Impeachment-krisen og amerikanske planer for krig mot Russland

Med hver dag som går i impeachment-krisen [over riksrettstiltalen av presidenten] blir avstanden mellom de offisielle begrunnelsene for konflikten i Washington og de faktiske årsakene større og større.

Det har blitt stadig mer klart at det sentrale problemet ikke er Trumps forsøk på å «anmode om innblanding fra et fremmed land» ved å «presse et fremmed land til å etterforske en av presidentens viktigste innenrikspolitiske rivaler», som det ble hevdet i varslerklagen som utløste impeachment-granskningen.

En ukrainsk soldat, iført amerikansk militærutstyr, inntar sin frontlinjeposisjon ved den ødelagte Butovka-kullgruva i byen Avdiivka i Donetsk-regionen, Ukraina. [Foto: AP Photo/Vitali Komar]

Konflikten som raser innen staten er heller sentrert rundt Trumps beslutning om midlertidig å utsette en massiv våpenforsendelse til Ukraina for bruk i Washingtons proxykrig [ved stedfortredere] mot Russland.

En førstesideeksposé publisert av New York Times på mandag, bestående av 80 000 ord og med seks bylines [artikkelforfattere], gjør det klart at Trumps beslutning om å holde tilbake militærhjelpen – over en måned før hans telefonsamtale med Ukrainas president Zelenskij – utløste konflikten som førte til impeachment [riksrettstiltale] av presidenten.

Som Times rapporterer: «Mr. Trumps ordre om å tilbakeholde skarpskyttergeværer, rakettdrevne granater, nattsynbriller, medisinske hjelpemidler og annet utstyr til en verdi av $ 391 millioner [NOK 3,441 milliarder], som det ukrainske militæret trengte for å utkjempe utmattingskrigen mot Russland-støttede separatister, skulle vise seg å bidra til å bane vei for presidentens riksrettstiltale.»

Avisa hevder at Trump bestemte seg for å tilbakehold forsendelsen av militærhjelpen til Ukraina den 19. juni, etter at han leste en nyhetsartikkel som sa at «Pentagon ville betale for våpen og annet militært utstyr for Ukraina, som brakte amerikansk sikkerhetsbistand til landet til en total av $ 1,5 milliarder siden 2014 [NOK 13,2 milliarder].»

Ifølge Times utløste Trumps handling en «heftig intern debatt» som førte til en intervensjon fra «nasjonalsikkerhetsteamet» oppstilt i «samlet front» rundt nasjonalsikkerhetsrådgiveren John Bolton, en av arkitektene for Irak-krigen.

Etter at Trump avviste embetsrepresentantenes oppfordringer om å fristille bistanden og kommenterte: «Vi pisser bort pengene våre,» ble detaljer om båndleggingen av militærhjelpen lekket til pressen, og en høytstående CIA-representant meldte inn en «varsler»-klage som beskyldte Trump for å ha forespurt «dritt» om hans politiske rival.

CIA, også kjent som «the Mighty Wurlitzer» [o. anm.: brand for tidligere tiders juke-box], begynte straks å brumme og buldre. Etterretningsagenturene og mediene begynte å promotere narrativet om at Trump holdt igjen militærhjelpen for å skade sin politiske rival, selv om Trump traff sin beslutning om bistandspakka en måned før han ba Zelenskij om å etterforsk tidligere visepresident Joe Biden.

Disse handlingene skulle til slutt føre til det som bare er amerikansk histories tredje riksrettstiltale av en president, og kaste landet ut i en konstitusjonell krise med ukjent endelikt.

Alt dette fordrer at spørsmålet reises: Gitt de enorme politiske konsekvensene av riksrettstiltalen for de som tok initiativ til prosessen, hva kan i det hele tatt forklare den presserende nødvendigheten og voldsomheten som hele det nasjonale sikkerhetsetablissementet har lagt for dagen i reaksjonen på en forsinkelse i oversendelsen av våpen til Ukraina?

Var det en tidsplan for bruk av disse våpnene i krigshandlinger? Planlegger USA en provokasjon som skal skyve Ukraina til en vesentlig ny militæroffensiv?

Det russiske militæret trekker så absolutt slike konklusjoner. I en uttalelse fra tidligere i desember sa Valerij Gerasimov, sjef for den russiske generalstaben, at det opptrappede tempoet for amerikanske militærøvelser i Øst-Europa indikerer at Washington legger planer for krig.

«Militæraktiviteter øker i Baltikum-statene og Polen, i Svartehavet og i de baltiske farvann,» sa Gerasimov. «Intensiteten i [NATO-] blokkens militærøvelser tiltar. Deres scenarioer peker på NATOs bevisste forberedelser til å anvende deres styrker i en storskala militærkonflikt.»

I februar skal USA sende rundt 20 000 soldater til Europa for å delta i en militærøvelse som vil være den største utplasseringen av troppestyrker til det europeiske kontinentet på et kvart århundre. Øvelsen, kalt Defender 2020, vil omfatte 17 000 europeiske tropper, og skal ifølge Breaking Defense se NATO-styrkene «forlenge deres logistiske tog- og kommunikasjonslinjer fra Østersjøen og Baltikum ned til Svartehavet». Øvelsen vil koste $ 340 millioner [NOK 2,992 milliarder].

USAs nasjonale forsvarsgodkjenningslov (NDAA), vedtatt med overveldende tverrpartistøtte bare dager etter at Representantenes hus stemte for impeachment av Trump, inkluderer ytterligere militærhjelp til Ukraina for $ 300 millioner [NOK 2, 64 milliarder], som del av en rekordstor økning av de amerikanske militærutgiftene.

Totalt sett har USA og landets NATO-allierte besørget militær og annen bistand til Ukraina for over $ 18 milliarder [NOK 158,4 miliarder] siden det USA-støttede kuppet i 2014, som styrtet den pro-russiske presidenten Viktor Janukovitsj, og installerte det nåværende pro-USA regimet. Dette var på toppen av det viseutenriksminister Victoria Nuland i 2013 skrøyt var bistand for å «sikre et trygt og velstående og demokratisk Ukraina» for «over $ 5 milliarder [NOK 44 milliarder]».

Sekkene av penger overlevert fra CIA via forskjellige «sivilsamfunn»-kanaler til Ukraina bidro til å styrte den valgte regjeringen og fikk brakt til makten til et amerikansk proxyregime støttet av det ekstreme høyre.

I 2013 støttet USA et tiltak som skulle integrere Ukraina inn i en politisk assosiering og handelsavtale med EU. Dette var ment å bane vei for at Ukraina skulle bli NATO-medlem. Da Janukovitsj-regjeringen motsatte seg avtalen lanserte USA 2014-kuppet, og installerte et marionettregime innbitt fiendtlig innstilt mot Russland.

2014-kuppet var et vippepunkt for USAs bestrebelser for militært å få omringet og i siste instans oppstykket Russland. Siden oppløsingen av Sovjetunionen har USA ført an i et systematisk pådriv for å få utvidet NATO helt opp til, og forbi grensene for den tidligere Sovjetunionen.

Som det ble bemerket i Foreign Affairs:

I mars 2004 aksepterte NATO inn i sine rekker de tre baltiske statene – Estland, Latvia og Litauen – som en gang var del av Sovjetunionen, i tillegg til fire andre stater. Baltikum-statenes tiltredelse signaliserte at utvidelsen av NATO ikke ville stoppe ved den tidligere grensa mot Sovjetunionen. EU fulgte opp i mai 2004, og utvidet unionen østover til å omfatte en rekke tidligere sovjetrepublikker og allierte, deriblant de baltiske statene, Tsjekkia, Ungarn, Polen, Slovakia og Slovenia.

Men USA ble tatt på senga av Russlands besluttsomme respons på kuppet i Ukraina. Russland annekterte Krim-halvøya, etter et referendum der det overveldende flertallet av enklavens befolkning støttet å forlate Ukraina. Moskva støttet samtidig en løsrivingsbevegelse øst i landet.

Gitt disse omstendighetene, skriver nå Foreign Affairs:

Det at Ukraina faktisk er i sentrum for denne stormen [impeachment-krisen] burde ikke være i det hele tatt overraskende. Over det siste kvarte hundreåret har nesten alle vesentlige bestrebelser for å etablere en vedvarende orden på det eurasiske kontinentet etter den kalde krigen strandet på Ukrainas grunner. For det er i Ukraina at frakoblingen mellom den triumfalistiske vrangforestillinger om slutten-av-historien og de pågående realitetene i stormaktskonkurransen kan sees i sin mest nakne form.

Til tross for de uforutsette og katastrofale konsekvensene av det CIA-støttede kuppet i Ukraina, er USA fast bestemt på å fortsette sine bestrebelser for å få omringet Russland militært, som anses å være en stor hindring for det sentrale geopolitiske målet – kontroll over den eurasiske landmassen, som ville besørge et oppmarsjområde for en konflikt med Kina.

Det uopphørlige pådrivet for militæropptrapping har brakt demokratene inn i en allianse med det fascistiske høyre i Ukraina, som har holdt gatedemonstrasjoner for å få presset president Zelenskij til å fortsette og eskalere den USA-støttede proxykrigen mot Russland.

En ting er klar og åpenbar. Dersom det faktisk foreligger en tidsplan for bruken av våpen for hundrevis av millioner av dollar som er overført til Ukraina, da risikerer en slik krig en nukleær eskalering. Elbridge A. Colby, en av hovedforfatterne av den nasjonale forsvarsstrategien publisert av Pentagon i januar 2018, publiserte senere samme år en artikkel med tittelen «Dersom du vil ha fred, forbered deg på atomkrig».

Han skrev:

Risikoer ved en nukleær duellering kan være enorme, men det er også gevinsten av å oppnå en nukleær fordel over en motstander.

Enhver fremtidig konfrontasjon med Russland eller Kina kan utvikle seg til å bli atomar ... I en hardere utkjempet, mer usikker kamp, kan enhver krigførende part bli fristet til å strekke seg etter nukleærsabelen for å høyne innsatsen og for å teste den andre sidens besluttsomhet, eller til-og-med bare for å fortsette å slåss.

Samtidig med et tiltakende oppsving av klassekampen over hele verden kan Trump-administrasjonen, som representerer en foraktet og isolert kapitalistklasse, i krig se et middel til å få stagget det en kommentar i Financial Times nylig kalte «klassekrigen» på hjemmebanen, og «få innenriksantagonismer til å virke irrelevante, om ikke utillatelige».

Men det er den internasjonale veksten av klassekampen som besørger midlene til å motsette seg styringselitenes krigspådriv. Der menneskeheten nå går inn i det 21. århundres tredje tiår gjør styringsklassens fremskredne fase av krigsforberedelser det desto mer presserende, med Leo Trotskijs udødelige ord, å sette «kartet over klassekampen» opp mot kapitalistenes «krigskart».

Dette betyr å forene de voksende kampene og smi en felles bevegelse mot krig og angrep på demokratiske rettigheter, som en essensiell del av kampen for sosialisme.

Loading