Den 20. desember besvarte New York Times et brev signert av fem prominente historikere som forespurte at Times korrigerte historie forfalskningene som The 1619 Project, lansert i august, er basert på.

Dette er Times’ første offentlige respons på intervjuene med fire av brevets underskrivere, Victoria Bynum, James McPherson, James Oakes og Gordon Wood, publisert av World Socialist Web Site [p.t. ingen av dem oversatt til norsk]. Sean Wilentz, den femte underskriveren, publiserte sin egen kritikk av The 1619 Project i New York Review of Books.

Historikerne er blant de mest leste og respekterte autoritetene på amerikansk historie. Samlet har de dedikert 250 år til å analysere Den amerikanske revolusjonen, Borgerkrigen og Gjenoppbyggingen.

Historikernes brev

De fem underskriverne hevder deres «sterke forbehold om viktige aspekter av The 1619 Project» og uttaler at de «er forferdet over noen av de faktiske feilene i prosjektet, og over den lukkede prosessen som ligger til grunn.» De skolerte akademikerene fortsetter:

Disse feilene, som angår vesentlige begivenheter, kan ikke beskrives som tolkning eller «innramming» [‘framing’]. Dette er anliggender som kan faktaverifiseres, som er fundamentet for både ærlig vitenskapelig forskning og ærlig journalistikk. De foreslår en erstatning av historisk forståelse til fordel for ideologi. Avvisning av innvendinger på rasebaserte grunnlag – at de bare er innvendinger fra «hvite historikere» – har bekreftet denne erstatningen.

Underskriverne fokuserer på den sentrale forfalskningen:

[Times] hevder at grunnleggerne [‘the founders’] erklærte kolonienes uavhengighet av Storbritannia «for å sikre at slaveriet kunne videreføres». Dette stemmer ikke. Dersom påstanden kunne understøttes ville den vært forbløffende – men allikevel er alle uttalelser som prosjektet tilbyr for å validere den falske.

Underskriverne hevder:

Ytterligere materiale er også villedende. Prosjektet kritiserer Abraham Lincolns syn på rasebasert likestilling, men ignorerer hans overbevisning om at Uavhengighetserklæringen [Declaration of Independence] forkynte universell likhet, for svarte så vel som for hvite, et synspunkt han opprettholdt gjentatte ganger mot mektige fantaster for hvitt overherredømme [‘white supremacists’] som motarbeidet ham. Prosjektet ignorerer også Lincolns overenskomst med Frederick Douglass om at Konstitusjonen var, med Douglass’ ord, «et GLORIØST FRIHETSDOKUMENT». I stedet hevder prosjektet at USA var grunnlagt på rasebasert slaveri, et argument som ble avvist av et flertall av forkjemperne for avskaffelse av slaveri [‘abolitionists’] og proklamert av forkjempere for slaveri som John C. Calhoun.

Videre reiser historikerne urovekkende spørsmål om hvordan Times produserte prosjektet, der de skriver:

Prosessen forblir ugjennomtrengelig. Navn på bare noen av de involverte historikerne er bekjentgjort, og omfanget av deres involvering som «konsulenter» og faktasjekkere forblir vagt. Den selektive transparensen utdyper vår bekymring.

Underskriverne konkluderer:

Vi ber om at Times, i henhold til sine egne høye standarder for nøyaktighet og sannhet, utsteder prominente korrigeringer av alle feilene og forvrengningene presentert i The 1619 Project. Vi ber også om at disse feilene fjernes fra materialet som er bestemt for anvendelse på skoler, så vel som i alle videre publikasjoner, inkludert i bøker som bærer navnet The New York Times. Vi ber til slutt om at Times bekjentgjør i sin helhet den prosessen som det historiske materialet ble, og fortsatt blir samlet, sjekket og autentisert gjennom.

Responsen fra New York Times

Jake Silverstein, sjefredaktør for New York Times Magazine avviste historikernes innvendinger og nekter å korrigere feilene, eller forklare den prosessen som førte til publiseringen av The 1619 Project-essayene.

Silverstein skriver: «Vi er kjent med brevskrivernes innvendinger, da fire av dem har blitt intervjuet de siste månedene av World Socialist Web Site.»

Han fortsetter:

Prosjektet var ment å adressere marginaliseringen av afroamerikansk historie i beretningen om vår nasjonale fortelling og granske slaveriets arv i det tidsaktuelle amerikanske samfunnsliv. Vi er ikke selv historikere, det er sant. Vi er journalister, trent til å se på tidsaktuelle hendelser og situasjoner og til å stille spørsmålet: Hvorfor er det slik det er?

Silverstein respons på spørsmålene reist av historikerne om bakgrunnen for The 1619 Project er unnvikende og løgnaktig. The 1619 Project er ikke bare et journalistisk tiltak. Prosjektet ble lansert av Times med den eksplisitt erklærte intensjon om fundamentalt å endre undervisningen om, og forståelsen av USAs historie. Innledningen til prosjektet sier at dets formål er å «nytolke [‘reframe’] landets historie, og forstå 1619 som vår sanne stiftelse, og plassere konsekvensene av slaveri og svarte amerikaneres bidrag midt i sentrum av beretningen vi forteller oss om hvem vi er.»

Artiklene publisert i New York Times Magazine er bare de første salvene av en bredere kampanje som involverer anvendelsen av enorme finansielle og redaksjonelle ressurser. Times planlegger publiseringen av en serie bøker og annet trykt materiale. De utvikler læreplaner som allerede blir undervist til millioner av skolebarn i historie- og samfunnskunnskapsklasser.

Der New York Times utvisker distinksjonen mellom historiografi og journalistikk bryter de med de faglige standardene og etikken på begge felt. Når de blir utfordret for sine tallrike faktafeil, sin tilfeldighet angående kildemateriale og sin ignorering av den akademisk vitenskapelige litteraturen, unnskylder Times seg med å hevde at forfatterne ikke påberoper seg å være historikere. Men når det påpekes at forfatterne ikke har klart å presentere nøyaktig de motstridende argumentene i debatten om USAs grunnleggelse, som det forventes av kompetente journalister, da erklærer Times at de skriver en ny historie.

Historikere og journalister tjener forskjellige funksjoner og formål. Journalistikken lever i samtiden, observerer, vurderer og kommenterer på det som skjer. Selvfølgelig er den beste journalistikken informert av en kunnskap om historie. Men den opererer med et perspektiv og med et tilfang av kildemateriale som er helt annerledes enn det som kreves for skrivingen av historie.

Journalister er befattet med hendelser og kontroverser i deres egen tid. Historikere bestreber seg på å forstå, rekonstruere og forklare betingelsene og hendelsene i andre tider, som på så mange måter var forskjellige fra deres egen. Subjektene for deres arbeid er vanligvis ikke blant de levende og kan ikke intervjues. En anakronistisk tilnærming til historien – det vil si en tilnærming som bedømmer dramatis personae av en annen historisk periode på grunnlag av moderne dagsaktuelle standarder som ikke var kjente, enn si til å handle etter i de tider de levde – er blant de verste av alle intellektuelle feil, som bare overgås av å få fakta klart og tydelig feil. New York Times’ 1619-prosjekt kan tjene som et fremtidig casestudium for både en anakronistisk tilnærming til historie og en forkastelig likegyldighet overfor faktabasert nøyaktighet.

I den grad det er en metode som ligger til grunn for The 1619 Project, er den pragmatisk i ordets mest vulgære forstand. Forfatterne roter tankeløst gjennom fortiden, kirsebærplukker hendelser og begivenheter for å sammenstille et narrativ som samsvarer med deres forutinntatte rasebaserte synspunkt. De forklarer historiske begivenheter i formuleringer som det forfatterne hevder, ofte feilaktig, å ha vært aktørenes umiddelbare motiver. Om det Friedrich Engels refererte til som «motivet bak motivene» – det vil si de objektive økonomiske, teknologiske og sosiale kreftene og prosessene som opererer uavhengig av enkeltmenneskers bevissthet – er det knapt et ord. Den langtrukne politiske og ideologiske utviklingen av konflikten mellom kolonistene og det britiske imperiet er ignorert.

Basert på hva som er skrevet i The 1619 Prosjekt-essayene ville ikke leserne ha en anelse i det hele tatt om hvilken dyptgående innflytelse Opplysningstiden [‘the Enlightenment’] hadde på Revolusjonens ledere, eller at det eksisterte en kompleks forbindelse mellom Storbritannias konflikt med koloniene og den globale politikk i den andre halvdelen av 1700-tallet.

Times misakter historisk akademisk vitenskap

Times berettiger sin rasebaserte tilnærming ved å hevde at slaveri og afroamerikaneres erfaringer er tema som lenge har vært forsømt av historikere. Faktisk har slavesystemet – dets opprinnelse, dets skiftende økonomiske rolle i det før- og etter-revolusjonære Nord-Amerika og dets sosiale, politiske og kulturelle betydning over en periode som spenner over flere århundrer – vært gjenstand for omfangsrik forskning. Essayene som introduserer The 1619 Project foreviser ingen kjennskap til den massive bindsterke mengden arbeid produsert av generasjoner av historikere. The 1619 Project-essayene har ikke fotnoter, og leserne betjenes heller ikke med en bibliografi.

The 1619 Project ignorerer historiografien om Revolusjonen og Borgerkrigen, og presenterer saksanliggender som har vært gjenstand for mange tiår med intens og strengt vitenskapelig debatt som om de er endelige og avklarte. Det finnes en betydelig mengde litteratur om poengene som prosjektet tar opp: og helt spesielt samspillet mellom revolusjonen og slaveriet, slaveeiernes innflytelse på utformingen av Konstitusjonen, og i Borgerkrigsæraen, Lincolns endrende holdninger til rase og slaveriets avskaffelse [‘abolition’].

Hadde Times’ redaktører tilnærmet seg The 1619 Project som seriøse journalister, ville de i det aller minste hatt en spesiell forpliktelse til merke seg og henvise til tvistene fra den nyere tid – tvister som var uavklarte og pågående, selv da Hannah-Jones og hennes medforfattere forberedte sine essays for publisering. Mange av disse tvistene ble dekket i Times før avisa de siste årene forpliktet seg til rasebasert politikk.

I 2015 publiserte Times, i sin opinionseksjon, en artikkel skrevet av Sean Wilentz der historikeren motsatte seg «myten om at USA ble grunnlagt på rasebasert slaveri». Wilentz beskrev denne myten som «en av de mest destruktive usannheter i alt av amerikansk historie». Times utfordret ikke Wilentz’ syn den gangen. Men avisa avsto fra å konsultere Wilentz i utarbeidelsen av The 1619 Project-essayene. Dette var ikke en tilfeldig feiltakelse, men en bevisst avgjørelse om å utelukke fra prosjektet alle motstridende argumenter. [1]

Times’ «lukkede prosess»

De fem underskriverne forespurte Times om å forklare den «lukkede prosessen» som prosjektet ble sammensatt under. De bemerket at Times omgikk eksperter, ignorerte «spørsmål om verifisere fakta, som er grunnlaget for både ærlig akademisk vitenskapelighet og ærlig journalistikk,» og fortrengte «historisk forståelse til fordel for ideologi».

Silverstein svarer med løgnaktige generaliseringer. Han uttaler at Times «konsulterte mange akademikere fra afro-amerikansk historie og beslektede felt, i et gruppemøte hos Times, så vel som i en serie individuelle samtaler». Han forklarer ikke hvordan enkeltpersoner ble valgt ut til å delta i «gruppemøtet» eller i «de individuelle samtalene». Det fremgår av Silversteins vage svar at Times ikke gjorde noe forsøk på å inkludere historikere som representerer en variasjon av tolkende tendenser, hverken i «gruppemøtet» eller «i de individuelle samtalene». Åpenbart var ikke Times interessert i å høre på hva historikere hadde å si, som var uenige med den forhåndsbestemte linja for The 1619 Project.

Med tanke på at de ble ekskludert fra diskusjonene som prosjektet oppsto fra er det på sin plass å minne om det Times en gang skrev om arbeidet til professorene Wood og McPherson. Times hyllet Gordon Woods verk The Creation of The American Republic, 1776-1787 da det opprinnelig ble utgitt i 1969 som «ei av de halvt dusin viktigste bøkene som noen gang er skrevet om Den amerikanske revolusjonen». Førti år senere, i 27. november 2009-utgaven av Times, hadde anmelderen Jay Winik dette å si om forfatteren av boka Empire of Liberty, en historie om USA fra 1789 til 1815:

Et siste ord om Gordon S. Wood selv. Hvem er bedre til å flette ut denne ekstraordinære, men ofte oversett historien enn en distingvert Pulitzer-prisvinner og forfatter av flere klassiske verk om revolusjonsæraen? På hver side av denne boka vises Woods subtilitet og kunnskap. «Empire of Liberty» er en tour de force, boka er stor av format, et landemerke av en oppnåelse innen akademisk vitenskapelighet, kulmineringen av en livstid av strålende tenking og skriving. [2]

Som det skulle vise seg var dette ikke var Times’ «endelige ord» om Gordon Woods verk. I et lengre essay publisert i 22. juli 2011-utgaven av New York Times Book Review, ble Wood hyllet av David Hackett Fisher som «Historikeren om Den amerikanske revolusjon». Anmelderen beskrev Woods enestående bidrag til forståelsen av grunnleggingen av USA, og samfunnet som oppsto fra Revolusjonen:

Han gikk dypt ned i primære kildematerialer og gjorde en fordomsfri innsats for å forstå språket og tankene til amerikanere på 1700-tallet, på deres egne premisser. Etter 10 års forskning rapporterte han sine resultater, først i et kort essay som blir gjenutgitt i denne samlingen, deretter i 1969-boka «The Creation of the American Republic, 1776-1787». Der han leder sine lesere inn i kildene demonstrerer Wood at amerikanere i de årene oppfant «ikke ganske enkelt bare nye regjeringsformer, men en helt ny oppfatning av politikk». De avviste altmodige og middelalderske ideer om en forvaltning [‘a polity’] som et sett med ordrer eller eiendomsbesittelser. I deres sted opprettet de en modell av en stat som eksisterte for å representere individuelle interesser, og for å beskytte individuelle rettigheter. [3]

Times holdt heller ikke igjen på deres verdsetting av arbeidet til James McPherson. I et entusiastisk essay presentert i 1988, på forsiden av seksjonen for bokomtaler i deres søndagsutgave ga Times’ anmelder følgende vurdering av McPhersons beretning om Borgerkrigstiden, Battle Cry of Freedom:

Borgerkrigen er det mest gjennomarbeidede emnet av USAs historie, et av de mest beskrevne tema i verdenshistorien. Det er derfor en helt spesiell glede å kunne rapportere at «Battle Cry of Freedom» ... er den beste behandlingen av temaet i ett bind jeg noen gang har kommet over. Det er kanskje det beste som noensinne er publisert om emnet. [4]

I lys av det Times har skrevet om det vitenskapelige arbeidet til professorene Wood og McPherson, var deres utelukkelse fra diskusjoner om fortolkning [‘framing’] og innhold for The 1619 Project helt klart en bevisst beslutning, som man kom til med slett hensikt.

New York Times og Den amerikanske revolusjon

Professorene Wood, McPherson, Oakes, Bynum og Wilentz utfordrer den essensielle påstanden som The 1619 Project’s fordømmelse av Den amerikanske revolusjon beror på. Historikerne hevder utvetydig at det «ikke er sant», som Times hevder, at «grunnleggerne [‘the founders’] erklærte kolonienes uavhengighet fra Storbritannia ‘for å forsikre at slaveriet kunne videreføres.’» De kaller påstanden «forbløffende», og de legger til: «Hver en begrunnelse som prosjektet tilbyr for å validere påstanden er falsk.»

Silverstein responderer:

Jeg tror det ville være nyttig for leserne å høre hvorfor vi mener at Hannah-Jones’ påstand at «en av de primære grunnene for kolonistenes beslutning om å erklære deres uavhengighet fra Storbritannia var deres ønske om å beskytte institusjonen slaveri», er basert på den historiske dokumentasjon.

Der han forsvarerer påstanden om at «uro blant slaveholdere i koloniene over økende antislaveri sentiment i Storbritannia og økende imperial regulering bidro til å motivere Revolusjonen,» argumenterer Silverstein for at «store antall av slaver kom til å se kampen som en kamp mellom frihet og fortsatt underkastelse.»

Denne påstanden hviler på én episode i Revolutionen, utstedelsen av The Dunmore Proclamation i 1775. Silverstein skriver at denne proklamasjonen «tilbød frihet til enhver slave som flyktet fra sin plantasje og meldte seg inn i Den britiske armé». Han refererer én setning fra ei nylig utgitt bok av historikeren Jill Lepore, These Truths: A History of the United States, der hun skriver: «Ikke skattene og teen, ikke skuddene ved Lexington og Concord, ikke beleiringen av Boston; snarere var det denne handlingen, Dunmores tilbud om frihet for slaver, som vippet balansen til fordel for amerikansk uavhengighet.» På dette spinkle grunnlaget proklamerer Silverstein Dunmore-proklamasjonens verdenshistoriske betydning, og skriver: «Og likevel, hvor mange av dagens amerikanere har noen gang hørt om den? De som var slaver på den tiden visste helt klart om den. Under Revolusjonen søkte tusener sin frihet ved å søke tilflukt hos de britiske styrkene.»

Professor Jill Lepore er en reflektert forfatter, men den viktigheten hun tillegger Dunmore-proklamasjonen understøttes bare av én uttalelse fra Edward Rutledge, en delegat fra South Carolina til The Continental Congress [Den kontinentale kongressen]. Forøvrig undergraver Lepore faktiske sin vurdering av virkningen av proklamasjonen, der hun i samme kapittel av boka går videre til å hevde følgende:

Bortsett fra Dunmores proklamasjon om frihet for slaver, kom den sterkeste drivkraften for uavhengighet fra den humørsyke og utrettelige Thomas Paine, som hadde immigrert til Philadelphia fra England i 1774. I januar 1776 publiserte Paine en anonym brosjyre med titelen Common Sense [Sunn fornuft], som var førti-sju sider med heftige politiske argumenter. «Da det er mitt formål å få de som knapt kan lese til å forstå,» forklarte Paine, «vil jeg derfor unngå ethvert litterært ornament og stave det ut i et språk så enkelt som alfabetet». Kongressmedlemmer måtte gjerne være filosofer, og ha lest Locke og Montesquieu. Men vanlige amerikanere leste Bibelen, Poor Richard's Almanack og Thomas Paine.

Paine skrev i harme, og han skrev som lyn og torden. Han proklamerte: «Amerikas formål er i vesentlig grad hele menneskehetens formål.» «Dette er ikke en bys anliggende, et lands, en provins’ eller et rikes, men et kontinents anliggende – som består av minst en åttendedel av den beboelige kloden. Dette er ikke én enkelt dags bekymring, eller ett års eller en alders; ettertiden er praktisk talt involvert i striden, og den vil bli mer eller mindre berørt, til og med helt til tidens ende.» [5]

Professor Lepore er fanget i en åpenbar motsetning. Dersom amerikansk uavhengighet ble utløst av en trussel mot slaveriets opprettholdelse, som hennes henvisning til Dunmore antyder, hvordan kan det forenes med hennes innrømmelse at «den sterkeste drivkraften til uavhengighet» ble generert av Tom Paines Common Sense, som gjorde saken om hele menneskehetens frigjøring gjeldende? Silverstein for sin del, griper typisk nok for hans tilfeldighetsbaserte journalistiske metode til én enkelt lite-gjennomtenkt passasje fra professor Lepore, men ignorerer hennes mer nøye vurderte verdsetting av den ideologiske motiveringen for Den amerikanske revolusjon.

The Dunmore Proclamation

La oss undersøke Dunmore-proklamasjonen. Den er ikke et nyoppdaget anliggende: Dunmore-proklamasjonen har lenge tiltrukket seg historikeres oppmerksomhet. Mye er skrevet om den, med Benjamin Quarles’ artikkel fra 1958 i William and Mary Quarterly, «Lord Dunmore as Liberator», blant de mest refererte. [6] Først nylig har rasebaserte nasjonalistiske historikere forsøkt å inngi Dunmores handling en progressiv karakter. Denne historieforfalskningen har vidtrekkende konsekvenser. Konklusjonen som må følge av Times’ glorifisering av Dunmore-proklamasjonen er at kolonistenes nederlag for britene ville ha vært det foretrukne resultat av krigen; for britene førte en krig for sosial frigjøring mot kolonistenes bestrebelser på å forevige slaveriet.

Dunmore-proklamasjonen ble utstedt i november 1775 av John Murray, 4. jarl av Dunmore (1730-1809), som av kong George III ble utnevnt til guvernør av New York og deretter av Virginia.

Presentasjonen av Dunmore-proklamasjonen som den kritiske utløserbegivenheten for Revolusjonen ignorerer det amerikanske opprørets kronologi. Dunmore-proklamasjonen ble utstedt et tiår etter Stamp Act (vedtatt av det britiske Parlamentet den 22. mars 1765), nesten fem år etter Boston Massacre (den 5. mars 1770), to år etter Boston Tea Party (den 16. desember 1773), mer enn et år etter innkallingen til First Continental Congress (den 5. september 1774), syv måneder etter at militære fiendtligheter begynte med slagene ved Lexington og Concord og innledningen av Beleiringen av Boston (den 19. april 1775), seks måneder etter Slaget ved Fort Ticonderoga (den 10. mai 1775) og fem måneder etter Slaget ved Bunker Hill (den 17. juni 1775). Selv i sørstatene var den revolusjonære bevegelsen allerede langt fremskreden da Dunmore utstedte sin forordning.

Lord Dunmore var en representant for det britiske aristokratiet. Som 15-åring i 1745 hadde Dunmore deltatt med sin far i det reaksjonære Jacobite-opprøret for å få gjenopprette Stuarten «Bonnie Prince Charlie» til tronen. [7] Dunmore-familien overvant til slutt de politiske vanskene forårsaket av denne slett-valgte troskapen. Han steg i gradene til guvernør av Virginia ved Norborne Berkeleys bortgang, som var 4. baron av Botetourt. Dunmore startet da han ble guvernør en brutal krig for å erobre territorium i Ohio River Valley, først og fremst fra Shawnee-indianerne, en befolkning av haugbyggere som hadde levd i regionen i mer enn 1 500 år. [8]

Dunmore ledet en ekspedisjon gjennom deler av det moderne Pennsylvania og West Virginia, underla seg Shawnee-indianerne og åpnet opp dalen for bosettinger. Kort etter at ekspedisjonen var sluttført på slutten av 1774, vendte Dunmore sin oppmerksomhet mot den voksende revolusjonære stemningen blant kolonistene.

Som guvernør hadde Dunmore nektet å undertegne et lovforslag om å stenge av slavehandelen til Virginia. Men konfrontert med trusselen om opprør så Dunmore behovet for et taktisk initiativ. Han skrev til lord Dartmouth den 1. mars 1775 at han håpet at frigjøringen av kolonistenes slaver ville «få stagget de splittende menneskene i denne kolonien til lydighet». [9] Han handlet i november 1775, da han utstedte en proklamasjon som bare omfattet voksne mannlige slaver som tilhørte eiere i aktiv opposisjon mot kronen. Fra britenes side var «splitt og hersk»-manøvren ei innøvd felle for å knuse dissens.

Dunmore handlet på vegne av et britisk monarki som bygde et globalt imperium basert på utbytting, slavebinding, plyndring og militær underkastelse av verdens befolkninger. Irlenderne, indianerne og kineserne ble utsatt for brutal undertrykking, som skulle vedvare hundrevis av år. Vel inn på 1900-tallet blir forbrytelsene etter den britiske imperialismen påminnet av Amritsar-massakren, gassingen av Irak, undertrykkingen av Mau Mau-opprøret i Kenya, og utallige andre handlinger av koloni- og imperialistbrutalitet.

Som Sylvia Frey skrev i sin artikkel «Between Slavery and Freedom: Virginia Blacks in the American Revolution», fra 1983:

Dunmore var ingen forkjemper for emansipasjon. Som slaveeier selv oppfordret han vedvarende til slavers flukt fra deres eiere, imidlertid uten selv å frigjøre sine egne eller å slippe løs den svarte volden så fryktet av den skrekkslagne eierklassen ...

Denne politikkens smale grenser var forøvrig med hensikt skamløst utformet for å imøtekomme hærens langtids hevdvunne praksis med å ta krigsbytte. Militær hensiktsmessighet falt sammen med praksisen med å plyndre fienden, og produserte en ambivalent politikk som både motsa og ugyldiggjorde til-og-med dens eget begrensede og selektive tilbud om frihet. [10]

Mens det er bevis for at tusenvis av slaver flyktet fra plantasjene for å slå seg med de britiske styrkene i håp om å sikre sin frihet, behandlet britene disse flyktningene [‘runaways’] med så ekstrem brutalitet at mange runaways snart også flyktet fra britene. Lojaliststyrker returnerte slaver til eiere som byttet side og støttet kronen, og utsatte slavene for brutale straffer som fangede rømlinger.

Britene bevæpnet et lite mindretall av runaways, men det store flertallet ble tvunget til å utføre farlig og brutalt arbeid praktisk talt uten lønn og for lite mat. Det er bevis for at mange til slutt ble solgt vekk til den vestindiske slavehandelen. Frey bemerker at av de 800 som rømte til Dunmores styrker, døde de fleste av sykdom innen 1776 på grunn av mangel på mat, klær og husly. Disse slavene kan selvfølgelig ikke klandres for å ha søkt sin frihet med britene. De ble imidlertid kastet til side da det imperiale knepet for å opprettholde kontroll over koloniene falt gjennom. Én kritisk episode – evakueringen av Dunmores styrker fra den britiske lordens hovedkvarter på Gwynnes Island – vitner om den tragiske skjebnen for slaver som ble villedet av Storbritannias kyniske løfter:

Da de endelig var nedkjempet av amerikanske styrker kastet de britiske skipene trossene og flyktet fra Gwynne’s Island, og etterlot kanoner, storfe, hester, møbler, telt for syv til åtte hundre mann, og flere hundre syke, døende og døde svarte ... Selv om det totale antallet av døde ikke kan stadfestes, talte en amerikansk offiser 130 graver, «eller rettere sagt hull» som han formulerte det. I den syv-uker-lange okkupasjonen av Gwynne’s Island anslo amerikanske kilder at fem hundre av Dunmores folk døde, de fleste av dem svarte. Tjue år senere mintes man fortsatt «den sjokkerende erindringen om tusenvis av stakkars negre som hadde omkommet der av sult og sykdom». [11]

Henvisningen til Dunmore-proklamasjonen kan heller ikke forklare de stadig mer høylytte stemningene for avskaffingen av slaveriet [‘abolitionist sentiments’] i nordstatene. I 1775 ble det første abilitionist society i verden grunnlagt i Pennsylvania, mens Vermont, Massachusetts, New Hampshire, Connecticut og Rhode Island forbød slaveri i løpet av årene fra 1777 til 1784. Fire år etter slutten på Den revolusjonære krigen forbød Kongressen slaveriet i Nordvest-Territoriene med vedtaket av Northwest Ordinance i 1787.

Som kontrast forlot lord Dunmore koloniene for å bli kongelig guvernør av Bermuda fra 1787 til 1796, der han håndhevet et brutalt slaverisystem og personlig eide et betydelig antall slaver.

Times nevner heller ikke det etablerte faktum at tusenvis av frigjorte svarte og slaver tjenestegjorde i den rasemessig integrerte Continental Army etter den 1. januar 1777, da forbudet mot svart innrullering ble opphevet. Baron Von Closen, en tysk offiser som tjenestegjorde for de franske Royal Deux-Ponts, estimerte at opptil en fjerdedel av Den revolusjonære hæren besto av svarte. I 1783 vedtok lovforsamlingen i Virginia en Emancipation Act [Frigjøringslov] som innvilget frihet til alle slaver som «trofast hadde tjent i overensstemmelse med vilkårene for deres innrullering, og derav selvfølgelig har bidratt til etableringen av amerikansk frihet». [12]

Dersom Dunmores Proklamasjon utløste Den amerikanske revolusjonen, hvordan kan Times forklare halvannet-århundre av foregående kolonihistorie, som kulminerte i utviklingen av en folkelig politisk bevegelse mot oligarki, aristokrati og monarkisk styre?

Franklin, Washington, de to Adams (både Samuel og John), Jefferson, Paine og mange andre var de største representantene for en ekstraordinær generasjon revolusjonære. Det var mange emner de ikke hadde identiske synspunkter på, deriblant om slaveriets endelige skjebne. Men argumentet om at noen som helst av Revolusjonens sentrale ledere, enn si massen av deres støttespillere blant kolonibefolkningen, sloss for å forsvare slaveriet mot trusselen fra en britisk-ledet emansipasjonsbevegelse, er historisk og politisk meningsløs. Det kan legitimt sies at Grunnleggerne ikke visste, eller ble enige seg imellom om hvordan de skulle få en slutt på slaveriet, men ingen av dem tok initiativ til eller ledet Revolusjonen for å redde denne institusjonen.

Lederne for Den amerikanske revolusjonen ble konfrontert med den komplekse utfordringen av samtidig å skulle føre en krig mot verdens mektigste militære og opprettholde enheten av 13 kolonier som tidligere ikke anså seg å være deler av den samme nasjonen.

Den historiske kontekst for Den amerikanske revolusjonen

Karl Marx skrev i boka Louis Bonapartes 18. Brumaire: «Menn skaper sin egen historie, men de gjør det ikke bare etter eget ønske; de gjør det ikke under selvvalgte omstendigheter, men under omstendigheter som allerede eksisterer, gitt og overført fra fortiden. Alle døde generasjoners tradisjon veier som et mareritt på de levendes hjerner.»

Det amerikanske opprøret mot britisk styre var en borgerlig demokratisk revolusjon. Det var i slike revolusjoners karakter å love mer enn de kan overholde. Det er ingen tvil om at det ble inngått kompromisser for å sikre kolonienes enhet i kampen mot Storbritannia, og senere for å oppnå enighet om en konstitusjon for de nye Forente Stater av Amerika. Historikere kan finne moralske feil, dersom de måtte ønske, ved de som inngikk disse kompromissene. Men de må like fullt gi en nøyaktig redegjørelse for den historiske kontekst og de politiske begrensningene som førte til Grunnleggernes beslutninger. The 1619 Project’s forfattere presenteres ingen slik analyse. Alt er forklart med utgangspunkt i «hvite» menneskers angivelige rasehat. Det er det eneste som er konstant i 1619 Project-narrativet, og som anvendes for diskusjonen om totaliteten av amerikansk historie – fra det 16. til det 21. århundre.

Grunnleggerene inngikk kompromisser med de slaveeiende sørlige koloniene for å etablere og opprettholde nasjonal enhet. Men dette endrer ikke det faktum at Den amerikanske revolusjonen var en monumental begivenhet som endret verdenshistoriens kurs og retning. Den objektive begivenheten var større enn de skyldridde dødelige som fant seg i Revolusjonens lederskap. Professor Jonathan Israel forklarer i The Expanding Blaze: How the American Revolution Ignited the World, 1775-1848:

Den amerikanske revolusjonen, som gikk forut for Den store franske revolusjonen av 1789–99, var den første, og en av de mest monumentale omveltningene av en hel serie revolusjonære begivenheter som grep den atlantiske verden i løpet av et tre-fjerdedels-århundre, fra 1775 til 1848–49. I likhet med Den franske revolusjonen ble disse alle dypt påvirket av og hadde innvirkning på Amerika, på måter som sjelden blir undersøkt og diskutert i en bred kontekst… Dens politiske og institusjonelle innovasjoner la grunnlag for en helt ny type republikk, som legemliggjør et diametralt motsatt samfunnssyn bygd på delt frihet og like borgerrettigheter. Revolusjonen innledet rivingen av den tidlige moderne hierarkiske verden av konger, aristokrati, livegenskap, slaveri og merkantilistiske kolonimperier, og initierte den langsomme, komplekse omformingen til modernitetens basisformat. [13]

En anakronistisk tilnærming til Revolusjonen – det vil si, tolkingen av en begivenhet på en måte som ikke er konsistent med, eller ikke er relevant for de rådende generelle historiske betingelsene på tidspunktet da den skjer – virker mot en forståelse av begivenheten og den påfølgende utviklingen av amerikansk historie og verdenshistorien. Som Wood skriver i The Radicalism of the American Revolution, stilte revolusjonens demokratiske prinsipper spørsmål ved det som tidligere ikke kunne betviles:

Amerikanere erkjente nå at slaveriet i en republikk av arbeidere var et ikke-konsistent avvik, «en besynderlig institusjon», og dersom noen amerikanere skulle opprettholde slaveriet, slik sørstatsamerikanere i siste instans kom til å gjøre, måtte de forklare og rettferdiggjøre det på nye rasebaserte og antropologiske måter som deres tidligere monarkiske samfunn ikke hadde hatt behov for. Revolusjonen iverksatte faktisk ideologiske og sosiale krefter som lød slutten for institusjonen slaveri i nordstatene og ubønnhørlig førte til Borgerkrigen. [14]

Times’ rasebaserte presentasjon forhindrer også en genuin forståelse av de historiske røttene for veksten av antisvart rasisme i sørstatene. Historikeren John Shy skrev:

Innen 1783 innså sørstatsslaveeiere, som tidligere var tilfredse med å operere et system mer fleksibelt og mindre stramt i praksis enn det fremkom i lovbøkene, som aldri før hvor skjørt og sårbart systemet faktisk var, og hvor lite de kunne stole på deres slavers feighet, uvitenhet og takknemlighet. Plaget av opprørtheten mot slaveriet, til og med innen dem selv, skapt av Revolusjonens retoriske berettigelse, gikk slaveeierne til verks med å gi juridisk og institusjonelt uttrykk for et nytt nivå av angst om systemet. Nye regler som styrte slaveri og en ny artikulering av rasistiske holdninger kan kanskje ha vært en av de viktigste, mest vedvarende og paradoksale av alle etterlatenskaper av Den revolusjonære krigen. [15]

Perioden som skilte slutten på Den revolusjonære krigen fra begynnelsen av Borgerkrigen var bare 78 år – like lang tid som fra 1941, da Franklin Roosevelt var president, frem til i dag. I løpet av denne korte tidsperioden ble en økonomisk produksjonsmodus basert på slaveri, som hadde eksistert i tusener av år, avskaffet gjennom massiv sosial kamp. Slike dyptgripende forandringer har sine røtter i objektive prosesser, som er under utvikling flere tiår, om ikke århundrer, og som til-og-med begivenhetenes ledere ikke kunne ha vært seg fullt bevisste. Men dét undergraver ikke Revolusjonens varige historiske betydning, og heller ikke det faktum at deltakerne ikke hadde vår samtids synspunkter på spørsmål om rase og identitet.

Times og Abraham Lincoln

Silverstein kommer til forsvar for Hannah-Jones mot historikernes påstand om at hennes skildring av Lincoln som en rasist er «villende», og responderer:

Hun tilbyr en viktig historisk lædom ganske enkelt ved å påminne publikum, som har en tendens til å se Lincoln som en helgen, at han i store deler av sin karrier mente en nødvendig forutsetning for frihet ville være en plan for å oppmuntre de fire millioner tidligere slaver til å forlate landet ... Historien om slaveriets avskaffelse blir mer komplisert, og mer instruktiv, når leserne forstår at til og med Den store emansipatoren var ambivalent angående fullt svart statsborgerskap.

Det er utvilsomt sant at Lincoln er den mest respekterte av amerikanske presidenter, men det er ikke fordi han har vært gjenstand for historikeres uendelige og ukritiske lovprisinger. Motsetningene i Lincolns politiske utvikling og synspunkter har vært gjenstand for utallige bøker. Professor Oakes, en av de fem historikerne som signerte brevet til Times, er så visst ikke en ukritisk beundrer av Lincoln. Han evaluerer presidenten i kontekst av hans tids politiske betingelser. En artikkel publisert av Times den 12. februar 2013, som rapporterer om tildelingen av Lincoln-prisen til Oakes for hans bok Freedom National: The Destruction of Slavery in the United States, 1861-1865, refererer en passasje der historikeren oppsummerer sin syn på presidenten:

Det er for mye overdrivelse i måten vi snakker om Abraham Lincoln. Han var hverken Den store emansipatoren som førte an sin tid og brakte sitt folk ut av mørket, og han var heller ikke på noen måte en motvillig frigjører som ble holdt tilbake av en instinktiv forpliktelse for hvitt overherredømme. I utviklingen av [Borger-] krigstidens antislaveripolitikk var Lincoln hverken raskere eller tregere enn republikanske lovgivere. I stedet så de ut til å bevege seg i samme takt. [16]

En av de sentrale innbildningene til The 1619 Project er at prosjektet fremmer en vågal, høyst original og for lengst betimelig revurdering av Borgerkrigen og Abraham Lincolns rolle. Hannah-Jones «ikke bare påminnet offentligheten» om at Lincoln støttet kolonisering, slik Silverstein uærlig hevder. Hun hevder i sitt åpningsessay at Lincoln var en rasist som så på «svarte mennesker som hinderet for nasjonal enhet».

Silverstein påstand om at støtte for kolonisering på 1840- og 1850-tallet markerer Lincoln som en rasist, er basert på en anakronistisk og moralistisk vurdering, som stripper saken ut av sin historiske kontekst.

Fra Revolusjonens etterdønninger til opptakten for utbruddet av Borgerkrigen definerte kolonisering hovedstrømsposisjonen for opponentene mot slaveriet. Prominente talsmenn for kolonisering, som Whig Party-leder Henry Clay, «anså slaveriets slutt som et viktig element i å forene og modernisere nasjonen». [17] Clay mente at «de to rasene ikke kunne eksistere sammen i likhet og i harmoni», og at «for den sorte rasens eget beste, var den umiddelbare avskaffelsen av slaveri, med de forventede uhyrlige resultatene, ikke praktisk, og det må finnes et annet alternativ». [18]

Slaveriets avskaffelse utviklet seg både ut fra, og i opposisjon til begrensningene og koloniseringsperspektivets rasistiske røtter. Lincoln, som de fleste Whigs, støttet kolonisering langt inn på 1850-tallet. Men midt under sammenbruddet av Kompromisset av 1850 og utbruddet av militskrigføringen i Kansas-Nebraska-territoriene, ble Whig Party ødelagt av partiets manglende evne til å takle spørsmålet om slaveri rett-på-sak, med partiets sørstatsmedlemmer som i vesentlig grad støttet Det demokratiske partiets pro-slaveri linje, og Whigs’ medlemmene med antislaveri sentimenter i nordstatene – deriblant Lincoln – ble republikanere på midten av 1850-årene. Betydningen av Lincolns beslutning i 1862 om å utstede Frigjøringserklæringen[Emancipation Proclamation] var et radikalt brudd fra perspektivet som hadde dominert antislaveripolitikk det foregående halve århundre.

Ironisk nok var det blant deler av den svarte nasjonalistbevegelsen i det 20. århundre at forslag om kolonisering – der de talte for at afroamerikanere skulle flytte «tilbake til Afrika» for å etablere sine egne samfunn, i land som Liberia – fant fornyet popularitet. Som Clay-biografen James C. Clotter bemerker, kunne «den pan-afrikanske bevegelsen til Marcus Garvey og andre i det neste århundre kjenne igjen mye av deres retorikk i ordene fra ACS [American Colonization Society] hundre år tidligere». [19] Begge anså harmoni mellom svarte og hvite som umulig – en posisjon som har mye til felles med Hannah-Jones’ vektlegging av svarte og hvites unike historiske «erfaringer», som det ikke kan bygges bro over.

Lerone Bennett Jr.s avgjørende innflytelsen på The 1619 Project

Mye av det Nikole Hannah-Jones skriver i sitt innledende essay til The 1619 Project, kan ikke skilles fra antiLincolnismen som var ganske vanlig blant svarte nasjonalistiske forfattere på 1960-tallet. Faktisk er hele rammeverket for The 1619 Project, og særlig evalueringen av Abraham Lincoln, å finne i et essay utgitt i 1968 av det bredt sirkulerte afroamerikanske magasinet Ebony. Skrevet av den rasebaserte nasjonalistiske historikeren Lerone Bennett Jr. (1928-2018), stilte tittelen spørsmålet: «Var Abraham Lincoln en talsmann for hvitt overherredømme?» Forfatteren besvarte sitt spørsmål bekreftende. Bennett skrev:

Gjennom årene har Mytologien om Den store emansipatoren blitt del av Amerikas mentale landskapet. Generasjoner av skolebarn har lært dens kadenser utenat. Poeter, politikere og lengelidende svarte har grått over dens bilder og drama.

Ingen annen amerikansk beretning er så vedvarende. Ingen annen amerikansk beretning er så trøstende. Ingen annen amerikansk beretning er så falsk.

Abraham Lincoln er ikke lyset, fordi han faktisk står i lyset og skjuler vår vei: fordi en virkelig frigjøringsproklamering har blitt et spørsmål om nasjonal overlevelse og fordi ingen noen gang har gitt ut et slikt dokument her i landet – fordi, i siste instans, ligger det ligger slavebundet og fordi sannheten alltid er høvelig og ordentlig, har det blitt presserende nødvendig å revurdere Lincoln-mytologien. [20]

Bennett fortsatte med å legge til – med tiltakende nivå av fordømmelse, overfladiskhet og uærlighet – sin tiltalebeslutning mot Lincoln over de neste tre tiårene, som kulminerte i hans 1999-bok Forced Into Glory: Abraham Lincolns White Dream. I dette arbeidet fordømte Bennett «hvite amerikanere som har jobbet natt og dag i mer enn 140 år for å forevige minnet om en Hvit separatist som ønsket å deportere alle afroamerikanere og som i tillegg besørger det største eksemplet i all historie for visdommen av å tre bivånende til side i en stor nasjonalkrise som slaveri eller apartheid eller Det tredje rike.» [21]

Dersom redaktørene og skribentene for The 1619 Project hadde brukt mer tid på å forske på deres tema, hadde de kanskje oppdaget et essay i New York Times Magazine-utgaven fra den 11. februar 1968, med et langt svar til Lerone Bennett Jr. skrevet av redaksjonsrådsmedlem Herbert Mitgang. Essayets tittel stilte spørsmålet: «Was Lincoln Just a Honkie?» Mitgang oppsummerte Bennetts tiltalepunkter, som forevaslet alle argumentene Hannah-Jones skulle komme med et halvt-århundre senere.

Hovedpoengene hevdet om Lincoln er at han var fast i sin tro på hvitt overherredømme; at han ikke motsatte seg slaveri; at til og med hans opposisjon mot utvidelsen av slaveri var forsinket og hyklersk; at han vokste under krigen – men ikke veldig mye, fordi han egentlig ikke var humanist; at Frigjøringsproklamasjonen var en politisk krigslist for å kjøpe seg tid og unngå en reell handling for å frigjøre slavene; at Lincolns hensikt var at Gjenoppbyggingen helt og holdent skulle forbeholdes for hvite mennesker. [22]

Mitgang presenterte en detaljert tilbakevisning av Bennetts argumenter, og rekonstruerte utviklingen av Lincolns syn på slaveri fra 1840-årene til slutten av hans liv. Mitgang glorifiserte ikke Lincoln, men han argumenterte kraftfullt for at den 16. amerikanske presidenten kom til å spille en monumentalt progressiv rolle i USAs historie. Hans ord tjener som en fordømmelse av hans etterfølgeres handlinger i redaksjonskontorene til Times. Mitgang skrev:

Det å brennmerke Lincoln som en forkjemper for hvitt overherredømme er å kalle Frigjøringsproklameringen, de konstitusjonelle endringstilleggene mot slaveri og for frihet, og nederlaget for Konføderasjonen og dens umenneskelige «institusjon» for handlinger mot de svarte. Å dømme en president etter selektive sitater, og å anvende disse et århundre senere som middel til å tåkelegge moderne lengsler, er historiske rampstreker og bare trist. [23]

Bennetts navn forekommer ikke i Hannah-Jones’ essay, og det er heller ikke referert til hans artikkel og senere bok. Man kan ikke unngå den konklusjon at Times anså det som lite heldig å knytte The 1619 Project til Bennetts skriverier, som i vesentlig grad er diskrediterte blant historikere. Men påvirkningen av hans forfatterskap på The 1619 Project er åpenbar. Hannah-Jones uttalte selv, i et intervju publisert i Daily Press den 8. november 2019, at hennes lesing av Bennetts Before the Mayflower: A History of the Negro in America, 1619-1962, mens hun enda var en high school-elev i Iowa påvirket henne dypt. «Jeg husker bare å bli slått av at vi har vokst opp med å vite om Mayflower og 1620, men vi hadde aldri hørt om White Lion [navnet på skipet som fraktet afrikanerne til de engelske koloniene i 1619].»

Hannah-Jones’ hengivenhet til Lerone Bennetts verk kan bidra til å forklare hvorfor James McPherson ikke ble konsultert av redaktørene for The 1619 Project. McPherson skrev en kritisk omtale av Bennett's Forced Into Glory, som ble publisert i 27. august 2000-utgaven av New York Times. Han rev Bennetts feilrepresentasjon av Frigjøringsproklamasjonen i filler. McPherson konkluderte sin omtale av Forced Into Glory med følgende observasjon: «Bennett unnlater å verdsette skarpheten og empatien som gjorde det mulig for Lincoln å overskride sine fordommer og til å presidere over den største sosiale revolusjonen i amerikansk historie, frigjøringen av fire millioner slaver.»

Times’ redaktører er mindre bombastiske enn Bennett, men de er ikke mer nøyaktige. Silversteins påstand om at Lincoln var «ambivalent om fullt svart statsborgerskap», underslår det faktum at det 14. endringstillegget, som garanterte rettigheten til statsborgerskap for frigjorte slaver, ikke kunne ha blitt realisert uten både Frigjøringsproklamasjonen og Unionens seier i krigen. De 13., 14. og 15. endringstilleggene [‘Amendments’] ble samlet kalt Civil War Amendments fordi de i forfatningsjustisen nedfelte det krigen hadde oppnådd gjennom politiske og militære gjerninger.

Samtidig med å rette oppmerksomhet mot innflytelsen fra Bennetts skrifter på The 1619 Project, må det tas en forbehold. Bennett erkjente den kritiske rollen spilt av talspersoner for slaveriets avskaffelse som Wendell Phillips, i å fremme kampen for frigjøring og afroamerikansk likestilling. Det blir ignorert av Hannah-Jones, som hevder at i kampen for demokrati sloss afroamerikanere «alene».

The 1619 Project’s selektive erindring av undertrykkelser

Times hevder at deres rasistiske narrativ er berettiget fordi «det er vanskelig å hevde at likhet noen sinne reellt har blitt oppnådd for svarte amerikanere.» Faktisk kunne aldri og har aldri likhet blitt oppnådd for det store flertallet av befolkningen i det kapitalistiske Amerika. Men før man undersøker spørsmålet om samtidens ulikhet i USA, er man forpliktet til å gjøre oppmerksom på det faktum at Hannah-Jones og The 1619 Prosject som helhet foreviser en likegyldighet til undertrykking og lidelse for alle andre, dvs. ikke-afroamerikanske, innvånere av det amerikanske kontinentet.

Eksistensen av eierskapsslaveri [‘chattel slavery’] var en av de største forbrytelsene som har blitt begått på USAs skyldige grunn. Men blodet som ble trukket av slaveeiernes pisker var tilbakebetalt, som Lincoln så minneverdig erklærte i sin andre tiltredelsestale, til en viss og ikke så uvesentlig grad, med blodet fra de mange hundre tusen soldater som omkom i borgerkrigen fra 1861 til 1865. Men det var ingen slik gjengjeldelse for de genocidale krigene som ble ført mot de opprinnelige innvånerne av det amerikanske kontinentet. Deres skjebne får ingen omtale i The 1619 Project.

Hva med den ekstreme brutaliteten som konfronterte bølgene av irske innvandrere på flukt fra hungersnød? Eller med italienerne som det så ondskapsfullt ble gjort stereotypier av, som ble trakasserte og som under Den røde skremselen fra begynnelsen av 1920-tallet ble deporterte? Man lurer på om Hannah-Jones noen gang har hørt om Sacco og Vanzetti. Eller om utbyttingen av kinesiske «coolie»-arbeidere. Og hva med interneringen av de japanske amerikanerne? Hva med de jødiske immigrantene, som møtte flere tiår med ondskapsfulle antisemittiske fordommer i det «kristne» Amerika? Ikke ett ord om disse elementene av den harde «immigranterfaringen» er å finne i The 1619 Project-essayene. Og hele det store emnet om den amerikanske arbeiderbevegelsen, med alle dens voldelige kamper og utallige martyrer, er ikke benevnt.

Alle de mange tilfellene av undertrykking burde dokumenteres og huskes. Hvert et offer for urettferdighet, uansett i hvilken form, har et legitimt krav på oppmerksomhet fra menneskehetens samvittighet. Men sympati, i og for seg, er utilstrekkelig. Det er nødvendig at forbrytelsenes reelle årsaker blir forstått. For det er en moralistisk og anakronistisk holdning til historie ikke bare utilstrekkelig. Det er en hindring for å kunne identifisere, og til slutt fjerne de objektive årsakene til de mange formene for undertrykking og utbytting som utviklet seg innen USA i kjølvannet av både Revolusjonen av 1775-1783 og Borgerkrigen av 1861-1865.

For alle de praktfulle prinsippene og idealene som ble proklamert av de to store revolusjonene som brøt ut på det amerikanske kontinentet mellom 1775 og 1865, var begge disse begivenhetene i den endelige analysen borgerlige revolusjoner. Det eksisterte uunngåelig et gap mellom idealene de forkynte og deres reelle sosio-økonomiske og politiske formål.

Revolusjonen av 1775-1783 banet vei for den enorme utvidelsen av kapitalismen på det nordamerikanske kontinentet og for utviklingen av en ny form for kapitalist-nasjon-stat. Etter at det fremdeles modnende nordamerikanske borgerskapet kastet av seg kolonistyrets lenker utviklet klassespenningene i det nye samfunnet seg raskt.

Gordon Wood bemerker at da revolusjonen brøt ned det gamle aristokratiske systemet «dreide de voksende mulighetene for rikdom den sosiale mobiliten til et stormløp» og «forventningene om å heve ens levestandard – om enn bare for å kunne kjøpe seg nye forbruksvarer – sivet dypere og dypere inn i samfunnet, og fikk dyptgripende konsekvenser for vanlige menneskers bevissthet. I stedet for å skape en ny orden av velvilje og uselviskhet, avlet opplyst republikanisme sosial konkurransementalitet og individualisme; og det syntes ikke å være noen enkel måte å få stoppet det på.» Wood skriver at Revolutionen «var kilden til dens egne motsetninger». [24]

Disse motsetningene fant uttrykk i selve Konstitusjonen, utarbeidet av tidligere revolusjonære politikere som nå holdt statsmakt. Den nye styringsklassen konfronterte farene fra folkelig plebeierdemokrati i opprøret fra fattige bønder i Shays' Rebellion av 1786-87 og skulle snart konfrontere det igjen i Whisky Rebellion på det tidlige 1790-tallet.

Wood forklarer: «Den føderale Konstitusjonen av 1787 var delvis en respons på disse folkelige sosiale utviklingstrekkene, et forsøk på å mekle deres konsekvenser med nye institusjonelle arrangement.» [25] Mens Konstitusjonen forsøkte å etablere en sterk føderal stat, var massene av menneskers demokratiske ambisjoner så mektige, sluppet løs av Revolusjonen selv, at Bill of Rights fremkom som et kompromiss for å beskytte folket mot regjeringen. I løpet av de siste 200 årene har Bill of Rights besørget rammeverket for all diskusjon om sosial endring, reform og til-og-med revolusjon.

Den moderne kontekst for The 1619 Project

Times hevder, som vi allerede har sagt, at «det er vanskelig å argumentere for at likhet noen sinne har blitt oppnådd for svarte amerikanere». Den implisitte påstanden at ulikhet – sosio-økonomisk og politisk – er afroamerikaneres eksklusive skjebne er en slående demonstrasjon av blindheten og selvopptattheten som karakteriserer synspunktene til redaktørene og forfatterne av The 1619 Project.

Times’ rasebaserte angrep på Den amerikanske revolusjonen og på Borgerkrigen finner sted under betingelser av voksende motstand mot sosial ulikhet i USA. Etter flere tiår hvor de har vært undertrykt vokser det nå frem arbeideres massedemonstrasjoner og streiker som kraftfulle manifesteringer av sosial opposisjon. Vesentlig er at massedemonstrasjonene og streikene i 2019 i hvert tilfelle involverte arbeiderklassens enhetlige aksjon. Det er ikke et eneste eksempel på at arbeideres enhetlige aksjoner ble forpurret av forskjeller relatert til hudfarge, nasjonalitet, etnisitet, religion, kjønn eller seksuell preferanse. Protestene var ikke aksjoner fra forskjellige «identiteter», men snarere fra en sosial klasse.

Arbeiderklassens bevegelse i USA er del av en global prosess. I 2019 deltok mennesker av alle hudfarger og mange nasjonaliteter i massedemonstrasjoner og protester med krav om likhet og demokratiske rettigheter. Selv om hudpigmenteringen av befolkningene i Chile, Libanon, Irak, Frankrike, Haiti, Sudan og Hong Kong er forskjellige, er folkemassenes krav like.

Fremveksten av arbeiderklassens massebevegelsen finner uunngåelig sin politiske refleksjon i en fornyet interesse for sosialisme som et alternativ til kapitalismen. Naturligvis er den folkelige forståelsen av sosialisme og hvordan den kan oppnås fortsatt veldig begrenset. Men prosessen med politisk radikalisering vil øke sin hastighet etter hvert som massebevegelsen vokser og sosial konflikt blir vedvarende mer intens. Styringsklassen, som er ekstremt følsom for enhver intellektuell, kulturell og politisk tendens som truer dens rikdom og makt, er alarmert av den gryende spredningen av sosialistiske sentimenter og ideer. President Trump forkynner at sosialisme ikke skal få lov til å komme til makten i USA.

Trump gir uttrykk for styringsklassens frykt for sosialisme i et uanstendig og fascistisk språk som er i samsvar med hans politiske persona og målsettinger. Han gjør nådesløst syndebukker av immigranter som et middel til å desorientere og feilrette den sosiale harmen som er generert av økonomisk motgang som oppleves av brede deler av arbeiderklassen, dvs. det overveldende flertallet av befolkningen.

Demokratene anvender en annen, og absolutt mer politisk sofistikert strategi, som ikke mindre er rettet mot å oppildne splittelser i arbeiderklassen. Den er basert på uopphørlig promotering av ulike former for «identitets»-politikk.

I løpet av de tre siste tiårene har Det demokratiske partiet blitt tettere identifisert med finanskapital, og vant til og med et flertall av stemmene til velstående amerikanere ved valgene i 2016 og 2018. Demokratenes besatte fokus på hudfarge og identitet er rettet mot å undergrave utviklingen av klassebevissthet. I den grad Det demokratiske partiet opprettholder en valgbase blant afroamerikanske arbeidere, søker partiet å forankre denne, ikke ved å appellere til deres økonomiske interesser, men snarere til deres rasemessige identitet.

Støtten for denne politiske krigslisten er spesielt uttalt blant velstående afroamerikanere som har dratt fordel av ulike former for rasebaserte handlingsprogrammer [‘affirmative actions’], som har gitt tilgang til stillinger som muliggjør akkumulering av vesentlig formue. Silverstein refererer i sin korte henvisning til ulikhet bare til forskjellen mellom svarte og hvite husholdningsinntekter. Det skal bemerkes at tallene han tilkjennegir for å fremheve denne ulikheten er forvrengte, ved å inkludere megamillionærer og milliardærer i beregningen av hvite husholdningsinntekter. Merkbart er at Silverstein unngår enhver henvisning til den ekstreme veksten av sosial ulikhet innen den afroamerikanske befolkningen. Fra 2007 til 2015 steg andelen av den totale formuen blant afroamerikanere som eies av den rikeste én-prosenten av dem, fra 19 prosent til over 40 prosent. [26]

Rasebaserte identitetspolitikk har blomstret under betingelser der de rikeste afroamerikanerne skiller seg fra det store flertallet av svarte arbeidere, hvor de fattigste 60 prosent eier negativ formue. I mellomtiden dør hvite mennesker som tilhører arbeiderklassen – de som Times hevder har nytte av sitt «privilegium» – i usette rater av sykdommer av sosial fortvilelse, deriblant alkoholisme, selvmord og overdosering av opioider.

De politiske konsekvensene av historisk forfalskning

Det er ikke vår påstand at hver en redaktør og forfatter involvert i The 1619 Project driver bevisst med bedrag, eller bare jager karrieremuligheter. Som alltid er mange individuelle faktorer og motivasjoner i spill. Noen er bare dårlig informerte. Det er sikkert noen som føler oppriktig at de bidrar til avklaring av historien om rasediskriminering i USA. Og det er de som, for å være rett-på-sak, ser sin anledning til å tjene gode penger på talehonorarer, bokkontrakter, foretakspromotering og alle slags inntekter generert av forskjellige former for pseudo-intellektuelle salgsvirksomheter. Hannah-Jones’ aksept av Shell Oils sponsing, konsernet som er involvert i den morderiske undertrykkingen av ogoni-folket i Nigeria, er et forkastelig eksempel på det sistnevnte.

Forfalskningen av historie tjener alltid veldig reelle samtidige politiske interesser, selv om de er uuttalte. Den rasebaserte narrativet er ment å erstatte et som er basert på analyse av objektivt eksisterende sosiale interesser og klasseinteresser. New York Times har, som foretaksentitet, og enda viktigere, som en mektig stemme for styringsklassen og dens stat, en veldig reell politisk agenda, som er tett koordinert med Det demokratiske partiet. Silverstein forklarer aldri hvorfor Times nå antar, som basis for en vesentlig endring av undervisningen om amerikansk historie, det rasebaserte narrativet til Lerone Bennett Jr., som de eksplisitt og kraftfullt avviste for femti år siden. Han forklarer heller ikke hvorfor Times avviser kritikken fra Gordon Wood og James McPherson, som de beskrev for mindre enn et tiår siden som de ledende autoritetene innen studier av Revolusjons- og Borgerkrigsæraen.

Det er klart det ikke er de historiske begivenhetene som har endret seg. Men de politiske imperativer og sosiale interesser som avgjør redaksjonell politikk for New York Times har. Det alene er en god grunn til at skrivingen av historie og bestemmelser om historiske læreplaner som skal veilede ungdommens læring ikke må bestemmes av avisers foretaksledelse. Amerikansk kapitalismes berettigelse av sine innenlandske og globale interesser, dens uopphørlige jakt på foretaksprofitt, dens bestrebelser for å få undertrykt klassekampen og berettigelsen for svimlende nivåer av sosial ulikhet er ikke forenlig med jakten på historisk sannhet.

Uansett hva Times mener er fordelene ved å forfølge et rasebasert narrativ for å sikre et valgflertall for Det demokratiske partiet, er dette en politisk farlig og fullstendig reaksjonær strategi, med potensielt katastrofale konsekvenser.

De som argumenterer for en historie om «svart Amerika» legitimerer også en historie om «hvitt Amerika». De bistår med det rasistiske politikere fra den fascistiske høyresiden. Opprettelsen av forskjellige «rasebaserte narrativ» er rettet inn på å presentere etnisitetene som «iboende forskjellige» fra hverandre, for å låne en setning fra demokratpolitikeren Stacey Abrams. Tidligere bestrebelser på å få avslørt løgnen om raseforskjeller blir undergravd. Når forkjemperne for rasebasert politikk hevder at «hvitt privilegium» er basert på «hvite menneskers» reelle interesser, motsetter de seg – i strid med fornuft, vitenskap og historiens råd – arbeiderklassens enhet i kamp mot kapitalisme, autoritært styre og den tiltakende faren for krig.

De siste månedene har Socialist Equality Party og World Socialist Web Site, siden publiseringen av den første kritikken av The 1619 Project i september 2019 blitt bedt av journalister som representerer borgerlige publikasjoner om å forklare hvorfor vi er imot New York Times’ initiativ. Disse spørsmålene, vanligvis stilt av genuin nysgjerrighet heller enn av politisk ondsinnethet, gjenspeiler i hvilken grad «venstresiden» identifiseres med «identitetspolitikk». Som respons forklarer vi at opphøyelsen av slik politikk ikke har noe felles med sosialistbevegelsens teori, prinsipper og politiske program. Den sosialistiske bevegelsens historiske slagord er «Arbeidere i verden, foren dere!», og ikke «Etnier i verden, skill dere!»

Forfalskningen og avvisningen av de vedvarende prinsippene og målene for tidligere revolusjoner fratar den samtidige revolusjonære bevegelsen en essensiell historisk orientering. Den avvisende, kyniske og til-og-med nihilistiske holdningen til fortidens kamper undergraver en forståelse av den deres reelle fremskritts vedvarende verdi, uansett hvor begrensede og selvmotsigende de måtte være, hen i mot den endelige oppnåelsen av sant demokrati, universell velstand og ekte menneskelig likhet, som er sosialistbevegelsens virkelige mål.

Som marxister forstår vi og har gjort opp regnskap med begrensningene til de borgerlig-demokratiske revolusjonene av det 18. og 19. århundret. Vi vet meget vel forskjellen mellom ideologiske rasjonaliseringer og historisk definerte realiteter. Men de som ikke er inspirert av de verdenshistoriske og universelle idealene som ble proklamert av Jeffersons udødelige Declaration og Lincolns Gettysburg Address, er hverken sosialister eller revolusjonære. De som glatt overgir posisjoner vunnet ved blodsutgytelse i fortiden, vil aldri erobre nye. Spesielt i en periode med global klassekamp, fikk de underliggende revolusjonære prinsippene som gjorde kampene i 1776 til «hele menneskehetens anliggende» fornyet og fremhevet betydning.

Det kompromissløse forsvaret av den progressive arven fra de to første amerikanske revolusjonene er nødvendig for å kunne motstå intellektuell tilbaketrekning og politisk reaksjon, for å kunne utdanne arbeiderklassen og bygge en mektig amerikansk og internasjonal sosialistbevegelse.

Fotnoter:

[1] Sean Wilentz, «Constitutionally, Slavery Is No National Institution», New York Times 16. september 2015. Tilgjengelig her: https://www.nytimes.com/2015/09/16/opinion/constitutionally-slavery-is-no-national-institution.html

[2] Jay Winik, «A New Nation», New York Times 27. november 2009. Tilgjengelig her: https://www.nytimes.com/2009/11/29/books/review/Winik-t.html

[3] Fischer, David Hackett, «Gordon S. Wood, Historian of the American Revolution», New York Times 22. july 2011. Tilgjengelig her: https://www.nytimes.com/2011/07/24/books/review/the-idea-of-america-by-gordon-s-wood-book-review.html

[4] Hugh Brogan, «The Bloodiest of Wars», New York Times 14. february 1988. Tilgjengelig her: https://archive.nytimes.com/www.nytimes.com/books/99/04/25/specials/mcpherson-battle.html

[5] Jill Lepore, These Truths: A History of the United States (s. 94-95). W.W. Norton & Company, Kindle Edition.

[6] Benjamin Quarles, «Lord Dunmore as Liberator», The William and Mary Quarterly, 3rd Ser., Vol. 15, No. 4.

[7] David, James Corbett, Dunmore's New World: The Extraordinary Life of a Royal Governor in Revolutionary America — with Jacobites, Counterfeiters, Land Schemes, Shipwrecks, Scalping, Indian Politics, Runaway Slaves, and Two Illegal Royal Weddings, University of Virginia Press, 2013, s. 20.

[8] Hinderaker, Eric and Mancall, Peter C., At the Edge of Empire: The Backcountry British in North America, Johns Hopkins University Press, 2003, s. 159.

[9] Silvia R. Frey, Water from the Rock: Black Resistance in a Revolutionary Age, Princeton University Press, 1991, s. 56.

[10] Silvia Frey, «Between Slavery and Freedom: Virginia Blacks in the American Revolution», Journal of Southern History, Vol. 49, No. 3 (Aug., 1983), s. 387-88.

[11] Ibid., s. 391.

[12] Williams Washington, George, History of the Negro race in America from 1619 to 1880, Putnam Press, 1882, s. 410.

[13] Jonathan Israel, The Expanding Blaze: How the American Revolution Ignited the World, 1775-1848, Princeton University Press, 2017, s. 1-2.

[14] Gordon Wood, The Radicalism of the American Revolution, Vintage Books, 1993, s. 186.

[15] John Shy, A People Numerous and Armed: Reflections on the Military Struggle for American Independence, University of Michigan Press, 1990, s. 257.

[16] James Oakes, Freedom National: The Destruction of Slavery in the United States, 1861-1865, W.W. Norton, 2013, s. xviii.

[17] James C. Klotter, Henry Clay: The Man Who Would Be President, Oxford University Press, 2018, s. 200.

[18] Ibid., s. 198.

[19] Ibid., s. 200.

[20] Lerone Bennett Jr., «Was Abraham Lincoln a White Supremacist?» Ebony Magazine, february 1968, Vol. 23 No. 4, s. 35.

[21] Lerone Bennett Jr., Forced into Glory: Abraham Lincoln’s White Dream, Johnson Publishing, 2007, s. 25.

[22] Herbert Mitgang, «Was Lincoln Just a Honkie?» New York Times Magazine 28. february 1968.

[23] Ibid.

[24] Gordon Wood, The Radicalism of the American Revolution, Vintage Books, 1993, s. 229-230.

[25] Ibid., s. 230.

[26] Eric London, «Identity politics and the growth of inequality within racial minorities», Tilgjengelig her: wsws.org, October 7, 2017. Tilgjengelig her: https://www.wsws.org/en/articles/2017/10/07/pers-o07.html