grunneiernes ydmykelse av småbøndene var tilsynelatende ubegrenset. En amerikansk fjernsynsnyhetsrapport fra 1950-tallet viser bønder som kneler foran sine arbeidsgivere, og først reiser seg når sistnevnte klapper dem på skuldera. Småbønder var forbudt å se inn i øynene til hacendados, godseierne, som var fristilte til å krenke enhver bondekvinne uten frykt for represalier. Den amerikanske reportasjeberetteren sier: «Dette er Peru i det tjuende århundre, men det kunne like gjerne vært Spania i det attende.»
For å holde kontroll på bøndene henfalt grunneierne og deres håndlangere til terror. En scene fra en av filmene som presenteres i dokumentaren viser en grunneier som rolig rir sin hest gjennom sanddynene, bare for det forferdede filmpublikum får å oppdage at bak ham følger en bonde med et reip bundet rundt halsen, som bestreber seg for ikke å falle. Urbefolkningsforfatteren José María Arguedas minnes en anekdote om en grunneier som beordret en kvinnes arm avhugget fordi hun nektet å kysse hans hånd.
Den kubanske revolusjonen i 1959 og Fidel Castros nasjonalisering av landområdene som tidligere var monopolisert av amerikanske foretak og av et innfødt oligarki, slo an ei alarmklokke for den peruanske styringsklassen. Oligarkregjeringen til Manuel Pardo i 1962 gjorde det første forsøket på å få gjennomført en jordreform, men prosjektet ble skrinlagt etter at hæren iscenesatte et kupp for å blokkere den demokratisk valgte Victor Haya de la Torre – grunnleggeren av det borgerlig-nasjonalistiske partiet APRA – fra å komme til makten. I løpet av de påfølgende årene prøvde militærjuntaen å implementere sin egen jordreform, spesielt i Cusco-regionen, men den oppnådde aldri noe vesentlig.
Den neste sivile regjeringen, ledet av den høyreorienterte presidenten Fernando Belaunde Terry, forsøkte også å få vedtatt en agrarreformlov, men den ble forhindret av opposisjon innenfra den peruanske Kongressen. Militæret under general Velasco kidnappet den 3. oktober 1968 Belaunde fra regjeringens hovedkvarter, og sendte ham til Argentina i eksil. Velasco og hans offiserkolleger bemannet departementene og de offentlige kontorer. Generalen kunngjorde pompøst for folket dannelsen av en «revolusjonær militærregjering».
Innen dager etter at han grep makten sendte Velasco tropper ut for å overta et oljeraffineri kontrollert av American International Petroleum Company, et datterselskap av Standard Oil [o. anm.: siden omdøpt til Esso, og senest til ExxonMobil], som hadde unnlatt å betale skatt over flere tiår. Han nasjonaliserte andre industrier, og etablerte ei rekke statseide foretak: Sideperú, Petroperú, Mineroperú, osv.
Regimet opprettet også SINAMOS (Sistema Nacional de Apoyo a la Movilización Social; Nasjonalt system for sosial mobilisering og støtte), en statlig enhet som hadde som formål å fremme regjeringens angivelige «venstre» nasjonalistiske ideologi over hele landet. SINAMOS-medlemmer lagde mange av de filmene som omhandlet bondeopprør og som blir vist i dokumentaren.
Samtidig etablerte Velasco fagforbundsføderasjonen Arbeidersentralen for Den peruanske revolusjon, som var designet for å underordne arbeiderklassen til den regjerende militærjuntaen og for å konkurrere med den stalinistledede fagforbundsføderasjonen CGTP.
Dokumentarens segment som omhandler motivene som var drivkraften for jordbruksreformen er avslørende. De intervjuede minnes frykten som eksisterte for at de undertrykte bøndene skulle iverksette en revolusjonær oppstand som ville kaste Peru ut i en borgerkrig. De vedgår at Velascos agrarreform hadde som formål å få lagt bånd på, og få kontrollert en slik bevegelse og redde landet fra et masseopprør.
Den peruanske oligarken Fernando Graña uttrykker styringsklassens skrekk den gangen, der han forklarer en amerikansk reporter at selv om han selv er en progressiv og moderne hacendado, er det, gitt de grove urettferdighetene som andre som ham gjennom årenes løp hadde påført småbøndene, bedre å få en reform «ovenfra enn en nedenfra».
Velasco pådro seg Washingtons vrede med hans regimes nasjonaliseringer, dets handling av våpen fra sovjet-blokka og normaliseringen av relasjoner med Cuba. Likevel var hovedoppdraget for hans militære «revolusjonsregjering» ikke særlig annerledes enn USAs egen «Allianse for Fremskritt»: avsporingen av enhver revolusjon nedenfra i Peru. Regjeringen søkte å få appellert til nasjonalisme og etnisk identitet. Velascos personlige opphav som en født inn i fattigdom og, i motsetning til de fleste av Perus tidligere presidenter, fra en familie som ikke var del av oligarkiet som var etterkommere av de spanske kolonistene, hjalp ham med å posere som en representant for det vanlige folket. Tiår senere skulle Venezuelas Hugo Chávez hevde Velasco som en vesentlig inspirasjonskilde for sitt eget personalistiske styre.
Den største faktoren som tilrettela for Velascos og militærets styre var imidlertid støtten han ble til del fra den tidens «venstre», som strakk seg fra stalinistene i Det peruanske kommunistpartiet og til diverse pseudo-marxister og pabloistiske krefter. Etter initielt å ha fordømt Velasco og hans medoffiserer som «fascister», sluttet disse prinsippløse «venstre»-kreftene rekkene bak regimet da det kunngjorde sine nasjonalist-reformistiske tiltak.
Blant de mest prominente representantene for disse sosiale kreftene som intervjues i filmen, er pabloisten og den tidligere bondegeriljalederen Hugo Blanco (beskrevet som en velkjent peruansk «trotskist»). Blanco kom fra en middelklasse-bondefamilie. Under et besøk til Argentina som student kom han under påvirkning av Nahuel Moreno-varianten av pabloist-opportunismen. Etter at han var tilbake i Peru tok han del i flere fagforeninger for småbønder og han stiftet til slutt en gerilja-foco på 1960-tallet, hvor han deltok i et vesentlig opprør i provinsen La Convencion i provinsen Cusco i det sørøstlige Peru. Han ble tatt til fange og dømt til 25 års fengsel, men ble benådet av Velasco og sendt i eksil.
I et avslørende intervju fra 1973, som ikke er vist i dokumentaren, erkjente den angivelige «trotskisten» Blanco at Velascos diktatur undertrykte bønder og arbeidere, og eksilerte venstreorienterte ledere, men la til at han og andre som ham ga militærregimet «kritisk støtte» fordi det var det mest «utviklingsorienterte og moderniserende borgerlige regimet» i landets historie.
Etter å ha ekspropriert landets hacendados opprettet regimet cooperativas, og administrerte sammenslutningene etablert av bønder for å administrere storeiendommene. En av bondelederne som er intervjuet i filmen minnes tårevåt hvordan Velasco personlig mottok ham i Lima og grep inn for hans kooperativ, under en strid med de tidligere eierne.
La revolución y la tierra har gjort et fremragende arbeid med restaurering og redigering av gamle film- og fjernsynsopptak. Filmskapernes alvorlige svakheter oppstår imidlertid i deres bestrebelser på å gi politisk mening til begivenhetene og den epoken som behandles. Produsenten og regissøren isolerer jordbruksreformen i Peru, og skaper aldri bindeleddet mellom de undertrykte bøndene som slåss for tilgangen til jorbruksareal i Peru og utbruddet av klassekampen i en verdensskala.
Perioden mellom 1968, da Velasco grep makten og frem til 1975 da han ble brakt ned, var karakteriset av den globale kapitalismens systemiske krise som så omveltninger på tvers av Latin-Amerika, inkludert nesten-revolusjonen i Chile som ble druknet i blod av Pinochets CIA -støttede kupp etter det stalinistiske chilenske Kommunistpartiets svik mot arbeiderklassen. Internasjonalt var det generalstreiken fra mai til juni i Frankrike, oppstanden i Tsjekkoslovakia, 1974-revolusjonen i Portugal og antikrig masseprotestene og de urbane opprørene i USA.
Denne perioden så også fremveksten av andre «venstre» poserende militærherskere, deriblant general J.J. Torres i Bolivia og general Guillermo Rodríguez Lara i Ecuador.
Filmen så godt som ignorerer den peruanske arbeiderklassens kamper, som spilte hovedrollen for å få brakt til veie militærregimets fall.
Velasco-regimet forsøkte nådeløst å undertrykke ei rekke generalstreiker 1973, anført av det nystiftede SUTEP – Sentralforbundet av peruanske undervisningsarbeidere. Forbundet endte med å få galvanisert støtte fra andre uavhengige og CGTP-tilknyttede fagforeninger og studentbevegelser, og svekket kontrollen Velasco utøvde over arbeiderbevegelsen med dens støtte fra det stalinistiske lederskapet av CGTP.
Velasco undertrykte demokratiske rettigheter, okkuperte byen Arequipa militært og erklærte en unntakstilstand da arbeidere og studenter tok over Perus nest største by i oktober 1973, og utløste med det ei streikebølge som omsluttet hele gruveområdet i de sørlige peruanske Andesfjellene. I løpet av denne perioden rettsforfulgte, fengslet, torturerte og eksilerte militærregimet hundrevis av sine venstreorienterte opponenter, særlig de som søkte å få organisert arbeidere uavhengig av regimet.
Innen midten av 1970-tallet hadde Velascos helse blitt dårligere. Filmen antyder at Velasco ble fjernet fra makten fordi han var syk og ba general Francisco Morales-Bermudez «aller nådigst» om å bli erstattet.
Sannheten er at det peruanske borgerskapet og den internasjonale finanskapitalen anså Velasco som for mottakelig for press nedenfra og besluttet å få ham erstattet med en militærleder som var tettere innordnet med Washington, mens det vokste frem en konspirasjon i de væpnede styrkene som førte til hans utskyving.
Morales-Bermúdez tok makten i et blodløst kupp støttet av Washington den 29. august 1975. Noen historikere hevder at han startet kuppet for å avverge en plan utviklet av Velascos regjering for å invadere og bemektige seg den chilenske provinsen Arica, som Peru hadde avgitt til Chile etter at landet tapte Stillehavskrigen på 1800-tallet.
General Velasco døde i desember 1977. Dokumentarfilmen viser bilder av hans massive begravelsesfølge, som ifølge noen øyenvitner hadde deltakelse av nesten én million mennesker.
Morales-Bermudez gikk til verks med å avvikle mange av de begrensede reformene som var innført av hans forgjenger. Militærklikken rundt Morales-Bermudez innordnet seg med CIA og Pentagon, og samarbeidet med den morderiske, kontrarevolusjonære Operasjon Condor på 1970-tallet. Tidlig i 2017 dømte en italiensk dommer Morales-Bermudez og den allerede fengslede tidligere Bolivia-diktatoren general Luis Garcia Meza, til livstidsfengsling for deres deltakelse i dødsfallene til 23 italienske statsborgere.
Morales-Bermudez bøyde seg for krav fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og implementerte brutale nedskjæringer av sosiale velferdsprogrammer samtidig med en skarp heving av levekostnadene. En nasjonal streik ledet av CGTP stengte den 19. juli 1977 effektivt sett ned hele landet. Militærkasten, som fryktet arbeiderklassens revolusjonære offensiv, valgte å gå for en overgang til sivilt styre. Det ble innkalt en konstituerende forsamling i 1979, og året etter ble Fernando Belaunde valgt, den samme høyreorienterte presidenten som hadde blitt styrtet av Velasco mer enn et tiår tidligere.
Dokumentarfilmen berører maoistopprøret til geriljaen Sendero Luminoso (SL) på 1980-tallet. Historikeren Hugo Neira hevder at dersom Velascos agrarreform ikke hadde funnet sted «ville SL ha vunnet krigen fordi [SLs retorikk] lett kunne ha overbevist hundretusener av utbyttede småbønder for deres sak».
Denne analysen er falsk på to punkter. For det første var Sendero Luminosos perspektiv dømt til å mislykkes, basert som det var på den maoistiske oppfatningen om å organisere bondegerilja-focos på landsbygda og deretter omringe byene, og med det etterlate arbeiderklassens til rollen av å være en maktesløs tilskuer, og spesielt under betingelser der Perus befolkning var blitt stadig mer urbanisert. Da dette perspektivet mislyktes med å oppnå noen massestøtte, vendte SL seg i retning av terroristmetoder, der de gjennomførte summariske henrettelser og geriljaen massakrerte i noen tilfeller hele landsbyer, på grunn av mistanke om samarbeid med de peruanske væpnede styrker.
For det andre klarte ikke Velascos landbruksreform å få en slutt på fattigdommen og undertrykkingen av flertallet av Perus landlige befolkning, inkludert de uten tilgang til dyrkbar jord og de som dyrker småarealer. Det hans regime lyktes med var å få avsluttet et uproduktivt system av haciendas og omgjøre det gamle grunneiende oligarkiet til et kapitalistisk borgerskap, samtidig som det også la grunnen for fremveksten av et landlig småborgerskap.
I siste instans ga erfaringen med Velascos militærregime en bekreftelse, som også rollen spilt av forskjellige varianter av borgerlig nasjonalisme på tvers av hele Latin-Amerika, i det negative av Leo Trotskijs Teori om permanent revolusjon. I de undertrykte og tidligere kolonilandene med en forsinket kapitalistutvikling kan den borgerlige revolusjonens demokratiske oppgaver, inkludert spørsmålet om forvaltningen av dyrkbare landområder, bare fullføres av arbeiderklassen som leder bondemassene etter seg, i det den griper makten og går til verks med en sosialistisk omdanning, som bare kan oppnås på grunnlag av utbredelsen av revolusjonen internasjonalt.
Benaventes film avsluttes med bilder fra en protest som fant sted tidligere i år, der fattigbønder fra Cusco krevde bistand fra staten for skader som klimaendringer har påført deres avlinger, og demonstrerte med det hvor lite som har endret seg siden tiden med Velascos reformer.
La revilución y la tierra fortjener å bli sett over hele verden, på grunn av filmens skildring av en lite påaktet periode av historien, brakt frem gjennom et fremragende arbeid med å redde uvurderlige filmopptak som bringer til live den århundrer-lange utbyttingen av Perus bondeurbefolkning.
Benaventes film mislykkes imidlertid med å gi en helhetlig og sammenhengende analyse av begivenhetene fra Velasco-perioden, og langt mindre av hele erfaringen med de forskjellige politiske tendensene, og fremst blant dem er pabloistisk anti-marxisme, som promoterte forestillingen om at politikk introdusert ovenfra, av en eller annen karismatisk «comandante» – fra Castro til Velasco til Chávez – kunne erstatte arbeiderklassens uavhengige og bevisste kamp for å få slutt på kapitalismen, og ta makten i egne hender.