Rettsforfølgelsen av WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange ved London-domstolen Westminster Magistrates Court er en perversjon av justisen, som for alltid vil være en plett på regjeringene i USA, Storbritannia, Australia, Sverige og Ecuador, så vel som på alle de involverte individer.

Assanges advokater opptrådte mandag morgen i retten sammen med Assange, og bekjentgjorde at de bare hadde blitt innvilget to timer for å få møtt sin klienten i fengselet Belmarsh Prison for gjennomgang av hva advokat Gareth Peirce kalte «bindstore» bevismaterialer.

Distriktsdommer Vanessa Baraitser uttrykte britisk klassejustis’ veløvde kynisme, der hun sa at dette var «ikke en urimelig posisjon», og henviste til manglende plass i domstolens intervjuerom. Baraitser sendte Assange tilbake til hans fangehull i Belmarsh, hvor han avventer sin utleveringshøring i februar, under betingelser FN-spesialrapportør Nils Meltzer har kalt «tortur».

På dette stadiet i den snart ti-år-lange internasjonale heksejakta på Assange, skal ingen bli overrasket over en så skamløs lovløshet fra verdens mektigste regjeringers side. Helt siden svenske, britiske og amerikanske påtalemyndigheter i 2010 konspirerte for å få utstedt en arrestordre for Assange i forbindelse med en etterforskning av falske påstander om seksualmisgjerninger, har disse «fremskredne demokratiene» tråkket på sine egne lover og tradisjoner, og utsatt journalisten for en pseudo-juridisk prosess som ville vært vurdert urettferdig selv etter middelalderske standarder.

Mandagens hån av justisen er en eskalering av angrepet på Assanges rett til forsvarsbistand. Det finner sted etter at den spanske avisa El País publiserte en detaljert beretning om hvordan sikkerhetsforetaket UC Global i all hemmelighet spionerte på Assanges privilegerte diskusjoner med sine advokater, og fôret den ulovlig erhvervede etterretningsinformasjonen til CIA. UC Global formidlet også opptak fra kameraer de hadde installerte i hele den ekvadorianske London-ambassaden, der Assange ble tvunget til å søke tilflukt fra 2012 til 2019 for å unngå utlevering til USA. El País’ rapportering viste at UC Global spilte inn hvert eneste ord Assange uttalte og live-streamet disse samtalene til CIA.

Til tross for støtten fra kriminelt føyelige medier blir det stadig vanskeligere for de amerikanske og britiske regjeringene å bagatellisere de dyptgående antidemokratiske presedensene de har fore å opprette gjennom rettsforfølgelsen i Assange.

I en kronikkartikkel publisert på mandag i Hill, under tittelen «Vil påståtte CIA-overtredelser sette fri Julian Assange?», skrev den amerikanske advokaten James Goodale et skåldende angrep på CIAs spionering av Assanges privilegerte advokat-klient-kommunikasjoner.

Goodale er blant de mest prominente og respekterte advokater i USA, mest kjent for å ha representert New York Times den gangen avisa i 1971 ble saksøkt av Nixon-administrasjonen for publiseringen av Pentagon Papers. Pentagon Papers ble lekket av RAND Corporation-analytikeren Daniel Ellsberg, som også har oppfordret til løslatelse av Assange og varsleren Chelsea Manning.

Pentagon Papers avslørte hvordan den amerikanske regjeringen i årevis løy for publikum med utvidelsen av Vietnam-krigen, som førte til 55 000 amerikanske soldaters og 3 millioner vietnameseres død. Publiseringen av dokumentene utløste en eksplosjon av offentlig harme og bygde opp under protester mot krigen.

Goodale skrev: «Kan noe som helst være mer krenkende for en ‘fornemmelse av rettferdighet’ enn en ubegrenset overvåkning, spesielt av advokat-klient-samtaler, live-streamet til motparten i en straffesak? Den angivelige streamingen åpenbarte Assanges advokaters strategi, og ga regjeringen en fordel det er umulig å fjerne. Annet enn en fullstendig og endelig avvisning av saken og anklagene mot Assanges [‘with prejudice’], vil regjeringen alltid ha en fordel som aldri kan utlignes av forsvaret.»

Goodale forklarte at «Daniel Ellsberg-saken kan vise seg lærerik.»

Ellsberg ble, i likhet med Assange, rettsforfulgt etter spionasjeloven for å ha lekket dokumenter til Times og Washington Post. Under rettsaken brøt Nixons «rørleggere» seg inn på Ellsbergs psykiaters kontor der de installerte avlyttingsutstyr på hans telefon. Under den rettssaken besluttet dommer William Matthew Byrne at overvåkingen hadde «uopprettelig infisert påtalemyndigheten» og avviste anklagene og løslot Ellsberg.

Goodale skrev at «av tilsvarende grunner må rettssaken mot Assange avvises».

Han la til: «Det vanlige botemiddel for overvåkning uten rettskjennelse er å ekskludere fra rettssaken all ulovlig innsamlet informasjon, men dét botemiddelet kan ikke anvendes her. Regjeringens fordel av å ha overvåket Assange er ikke erhvervelsen av konkrete bevis, men snarere immaterielle innsikter i Assanges juridiske strategi. Det er derfor ingen måte å kunne gi Assange en rettferdig rettsprosess, siden hans motparter vil kjenne hvert eneste grep han vil ta.»

Femti år etter kollapsen av rettsforfølgelsen av Ellsberg er det ingen fraksjon av den amerikanske eller britiske styringsklassen som er i stand til å forsvare grunnleggende demokratiske prinsipper.

Tre tiår med permanent krig og finansielle spekulasjoner har forvandlet den kapitalistiske verden til et verdensomspennende oligarkis len, beskyttet av garnisonstater, der imperialistplyndringers imperativ fordrer økt undertrykking og sensur på tvers av hele verden. Assange og Manning, som eksponerte amerikanske krigsforbrytelser og bidro til å inspirere sosial opposisjon internasjonalt, er prøvesteiner for de diktatoriske styreformene som skal pålegges millioner.

Det er en alvorlig fare for alle at det britiske «justis»-systemet nå forflytter seg for å få plassert Assange i hendene på akkurat de samme embetsfunksjonærene som over flere måneder planla å utføre drapet på Irans general Qassem Suleimani.

Den multilaterale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter vedtatt av FNs generalforsamling i 1966 [ICCPR; The International Covenant on Civil and Political Rights], Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, utarbeidet av Europarådet og gjort gjeldende i 1953 [ECHR; European Convention on Human Rights] og den britiske utleveringsloven [British Extradition Act of 2003] forbyr den britiske regjeringen å utlevere ethvert individ til et land der regjeringen myrder sine motstandere, og ikke er i stand til å garantere at personen ikke vil bli drept eller torturert.

Suleimanis død understreker at USA juridisk sett ikke er i stand til å stille en slik garanti.

Den pseudo-juridiske rettsprosessen viser at det den britiske og amerikanske regjeringen prøver å få gjennomført ikke er en utlevering, men en utenomrettslig overføring [‘extraordinary rendition’], definert av Den europeiske menneskerettsdomstolen [European Court for Human Rights] som internering «utenfor det normale rettssystemet», som «ved den bevisste omgåelsen av behørig prosess er anatema for rettsstaten og verdiene beskyttet av [Genève]-konvensjonen».

Denne perversjonen av rettferdighet har blitt ignorert av hele spekteret av det som går for å være venstresiden av det imperialistiske politiske etablissementet, som inkluderer Jeremy Corbyn, Alexandria Ocasio-Cortez, Bernie Sanders, Ilhan Omar og alle de tilknyttet Labour Party i Storbritannia og DSA-fraksjon [De demokratiske sosialister i Amerika] av Det demokratiske partiet i USA.

Deres taushet er ikke overseelse, det er en klasseposisjon. De velbeslåtte sjiktene av den øvre middelklassen som disse politikerne taler for, har kastet sine tiår-gamle antikrigplakater på skraphaugen og vervet seg som heialedere for amerikansk og britisk imperialisme. Bak deres sofistikerte argumenter om at «humanitære» betraktninger berettiger USA-ledede kriger i Libya og Syria, ligger de virkelige motiveringene i deres svulmende aksjeporteføljer, forsterket av imperialistplyndring.

Det er bare en sosial kraft som er i stand til å lede kampen for å frigjøre Julian Assange og Chelsea Manning, forsvare demokratiske rettigheter og få stanset det globale pådrivet mot diktatur og krig. Slutten av året 2019 så arbeiderklassen, milliarder-sterk og mer internasjonalt sammenkoblet enn noen gang, tre inn i kamp i en målestokk ikke sett på flere tiår. Det er sosialisters presserende oppgave å gi denne bevegelsen et revolusjonært sosialistisk perspektiv, for å få transformert verden på et egalitært grunnlag, fritt for krig og diktatur.