De siste to dagene har sett millioner av mennesker marsjere i byer over hele Iran og Irak, i fordømmelse av drapet på Qassem Suleimani. Responsen på attentatet motsier narrativet konstruert av Trump-administrasjonen, Det demokratiske partiet og mediene for å legitimere en illegal krigshandling.

Innen timer etter attentatet begynte den enorme amerikanske propagandamaskina å kverne ut den seneste oppdateringen av sin uendelige «fæl mann»-teori om politikk. Nok en antiamerikansk ondskapsgjerningsmann hadde nettopp fått servert sin velfortjente dessert.

Trumps ufyselige og sadistiske humringer har funnet deres uunngåelige refreng. Med uttalelser gjentatt hundrevis av ganger på TV-nettverkene, erklærte Margaret Brennan, programvert for CBS’ «Face the Nation»: «Qassem Suleimani befalte massemord» og «drepte tusenvis av mennesker i regionen». Dette manuskriptet ble innlemmet i responsene fra utallige politikere, deriblant Trumps angivelige opponenter i Det demokratiske partiet.

Elizabeth Warren, potensiell presidentkandidat for demokratene, intonerte: «Suleimani var en morder, ansvarlig for tusenvis av menneskers død.» Tidligere visepresident Joe Biden la til: «Han fortjente å bli stilt til rette for sine forbrytelser mot amerikanske tropper og tusenvis av uskyldige på tvers av hele regionen.»

Mens det er uttrykt forbehold og bekymring om aksjonens taktiske konsekvenser, og over Trumps manglende konsultasjon med de relevante sikkerhetsklarerte lederne i Kongressen og besørging av bevis for at USA var konfrontert med noen form for overhengende fare, har det ikke vært noen protest mot drapets utilslørte kriminalitet, enn si noen som helst fordømmelse av målrettingen av Suleimani.

Den underliggende moralske legitimeringen av attentatet er det kritiske elementet i det politiske narrativet som blir stående uufordret.

Årsaken til det er at skulle general Qassem Suleimanis liv presenteres med noen grad av ærlighet ville det kreve å erkjenne den politisk kriminelle og moralsk skitne rollen USA, med påfølgende presidentadministrasjoner, har spilt for å undergrave interessene til folket i Iran og hele Midtøsten gjennom mer enn 70 år.

Først noen grunnleggende fakta. Qassem Suleimani var ikke en terrorist eller en morder. Han var en senior militæroffiser og en politisk leder, og han reiste til Irak i offisiell kapasitet som diplomatisk representant for en stat med 82 millioner innbyggere.

Han hadde nettopp ankommet Irak for et møte den irakiske statsministeren, for å diskutere fredssamtaler mellom Iran og Saudi-Arabia. «Jeg skulle møte Suleimani samme morgen dagen han ble drept. Han kom for å formidle meg en beskjed,» sa den irakiske statsministeren Adil Abdul-Mahdi på søndag til landets parlament.

Abdul-Mahdi sa at Trump personlig hadde takket ham for hans diplomatiske tiltak, og hadde ikke gitt inntrykk av at Suleimani var truet med å skades. Og likevel, innen få timer, var den iranske generalen død, i det Abdul-Mahdi fordømte som et alvorlig brudd på irakisk suverenitet.

Suleimani ble født inn i en gårdsfamilie den 11. mars 1957. Da hans far sto overfor konkurs og fengsling for ikke å imøtekomme betalinger på et lån fra regjeringen, gikk Suleimani i en alder av 13 ut i arbeid på byggeplasser, for å bistå til å få betalt familiens gjeld.

I 1953, fire år før Suleimani ble født, styrtet USA den demokratisk valgte regjeringen i Iran og installerte diktaturet til Mohammad Reza Pahlavi, i et av de mest notoriske kupp noensinne organisert av Central Intelligence Agency (CIA). Etter å ha fjernet nasjonalistlederen Mohammed Mossadegh fra makten insisterte USA på, og oppildnet til et terrorstyre mot Kommunistpartiet (Tudeh), som da hadde masseoppslutning.

Utallige tusener av iranske arbeidere, intellektuelle og ungdommer ble sendt til det hemmelige politiet SAVAKs fengsler og torturkamre.

Ifølge Forbundet av amerikanske vitenskapspersoner (FAS) [Federation of American Scientists] var SAVAK involvert i «tortur og henretting av tusenvis av politiske fanger». Metodene inkluderte ifølge FAS «elektrisk støt, pisking, juling, innføring av knust glass og kokende vann i endetarmen, binding av vekter til testiklene og uttrekking av tenner og negler».

Iran, alliert med Israel, tjente som USAs «gendarm i Den persiske gulfen». Under den såkalte «Nixon-doktrinen» sluste USA store mengder våpen til sjahens regime, som sammen med Saudi-Arabia ble ansett å være en av de to «tvillingpilarene» for USAs dominans over Midtøsten. Amerikanske våpenoverføringer til Iran økte fra $ 103,6 millioner i 1970 til $ 552,7 millioner i 1972. USA var sikre på at sjahens terrorregime var ugjennomtrengelig.

I desember 1977 skålte president Jimmy Carter personlig sjahen, med følgende ord: «Iran er ei øy av stabilitet i et av de mest urolige områdene i verden.»

Dette var det Iran der Suleimani vokste opp, og kom til skjels år og alder.

Men i løpet av året 1978 feide en massiv folkebevegelse over landet. Sjahens forsøk på å holde fast på makten ved hjelp av massedrap, egget på av USA, mislyktes. Den sentrale rollen i ødeleggelsen av sjahens regime ble spilt av arbeiderklassen, særlig gjennom streiker som forkrøpet den kritiske oljesektoren av den iranske økonomien.

På grunn av det stalinistiske Tudeh-partiets svik ble revolusjonens ledelse ført over i hendene på de geistlige nasjonalistene under ayatollah Ruhollah Khomeini. Men det var ingen tvil om at revolusjonen ble drevet frem av hatet mot USAs nykoloniale undertrykking av Iran. Etter sjahens omvelting og ayatollah Khomeinis tiltredelse til makten, den 11. februar 1979, meldte den 22 år gamle Suleimani seg med i Revolusjonsgarden.

I september 1980 oppfordret USA, som allierte seg med regimet til Saddam Hussein, Irak til å angripe Iran og foranlediget en åtte-år-lang ødeleggende krig, som førte til over én million dødsfall. Titusenvis av iranere ble drept, inkludert av Iraks utbredte bruk av kjemiske våpen tilgjengeliggjort med bistand fra USA. Det var under denne krigen Suleimani fremsto som en betydelig militær figur.

Reagan-administrasjonen, som var fast bestemt på å forhindre Iraks krigsnederlag, besørget Irak med våpen, logistisk støtte og kritisk informasjon. Men den amerikanske administrasjonens mest beryktede intervensjon mot Iran kom den 3. juli 1988. Den amerikanske marinen målrettet med klar intensjon et sivilt fly, og skjøt ned Iran Air Flight 655 og drepte alle de 290 menneskene om bord, deriblant 66 barn. Krigen tok slutt en måned senere.

Qassem Suleimanis politikk var den av en borgerlig nasjonalist. Men som militæroffiser var han involvert i forsvaret av et historisk undertrykt land. Suleimanis «hensynsløshet» i utførelsen av sitt ansvar som militæroffiser var, må man kunne anta, en respons på hans opplevelser i krig og motvirking av de kontinuerlige truslene med opphav i USA og Israel.

De samme medietalerørene som fordømmer Suleimani som en morder er tause over forbrytelsene begått av USA siden den første invasjonen av Irak i 1991, deriblant de brutale sanksjonene under Clinton-administrasjonen, som drepte hundretusener.

Etter den andre invasjonen av Irak i 2003, har USA vært implisert i utallige krigsforbrytelser, fra den sadistiske torturen og voldtektene av innsatte i Abu Ghraib-fengselet, til massakren i Fallujah, til masseslaktingen i den såkalte antiISIS-kampanjen i Mosul i 2017, som blant annet inkluderte amokløpet til Navy Seal Edward Gallagher, som knivstakk til døde en såret tenåring og poserte med liket som om han var et slaktet dyr.

Trump observerte i 2017 nøkternt: «Vi har mange mordere. Hva, tror dere vårt land er så uskyldig?» To år senere, i oktober 2019, tvitret Trump at «millioner av mennesker har omkommet» som resultat av USAs kriger i Midtøsten, lansert under «falskt & nå motbevist premiss, MASSEØDELEGGELSESVÅPEN».

Men hva amerikanske medier angår feires det amerikanske militærets voldelige handlinger, som da de helteerklærte Trumps tidligere forsvarsminister James Mattis, Fallujahslakteren, med oppnavnet «Mad Dog» [Gal Hund], og lo vekk hans uttalelse om at «det er morsomt å skyte» mennesker.

Mediene bidro til å sette scenen for Trumps drapshandling. New York Times, Washington Post og andre store amerikanske aviser har gjentatte ganger rettferdiggjort utenomrettslige drap.

Det er et dikt av Rudyard Kipling, som meget velkjent avslutter: «Vi blir ikke styrt av mordere, men bare – av deres venner.»

Om han var i live i dag ville dikteren vært nødt til å endre denne siste linja, for å være i samsvar med dagens virkelighet:

«Det amerikanske folket styres av mordere, og deres drap sanksjoneres – av deres venner.»