Forrige ukes installering av en minoritetsregjering av sosialdemokratene (PSOE) og Podemos i Spania reiser essensielle politiske spørsmål som arbeidere står overfor i Europa og internasjonalt. Selvbenevnt av dens arkitekter som Spanias mest progressive regjeringen siden Den andre republikken (1931-1939), har den faktisk forpliktet seg til å pålegge innstramminger, angrep på demokratiske rettigheter og militarisme.
Dette finner sted under en pre-borgerkrigsaktig retorikk fra høyrefløypartiene – Folkepartiet (PP) [Partido Popular], Ciudadanos [Borgerne] og ytrehøyrepartiet Vox – som forsøker å få ned PSOE-statsministeren Pedro Sánchez. Under innsettingsdebatten anklaget de Sánchez for å være en «forræder» og en «sosiopat», for å ha akseptert støtte fra de katalanske og baskiske nasjonalistpartiene. Vox har oppfordret staten til å gripe inn for å få stoppet Sánchez’ innsetting, etter at Spania så fire kupp i løpet av 1900-tallet, der kuppet i 1936 førte til en tre-år-lang borgerkrig og et 39-år-langt fascistdiktatur under Francisco Franco.
Den nye regjeringens karakter kan imidlertid ikke evalueres på grunnlag av angrepene fra høyre, men heller ved dens politiske program og historikken til partiene som utgjør den.
Visestatsminister for økonomi skal være Nadia Calviño, kjent for sitt forsvar av nyliberal politikk i EU. Hun får i oppgave å gjennomføre kutt og skatteøkninger for å tilfredsstille regjeringens forpliktelser til EU for årets innstramminger på € 8 milliarder [NOK 79 milliarder]. Podemos og Sosialistpartiet (PSOE) har lovet å «respektere budsjettdisiplinens mekanismer».
PSOE-Podemos-regjeringen vil være den første som er berørt av endringen av Konstitusjonens Artikkel 135, for å «sikre budsjettstabilitet», som ble vedtatt av José Luis Rodríguez Zapateros PSOE-regjering i 2011, den gangen med PP-støtte. Denne grunnlovsendringen gjør tilbakebetaling av offentlig gjeld til en prioritet fremfor sosialutlegg, på alle regjeringsnivåer. Denne lovendringen tillot at ni år kunne passere inntil den skulle tre i kraft. Grunnlovsendringen krever nå at PSOE-Podemos-regjeringen kutter € 25 milliarder [NOK 237 milliarder] og reduserer statsgjelden med en halv milliard euro.
Ifølge PSOE-Podemos-avtalen vil inntektsskatten for de som tjener over € 130 000 per år heves med 2 prosent (4 prosent for de som tjener over € 300 000). Dette betyr at de rikeste 0,5 prosent av befolkningen vil skattlegges med 49 prosent, som fremdeles er lavere enn andre EU-land som Belgia (60 prosent) eller Frankrike (55 prosent). Til-og-med Sánchez’ høyreorienterte forgjenger hadde fra 2012 til 2014 en høyere inntektsbeskatning av den rikeste befolkningsandelen (52 prosent).
Beskatningen av kapitalgevinst skal også øke med fire prosentpoeng, for de med inntekter over € 140 000, og foretaksskatten vil ha en ny minstesats på 15 prosent, mens banker og energiselskaper må betale 18 prosent. Alle disse satsene er fortsatt lavere enn det europeiske gjennomsnittet.
Arbeidere vil imidlertid bære hovedbyrden av de nye skattesatsene gjennom heving av avgifter på diesel, togbilletter, veibompenger og selvstendig næringsdrivendes bidrag til folketrygden. På grunn av den økende arbeidsusikkerheten er mange arbeidere «falske» selvstendig næringsdrivende, da foretak beskriver dem som kontraktører selv om de utfører regulært arbeid.
De bredt håpede takene på husleier i boligmarkedet er reduserte til et løfte om å la lokale bymyndigheter innføre «midlertidige» leietak dersom de oppdager udefinerte, «overveldende» leieøkninger. I løpet av de fem siste årene har leieprisene imidlertid økt med rundt 50 prosent i byer som Madrid og Barcelona.
Koalisjonen har også lovet å rulle tilbake noen bestemmelser av PPs 2012-arbeidslivsreform, men ikke den som ble vedtatt av PSOE i 2010. Begge tiltakene bidro til å redusere lønnsnivået ved å øke antallet midlertidig ansatte og de på deltidskontrakter, de fremmet ulønnede praksis- og lærlingeplasser, tilrettela for oppsigelser og lot foretak gjennomføre ensidige lønnskutt dersom de anslo at de ville gå med tap.
De siste statistikkene viser de katastrofale effektene av disse retningslinjene. Gjennomsnittlig inntekt for arbeidere under 35 år falt med mer enn 23 prosent, fra € 35 600 i 2011 [NOK 352 280] til € 27 300 i 2017 [NOK 270 147]. Over 90 prosent av nye arbeidskontrakter er på deltid eller er midlertidige, alt fra dager til uker. Av cirka 17 millioner lønnstakere i Spania er nesten 6 millioner, eller 35 prosent, usikre arbeidstakere.
Den nye arbeidsministeren, stalinisten Yolanda Díaz, vil ikke oppheve de fleste av disse overgrepene mot arbeidere. Snarere lover regjeringen å endre noen av de mer kontroversielle delene av arbeidslivsreformen, som autoriseringen av avskjedigelse av sykemeldte, eller ensidig å kunne endre arbeidskontrakter.
Regjeringen hevder også at den vil heve minstelønna fra € 1 050 [NOK 10 390] til 60 prosent av Spanias gjennomsnittlige månedslønn innen utgangen av 2024, som er € 1 970 [NOK 19 494] – det vil si til € 1 182 [NOK 11 696]. Dette er en økning på under 2,4 prosent per år.
José Luis Escrivá skal styre departementet for sosialtjenester, inkludering og migrasjon. Som en tidligere ansatt i Den spanske nasjonalbanken, Den europeiske sentralbanken (ECB), Spanias uavhengige myndighet for budsjettansvar og banken BBVA, vil han presidere over interneringssentrene for migranter, der de pågrepne blir holdt under fengselslignende betingelser. Den siste PSOE-regjeringen slo brutalt ned på migranter, og samarbeidet tett med Marokko for å forhindre migrantskip fra å nå Spanias kyst.
Escrivá vil også få i oppgave å kutte i pensjonssystemet for å gjøre det «bærekraftig». I løpet av de siste årene har kravene vokst innen det politiske etablissementet om store nedskjæringer av offentlige utgifter til pensjoner.
Sosiologen Manuel Castells (Podemos) blir universitetsminister. Castells har åpent forsvart det amerikanske universitetssystemet, der hvert universitet har «uavhengige» strukturer og kan tiltrekke seg investeringer fra privatsektoren – og der studenter betaler titusenvis av euro i årlige studieavgifter.
Arancha González Laya skal lede spansk imperialismes utenrikspolitikk. Den nye regjeringen vil også måtte svare på en begjæring fra Washington om å øke den amerikanske marinens tilstedeværelse ved marinebasen Rota i Spania med 50 prosent, som vil gjøre den til den største amerikanske marinebasen i Sør-Europa. Dette er del av det globale pådrivet for krig, inkludert den pågående militæroppbyggingen mot Iran i Persiabukta.
Angående demokratiske rettigheter har den nye regjeringen hevdet at den vil endre Borgernes sikkehetslov («Knebligsloven») som vil sterkt begrense retten til fri forsamling og protester. Den forrige PSOE-regjeringen endret imidlertid ikke dette, og vedtok i fjor en lov for internettsensur, den såkalte «Digitale sikkerhetsloven». Podemos avsto fra avstemmingen for å tillate at sensurloven ble vedtatt. Den gjør det mulig for staten å stenge ned digitalkommunikasjon, nettsteder og apper, når som helst, og uten rettskjennelse.
Den antikatalanske kampanjen, som er hovedrammeverket styringsklassen har anvendt for å berettige sin høyreorienterte agenda, skal videreføres. Den nye regjeringen har signalisert at den ikke vil motsette seg domstolenes kampanje mot de katalanske nasjonalistene, og vil ikke løslate de ni katalanske politikerne som er fengslet i den uredelig skueprosessen PSOE har hatt tilsyn med.
Barcelonas valgkommisjon opphevet i forrige uke den katalanske regionpremieren Quim Torras sete i Det katalanske parlamentet, og fjernet ham faktisk sett som regionalpremier. Det etterfølger en beslutning fra Spanias høyesterett som støtter Den sentrale valgkommisjonens pålegg om å suspendere ham som parlamentsmedlem. Det samme organet fastslo at den fengslede katalanske partilederen Oriol Junqueras, som fikk 1,7 millioner stemmer i EU-valgene til Europaparlamentet, ikke kan løslates fra varetekt for å innta sin plass som medlem (MEP) av Det europeiske parlamentet. PSOE-Podemos-regjeringen kom ikke med noen kommentarer.
Podemos-lederen Pablo Iglesias sa under forrige ukes innsettingsdebatt: «Den neste regjeringen vil trenge kritikk og trykk fra sosialbevegelser for å gjøre ting riktig.» Dette minner om hvordan Podemos’ greske allierte parti Syriza kalte for streiker og protesterer mot sin egen innstrammingspolitikk da de var det regjerende partiet. Det gjorde imidlertid ingenting for å få stanset Syrizas voldelige tilslag mot arbeidere og migranter i Hellas.
Det er nå allment erkjent, selv i de borgerlige mediene, at PSOE-Podemos-regjeringens høyreorienterte agenda baner vei for det fascistiske partiet Vox og dets leder Santiago Abascal til makten.
Estefania Molina skrev for El Confidencial at når Podemos «nå er en del av systemet, og beviset på det er at partilederen ikke lenger snakker om ‘78-regimet’, eller at han unngår å snakke om ‘politiske fanger’ ... Vel, dersom Podemos er en del av systemet, da vil heretter det partiet som høster fordeler av innbyggernes misnøye med politikken være Vox ... Abascal har et skarp øye på de prekære arbeider- og middelklassene, de som er mifornøyde med politikken.»