Talen den amerikanske presidenten Donald Trump leverte på onsdag i kjølvannet av Irans avfyring av ballistiske missiler mot amerikanske baser i Irak, har blitt hilst av foretaksmediene som lettelse av spenningene som hadde brakt verden til randen av en katastrofal ny imperialistkrig.

«Trump trekker seg tilbake fra ytterligere militærkonflikt med Iran,» kunngjorde New York Times. CNN sa at den amerikanske presidenten valgte «avkjøringen i konfrontasjonen» med Iran. Andre snakket om «lettelse», og at krigspådrivet syntes å «avtrappes».

Alt snakket om at krigsfaren avtar mangler til-og-med et anstrøk av troverdighet. Det har ikke noe mer objektivt fundament enn fjaset i Trumps tale om hans ønske om en «stor fremtid» for Iran, og hans beredskap til å «omfavne fred med alle som søker den».

Krigstrusselen, innledet med Trumps oppheving av 2015-atomavtalen mellom Teheran og verdens stormakter, intensiveres bare, som alle de essensielle delene av hans kommentarer klargjorde. Ingen burde være i den aller minste tvil om at, i den grad et direkte militærangrep mot Iran er midlertidig utsatt, vil det bli desto blodigere og mer ødeleggende når det kommer.

Irans angrep, som respons på attentatet mot general Suleimani, var åpenbart ikke ment å forårsake ofre. Men Washington ser ikke på dét som noen grunn til å «nedtrappe» spenningen, men som en taktisk mulighet til å forfølge sine strategiske mål. Det faktum at det ikke var noen amerikanske ofre reduserte presset på Trump til å beordre et umiddelbart motangrep, under betingelser der USA ikke var forberedt for fullt ut krig. På grunn av Trumps bråskap i beordringen av attentatet på Suleimani hadde ikke det amerikanske militæret hatt tilstrekkelig tid til å foreta en offensiv omdisponering av sine styrker. Når den neste uunngåelige provokasjonen er iscenesatt vil denne taktiske svakheten ha blitt ivaretatt.

Mye av det Trump hadde å si var resirkulert fra tidligere taler og tweets som fordømte og svertet både Iran og general Qassem Suleimani. Men viktigere enn noe Trump faktisk sa var måten hans tale ble iscenesatt. I et enestående brudd på konstitusjonell protokoll adresserte Trump nasjonen flankert av hele den uniformerte fellesstaben [Joint Chiefs of Staff] så vel som av visepresident Mike Pence, utenriksminister Mike Pompeo og forsvarsminister Mark Esper. Ved alle tidligere anledninger har kunngjøringen av en større krise eller et militært engasjement blitt foretatt av en president sittende ved sitt skrivebordet i Det ovale kontor. Dette bildet var ment å presentere Trump som leder for en militærjunta.

Hva var meldingen som ble formidlet av den militære tilstedeværelsen denne gangen? Trump leverte et brått forspill til sine kommentarer etter å ha gått på podiet: «Så lenge som jeg er USAs president vil Iran aldri bli tillatt å ha et atomvåpen.» På den måten fastla han derved et sentralt påskudd for et ytterligere angrep på Iran, før han engang sa: «Good morning».

Trumps fremtoning var av en mann som kjempet for å opprettholde kontroll over seg selv. Han var rød i ansiktet og pustet tungt. Det er vanskelig å unngå konklusjonen at det kort før den offentlige opptredenen hadde vært rasende krangler bak lukkede dører.

I løpet av den forrige uka hadde han avlevert utallige trusler, og lovet å ramme Iran «hardere enn de noen gang har blitt rammet før» og han leverte via Twitter et «varsel til De forente stater av Amerikas Kongress om at skulle Iran angripe noen amerikansk person eller mål, da vil USA raskt & fullt slå tilbake, & kanskje på en uforholdsmessig måte.»

Hvorfor unnlot Trump å handle på sine trusler? Det er mer enn sannsynlig at felleskommandoen [Joint Chiefs of Staff] advarte Trump om at storstilt aksjon kunne resultere i en militær fiasko.

Pentagon trenger tid til å forberede forsvaret av de rundt 70 000 amerikanske tropper som er utplasserte på Irans grenser fra Afghanistan til Tyrkia, sammen med titusenvis flere militære kontraktører og marinepersoner stasjonerte i regionen. Militæret vet at den neste runden med amerikanske angrep antagelig vil bli besvart med et regn av iranske missiler mot amerikanske baser, flyplasser, slagskip og hangarskip. I forkant av USAs kriger mot Irak i 1990 og 2003, trengte Washington flere måneder på å forberede seg mot en langt mindre potent fiende.

Det er også politiske betraktninger fra Washingtons krigsplanleggere. Mer tid er nødvendig for å utvikle pro-krig propaganda og for psykologisk å kondisjonere befolkningen for voldsnivåer ukjente siden slutten av andre verdenskrig. Denne propagandaen vil omfatte bestrebelser på å kondisjonere det amerikanske folket til å akseptere USAs bruk av atomvåpen, med bistand fra de føyelige foretaksmediene. Masseprotestene i Iran og i hele Midtøsten, fremprovoserte av drapet av Suleimani, tilbød en indikasjon på omveltningene som vil bli sluppet løs av en fullt ut amerikansk krig, spesielt ettersom arbeiderklassen trer inn i massekamper på tvers av hele kloden.

De to eneste substantive elementene i Trumps tale var hans løfte om å pålegge «ytterligere straffende økonomiske sanksjoner» og hans krav om at NATO «blir mye mer involvert i Midtøsten».

Det ble ikke gitt noen detaljer om de nye sanksjonene, og det er vanskelig å forestille seg hvor mye videre Washington kan intensivere sin «maksimale trykk»-kampanje for å få krasjet Irans økonomi og sultet landets befolkning til underkastelse.

Hva angår NATO forsøker Washington nok-en-gang å samle sin «koalisjon av de villige», som i 2003. USA har all grunn til å tro at landet kan bringe de europeiske maktene om bord for sine forberedelser til kriminell krig, gitt deres krypende respons på attentatet på Suleimani, der de konsentrerte alle deres fordømmelser mot Teheran. I likhet med amerikansk imperialisme blir det kapitalistiske Europa drevet til krig av egne interne motsetninger og økte sosiale spenninger.

En krig mot Iran vil uunngåelig bli ledsaget av opphevingen av de mest elementære demokratiske rettigheter innenriks. Én av de ekstraordinære passasjene i Trumps tale, som ble levert foran den militære øverstekommandoen, anklaget Obama-administrasjonen for å ha finansiert terrorisme og betalt for missilene som ble avfyrt mot amerikanske baser ved å ha signert 2015-atomavtalen, som frigjorde beslaglagte iranske finansmidler i amerikanske bankkontoer. Dette utgjør en beskyldning om forræderi mot en tidligere amerikansk president, og er bare en forsmak på hvordan den amerikanske regjeringen ville takle massemotstand mot krig blant amerikanske arbeidere og ungdommer.

En amerikansk krig mot Iran ville langt overskygge katastrofen påført regionen med de mer enn én million drepte i krigen mot Irak, som ble lansert for snart 17 år siden. Den ville true med å dra inn hele regionen, og faktisk hele verden.

Ingen skal være under den minste illusjon om at dette vil forhindre Washington fra å iverksette denne krigen. Millioner av mennesker over hele verden ser på med skrekk der den amerikanske styringsklassen, for å bruke Trotskijs formulering fra 1938, «med lukkede øyne kjører kjelke mot ... katastrofe».

Alle påstander om at Trumps utsettelse av militære angrep mot Iran åpner opp en vei mot fred, gjør den feilen å skille Trumps handlinger fra den underliggende krisen som har drevet den amerikansk utenrikspolitikken i 30 år.

Ingenting som har skjedd de to siste dagene har endret USAs militære mål. De samme geopolitiske imperativene som førte til ukas krise vil føre til nye.

Denne krigsfaren er sluttproduktet av hele den tankeløse militaristiske politikken som amerikansk imperialisme har fulgt siden oppløsingen av Sovjetunionen i 1991. En serie aggresjonskriger og regimeendringsoperasjoner, fra Afghanistan og Irak til Libya og Syria, har bare produsert katastrofer uten at noen av Washingtons strategiske mål har blitt oppnådd. De står nå overfor utsiktene til at deres tropper blir kastet ut av Irak.

Forberedelsene til krig mot Iran er knyttet opp med den globale strategien kunngjort av Washington i 2018, basert på et skifte fra «krigen mot terrorisme» til forberedelsene for kriger som følge av «stor maktkonkurranse». Påleggingen av et marionettregime i Teheran og kontroll over Persiabuktas energiforsyninger blir av Washington sett som en viktig forberedelse for krig med Russland og Kina.

Og selv om en krig mot Iran kan vise seg å bli fenomenalt blodig, vil ikke dét stagge en styringsklasse som forbereder seg på en atomar brannstorm.

Det er ikke lenger noe spørsmål om en krig vil bli iverksatt mot Iran, men bare når. Akkurat som et påskudd ble oppfunnet for å myrde general Suleimani basert på en fabrikert «umiddelbart forestående trussel», så vil ethvert reelt eller fabrikert angrep på amerikanske styrker utført av enhver, og hvor som helst i Midtøsten, eller en annen påstand om en angivelig «trussel» være tilstrekkelig begrunnelse for imperialistaggresjon.

En krig vil ikke bli stanset av Trumps feige, angivelige politiske motstanderne i Det demokratiske partiet, som har fungert som det politiske talerøret for militæret og etterretningsapparatet i å motsette seg hans administrasjon, for å ikke å ha vært aggressiv nok mot Russland.

Den vil heller ikke bli stanset av noen av verdens regjeringer, deriblant manøvrene til den borgerlig-geistlige regjeringen i Teheran, som søker å få oppnådd en overenskomst med imperialismen, selv når regimet konfronterer massemotstand nedenfra.

Enhver appell til verdens borgerskaps rasjonalitet mot krig er meningsløs, ettersom krigen selv oppstår direkte fra kapitalismens irrasjonalitet og den uløselige motsetningen mellom nasjon-stat-systemet og verdensøkonomien.

Trumps utsettelsestaktikk må ikke føre til noe opphør av kampen for å bygge en sosialistisk bevegelse mot krig. Den mest presserende og umiddelbare oppgaven er å knytte kampen mot krig til det globale oppsvinget av arbeiderklassens kamp, som tilbyr et mektig fundament for fremveksten av en antikrig massebevegelse rettet mot å få slutt på imperialisme og for omorganiseringen av samfunnet på sosialistiske fundamenter.