Den pågående massestreiken i transitt-transporten og i offentlig sektor for å protestere mot Macrons pensjonsnedskjæringer, som lammer mye av transporten i Frankrike, gikk i går inn i den fjerde uka. Til tross for forsøk fra fagforeningsbyråkratiene for å innføre en «julevåpenhvile» ved å oppheve all handlinger utover et lokalt nivå, fortsetter streikende å marsjere og protestere mot pensjonsnedskjæringene, vel vitende om at de har et bredt flertall av befolkningen bak seg.

På torsdag, samtidig som streikekomitémøtene for jernbane- og massetransittarbeiderne stemte for å videreføre aksjonen, snakket streikende med WSWS-journalister i Paris. De krevde en opptrappet aksjon mot Macron for definitivt å få knust statens mulighet til å pålegge arbeiderne slike sosialt regressive nedskjæringer. Samtidig understreket de alle arbeidernes voksende mistillit til fagforeningsbyråkratiene, som forhandler med staten bak arbeidernes rygg.

Raphaël, som er maskinist ved massetransittsportnettverket i Paris (RATP), sa: «Dette er det vi kaller en grunnplanprotest. Ja da, du vil se et og annet fagforeningsklistremerke her og der, men for tre-fjerdedeler av oss har det gått forbi spørsmålet om fagforeningsmedlemskap, det er faktisk arbeiderne som snakker. I dag kalte grunnplanet for denne demonstrasjonen. Vi sender ei melding til regjeringen og til fagforeningssjefene: det vil ikke bli noen ferievåpenhvile.»

Raphaël understreket at arbeidere er i en kamp ikke bare mot staten, men også mot dens manøvrer med fagforeningsbyråkratiet: «I dag protesterer vi fordi vi ikke vil ha dette kuttet. Det er så absolutt ikke sånn at fagforeningslederne kalte for disse streikene, dette var veldig mye vårt eget initiativ. Vi gjorde det selv, som arbeider-borgere. Så vi sender ei melding til både fagforeningenes byråkrater og til regjeringen: nei, denne pakka vil ikke passere. Vi tåler den ikke, og vi tåler ikke dere.»

Slike sentimenter understreker det grunnleggende behovet for at arbeidere må danne deres egne aksjonskomitèer, uavhengig av fagforeningene. Når arbeidere i Frankrike trer inn i en politisk kamp med staten og med de store bankene og finansaristokratiet over hele verden, da er det kritisk for arbeidere å kunne forene disse kampene og organisere dem uavhengig av slike nasjonalt baserte byråkratier, som er tett forbundet med Macron.

Raphaël understreket at når de streiker er RATP-arbeidere bevisste på at de representerer interessene til arbeidere og det store flertallet av den franske befolkningen. Han bemerket at ut over et bittelite flertall av superrike individer er det ingen som vil dra nytte av reformen: «Dersom du tar alt i betraktning, så er overgangen til et system med pensjoner på ‘poeng’ av en ubestemt verdi, som oppfordrer til å etablere investeringskontoer for pensjon, som hever pensjonsalderen – det er ikke bra for den franske borgeren, eller for arbeideren.»

Fremfor alt er de streikende seg stadig mer bevisste at de deltar i en internasjonal gjenkomst av klassekamp som eksponerer de store objektive konfliktene innen samfunnet. Etter flere tiår der det ble pålagt innstrammingspolitikk over hele Europa etter den stalinistiske restaureringen av kapitalisme i Sovjetunionen i 1991, lanserer arbeiderklassen sin første store, internasjonale kontraoffensiv.

«Selvfølgelig forsvarer vi vårt folk, våre lønninger, våre betingelser i hele verden,» sa Raphaël. «Det er en fritt-markedspolitikk som ikke startet i går. Det har vart i 20, 30 år. Og ja, foreløpig så har de velstående vunnet. Men vi kan også vinne… Vi står opp hver morgen, i vårt ansikts sved, og vi går alle på jobb. Vi er ærlige mennesker, vi får økonomien til å gå rundt, vi betaler våre skatter, vi handler ting, alt det der.»

På spørsmål om dette internasjonale oppsvinget – med streiker av bilarbeidere og av lærere i Amerika og Polen, og med masseprotestene mot diktaturer i Algerie, Irak, Bolivia og Chile – understrekte Raphaël at bevisstheten om denne bredere internasjonale kampen styrket arbeiderne i Frankrike.

Han sa: «Vi produserer, og vi produserer, og nå skal vi altså få mindre selv om vi produserer mer. Etter ei stund er det bare ikke mulig lenger. Så jeg støtter arbeidere over hele verden. Jeg vet allerede at det som skjedde med ‘de gule vestene’ det siste året, det har hatt innvirkning på hele verden. Jeg vet at streikene vi gjennomfører her rapporteres helt til Sør-Amerika, vi får mange videoer fra søramerikanske jernbanearbeidere som støtter oss, og som forteller oss at vi ikke må gi opp, fordi som de sier: dere viser vei ... Så vi vil ikke gi opp.»

Det oppstår nå raskt en klassekonfrontasjon mellom arbeiderne og Macron-regjeringen, som har erklært at de vil klubbe gjennom sine pensjonsnedskjæringer i parlamentet i februar. I denne kampen er den eneste levedyktige strategien for arbeiderne å kjempe for å få ned Macron, og appellere til arbeideres solidaritet rundt om i verden, for en kamp for å overføre statsmakt til kamporganer skapt av arbeiderklassen. I Frankrike og over hele verden er dynamikken i klassekampen å trekke arbeidere til en revolusjonær konfrontasjon med finansaristokratiet.

Raphaël understreket oppbyggingen av raseri blant arbeiderne over klassearrogansen til Macron, en tidligere investeringsbankmann, og fra styringskretsene bredere sett.

Han sa: «De mangler respekt. Vi har sett dette over en periode i måten de snakker om arbeidere og franske borgere, som en generell regel. De kaller oss tannløse mennesker, udisiplinerte primitive. Macron sa det er mange analfabeter og alkoholikere. Dette er klassearroganse. Hør på Gérald Darmanin (et medlem av Macrons parti), som råder ham til å komme tettere til folket, til å treffe folk som drikker øl og spiser med hendene. Nå har vi fått nok av dette.»

Pascal, som er fotograf og en «gul vest», understreket også klassearrogansen til de franske styringskretsene, inkludert fra fagforeningsbyråkratene. «Nei, de hjalp oss ikke,» sa han. «Fagforeningsbyråkratiene nå er, sitat-sitat-slutt de ubevisste som kaller for at «de gule vestene» skal komme til støtte for streiken. Men ... fagforeningene ønsker faktisk ikke å høre noe om oss. Det er en klasseavvisning fra deres side. ‘De gule vestene’ er faktisk så lavt de er villige til å gå, hva angår hvem de vil snakke med, de sier at vi er voldelige, vi er nyfascister og så videre og så videre.»

Pascal understreket sin dype mistillit til «dialogen» mellom staten og arbeidsgiverorganisasjonene med fagforeningslederne: «Det er et maktspill, individer som prøver å komme seg til makt. Til slutt ender de opp med at alle skylder hverandre og så slutter de sine avtaler. Nå er det grunnplanets, innbyggernes og arbeidernes tur til ta del i beslutningene.»

Raphaël forklarte: «Jeg er en arbeider, jeg begynte å jobbe som sekstenåring. Nå har jeg ikke tenkt å fortsette å arbeide til jeg blir 66, 68, 70. Det er passer bare ikke. Jeg vil ha en anstendig pensjonisttilværelse og jeg vil ha tid til å glede meg over den også. Vi er ikke her bare for å jobbe i det uendelige, for at noen få mennesker skal ta all den formuen vi produserer.»