Beste filmer og fjernsyn i 2019 og for tiåret

Av David Walsh og Joanne Laurier
4 January 2020

Forunderlig, en femtedel av det nye århundret er allerede bak oss.

Vi ba ei rekke WSWS-skribenter, Richard Phillips, Fred Mazelis, Clara Weiss, Stefan Steinberg og Verena Nees, om forslag til de mest verdifulle filmene fra 2019 og resten av det forgangne tiåret.

Vi presenterer noen forskjellige lister nedenunder. Det kan godt være noen skurrende utelatelser, enten fordi vi ikke fikk med oss en bestemt film eller et TV-program, eller fordi vi undervurderte den, kanskje sammen med overvurderinger i noen tilfeller, men blant verkene som er nevnt, er vi trygge på at det er verdige og givende forslag. Vi oppfordrer leserne til å melde sine egne anbefalinger. [O. anm.: les kommentarene under den engelske siden, som anbefales]

Stefan Konarske and August Diehl in The Young Karl Marx (2017)

En rekke objektive prosesser spiller seg ut innen film- og fjernsynsbransjen, spesielle refleksjoner av bredere tendenser i det sosiale og kulturelle liv. På den ene siden er det en slående akkumulering av formue på toppen. De som er ansvarlige for visuell produksjon har de mest fremragende teknologier til rådighet og muligheter til å skape praktisk talt ethvert slags image. Ledere og produsenter av film- og fjernsynsstudioer demonstrerer imidlertid en forferdelig mangel på fantasi og originalitet, delvis som resultat av et nådeløst aksjonærpress som oppfordrer til de sletteste og minst krenkende produktene, delvis som uttrykk for det demoraliserte fraværet av noen stor interesse for samtiden eller noen tillit til fremtiden for deres sosiale system.

Enda verre, i noen tilfeller, er at aksjemarkedsvindlerens «filosofi», som avviser enhver langsiktig bekymring til fordel for den feberhete akkumuleringen av personlig formue, finner en gjenspeiling i dag i de egoistiske, kalde synspunktene til visse bransjetyper. For mer enn et århundre siden beskrev Leo Trotskij denne «moraliseringen snudd på hodet» som «en uendelig og kjedelig preken: ikke frykt, ikke vær bærer av noen tvil, ikke skam deg, ikke ha noen skrupler, grip tak i det du kan

Peterloo (2018)

I USA har konsentrasjonen av kontroll over mediene (inkludert kringkasting og kabel-tv, film, radio, avis, magasin, bokutgivelse, musikk, videospill og nettoperasjoner) av en håndfull konglomerater nådd et fremskredent stadium. I 1983 kontrollerte 50 foretak 90 prosent av mediene. I 2012 eide seks foretak 90 prosent, og innen 2019 hadde tallet falt til fire: Comcast (gjennom NBCUniversal), Disney, ViacomCBS (kontrollert av National Amusements) og AT&T (gjennom WarnerMedia).

Disney, som kjøpte 21st Century Fox i fjor for $ 71,3 milliarder [NOK 626,86 millarder], økte sin omsetning i 2019 til anslagsvis nesten $ 70 milliarder [NOK 615,43 milliarder]. Det gigantiske foretaket var ansvarlig for åtte av de ti filmene med høyest bruttoomsetning i 2019. Filmene, der det er ingen som har noen varig verdi, tok inn $ 10 milliarder [NOK 87,92 milliarder] i globale inntekter i løpet av fjoråret.

Jean Dujardin and Louis Garrel in J'accuse (2019)

Slike nivå av finansiell suksess avler uunngåelig kryping og smisking fra de tragisk elendige amerikanske mediene. Time magasinet kåret nylig Robert Iger, Disneys styreleder og adm. dir., til deres «Businessperson of the Year». Forbes magasinet anslår Igers personlige formue til å være $ 690 millioner [NOK 6,066 milliarder]. Hans årsgasje er $ 65,5 millioner [NOK 575,87 millioner], som er 1 424 ganger det Disneys medianarbeider tjener, en relasjon som Disney-arvingen Abigail Disney har kalt «sinnssyk».

Times hyllende artikkel berørte Disneys streamingtjeneste Disney+ (uttalt Disney Plus), som fikk 10 millioner som abonnerte den første dagen etter lanseringen i midten av november, før de bemerket at tjenesten «enda ikke var en trussel for de store teknologiselskapene som dominerer strømmen: Netflix har 158,3 millioner abonnenter, Amazon Prime har 101 millioner, og Googles YouTube har rundt 2 milliarder brukere i måneden.»

Sealed Lips (2018)

Igjen, mulighetene er enorme, men motsetningene er tilsvarende slående. En kommentator ved MediaU skrev nylig at Amazon og Netflix, som for noen år siden så ut til å være frelserne for den uavhengig filmskapingen, «har forskanset seg; de har kunngjort at de leter etter mindre uavhengige og ‘mer kommersielle’ varer. Og mens Amazon, Netflix, Hulu og Facebook til sammen skal anvende mer enn $ 16 milliarder [NOK 140,67 milliarder] på innhold i året som kommer, vil bare en liten brøkdel gå til uavhengige filmer. «De store plattformene leter etter storplakatserier og store navn som kan tiltrekke seg seere, og de vil legge ut for det – Facebook bruker opp til $ 2 millioner per episode, der Amazon og Netflix bruker opptil $ 10 millioner [NOK 88 millioner] per episode, for serier».

For hva den amerikanske foretakseliten angår er produksjonen av en håndfull tomme, bombastiske «blockbusters», som eksporteres til hvert et hjørne av planeten, den ideelle forretningsmodellen.

Daniel Day-Lewis in Lincoln (2012)

Dette er imidlertid ikke på noen måte hele bildet. Et økende antall forfattere og regissører ser kritiskt og med harme, og til tider med betydelig skarphet, på det dagsaktuelle moderne samfunnet. Den finasielle kollapsen i 2008 og den påfølgende fattiggjøringen av millioner, den enorme sosiale ulikheten, den globale økningen av nyfascistiske partier, de uendelige krigene og det systematiske angrepet på demokratiske rettigheter, har hatt en uunngåelig innflytelse i kunstneriske kretser. Forsøk på sensur og undertrykking, inkludert den beryktede fengslingen av Julian Assange og Chelsea Manning, begrunnet med «nasjonalsikkerhet», religiøs fundamentalisme eller andre reaksjonære påskudd, har også fortørnet og forstyrret mange.

Fremveksten av bred folkelig motstand mot den eksisterende sosiale og politiske orden, som først er reflektert i utbruddet av streiker og masseprotester i flere titalls land i fjoråret, må bidra til å bryte opp den kulturelle stagnasjonen.

Vanskene og hindringene som den sensitive og gjennomtenkte kunstneren konfronterer i vår tid burde ikke undervurderes, eller ses på uten sympati. Trotskijs forslag i 1938, kort før andre verdenskrig, og midt under det fascistiske barbarietes uhyrligheter, om at kunsten, «den mest komplekse delen av kulturen, den mest følsomme og samtidig den minst beskyttede, lider mest av det borgerlige samfunnets nedgang og forfall», er sannere i dag enn noen gang.

Jessica Chastain in Zero Dark Thirty (2012)

I USA, Storbritannia og stadig flere andre steder, blir kunstneren kastet ut til «det frie markeds» barmhjertighet, der statsstøtte til kunsten strupes eller elimineres. Selskaper og myndigheter krever – direkte og indirekte – filmer og fjernsynsprogrammer som passer deres brutale formål, forsvar av profitt, krig og den «nasjonale interessen».

Filmskaping er et dyrt, arbeidskrevende og sosialt samarbeidende forehavende. Det krever mobiliseringen av betydelige kunstnerisk-tekniske ressurser. Å skaffe midler til og å få gjennomført en produksjon av en reelt «uavhengig» eller opposisjonell film er for tiden en utmattende prosess. Mange barrierer, bevisst plasserte eller av andre grunner, står mellom filmskaperen og hans eller hennes tiltenkte publikum.

Den akkumulerte intellektuelle atmosfæren i «de kultiverte» omgivelsene, bohemske eller akademiske, er heller ikke sunn. Enhver kunstner er der forventet, før noe annet, å skulle hylle rasemessig eller seksuell identitet som selve liv-og-død spørsmålet for samtidens eksistens. Skam og ekskludering er prisen for motstand mot dette råtne programmet.

Free State of Jones (2016)

Da den sørkoreanske filmskaperen Bong Joon-ho (Parasite) hevdet at «alle artister ... alltid er interesserte i klasse, 24/7, jeg tror det faktisk ville være rart om vi ikke var det», og at «vi har alle veldig følsomme antenner for klasse generelt,» da uttrykte han, dessverre, et klart minoritetssyn.

Hvert et kunstverk, også det mest banale, gjenspeiler tiden og samfunnet det ble skapt i. Hva annet skulle det kunne reflektere? Det avgjørende spørsmålet er om det gjør dette på en innholdsrik, utfordrende og kritisk måte. Det er kunstnerens sentrale ansvar, selv om, som den russiske romanforfatteren Leo Tolstoy påpekte, «det er veldig vanskelig å fortelle sannheten.»

De siste tiårene har kunstnerne, på grunn av ugunstige intellektuelle og politiske forhold, stort sett nøyet seg med passivt og ukritisk å gjenspeile de umiddelbare betingelsene de har befunnet seg i, og ikke seriøst å granske eller bestride dem. Enda verre er det, altfor ofte, som i filmene til Quentin Tarantino, Lars von Trier, den franske «kroppens kino», japansk skrekk- og gangsterfilm, osv., at de har vasset og badet i den forvirringen og desorienteringen som råder i mange småborgerlige kretser.

Mahershala Ali and Viggo Mortensen in Green Book (2018)

Uten å minimere de enorme problemene var det siste tiåret utvilsomt vitne til mer interessant arbeid innen filmen enn det forrige. Den truende eller urettferdige tilstanden i samtidssamfunnet tvang en rekke filmskapere til, først og fremst, å se mer på historie. Våre lister nedenfor inkluderer for eksempel Mike Leighs Peterloo (2018), Bernd Böhlichs Sealed Lips (2018), Raoul Pecks The Young Karl Marx (2017), Gary Ross’ Free State of Jones (2016), Antonio Chavarrías’ The Chosen (2016), Lars Kraumes The People vs. Fritz Bauer (2015), Giulio Ricciarellis Labyrinth of Lies (2014) og Steven Spielbergs Lincoln (2012).

I USA har vi hittil ikke vært i stand til å se en av de viktigste historiske filmene fra det siste tiåret, Roman Polanskis versjon av Dreyfus-affæren, J’accuse (An Officer and a Spy, 2019). De antidemokratiske, undertrykkende #MeToo-korsfarerne har skremt potensielle distributører og forhindret at filmen blir vist i Nord-Amerika.

Clergy (2018)

Da Polanskis film ble vist for utvalgte filmkjøpere på filmfestivalen i Cannes i mai i fjor, var det ifølge Hollywood Reporter sånn at «innenlandske kjøpere i stor grad ga filmen ei kald skulder. En beslutningstaker fra en prestisjedistributør i USA sto over presentasjonen. ‘Ingen interesse’ sa kjøperen. En annen amerikansk kjøper ignorerte også invitasjonen. ‘Det er rett og slett ikke mulig å sette opp dén filmen i USA akkurat nå,’ forklarte direktøren.»

Nettstedet Playlist refererer åpent til det faktum at Polanski og Woody Allen (som fikk utgivelsen av sin film A Rainy Day i New York stoppet av filmens produsent Amazon Studios), som de beskriver som «kritikerroste og bransjelegender», tilbrakte «det siste året svartelistet av Hollywood, siden anklager mot dem om seksualforseelser fra tiår tilbake har dukket opp igjen i lys av #MeToo-bevegelsen». Denne nye svartelistingen, om den i det hele tatt kommenteres, vekker mindre protester i den konformistiske og feige medie- og filmindustrien enn McCarthyist-utrenskningene på 1950-tallet.

So Long, My Son (2019)

Disse ekstraordinære sensurhandlingene (og der kan man legge til utklippingen av skuespilleren Kevin Spacey fra Ridley Scotts sluttførte film All the Money in the World og undertrykkingen av Louis CKs film I Love You, Daddy) reiser spørsmål om den betydelige hindringen som den øvre middelklassens identitetspolitikk representerer for kunstnerisk representasjon.

Fascistiske angrep på kunst og kunstnere er ikke en innovasjon, men aksjemarkedet, eiendoms- og medieboomen de siste tiårene, kombinert med den ondartede effekten av de postmoderne og identitetssentrerte ideologiene, har innen tidligere «kosmopolitiske» og «sofistikerte» liberale og venstresjikt skapt en ny tilhengerkrets for sensur, autoritære holdninger, og mer generelt sett imperialistpolitikk. Selvforherligende og selvmedlidende, likegyldige til historisk sannhet og fakta (som New York Times’ The 1619 Prosjekt så billedlig har vist), virulent fiendtlige mot egalitarisme og arbeiderklassens krav, ser dette «Nytt Høyre»-elementet på kunst som går under den sosiale eller historiske overflaten, og som reiser «foruroligende» spørsmål om hele oppsettet, med en umiskjennelig og ufravikelig fiendtlighet.

An Episode in the Life of an Iron Picker (2013)

Så lenge siden som i 1994, i en anmeldelse av Jane Campions The Piano [engelsk tekst] (i International Workers Bulletin), hevdet vi at bevegelser dedikerte til kjønn- og rasepolitikk ikke hadde «hjulpet noen til å se verden og dens mest grunnleggende sosiale relasjoner tydeligere; de har hatt nettopp den motsatte, innsnevrende effekten. De har objektivt sett skadet kunstnerisk og intellektuelt arbeid.»

Uunngåelig, i møte med stadig mer åpen klassekonflikt, har identitetspolitikk i kunst og samfunn gått fra en generelt defensiv holdning over til en aggressiv positur. Angrepene på Polanski, Allen, Spacey, C.K. og andre representerer en intensivering av kampanjen mot demokratiske rettigheter og kunstnerisk frihet.

Av de filmene vi beundret mest det siste tiåret, ble et antall i all vesentlig grad ignorert (The Young Karl Marx, Peterloo, osv.), mens andre, spesielt de som utfordret rasisme, synspunktet som nå offisielt opprettholdes av pseudo-venstre og Det demokratiske partiet, ble angrepet, noen ganger heftig. Det er ikke mulig å berette historien om amerikansk filmskaping på 2010-tallet, uten en viss henvisning til disse kontroversene.

Nebraska (2013)

Vi må huske at Spielbergs Lincoln, som inneholder kraftfulle sekvenser som kaster lys over noen av de mest anspente og turbulente momenter i amerikansk historie, av en rekke kritikere, spesielt de «liberalistiske» og de angivelige «venstre»-typene, ble ugunstig sammenlignet spesielt med Tarantinos Django Unchained (2012), så vel som med med Kathryn Bigelows Zero Dark Thirty (2012).

Vi bemerket i februar 2013 at i henhold til Django Unchaineds «misantropiske, rasistiske verdenssyn, ble slaveriet avskaffet eller burde ha blitt avskaffet ved hjelp av blodige individuelle hevngjerninger. Filmen lar ikke det faktum at institusjonen ikke ble revet ned på den måten stå i sin vei.»

Til dette punktet er det lite behov for å tillegge noe om Bigelows avskyelige Zero Dark Thirty, som ikke bare var en kjedelig, grumsete og psykologisk lite overbevisende reise til den «mørke siden» og et forsvar for CIA-tortur, men som gravejournalisten Seymour Hersh avslørte i 2015, var den også «basert» på hendelser rundt Osama bin Ladens død som aldri fant sted.

Court (2014)

Ann Hornaday fra Washington Post var en av de som hevdet at Django Unchained kom nærmere sannheten om slaveri enn Spielbergs Lincoln gjorde. Hornaday skrev at «selv på sitt mest ekle, absurde og ahistoriske ‘kommuniserer Django Unchained sannheter som mer seriøse, selvhøytidlige behandlinger [i.e. Lincoln] kan gå glipp av.» Tidligere New York Times dramakritiker og spaltist Frank Rich, hevdet der han skrev i magsinet New York at Django Unchaineds «ærbødighet over Borgerkrigstiden, et vanvittig amalgam av marerittaktige og det komisk surrealistiske, mudrer opp rasekonflikter som er uløste av både Lincoln og Lincoln

I Nation kontrasterte Jon Wiener Lincoln og Django Unchained og kom ned til fordel for Tarantinos innsats, og skrev for eksempel: «I Spielbergs film lager gamle hvite menn historie, og svarte mennesker takker dem for å ha gitt dem friheten.»

Samtidig hastet filmskaperen og det liberale ikonet Michael Moore til forsvar for Zero Dark Thirty, og argumenterte offensivt og patetisk for at Bigelows film med sin sentrale karakter, en kvinnelig CIA-operatør, representerte en triumf for feminisme. Moore skrev at verket «egentlig handler om hvordan et byrå som stort sett består av menn avviser ei kvinne som er på rett kurs for å finne bin Laden. Ja, gutter, dette er en film om hvordan vi ikke hører på kvinner.»

Ilo Ilo (2013)

Et annet arbeid som vekket identitetspolitikkindustriens ag var den svært verdifulle og rørende Free State of Jones, i vesentlig grad inspirert av forskningen utført av historiker Victoria Bynum fra Texas State University, en av professorene som har gitt uttrykk for seriøs kritikk av Times’ The 1619 Prosjekt. Gary Ross’ film beretter om den hvite bonden i Mississippi, Newton Knights kamper for å organisere en oppstand mot Konføderasjonen under Borgerkrigen.

Charles Blow fra Times lanserte et av de mest giftige angrepene, «White Saviour, Rape and Romance?» i juni 2016 (en trykkspalte som Bynum besvarte). Blow skrev at Ross’ film prøvde «desperat å fremstille Borgerkrigen, og spesifikt dissens innen Konføderasjonen, som mer av en populisme-versus-elitisme klassekamp, der fattige hvite menn ble tvunget til å kjempe den rike hvite manns krig og beskytte bomullshandelen, i stedet for like mye en konflikt om svart moralsk avsky for slaveriet. Gjennomgående er det den hvite liberale insisteringen på at rase bare er en underordnet konstruksjon av klasse.»

Vann Newkirk II forfattet et like motbydelig stykke, «The Faux-Enlightened Free State of Jones», i Atlantic, mens en av de mest avslørende kommentarene kom fra Erin Whitney ved ScreenCrush som beklaget at Free State of Jones «beretter sin historie med uvitenhet og fargeblindhet». Whitney fortsatte med å beklage: «Dette er ikke en Borgerkrigfilm om rase; det er en om klassetvister og sympatier med hvite mennesker.»

I Am Not a Witch (2017)

Peter Farrellys Green Book kom under vedvarende angrep av rasebesatte kretser allerede før den ble satt opp i november 2018, ved at den ble tildelt Oscar-prisen for beste Beste Film i februar 2019. I filmen ansetter den anerkjente svarte pianisten Don Shirley arbeiderklasse italiener-amerikaneren Tony Vallelonga som sjåfør og livvakt for en musikalsk turné gjennom Sør-Statene. Shirley ser på turnéen som en del av kampen mot segregering.

For filmens grunnleggende humane syn at rasefordommer er et samfunnsproblem som kan løses gjennom utdanning og eksempel, fornuft og empati, og at rasehat ikke er en vesentlig komponent i den menneskelige tilstand, oppildnet Green Book den instinktive og uopphørlige fiendskapen til kritikere og mediekommentatorer som er hypnotisert av rase.

Justin Chang fra Los Angeles Times erklærte filmen å være «fornærmende nonchalant og fallbydende, et selvtilfreds makkverk pyntet opp som ei olivengrein». Kritikeren fordømte bemerkelsesverdig nok filmen for å pushe «et utslitt ideal om rasemessig forsoning». Brooks Barnes i New York Times betegnet filmen som «sørgelig retrograd og grensende til bigotteri». Som kontrast hyllet Barnes dydene til Black Panther (Ryan Coogler, 2018), en superheltfilm som glorifiserte en fiktiv afrikansk etno-stat kalt Wakanda.

En av de mer nedrige artiklene, skrevet av Wesley Morris, dukket opp i New York Times før Oscar-utdelingen. Artikkelens tema var oppsummert i headingen, «Hvorfor fortsetter Oscar-tildelerne å falle for rasebaserte forsoningsfantasier?» Indiewire bemerket at Green Books triumf med Oscar-tildelingen «umiddelbart ble møtt med forargelse fra filmjournalister og kritikere på sosialmedier».

Succession (2018)

En bestemt del av kritikernes og medieetablissementets «forargelse» strekker seg generelt til de filmskapere som har dristighet til å gå utenfor sine «komfortsoner» og ta opp sosiale spørsmål. Dermed ble manusforfatter-regissør Steven Soderbergh møtt med noen av de verste anmeldelsene i sin karriere tidligere i fjor da han slapp The Laundromat, en skarpøyet film basert på avsløringer om Panama Papers og som behandler foretakskriminalitet og hvitvasking av penger. Forskjellige kritikere, flere av dem på lønningslista til plutokraten Rupert Murdoch, fant eksponeringen av styringselitens ugjerninger usmakelig.

«Jeg har nettopp sett en 96-minutters kronikk,» murret Johnny Oleksinski i New York Post, mens Tom Shone i Sunday Times (Storbritannia) kommenterte at The Laundromat «vandrer inn i målløse skisser vagt opptatt av Panama Papers og rike mennesker som oppfører seg slett». «Altfor forkynnende» (Aaron Peterson i Hollywood Outsider) og «en indignert forelesning» (David Sexton i London Evening Standard) var ytterligere kommentarer.

Regissøren Todd Haynes – identifisert som en pioner for New Queer Cinema – dristet seg inn i sosialt kritisk territorium i Dark Waters (2019), som fokuserer på DuPonts giftige kjemiske forurensning i Parkersburg, West Virginia, og han fikk en forarget kommentator til å titulere sin anmeldelse: «Hva i helvete gjør Todd Haynes bak kamera for det generiske docudramaet Dark Waters?», og til å karakterisere den fremragende filmen som «en knusende skuffelse».

I siste instans er det verdens utvikling som bestemmer kunstens utvikling, selv for de uvanlige omstendighetene hva angår film- og fjernsynsproduksjon. Den store bevegelsen av arbeiderklassen som kommer i stadig mer direkte og bevisst konflikt med de forskjellige styringselitene rundt om i verden, er fortsatt det kritiske spørsmålet. En slik utvikling vil vise kunstnerne at det eksisterer en kraft som kan lede samfunnet ut av den nåværende tilstanden til en høyere organisasjonsform. De beste kunstnerne, de mest ærlige og oppriktige, vil respondre med banebrytende arbeid. Det har vi all tillit til.

*****

1. Filmer vist i kinoteatre eller på fjernsyn i USA i 2019, eller som WSWS-skribenter så på filmfestivaler (ikke i noen spesiell rekkefølge)

Peterloo — Mike Leigh

J’accuse — Roman Polanski

Parasite — Bong Joon Ho

Dark Waters —Todd Haynes

Les Misérables — Ladj Ly

Atlantics —Mati Diop

Ibrahim: A Fate to Define — Lina Al Abed

South Terminal — Rabah Ameur-Zaïmeche

Ash Is Purest White — Jia Zhang-ke

The Laundromat — Steven Soderbergh

Official Secrets — Gavin Hood

Velvet Buzzsaw — Dan Gilroy

The Public — Emilio Estevez

The Man Who Killed Don Quixote — Terry Gilliam

Just Mercy — Destin Daniel Cretton

Clergy — Wojciech Smarzowski

So Long, My Son — Wang Xiaoshuai

Sealed Lips — Bernd Böhlich

Gundermann — Andreas Dresen

Mack the Knife — Brecht’s Threepenny Film — Joachim Lang

God Exists, Her Name Is Petrunya — Teona Strugar Mitevska

63 Up — Michael Apted

The Current War — Alfonso Gomez-Rejon

Motherless Brooklyn — Edward Norton

Dogman — Matteo Garrone

Transit — Christian Petzold

Rosie — Paddy Breathnach

Working Woman — Michal Aviad

2. Disse synes for oss å være de mest interessante filmene og helhetlige arbeidene som er produsert det siste tiåret (i parenteser) og i det nye tiåret som helhet [2000-tallet i klammeparenteser]:

Peterloo, 2018 — Mike Leigh (Another Year, 2010, Mr. Turner, 2014) [All or Nothing, 2002, Vera Drake, 2004, Happy-Go-Lucky, 2008]

J’accuse (An Officer and a Spy), 2019 — Roman Polanski (The Ghost Writer, 2010) [The Pianist, 2002, Oliver Twist, 2005]

The Young Karl Marx, 2017 — Raoul Peck (Moloch Tropical, 2009, Murder in Pacot, 2014) [Lumumba, 2000, Profit & Nothing But! Or Impolite Thoughts on the Class Struggle, 2001]

Ash is Purest White, 2018 — Jia Zhang-ke (A Touch of Sin, 2013) [Platform, 2000, The World, 2004]

Parasite, 2019 — Bong Joon–ho [Memories of Murder, 2003]

An Episode in the Life of an Iron Picker, 2013 — Danis Tanovic (Cirkus Columbia, 2010, Tigers, 2014)

A Screaming Man, 2010 — Mahamat-Saleh Haroun (A Season in France, 2017) [Daratt, 2006]

A Separation, 2012 — Asghar Farhadi (The Salesman, 2016)

Phoenix, 2014 — Christian Petzold (Barbara, 2012, Transit, 2018)

So Long, My Son, 2019 — Wang Xiaoshuai (11 Flowers, 2011) [Beijing Bicycle, 2001, Drifters, 2003, Shanghai Dreams, 2005]

The Traitor, 2019 — Marco Bellocchio (Dormant Beauty, 2012) [Vincere, 2009]

Dark Waters, 2019 — Todd Haynes (Mildred Pierce, 2011)

Roman J. Israel, Esq., 2017 — Dan Gilroy (Nightcrawler, 2014, Velvet Buzzsaw, 2019)

Isle of Dogs, 2018 — Wes Anderson (The Grand Budapest Hotel, 2014) [The Royal Tenenbaums, 2001, The Life Aquatic with Steve Zissou, 2004]

Loving, 2016 — Jeff Nichols (Take Shelter, 2011)

Lincoln, 2012 — Steven Spielberg (The Post, 2017) [Catch Me If You Can, 2002, Munich, 2005]

The Big Short, 2015 — Adam McKay (Vice, 2018)

Win Win, 2011 — Tom McCarthy (Spotlight, 2015) [The Station Agent, 2003, The Visitor, 2007]

Nebraska, 2013 — Alexander Payne [About Schmidt, 2002]

Omar, 2013 — Hany Abu-Assad [Rana’ s Wedding, 2002, Paradise Now, 2005]

A World Not Ours, 2012 — Mahdi Fleifel (Short films: Xenos, 2014, A Man Returned, 2016, A Drowning Man, 2017)

Timbuktu, 2014 — Abderrahmane Sissako [Waiting for Happiness, 2002, Bamako, 2006]

Iraqi Odyssey, 2014 — Samir [Forget Baghdad: Jews and Arabs–The Iraqi Connection, 2002]

99 Homes, 2014 — Ramin Bahrani [Man Push Cart, 2005, Chop Shop, 2007]

Sweet Country, 2017 — Warwick Thornton (Samson and Delilah, 2009)

Good Kill, 2014 — Andrew Niccol (In Time, 2011)

3. Individuelle filmer av bemerkelsesverdig kvalitet som kan være mindre kjente (oppført kronologisk):

Even the Rain, 2010 — Icíar Bollaín

Court, 2014 — Chaitanya Tamhane

The People vs. Fritz Bauer, 2015—Lars Kraume

The Colony, 2015 — Florian Gallenberger

Sami Blood, 2016 — Amanda Kernell

Free State of Jones, 2016 — Gary Ross

The Chosen, 2016 — Antonio Chavarrías

Capernaum, 2018 — Nadine Labaki

4. Individuelle filmer av genuine bragder, men ingen av dem feilfrie (oppført kronologisk):

Miral, 2010 — Julian Schnabel

The Social Network, 2010 — David Fincher

Think of Me (Alternativ tittel: About Sunny), 2011 — Bryan Wizemann

Edwin Boyd (Alternativ tittel: Citizen Gangster), 2011 — Nathan Morlando

Rebellion, 2011 — Mathieu Kassovitz

Omar Killed Me, 2011 — Roschdy Zem

Great Expectations, 2012 — Mike Newell

Detroit Unleaded, 2012 — Rola Nashef

The We and the I, 2012 — Michel Gondry

A Late Quartet, 2012 — Yaron Zilberman

With You, Without You, 2012 — Prasana Vithanage

Closed Circuit, 2013 — John Crowley

Standing Aside, Watching, 2013 — Yorgos Servetas

Salvation Army, 2013 — Abdellah Taïa

Ilo Ilo, 2013 — Anthony Chen

Devil’s Knot, 2013 — Atom Egoyan

Bad Hair, 2013 — Mariana Rondón

Foxcatcher, 2014 — Bennett Miller

Boyhood, 2014 — Richard Linklater

Labyrinth of Lies, 2014 — Giulio Ricciarelli

Look Who’s Back, 2015 — David Wnendt

The Boda Boda Thieves, 2015 — Donald Mugisha and James Tayler

Koza, 2015 — Ivan Ostrochovský

Marija, 2016 — Michael Koch

Lady Macbeth, 2016 — William Oldroyd

Past Life, 2016 — Avi Nesher

The Florida Project, 2017 — Sean Baker

War Machine, 2017 — David Michôd

Directions, 2017—Stephan Komandarev

Arrhythmia, 2017 — Boris Khlebnikov

In Times of Fading Light, 2017 — Matti Geschonneck

Crown Heights, 2017 — Matt Ruskin

The Workshop, 2017 — Laurent Cantet

I Am Not a Witch, 2017 — Rungano Nyoni

Mudbound, 2017 — Dee Rees

No Date, No Signature, 2017 — Vahid Jalilvand

Green Book, 2018 — Peter Farrelly

Roma, 2018 — Alfonso Cuarón

Sealed Lips, 2018 — Bernd Böhlich

Mack the Knife—Brecht’s Threepenny Film, 2018 — Joachim Lang

Screwdriver, 2018 — Bassam Jarbawi

Dogman, 2018 — Matteo Garrone

God Exists, Her Name Is Petrunya, 2019 — Teona Strugar Mitevska

Les Misérables, 2019 — Ladj Ly

Atlantics, 2019 — Mati Diop

The Laundromat, 2019 — Steven Soderbergh

Ibrahim: A Fate to Define, 2019 — Lina Al Abed

South Terminal, 2019 — Rabah Ameur-Zaïmeche

5. Noen fjernsynsserier:

Charité at War (2019)

Succession (2018)

Homecoming (2018)

The Crown (2016)

Chernobyl (2019)

Orange is the New Black (2013)

Mr. Robot (2015)

6. Non-fiction filmer:

Tears of Gaza, 2010 — Vibeke Løkkeberg

The Tillman Story, 2010 — Amir Bar-Lev

Le Quattro Volte, 2010 — Michelangelo Frammartino

The Tall Man, 2011 — Tony Krawitz

Pina, 2011 — Wim Wenders

The Law in These Parts, 2011 — Ra’anan Alexandrowicz

The Queen of Versailles, 2012 — Lauren Greenfield

Central Park Five, 2012 — Ken Burns, Sarah Burns, David McMahon

Roman Polanski: Odd Man Out, 2012 — Marina Zenovich

Sofia’s Last Ambulance, 2012 — Ilian Metev

The Gatekeepers, 2012 — Dror Moreh

The Act of Killing, 2012 — Joshua Oppenheimer

The Kill Team, 2013 — Dan Krauss

Finding Vivian Maier, 2013 — John Maloof and Charlie Siskel

Rich Hill, 2014 — Andrew Droz Palermo, Tracy Droz Tragos

We Come as Friends, 2014 — Hubert Sauper

In Jackson Heights, 2015 — Frederick Wiseman

Janis: Little Girl Blue, 2015 — Amy Berg

Don’ t Blink – Robert Frank, 2015—Laura Israel

The Settlers, 2016 — Shimon Dotan

I Called Him Morgan, 2016 — Kasper Collin

Muhi: Generally Temporary, 2017 — Rina Castelnouvo-Hollander, Tamir Elterman

Sighted Eyes/Feeling Heart, 2017 — Tracy Heather Strain

Central Airport THF, 2018 — Karim Aïnouz

They Shall Not Grow Old, 2018 — Peter Jackson

Who Will Write Our History?, 2018 — Roberta Grossman

Prosecuting Evil: The Extraordinary World of Ben Ferencz, 2018 — Barry Avrich

Ghost Fleet, 2018 —S hannon Service & Jeffrey Waldron

Hal, 2018 — Amy Scott

Miles Davis: Birth of the Cool, 2019 — Stanley Nelson

Midnight Traveler, 2019 — Hassan Fazili

Where’s My Roy Cohn?, 2019 — Matt Tyrnauer

Midnight Family, 2019 — Luke Lorentzen