Ti- om ikke hundretalls millioner av arbeidere og ungdommer er forventet å delta i dagens [onsdag den 8. januar] én-dag generalstreik, på tvers av hele India.
Streikeoppropet ble meldt den 30. september 2019, av en allianse av landets viktigste fagforbund, for å protestere mot den Narendra Modi-ledede BJP-regjeringens [Bharatiya Janata Party] big business-tiltak – nedskjæringer av sosialutlegg, privatisering, promoteringen av prekært kontraktsarbeid, sløyingen av arbeidsplasser og miljøforskrifter, og ytterligere massive skattelettelser for foretak.
I løpet av de tre måneder som har gått siden oppropet har BJP-regjeringen akselerert sin klassekrigoffensiv, sin dreining i retning av autoritære styremetoder, promotering av hindu-dominans og integreringen av India inn i Washingtons militærstrategiske offensiv mot Kina.
BJP-regjeringen har lagt frem et lovforslag for å «strømlinjeforme» og «modernisere» Indias arbeidslover, inn i fire nye arbeidskoder. Blant annet vil disse endringene innvilge foretak anledning til å ansette arbeidere på kontrakter der de kan sies opp vilkårlig, de setter nye begrensninger for streikeretten og arbeidsplassorganisering, og de uthuler Indias allerede tragisk utilstrekkelige og mangelfulle system for fabrikkinspeksjoner.
Modi-regjeringen responderer på voksende forlangender fra global kapital og innenlandsk big business, om at regjeringen må gjøre mer for å heve Indias konkurranseevne, dvs. investorprofitter, samtidig som det registres en merkbar nedgang for landets økonomi. Alt fra forbrukeretterspørsel til industriproduksjon og eksporter vakler. Ifølge statistikkorganisasjonen Center of Monitoring the Indian Economy var det 73 millioner arbeidsledige i India i desember, og med et offisielt tallet på 7,7 prosent ledighet, var nær det høyeste på 45 år.
Ti sentrale fagforbund, og forskjellige uavhengige fagforeninger, som til sammen representerer store seksjoner av arbeidere, som rekker fra kullgruve- og havnearbeidere til bankansatte, skulle delta i dagens streik. Denne én-dag proteststreiken ledes imidlertid politisk av de nasjonale fagforbundene Center of Indian Trade Unions (CITU) og All India Trades Union Congress (AITUC), som er tilknyttet de parlamentariske stalinistiske tvillingpartiene CPM [Communist Party of India (Marxist)] og CPI [Communist Party of India].
Gjennom tiår har stalinistene fungert som en kritisk del av det indiske politiske etablissementet, med spesialoppgaven å kontrollere, avlede og undertrykke arbeiderklasseopposisjon. Dette har inkludert å støtte opp under en påfølgende rekke av høyreorienterte regjeringer, fra 1989 til 2008, under påskudd av å forhindre fremvekst av hindu-dominans partiet BJP. I dag, under betingelser der borgerskapet bryter med demokratisk-konstitusjonelle styreformer åpenlyst, bestreber stalinistene seg på få lenket arbeiderklassen til den indiske statens forvorpne partier og institusjoner.
Samtidig som de fordømmer Modi-regjeringen som «fascistisk» insisterer stalinistene på at den kan presses til å droppe sine «antiarbeider-, antibefolkning- og antinasjonale politiske retningslinjer», ved at de går i samarbeid med høyreorienterte opposisjonspartier, og med deres forskjellige frontorganisasjoner av fagforbund, som eksempelvis INTUC [Indian National Trades Union Congress] og LPF [Labour Progressive Federation] innordnet med partiet DMK.
INTUC er fagforbundsfløyen av Congress Party, som inntil nylig var den indiske styringselitens vesentligste nasjonale regjeringsparti. Congress Party var spydspiss for både det indiske borgerskapets pådriv post-1991 for å gjøre India til en billigarbeidsplattform for global kapital, og for styringselitens smiing av et «globalt strategisk partnerskap» med amerikansk imperialisme.
Sent i forrige måned la fagforbundene til ei lange liste av sosioøkonomiske krav også oppfordringen om at BJP-regjeringen må trekke sin CCA-lov, antimuslim-statsborgerskapsloven [Citizen Amendment Act]. I forrige måned ble CCA banket gjennom i parlamentet i løpet av bare fire dager, for å bli nedfelt som lov. CAA gjør religion til et kriterium for fastlegging av statsborgerskap, for første gang i det uavhengige India. Videre er loven tiltenkt å bane vei for et NRC-register over alle innbyggere i hele India [National Registry of Citizens], med det gjennomskuelige formål å kunne trakassere og intimidere den muslimske minoriteten, under påskudd av å ville identifisere og utvise «illegale migranter».
Siden CAA trådte i kraft som lov den 12. desember har India vært skaket av den største bølga av masseprotester på mange tiår. Disse protestene har ofte vært mønstret på tross av en brutal politiundertrykking, har berørt alle deler av landet og har skjært på tvers av skillelinjene basert på kommunalisme – religionstilhørighet, samfunnskaster og etnier – som Indias korrupte styringselite har dyrket systematisk for det formål å splitte arbeiderklassen.
Det plutselige utbruddet av masseopposisjon har rystet BJPs nasjonale og delstatsmyndigheter. Regjeringspartiet har svart med en blodig undertrykking, nedstengning av internett- og mobiltelefontjenester, og et heldekkende forbud mot offentlige samlinger av mer enn fire personer, basert den beryktede forskriften fra den britiske kolonitiden Seksjon 144 i Indias straffelov, og med en videre oppildning av kommunalisme.
Utbruddet av folkelig opposisjon mot CAA, som i seg selv bare er den siste i den lange serien av BJP-regjeringens provokasjoner mot Indias muslimske minoritet, vil utvilsomt få tilslutningen for dagens generalstreik til å svulme, og bidra til å trekke inn elever og studenter og seksjoner av landsbybeboere og de urbane fattige. Organisasjoner for småbønder og landbruksarbeidere som er tilknyttet de parlamentariske stalinistiske tvillingpartiene, har etterlyst en «Grameen Bandh», dvs. en rural streik for dagen.
Raseri over massearbeidsløshet, undersysselsetting og kontraktsjobber, endemisk fattigdom og Indias transformering til et av verdens mest sosialt ulike samfunn har, som de mer innsiktsfulle indiske kommentatorer har erkjent, bidratt til antiCAA-bevegelsens bredde og utholdenhet.
De siste månedene har det sett ei bølge av arbeiderkamper. Disse inkluderer en massiv én-dag streik i september i fjor, der hundretusener av kullgruvearbeidere protesterte mot regjeringens privatiseringsplaner, og den 52-dager-lange streiken til 48 000 transportarbeidere ved Telangana State Road Transport Corporation (TSRTC) mot Telangana Rashtra Samithi-regjeringens planer om å selge av mye, eller alt av delstatens inter-by-busstjenester.
TSRTC-arbeiderne trosset modig politiets undertrykking og myndighetenes trusler om å sparke dem alle, en masse. Men det endte som det har skjedd gang-på-gang de tre siste tiårene, fagforbundene og -foreningene isolerte TSRTC-arbeidernes kamp, med stalinistenes bistand, samtidig som de oppfordret dem til å fremme håpløse appeller for domstolene, til opposisjonspartiene og til-og-med til Modi-regjeringen, om å gripe inn på deres vegne (ref.: Telangana Road Transport workers face harassment, contract roll-backs after union surrender). [O. anm.: søk på Author: Kranti Kumara; Date: november 2019, for norsk oversettelse av tidligere artikler om streiken]
Det har også vært streiker og protester mot arbeidsplassnedskjæringer, spesielt innen Indias globalt tilknyttede bilindustri. Hundretusener av bilarbeidere har blitt permitterte, eller har fått kontraktene opphevet de siste månedene.
Siden tidlig november har tusener av arbeidere som har blitt permitterte fra Haryana-anlegget Honda Motorcycle and Scooter’s Manesar protestert utenfor fabrikkanlegget, og tvunget foretaket til midlertidig nedleggelse av produksjonen. Den 1. desember deltok tusenvis av arbeidere fra hele industribeltet Manesar-Gurgaon, beliggende i utkanten av Indias hovedstad Delhi, i en demonstrasjon der de protesterte mot den regjeringspromoterte utbredelsen av elendig betalte, prekære kontraktsjobber.
Jasbir Singh, president for fagforeningen Bellsonica Auto Component India Employees Union, uttalte til nettstedet Newsclick at kontraktsarbeiderne har konfrontert hovedtyngden av arbeidsgivernes pådriv for å belaste arbeiderne med den kraftig nedgangen av bilsalget. «I Gurgaon-Manesar-regionen er anslagsvis 2,5 lakh (250 000) arbeidere permitterte ... De som ikke er permitterte står overfor store lønnsnedskjæringer.»
Dagens streik vil utvilsomt by titalls millioner arbeidere og ungdommer en anledning til å gi uttrykk for deres opposisjon til Modi-regjeringen, og den vil om enn bare på en begrenset måte, bevitne arbeiderklassens enorme sosiale makt.
For de stalinistiske partiene CPM og CPI og deres fagforbundsapparater er streiken imidlertid politisk teater. I løpet av det siste kvarte århundret har de kalt for 19 generalstreiker på én-til-to dager, samtidig som de har jobbet som venstreflanken til det kapitalistiske etablissementet – mye av denne perioden, og også idag, i åpen allianse med Congress Party.
Det er verdt å merke seg at fagforbundenes forlangender ikke med ett ord nevner Indias militær-strategiske allianse med amerikansk imperialisme, og heller ikke gir uttrykk for noen som helst motstand mot det indiske borgerskapets enorme militæroppbygging, og krigerske pådriv for å etablere seg som den regionale hegemon. Fagforbundene beklager imidlertid regjeringens tiltak for privatisering av deler av forsvarssektoren som «et svik mot nasjonalinteressene».
Påfallende er også fraværet i fagforbundenes kravliste av enhver oppfordring til løslatelse og frihet for de 13 Maruti Suzuki-arbeiderne som er fengslet på livstidsdommer for oppdiktede anklager om drap, fordi de førte militant motstand mot et brutalt arbeidsregime og kontraktsjobber. De stalinistiske partiene og deres allierte fagforbund CITU og AITUC har kynisk snudd ryggen til Maruti Suzuki-arbeiderne, fordi de frykter deres militante eksempel og fordi eksponeringen av politiets, domstolenes og Congress Partys roller i skueprosessen mot arbeiderne ville forstyrre deres egne intime relasjoner med det politiske etablissementet og big business. [O. ref.: Løslat de Maruti-Suzuki-13!]
Som en understrekning av orienteringen til CITU, AITUC og alle fagforeningene hastet alle deres toppfunksjonærer til da BJP-arbeidsminister Santosh Gangwar i forrige uke inviterte til et møte. Senere beklaget de at denne representanten for den ultrahøyre BJP-regjeringen ikke var interessert i noen seriøs dialog. Et sentralkrav fra fagforbundene er at regjeringen gjenoppretter de årlige møtene av Den indiske treparts-arbeidslivskonferansen [Indian Labour Conference], som ikke har vært sammenkalt siden 2015.