Musikerne ved Chicago Symphony Orchestra (CSO) går inn i den syvende uka av deres hittil lengste streik noensinne. Det har gått nesten to uker siden musikerne avviste ledelsens «siste, beste og endelige» tilbud, som ville ha ødelagt deres pensjoner med fastlagte rettigheter og pålagt en de facto lønnsnedskjæring på grunn av lønnstilbud som er under inflasjonen.

Da musikernes forhandlingsutvalg sist tirsdag møtte ledelsen brøt forhandlingene sammen igjen. CSO-styret – Chicago Symphony Orchestra Association (CSOA) – kontrollert av milliardærer og byens finansaristokrater, rikket seg ikke på sine krav på pensjonene eller lønningene. Ledelsen, som er fast bestemt på å slite ut musikerne, har også kansellert alle forestillinger frem til slutten av april.

Cellisten David Sanders uttalte på torsdag til WSWS: «Alle medlemmer av orkesteret, minst 86 personer, avviste tilbudet for ei uke siden. Vår advokat ringte deres advokat og fortalte dem at deres tilbud hadde blitt avvist. Så forhandlet vi igjen for to dager siden. Det var et bedrageri. Vi kom med et kompromiss. De sa: ‘Nei, det kan vi ikke på noen måte godta. Dere har vårt ‘siste, beste og endelige tilbud.’»

«Neste ukes programmerte forestillinger har blitt kansellert,» tilføyde Sanders. «[Chicago Symphony Orchestra musikkdirektør Riccardo] Muti kommer tilbake for vårserien, men den har ikke blitt avlyst enda. Hvorfor spør de oss hva vi ønsket når de avviser tilbudene våre? Alle disse styremedlemmene opererer i tillegg selskaper som også stripper pensjoner.»

Sanders, som sitter i musikernes forhandlingsutvalg for Chicago Federation of Musicians (CFM), fikk på torsdag tilslutning på streikevakta av veterantrombonisten Jay Friedman, assisterende førsteoboist Michael Henoch og andre. Friedman, Sanders og Henoch har spilt i over fire tiår med verdensberømte dirigenter som Georg Solti, Daniel Barenboim og til og med med den legendariske amerikansk dirigenten, komponisten og musikkpedagogen Leonard Bernstein i 1988.

Skulle endringene og innrømmelsene som kreves av CSOA bli pålagt ville musikernes levestandarder bli sterkt påvirket, og det ville også gi et grønt lys for ytterligere angrep på orkestre og kunstorganisasjoner over hele landet og internasjonalt.

Siden den globale finanskrisen i 2008 har finansaristokratiet og det politiske etablissementet skadet eller ødelagt orkestre og kunstorganisasjoner gjennom budsjettkutt, permitteringer og direkte nedleggelser. Fagforeningene – inkludert AFL-CIO, lærerfagforbundene, United Auto Workers (UAW) og Teamsters – har alle spilt en forrædersk rolle, ved å kneble arbeideres opposisjon og isolere deres kamper, deriblant musikeres streiker.

CSO-musikerne har beundringsverdig avvist påstanden om at det ikke er penger for pensjoner eller til å kunne finansiere et orkester i verdensklasse. Det politiske etablissementet har sløst vekk enorme summer på endeløse kriger. Et minimalt lite samfunnssjikt har beriket seg på arbeiderklassens og det overveldende flertallet av befolkningens bekostning.

Til tross for økende økonomiske vanskeligheter, ikke minst med helseforsikringer opp til $ 3 000 måneden [NOK 25 425], opprettholder musikerne streiken og fortsetter å fremføre gratiskonserter for tusenvis av tilhengere.

Forrige mandag spilte de streikende musikerne for et henført publikum på over 3 500 mennesker ved Apostolic Church of Gud i south-side-nabolaget Woodlawn i Chicago. Konsertmester og fiolinsolist Robert Chen og gjestedirigent Jay Friedman ledet orkestret. Orkesteret fremførte Gioachino Rossinis overture til Il Barbiere di Siviglia, Wolfgang Amadeus Mozarts Fiolinkonsert nr. 5 i A-dur og Johannes Brahms symfoni nr. 4 i E-moll. Hver del av programmet fikk stående ovasjoner.

World Socialist Web Site snakket med flere av konsertpublikummet på mandag kveld.

Ben og Emerson er musikkstudenter ved University of Chicago Symphony Orchestra. Begge er førsteårsstudenter.

«Her er vi som et fellesskap,» sa Emerson, som spiller fransk horn. «De sa før forestillingen begynte at de er ‘vår symfoni’. Du kan bare se mengden her. Det er virkelig stort at det er en gratiskonsert, og at så mange som normalt ikke får oppleve klassisk musikk har kommet. Det er en veldig bra ting, som bringer folk sammen.»

«Vi er store fans av klassisk musikk, og vi elsker CSO,» sa Ben, som er fiolinist. «Kunst er terapeutisk,» la han til. «Den hjelper mennesker, og den er vakker. Det er ikke bare estetisk, det er også viktig for folk. Musikken har et spesielt sted i folks hjerter, og den er uerstattelig.»

Om musikernes streik forklarte Ben: «Vi verdsetter dem som musikere, og deres rettigheter er viktige. Så jeg respekterer dem for å kjempe for dem.»

Emerson, som opprinnelig er fra Philadelphia, sammenlignet CSO-streiken med Philadelphia-Orchestra-musikernes to-dagers-streik i 2016, som endte med innrømmelser på lønninger, rettigheter og spilleplaner.

«Jeg kjenner mange av medlemmene av Philadelphia-orkesteret,» sa Emerson. «De gikk ut i streik og jeg var der på deres åpningskonsert da de gikk ut. Jeg støtter dem i deres bestrebelser.»

«Jeg er fra North Carolina,» sa Ben. «Og til og med mine lærere i North-Carolina-symfonien snakker om hvordan [CSO-] streiken påvirker dem. Så det er ikke bare CSO i streik. Det er helt klart at hver og én musiker blir berørt av dette.»

Han la til: «Jeg mener at definisjonen av kunst, det er at den ikke kan begrenses, ikke sant? Den er for alle. Den bringer dette fellesskapet her sammen, på en måte som jeg ikke har sett på den korte tiden jeg har vært her.»

Christian og Cassandra uttrykte sin entusiasme for forestillingen. «Dette er faktisk en godbit. Vi er normalt på kultursentret, eller nede i bysentrum. Det var absolutt helt fantastisk,» sa Cassandra.

Preyas er en musiker som også støtter CSO-musikernes streik. Om forestillingen, sa han: «Det var spektakulært. De er et førsteklasses orkester.»

Om musikernes krav, fortsatte han: «Min forståelse er at de trenger mer sikkerhet i sine kontrakter, og dét fortjener de. De er de beste i verden. Denne musikktradisjonen kan bare bevares gjennom store orkestre. Store orkestre kommer ikke til å være lønnsomme. Det er veldig mange førsteklasses musikere.»

«Hvilken mengde arbeid tar det ikke å lage musikk som dette – vel, de fortjener å bli kompenserte. Jeg er partisk fordi jeg er musiker selv, men samfunn må støtte sine kunstnere og musikere. I Chicago er vi så heldige å ha et spektakulært orkester, og jeg mener vi må støtte dem.»

Han fortsatte: «Når finansieringen for kunst kuttes, da kan færre kunstnere engasjere seg til det fulle av sin kreativitet. De blir begrenset til det som er kommersielt levedyktig. De blir begrenset til det som betaler kunstnernes regninger. For å ha god kunst må du betale kunstnerens regninger. De trenger å spise dersom de skal skape.»

«I tillegg til finansiering av kunsten, kan finansieringen for kunst- og musikkutdanningen gå lange veier for å gjøre det amerikanske samfunn mer mottagelig for å få finansiert kunsten. For to generasjoner siden var musikkopplevelse standardpensum på alle skoler. Musikken fra epoken reflekterte det. Musikere kunne være mer utprøvende fordi de spilte for et verdsettende publikum. I dag har omfanget av det som er kommersielt levedyktig skrumpet enormt inn.»

Preyas snakket også ut mot konsernenes strupetak over alle aspekter av samfunnslivet, deriblant kunsten.

«Pengene er roten til alt ondt,» sa han. «Jeg tror på kollektivisering, arbeideres rettigheter og en størst mulig grad av begrensning på kapitalens frie flyt. Jeg mener at ideen om at frie markeder fører til frie mennesker er en løgn. Jeg mener at kapitalismen er et forferdelig system som berøver folk for deres arbeidskraft. Disse musikerne er et perfekt eksempel. De satte sine liv inn for dette. De viet titusenvis av timer for å bli de absolutte beste i verden på sine instrumenter, og kapitalismen erkjenner ikke det.»

Musikere og supportere oppfordres til å kontakte oss ogmotta vårt e-post-nyhetsbrev