Hundretusener av franske streikende og «gule vester» marsjerte på lørdag i protest mot president Emmanuel Macrons pensjonsnedskjæringer, mens statsminister Edouard Philippe tilbød kosmetiske «betingede» innrømmelser. Formålet med disse kyniske tiltakene er å la fagorganisasjonene gradvis få avviklet streiken, ved å opprettholde usikkerhet om kuttenes innhold minst frem til mai, samtidig som Macron gis en ny vidtrekkende autoritet for å få uthulet pensjonene.
Mens streikende marsjerte i byer over hele Frankrike meldte Philippe et brev med forslag om å arrangere en fire-måneders konferanse om pensjonsfinansiering mellom næringslivsforbund og fagorganisasjonene. En analyse av Philippes brev gjør det faktisk klart at han ikke i det hele tatt kommer med noen vesentlige innrømmelser. Under hans plan vil, på den ene eller andre måten, alle de grunnleggende komponentene for Macrons nedskjæringer tre i kraft.
Dette understreker igjen at fagorganisasjonenes forhandlinger er ei felle, siden det ikke er noe å forhandle med Macron om. Det har oppstått en uforsonlig konfrontasjon mellom Macron-regjeringen og internasjonale finansforetak som BlackRock som støtter den, og den franske og internasjonale arbeiderklassen som slåss mot sosial ulikhet og militarisme. Veien fremover for arbeidere i kamp er å danne aksjonskomitéer, uavhengig av fagorganisasjonene, for å få koordinert kampen for å få ned Macron.
Philippes brev opprettholder muligheten for pålegging av alle Macrons nedskjæringer. Disse inkluderer opprettingen av pensjoner målt i ‘poeng’ beregnet over de siste 25 virkeårene i stedet for 15 år, eller 6 måneder av en arbeiders lønn, med poeng som vil ha en verdi staten kan redusere etter eget forgodtbefinnende for hvert budsjettår en ny generasjon arbeidere går ut av arbeidslivet; elimineringen av spesialpensjonsplanene for offentlig sektor; og en to-år-heving av «likevekts»-pensjonsalderen til 64. Philippes brev indikerer bare «betinget» at han kanskje ikke pålegger det siste angrepet, avhengig av om fagorganisasjonene finner en annen måte å få kuttet sosialutgiftene.
Han skriver: «Jeg bekrefter at regjeringen har til hensikt å bygge et universelt pensjonssystem beregnet med poeng… Spesialpensjonsplanene vil bli eliminert etter en overgangsperiode definert i desember. Alle franske borgere vil bli tilknyttet denne universelle ordningen.»
Brevet tillegger: «Imperativet om å balansere pensjonsbudsjettet, så vel som nøkkelansvar gitt fagorganisasjoner og næringslivsgrupper som er piloter for programmet, vil bli innskrevet i lovproposisjonen. Dette er også grunnen til at lovfremlegget vil spesifisere at det fremtidige universalsystemet skal ha en likevektsalder.» Det foreslås at fagorganisasjonene og næringslivsgruppene holder en konferanse om balansering av pensjonsbudsjettet, for å «legge frem sine konklusjoner innen utgangen av april 2020».
Philippe legger til at inntil næringslivsforbundene og fagorganisasjonene melder inn sine forslag «er jeg villig til å trekke fra lovproposisjonen det kortsiktige tiltaket jeg foreslo om ... å gå til en likevektspensjonsalder på 64 år i 2027».
Så snart fagorganisasjonene har sendt inn sine forslag vil regjeringen imidlertid forlange drakoniske fullmakter for å få kuttet pensjoner, siden Philippe uttaler: «Regjeringen vil modifisere lovproposisjonen for å forlange av parlamentet en stor ikraftsettingsproposisjon, som lar den pålegge per dekret ethvert tiltak for å kunne garantere likevekten i pensjonssystemet innen 2027.» Det betyr at regjeringen per dekret vil kunne gjeninnføre den hevingen av pensjonsalderen som den nå hevder å ville oppgi. Den vil kunne pålegge enda mer drastiske nedskjæringer.
Til-og-med høyrefløypolitikere som nyfascisten Marine Le Pen og Gaullist-senatoren Roger Karoutchi hånet begge Philippes brev, og uttalte at de ikke visste hva en «betinget» tilbaketrekking av en pensjonsnedskjæring betyr. Fagorganisasjonsbyråkratiet hilste imidlertid brevet likevel velkomment. Fagforbundet CFDT [Det franske demokratiske arbeiderforbundet] sa de «hyllet tilbaketrekkingen av likevektsalderen fra reformen, hvilket viser regjeringens vilje til kompromiss».
Fagforbundet UNSA [Nasjonalforbundet av autonome fagforeninger] støttet på tilsvarende måte Macron, og kalte Filips brev «en god sak, som gjør at vi rolig kan diskutere likevektsspørsmålet».
Philippe Martinez, sjef for den stalinistledede fagorganisasjonen CGT [Generalforbundet for arbeid], innrømmet at «saksanliggendet om en likevektsalder er en luftspeiling» som «ikke endrer vår motstand mot nedskjæringene». Han har imidlertid understreket at han fortsatt vil delta i samtaler med staten og næringslivsgruppene om pensjonskuttene, og skrøyt av at CGT har deltatt i «alle» samtalene med Macron om nedskjæringene – siden de ble innledet i 2017.
En klassejuv skiller fagorganisasjonstoppene fra de millioner av arbeidere som har gått til streikeaksjoner, og har marsjert i protest mot reformen. Grunnplanet mønstret streikene, og de er fast bestemte på ikke bare å få stoppet reformen, men også å få en slutt på politikken for krig og militæraggresjon som fremmes av Macron og internasjonale finansmarkeder.
Sylvie, en «gul vest»-protesterende i Paris, sa til WSWS-journalister: «Vi bryr oss ikke om de trekker tilbake likevektsalderen. Vi er imot kuttene, punktum... Vi vet at vi ikke helt kan stole på fagorganisasjonene, men at grunnplanet derimot, er fast bestemt.»
Mikaël, en bygningsarbeider og «gul vest»-protesterende, sa: «Jeg tror virkelig det er et samspill mellom de som driver fagorganisasjonene og Macron. Det er grunnplanarbeiderne som melder seg med i protestene, de vil ikke gi opp. Men jeg mener at fagforeningslederne ikke gjør noe godt.» Han la til: «Jeg melder en stor appell til alle bygningsarbeiderne, kom og bli med oss. Virkelig, vi må komme sammen, for å få en slutt på dette.»
Det var også voksende opposisjon mot krig og mot finansaristokratiet, der VVS-ingeniør Laurent sa til WSWS: «De ødelegger alt. Vi ønsker en fremtid for våre barn... de vil ta oss tilbake til 1800-tallet.»
Laurent sa han er begeistret over de tiltakende streikene og protestene internasjonalt, i India og Libanon: «Vi forstår etterhvert at befolkningen er manipulert og undertrykt overalt. Det er alltid de samme menneskene som bestemmer alt, og som overalt forårsaker skadene. Når du snakker med en fra Mali, da ender du opp med å snakke om [det franske oljeforetaket] Total og om [finansimperiet] Bolloré, og det går opp for deg at vi har de samme fiendene. De samme parasittene prøver å ødelegge hvert ett land. Og dersom de skulle utløse en krig i morgen, da vil det være for å berettige å få knust alle folkene, og få intensivert denne politikken.»
Laurent la til at det nylige amerikanske dronemordet på den iranske generalen Qassem Suleimani «er terrorisme. Det er ikke tillatt å myrde mennesker, uansett om man ikke er enig i politikken deres. I dag er det sånn at overalt er kriminelle handlinger mulige. Det er som med mordene på Saddam Hussein eller Gaddafi,» styrerne i Irak og Libya som ble myrdet av imperialiststøttede styrker etter NATO-kriger i deres land. «De ble drept for olje og penger,» sa Laurent.
Flere demonstranter pekte på den tiltakende faren for krig og undertrykking, med Iran-krisen samtidig med Macron som forflytter seg for å få pålagt sine nedskjæringer. Sophie, som er fransklærer, sa at politivolden «blir utålelig og, enda verre, det er en vedvarende forekomst. Og ikke sett meg i gang om mediene, eller om de intellektuelle som burde uttale seg mot dem. De er alle bemerkelsesverdig tause om dette anliggendet. Politivolden er skandaløs, og det verste er at de får handle helt straffefritt. Det som skjedde under de siste protestene på torsdag var forferdelig, de avfyrte gummikuler på-kloss-hold.»
Hun advarte for at angrep på Iran og Midtøsten ville bli anvendt til å berettige nasjonalisme og undertrykking i Europa: «Mange av oss tror nå at det først-og-fremst er en strategi å få kvalt klassekampene i den regionen. Vi så det, det hjalp dem til å få stoppet protestene i Libanon. ... Det er kjent at krig er en velprøvd metode for å få kvalt folkets raseri.»
Dette understreker at det kritiske spørsmålet er å ta kampen ut av fagorganisasjonenes hender og bygge uavhengige organisasjoner for å organisere en politisk kamp mot krig og innstramminger, og for å få ned Macron-regjeringen.