Tiltalen av Julian Assange, ødeleggelsen av legalitet og fremveksten av den nasjonale sikkerhetsstaten

Utleveringsprosessen som USA har anlagt mot Julian Assange skal innledes i februar 2020. Tiltalen av Assange markerer en ny fase i angrepet på demokratiske kjernerettigheter og legaliteten ført av den amerikanske, britiske, og faktisk, den globale styringsklassen.

I løpet av de to siste tiårene har styringsklassen angrepet de konstitusjonelle og juridiske fundamentene for borgerlig demokrati. Retten til behørig juridisk prosess og ytringsfrihet har stått i sentrum for dette angrepet. Det er nye og farlige elementer i tiltalen av Assange.

Den amerikanske regjeringen har historisk gjort anstrengelser for å undergrave ytringsfriheten og pressens mulighet til å rapportere om regjeringsaffærer og om behørig juridisk prosess. Det politiske og juridiske angrepet på Assange representerer imidlertid en kvalitativ intensivering av ødeleggelsen av kjernerettigheter, og på selve legaliteten som modus for borgerlig styre.

En veritabel kontrarevolusjon har blitt forfulgt av påfølgende administrasjoner i USA i et forsøk på å konstruere en autoritær nasjonal sikkerhetsstat.

Den amerikanske regjeringen søker nå å få etablert som «lov» at journalistisk virksomhet, som avslører eller offentliggjør klassifisert forsvarsinformasjon og annen klassifisert informasjon, er kriminelt og utgjør spionasje: at journalister skal fengsles som spioner.

Den britiske regjeringen har i sin behandling av Assange også grovt tråkket med jernhæl på Assanges utallige fundamentale juridiske rettigheter – inkludert en behørig juridisk prosess, sedvanlig juridisk praksis, habeas corpus og anerkjennelsen av folkeretten – der den har tjent som USAs påtalemyndigheters tjenestepike. Denne artikkelen forsøker å ta opp noe av den bredere politiske og juridiske betydningen av forsvaret for Julian Assange, og hvorfor saken reiser enorme historiske anliggender for menneskehetens fremtid.

Saken John Peter Zenger

Det er nesten 300 år siden den berømte rettsaken mot John Peter Zenger, en forlegger i New York som ble siktet for injurier, et lovbrudd den gangen for publisering av informasjon som opponerte mot regjeringen. Året var 1734 og Amerika var en britisk koloni. Zenger-saken hadde monumentale revolusjonære implikasjoner i en tid med den fremvoksende tilstedeværelsen av en ny progressiv klasse, det amerikanske borgerskapet.

John Peter Zenger var en tysk immigrant og utgiver av et tidsskrift med tittelen New York Weekly Journal. Publikasjonen kom med skarp kritikk av Koloniregjeringen og guvernøren William S. Cosby. Zenger beskyldte regjeringen for blant andre ting å ha rigget valg, og guvernør Cosby for å ha begått forskjellige forbrytelser.

Zenger hadde bare publisert materialet, informasjonens kilder var anonyme og Zenger nektet å avsløre deres identitet. Kolonimyndighetene kastet ham i fengsel i åtte måneder der han ble slett behandlet, blant annet nektet penn, blekk og papir for å kunne kommunisere med omverden og forberede sitt forsvar. Guvernøren besørget offentlig brenning av New York Weekly Journal.

En illustrasjon der Andrew Hamilton forsvarer John Peter Zenger for retten

Zenger ble tiltalt for injurier, der den juridiske betydningen den gangen ikke involverte anliggender om sannhet eller falskhet, men kun offentliggjøringen av uttalelser som var kritiske mot regjeringen. Zenger innrømmet å ha publisert materialet, men fremmet et forsvar for retten til ytringsfrihet, for første gang i Koloniens historie. Hans advokat Andrew Hamilton fra Philadelphia talte til juryen om det momumentale anliggendet som sto på spill i rettsaken. Gitt den amerikanske regjeringens handlinger mot Julian Assange i dag, er det verdt å sitere Hamiltons brilliante og kraftfulle tale, i en viss utstrekning:

Det er naturlig, det er et privilegium, jeg vil gå lenger, det er en rettighet, som alle frie menn hevder, at de er beretttiget å kunne klage når de blir skadet. De har en rett til offentlig å gi utsagn i de sterkeste ordelag mot maktmisbruk, for å sette deres naboer i årvåken vaktsomhet mot autoritetens menns håndverk eller åpne vold, og med mot å kunne hevde den fornemmelsen de har av frihetens velsignelser, den verdien de tillegger den, og deres besluttsomhet i trossing av alle farer, for å bevare den som en av de største velsignelser himmelen kan innvilge ...

Makt kan med rette sammenlignes med ei stor elv. Så fremt den holdes innen sine forbeholdte bredder er den både vakkert og nyttig. Men når den flommer over breddene, da er den for nådeløst ubarmhjertig til å kunne stagges; den fører alt med seg, og bringer ødeleggelse og forødelse overalt hvor den tar seg frem. Hvis da dette er maktens natur, la oss i det minste gjøre vår plikt, og som kloke menn som verdsetter frihet, anvende vår ytterste nennsomhet til støtte for frihet, det eneste bolverk mot lovløs makt, som til alle tider har ofret blodet til de beste menn som noensinne har levd til sitt ville begjær og sin grenseløs ambisjon ...

Dere ser at jeg sliter under tyngden av mange år, og at jeg er nedbøyd av kroppens store svekkelser. Likevel, gammel og svak som jeg er, ville jeg mene det er min plikt, om nødvendig, å gå til den ytterste region av landet der mine tjenester kunne være til noen nytte for å bistå til å slukke flammen av forfølgelsen av informasjon, satt i verk av regjeringen for å frata et folk retten til å påpeke og også påklage mennesker ved maktens vilkårlige bestrebelser ...

Men for å konkludere: Spørsmålet for Domstolen og dere, juryens Gentlemen, er ikke av små eller private bekymringer. Det er ikke saken til en stakkars trykker, og heller ikke bare for New York, som dere nå prøver. Nei! Det kan i sin konsekvens påvirke enhver fri mann som lever under en britisk regjering i helheten av Amerika. Det er den aller beste sak. Det er frihetens sak. Og jeg hever over enhver tvil at deres opprette opptreden denne dag ikke bare vil inngi dere retten til deres medborgeres kjærlighet og aktelse, men at enhver mann som foretrekker frihet fremfor et liv i slaveri vil velsigne og ære dere som menn som har motsatt dere tyranniets forsøk, og har ved en upartisk og ukorrumpert domsbeslutning nedfelt et edelt fundament for å sikre for oss, for ettertiden og for våre naboer, at naturen og lovene i vårt land har gitt oss en rett til frihet til både å eksponere og motsette oss vilkårlig makt (i det minste i disse deler av verden) ved å uttale og skrive sannhet.

Ved avslutningen av Hamiltons tale ble juryen instruert til å dømme Zenger, men etter å ha overveid i en meget kort periode kom juryen tilbake med den enstemmige domfellelsen Not Guilty [ikke skyldig]. Med opphav fra Zenger-saken utviklet det seg deretter en juridisk doktrine, som i siste instans fikk sitt konkretiserte uttrykk i Det første endringstillegget til Den amerikanske grunnloven [The First Amendment to the US Constitution], at sannferdig informasjon aldri skal være injurierende (eller oppviglende) og at tale ikke skal kunne begrenses av noen som helst regjeringshandling.

Gouverneur Morris, en vesentlig størrelse ved Den konstitusjonelle konvensjonen av 1787 [Constitutional Convention], beskrev Zenger-saken som «kimen for amerikansk frihet, morgenstjernen for den friheten som senere revolusjonerte Amerika.»

Kanskje mer enn noen annen begivenhet, innledet Zenger-rettssaken prosessen som førte til Den amerikanske revolusjon.

Naturlig lov

Zengers forsvar hvilte på forestillinger om Naturlig lov [Natural Law] som ble ansett som grunnlaget for rettigheter. Disse oppfatningene, som vant terreng i Amerika, var resultatet av de engelske revolusjonene og ideene til John Locke og den fremvoksende Opplysningstiden, som strakk tilbake til de klassiske filosofiske debattene fra antikken, om spørsmålet om betydningen av lov, og makt versus rett, som det eksempelvis ble diskutert i Platons verk, Republikken.

På slutten av 1500-tallet talte for første gang den nederlandske juristen og humanisten Grotius for den moderne oppfatningen av Naturlig lov. Grotius hevdet at sann lov ikke var en tilfeldig menneskelig frembringelse, ikke en utstråling fra det politiske samfunn, staten eller kirken, men et genuint og nødvendig kjennetegn ved Mennesket, som gjenspeiler dets essensielle sosiale natur. Begrepet Naturlig lov sto overfor to vesentlige hindringer – det Kongelig styrets vilkårlige makt, og Kirkens og dens teologiske og hierarkiske forestillinger.

Under forløpet av Opplysningstiden var forestillinger om demokratiske rettigheter basert på naturlig lov fremmet av vesentlige originale tenkere som Locke, Montesquieu og Voltaire. I sitt revolusjonære verk The Spirit of Laws [Lovenes ånd] publisert i 1748, skrev Montesquieu:

Lover i deres videste forstand er de nødvendige relasjoner som er avledet fra tingenes natur: Så snart de er fri fra religionens åk, burde vi fortsatt være underlagt Justisens styre ... Lov, som matematikk, har sin objektive struktur, som ingen vilkårlige innfall kan endre, før det var noen vedtatte lover, var bare relasjoner mulig. Å si at det ikke er noe rettferdig eller urettferdig, bortsett fra det som positive lover pålegger eller forbyr, er som å si at før man har tegnet en sirkel var ikke alle av dens radier like.

Ideen om en objektiv nødvendighet i lov som uttrykker menneskets sosiale natur var dypt påvirket av den vitenskapelige revolusjonen som gikk forut for disse intellektuelle erobringene. Disse forestillingene om naturlig lov og demokratiske rettigheter var et monumentalt fremskritt i menneskelig bevissthet – grunnleggende og avgjørende for menneskehetens pågående fremskritt og sivilisering. Mennesker overalt tok gledelig del i transformeringen disse ideene representerte. Voltaire sammenlignet den gangen bevissthetens fremskritt med et barn som begynte å gå. Disse oppfatningene fant sitt uttrykk i de store demokratiske Erklæringene, som etterfulgte Den amerikanske revolusjon og Den franske revolusjon og dannet det ideologiske grunnlaget for Den konstitusjonelle regjeringsformen de opprettet. Flere passasjer fra Lockes The Second Treatise on Government ble reprodusert ordrett i Uavhengighetserklæringen [Declaration of Independence], deriblant referansene til «uavvendelige rettigheter» [‘inalienable right’] og «ei lang rekke overgrep» [‘a long train of abuses’].

De amerikanske revolusjonære tok utgangspunkt i Opplysningstidens oppfatninger om Naturlig lov, og gikk til verks for å etablere en regjering og en Konstitusjon basert på fornuft. Den grunnleggende ideen var at rettigheter ikke ble innvilget av noen politisk makt, men oppsto ut fra menneskets naturlige karakter. Som John Dickinson erklærte i 1766:

Våre rettigheter og friheter er ikke tildelt oss av pergamenter og forseglinger. De er skapt i oss av Forsynets dekreter, som fastsetter vår naturs lover. De er født med oss; eksisterer med oss; og kan ikke fratas oss av noen menneskelig makt, uten å ta våre liv. Kort sagt, de er basert på fornuftens og rettferdighetens uforanderlige maksimer (sitert i Gordon S Wood; The Creation of the American Republic 1776–1787. Chapel Hill, 1969 s. 293).

Det amerikanske demokratiets natur, skapt av revolusjonen og legemliggjort i dens konstitusjon, reflekterte både et unikt og intenst politisk syn. Ideen om «Folkets Suverenitet» og deres rettigheters uforgjengelighet var radikal tvers igjennom. Som Gordon Wood skrev i sitt toneangivende verk The Creation of the American Republic:

Den utdaterte teorien om folkelig suverenitet oppnådde en tilforlatelighet i amerikanske hender som europeiske radikalere med alt deres snakk om all makt i folket knapt hadde vurdert tenkelig bortsett fra i de sjeldne tidene med revolusjon. «Borgerlig frihet» ble for amerikanere «ikke ‘en regjering av lover’, gjort akseptabel for chartere, rettighetslover eller compacts, men en makt som eksisterer i folket som helhet, når som helst, for enhver sak, eller uten foranledning, men for deres egen suverene fornøyelse, til å endre eller slette både modus og essens av enhver tidligere regjering, og vedta en ny i dens sted. (op. cit., s. 362).

Madison og Ytringsfrihet

James Madison, en av de amerikanske grunnleggerne [‘founding fathers’], var hovedarkitekten for Bill of Rights og hovedtalsmann for behovet for at retten til ytringsfrihet i et sant demokrati skulle være absolutt. Under doktrinen om Folkets Suverenitet argumenterte Madison «for at folket skal styre klokt må de være frie til å tenke og ytre seg uten frykt for represalier». Opprinnelig mot opplistingen av rettigheter adskilt fra Konstitusjonens struktur, på grunnlaget av at en opplisting ville innebære en begrensning, erkjente Madison imidlertid den allmenne viljen uttrykt i ratifiseringskonvensjonene, som hadde godkjent opprettinger til Konstitusjonen og formet dem til Bill of Rights [Rettighetsloven].

Om retten til ytringsfrihet, og dens absolutte sentralitet i et fritt og demokratisk samfunn, var Madison utvetydig og urokkelig. Offentlig bekjentgjøring måtte være helt fri og ubehindret. Madison hadde en bestemt mistillit til folkelig regjering; av den grunn insisterte han på at politisk bekjentgjøring måtte være robust og handlekraftig slik at regjeringen fritt kunne kritiseres og dens overgrep bli eksponert. I 1791 skrev han: «Den offentlige opinion setter grenser for enhver regjering, og er den egentlige suverene i enhver fri en.»

Ifølge demokratisk teori er det folket, og bare folket, som styrer. Og for at folket skal regjere klokt må borgerne kunne kommunisere med hverandre – fritt uten frykt for statsundertrykking. Ytrings- og pressefrihet var derfor essensielle forutsetninger for demokratisk regjering. Madisons forpliktelse til ytringsfriheten var absolutt. Hans presidentskap (1809–1818) er ikke generelt vurdert med velvilje, men det er signifikant at selv i tider med store kriser (som 1812-krigen) avgrenset ikke Madison rettighetene, og insisterte på retten til fri ytring selv i krigstid.

Erkjennelse av ytringsfrihetens kritiske status i et demokrati ble uttrykt ved at retten til ytringsfrihet ble den første av de opplistede rettighetene i Konstitusjonens endringtillegg [Amendments to the Constitution]

Ytringsfrihet i Krigstid

Som en rettighet beskyttet under en borgerlig demokratisk konstitusjon (i motsetning til en sosialistisk konstitusjon), har styringsklassen fra tid til annen forsøkt å avkorte retten når den har følt seg utsatt for fare, og sosialistiske og kommunistiske bevegelser har vanligvis vært de primære målene for slik undertrykking når de har opponert mot USAs imperialistiske krigsmål. I 1917 og 1918 vedtok den amerikanske regjeringen henholdsvis spionasjeloven [Espionage Act] og oppvigleriloven [Sedition Act], som bevisst var rettet mot sosialistisk opposisjon mot krigen.

I rettssaken Schenk vs. USA opprettholdt USAs Høyesterett [Supreme Court], inkludert Oliver Wendell Holmes og Louis Brandeis, domfellingen av sosialistaktivisten Charles Schenk for å ha fordelt antivernepliktspamfletter. Retten opprettholdt at spionasjeloven ikke krenket Det første endringstillegget [First Amendment] fordi Schenks antivernepliktsaktiviteter utgjorde en «klar og aktuell fare» for militæroperasjonene og for USAs nasjonale sikkerhet, deriblant verneplikten. Helt klart søkte Høyesterett å støtte USAs imperialistiske krigsmål mot sosialistisk opposisjon. Høyesterett opprettholdt også enstemmig domfellingene i de berømte sakene Debs vs. United States (1919) og Frohwerk vs. United States (1919). Både Debs og Frohwerk var fremtredende sosialistiske opponenter mot krigen, og Debs var en fire-ganger-presidentkandidat for Sosialistpartiet [Socialist Party].

Oppvigleriloven [Sedition Act of 1918] ble vedtatt etter anmodning fra Woodrow Wilson, og forbød kritikk av Regjeringens krigsmål, av militæret og «promoteringen av prinsipper i strid med loven». Mer enn to tusen saker ble ført av regjeringen under Espionage Act of 1917 og Sedition Act of 1918, og det ble felt mer en tusen dommer. Oppvigleriloven ble opphevet i 1920, mens spionasjeloven stort sett står ved kraft, og er den loven den amerikanske regjeringen baserer seg på i sin tiltale av Julian Assange. Dette er ingen tilfeldighet, men produkt av amerikansk imperialismes samme militaristiske pådriv som førte til lovgivningen for hundre år siden.

Amerikas krigspådriv for verdenshegemoni etter Sovjetunionens oppløsing

Tiltalen av Julian Assange for å ha publisert USAs krigsforbrytelser i Irak må granskes i den historiske konteksten av amerikansk imperialismes krise, den utdypende klassekonflikten innen USA, elitenes frykt for revolusjon og de to siste tiårenes påfølgende angrep på demokratiske rettigheter og konstitusjonalismen.

Etter Sovjetunionens kollaps vendte USA seg raskt i retning av en aggressiv militær utenrikspolitikk. Samtidig kunne ikke kapitalistisk triumfalisme skjule de dype underliggende problemene som oppsto i den amerikanske økonomien som følge av industriell uthuling, den spektakulære veksten av finansiell parasittisme og foretaksgjeld, og dens akselererende tap av terreng til vesentlige økonomiske rivaler. Sovjetunionen hadde kollapset, men USA var i en systemisk irreversibel nedgang. Det første store post-sovjetiske symptomatiske sjokket skjedde i 1998 med kollapsen av det $ 126 milliarder dollar store hedgefondet Long Term Capital Management. (Sjefen for LTCM var Myron Scholes, som året før hadde blitt tildelt Nobelprisen i økonomiske vitenskaper, for en metode for fastleggingen av verdien av derivater). Ti år senere, med kollapsen av Lehman Bros. ble den amerikanske kapitalismens dødskramper bekreftet og hevet over enhver rimelig tvil.

Innledet ved begynnelsen av 1990-tallet la den amerikanske styringsklassen, militære og det nasjonale sikkerhetsetablissementet ut på en kurs for å forsvare amerikansk verdenshegemoni ved bruk av militær makt. Den forfulgte en strategi for å forhindre fremveksten av enhver rival som kunne utfordre amerikansk hegemoni. Amerika skulle fra da av utøve uovertruffen dominans over nøkkelregioner og ressurser, mot sine vesentligste rivaler i Europa og Asia, gjennom den globale projiseringen av overveldende militærmakt.

På NATO-toppmøtet i Roma i november 1991 presenterte USA et «nytt strategisk konsept» for NATO, som la vekt på den «globale konteksten» og behovet for at NATO måtte innta en «mer ekspansiv og mindre defensiv strategisk militær rolle». USA og Storbritannia forkynte begge retten til å gjennomføre «humanitære intervensjoner», som ville involvere bruk av militærmakt for å løse konflikter i andre nasjoner, og for å stoppe «brudd på menneskerettighetene».

Amerikansk imperialismes oppdrag og operasjon for å få etablert uovertruffen dominans over hele kloden, som akselererte gjennom 1990-tallet, ble utvidet, og særlig til de energirike regionene i Midtøsten og Det kaspiske basseng.

Det amerikanske forsvarsdepartementets dokument fra 1992 med tittelen «The Defence Planning Guidance» [Veiledning for forsvarsplanlegging] oppsummerte den nye imperialistdoktrinen som følgende:

Vår første målsetning er å forhindre gjenkomsten av en ny rival. Dette er den dominerende vurderingen som er underliggende for den nye regionale forsvarsstrategien, og krever at vi bestreber oss på å forhindre at enhver fiendtlig makt dominerer en region med ressurser, som dersom de kommer under konsolidert kontroll, ville være tilstrekkelige til å generere global makt. Disse regionene inkluderer Vest-Europa, Øst-Asia, territoriet til den tidligere Sovjetunionen og Sørvest-Asia.

Doktrinen om forebyggende krig ble vedtatt som USAs offisielle politikk. Denne doktrinen hadde siden begynnelsen av 1990-tallet vunnet terreng blant intellektuelle som støttet en mer aggressiv amerikansk utenrikspolitikk. For eksempel sirkulerte den liberale Michael Walzer i 1992 et dokument signert av seksti intellektuelle, som formulerte prinsippene om en ny oppfatning av «rettferdig krig». I boka Just and Unjust Wars (New York, 1992) [Rettferdige og urettferdige kriger] argumenterte Walzer for at når USA var konfrontert med «uvanlig og forferdelig fare» og en «radikal trussel mot menneskelige verdier», skulle ingen begrensninger av etisk eller juridisk karakter kunne gjøres gjeldende, og alle midler for forebyggende ødeleggelse var moralskt legitime.

USAs nasjonale forsvarsstrategi 2002

I forsvarsrapportene Quadrennial Defence Report utgitt den 30. september 2001, om fireårsperioden, og National Security Strategy of the United States, om USAs nasjonale sikkerhetsstrategi, utgitt den 17. september 2002, utla den amerikanske regjeringen i detalj sin nye doktrine om forebyggende krig. Doktrinen proklamerte USAs rett til ensidig å fordømme andre suverene stater, for å påtvinge dem inspeksjoner for å sikre «forebyggende nedrustning», og retten til å anvende militærmakt hvis og når de anså det nødvendig eller ønskelig.

National Security Strategy fra 2002 [Den nasjonale sikkerhetsstrategien] proklamerte også USAs rett til å opptre «forbyggende» under omstendigheter med en fornemmet trussel. Doktrinene om forebyggende krig, forutgående forhindrende selvforsvar, humanitær krig og rettferdig krig er alt sammen ulovlig i henhold til folkeretten. Det å henfalle til makt, til å gå til krig, er forbudt siden Nürnberg-prosessen og dens kodifisering i folkerettslige chartre og konvensjoner. USAs adoptering av de ovennevnte doktrinene representerte, i historiske termer, en enorm regresjon i den vestlige sivilisasjonens ideologiske kondisjonering.

I 2003 planla og lanserte USA sin aggressive krig mot Irak. De påståtte truslene om «masseødeleggelsesvåpen» ble bevist å være uredelige, og kunne under ingen omstendigheter ha dannet et juridisk berettiget grunnlag for å lansere krig. I følge presedensene som ble opprettet ved Nürnberg skulle de sivile og militære lederne som planla og gjennomførte den aggressive krigen mot Irak ha vært stilt for et ordentlig konstituert juridisk tribunal, blitt innvilget deres fulle og skikkelige behørige rettsprosess, og blitt prøvd for forbrytelser mot freden, forbrytelser mot menneskeheten, og forbrytelser mot krigens lover.

Den illegale invasjonen av Irak i 2003 utgjorde en enorm opptrapping av USAs post-sovjetiske strategi. Kriminaliteten av Amerikas handlinger, og dens brutalitet, uttrykt i så avskyelige forbrytelser som ødeleggelsen og drapene i Fallujah, påminnet aggresjonen, kriminaliteten og volden av Hitlers angrep på Polen i 1939. Det meste av informasjonen som ble publisert av Assange gjennom WikiLeaks, og som er gjenstand for tiltalen, gjaldt USAs ulovlige og kriminelle aktiviteter i krigene i Irak og Afghanistan, og behandlingen av de internerte i Guantanamo Bay. Millioner av mennesker rundt om i verden så med gru «Collateral Murder»-videoen i Irak, da den ble utgitt i 2010.

Angrepet på Konstitusjonalisme og Legalitet

Siden 2000 har militarismen i utlandet, til fremme av USAs pådriv for globalt hegemoni, gått hånd-i-hånd med angrep på konstitusjonalismen og demokratiske rettigheter på hjemmebane. Åpningsangrepet på konstitusjonalismen var det stjålne valget i 2000, da både republikanerne, demokratene og USAs Høyesterett bedro amerikanske statsborgere for deres stemmerett. Albert Gore kan ha forstått alvoret av implikasjonene, men kjempet ikke for å forsvare folkets rettigheter. I de to påfølgende tiårene har det vært et bevisst pådriv fra borgerskapet i USA for å demontere den etablerte konstitusjonelle orden, for implementeringen av et undertrykkende juridisk regime og for etableringen av autoritært styre.

George W. Bush-administrasjonen grep til 9/11 [9. september-angrepene i New York og Washington] for å bruke påskuddet om «krigen mot terror» til å utvide Statens fullmakter, fremme Det utøvende maktapparatets styre og uthule konstitusjonalismen.

Under dekke av «War on Terror» [krigen mot terror] forsøkte Bush-administrasjonen å sette seg over loven på en til da usett måte. Det juridiske sorte hullet som Guantanamo Bay er, designet for å benekte habeas corpus, var kanskje det mest ekstraordinære antikonstitusjonelle tiltaket truffet på århundrer. Angrepet på konstitusjonalismen ble fullt støttet av Det demokratiske partiet. Det ble truffet mange skritt for å fremme autoritært styre under dekke av USAs krigspådriv i Midtøsten, deriblant:

* Lovene Patriot Act and Homeland Security Act, som autoriserte vilkårlig ransaking, arrestering, internering, monitorering og overvåkning.

* Opprettelsen av ikke-juridiske kategorier som «fiendtlig-stridende», for å benekte behørig juridisk prosess [‘due process’].

* Praktiseringen av tortur

* Avvisningen av folkerettslige normer, inkludert tilsidesettingen av Genève-konvensjonene og avvisning av Den internasjonale straffedomstolens jurisdiksjon [International Criminal Court (ICC)].

Loven US PATRIOT Act (med full benevnelse: Uniting and Strengthening America by Providing Appropriate Tools to Restrict, Intercept and Obstruct Terrorism Act 2001; Forening og styrking av Amerika ved å besørge relevante midler for å begrense, avskjære og forhindre terrorisme), og etableringen av Guantanamo Bay innledet styringsklassens prosjekt for å rekonstituere USAs juridiske regime på autoritære fundamenter. Loven besørget bestemmelser for tilnærmet ubegrensede arresteringsfullmakter, frihetsberøvelse på ubestemt tid, ransaking og beslaglegging uten rettskjennelse, overvåkning og monitorering. Datamaskinkommunikasjoner og telefonkommunikasjon, forretningsfortegnelser, bibliotekregistre og annen personlig informasjon var alt tilgjengelig for å kunne beslaglegges av FBI i henhold til loven.

I en veldig reell forstand ga loven det juridiske rammeverket for en nasjonal sikkerhetsstat. Det var dusinvis av rettssaker som utfordret loven på konstitusjonelle grunnlag, og i praktisk talt alle tilfeller av suksess nedfelte da Kongressen (med overveldende tverrpartistøtte) ytterligere lover for å kunne overvinne de konstitusjonelle hindringene, for å opprettholde det repressive rammeverket.

Med noen endringstillegg, som ikke forandret lovens grunnleggende politi-stat karakter, ble PATRIOT Act autorisert på nytt i løpet av de siste 18 årene, også av Obama-administrasjonen, som i 2015 på nytt nedfelte til lov de deler av den som skulle utløpe i 2015, under en lov med tittelen USA Freedom Act.

En avgreining av PATRIOT Act var Terrorist Surveillance Program [Programmet for terrorist overvåkning], som tilrettela for at regjeringen i all hemmelighet kunne spore milliarder av telefonsamtaler, tekstmeldinger og datakommunikasjon utført av millioner av amerikanske statsborgere, uten rettskjennelse. Under forskjellige juridiske tilsløringer (innledet av Foreign Surveillance Intelligence Act 2008; Utenlandsovervåkningsloven), ble overvåkningen uten rettskjennelse videreført under Obama- og Trump-administrasjonene, deriblant overvåkingssystemet PRISM som ble eksponert av Edward Snowden, der data innsamlet under dette systemet nå blir bevart av store telekommunikasjonsselskaper.

Den ekstraordinære benektelsen av habeas corpus og behørig juridisk prosess i Guantanamo Bay var i parallell med den kontrarevolusjonære karakteren av PATRIOT Act (se WSWS artikkelen: «Guantanamo Bay, habeas corpus and the Texan who would be king,» den 5. januar 2004).

Regjeringens handlinger ble berettiget på grunnlag av juridiske begreper formulert av ytrehøyreadvokater i justisdepartementet, anført av John Yoo. De fremmet en ekstrem versjon av «teorien om enhetlig utøvelse» [‘unitary executive theory’], der de tok utgangspunkt i autoritære germanske juridiske forestillinger om Staats Recht, og fremhevet forrangen for nasjonal sikkerhet over demokratiske kjernerettigheter og legalitet.

Yoo avga senere vitnesbyrd, ved en påfølgende granskning utført av justisdepartementet om torturnotatene [Torture Memos] han hadde utarbeidet, der det sto at etter hans formening var «presidentens fullmakt til iversetting av krig så vidtrekkende at han hadde den konstitusjonelle makt til å beordre at en landsby skulle massakreres». Ikke overraskende var justisdepartementets og utenriksdepartementets synspunkt under perioden med «War on Terror» at Genève-konvensjonene var av utdatert irrelevans, som ikke forpliktet USA. John Yoo er nå jussprofessor ved UC Berkeley Law School.

Benektelsen av habeas corpus for Guantanamo-fanger ble utfordret ved USAs Høyesterett i saken Rasul vs. De forente stater av Amerika (2004). Domstolen besluttet med 6 mot 3 (Rehnquist, Scalia og Thomas var dissenterne) at de Guantanamo-fengslede, uavhengig av deres statsborgerskap, var berettiget å utfordre legaliteten av deres forvaring ved føderale domstoler. Regjeringen responderte ved å vedta lovverk som forbød tilgang til domstolene, med benevnelsen Detainee Treatment Act [Loven om behandling av internerte], som ble vedtatt med overveldende støtte fra demokratene. Loven ga også immunitet til regjeringsagenter og militært personell mot tiltale for «forbedrede avhør»-metoder [‘enhanced interrogation’] som hadde blitt berettiget av de statistaktige juridiske teoriene til offisielle embedsrepresentanter fra justisdepartementet. I president Bush’ påtegning som signeringerklæring, der han utla sin formelle lovtolkning, sto det:

Den utøvende greina skal tolke [lovbestemmelsene] relatert internerte, på en måte som er i samsvar med presidentens konstitusjonelle myndighet til å føre tilsyn med og rådgi den enhetlige utøvende greina og som øverstkommanderende [Commander in Chief], og i samsvar med de Konstitusjonelle begrensningene for den juridiske makten, som vil bistå i å oppnå Kongressens og presidentens felles formål om å beskytte det amerikanske folket mot ytterligere terroristangrep.

Nationalsikkerhet Liberalisme

Angrepet på konstitusjonalisme under Bush-administrasjonen ble i vesentlig grad forsvart av de liberale elitene. Korrumperte av flere tiår med profitter fra aksjemarkedet hadde de forlengst oppgitt alt av deres engang nominelle støtte for konstitusjonelle normer, eller for folkeretten. Dette ble gjenspeilet i skriveriene til forfattere som Michael Ignatieff, som i boka fra 2004 med tittelen The Lesser Evil: Political Ethics in the Age of Terror [Det mindre ondet: Politisk etikk i terrorens tidsalder] promoterte «War on Terror»-myten og støttet avkortingen av konstitusjonelle rettigheter på det absurd grunnlag at «Konstitusjonen er ikke en selvmordspakt». Brede lag av den velstående liberale øvre-middelklassen var i ferd med å bli høylytte tilhengere av forrangen for «nasjonal sikkerhet» over den konstitusjonelle beskyttelsen av kjernerettigheter.

I det nåværende impeachment-pådrivet [riksrettstiltalen av presidenten] søker Det demokratiske partiet å få fjernet en demokratisk valgt president som de anser som en hindring for krigsmålene til sammenslutningen Democrat-CIA-Pentagon Complex. Riksrettsaffærens reelle målsetning og bekymring er regimeendring i Russland, ikke opprettholdingen av USAs Konstitusjon, som Det demokratiske partiet ikke har noen prinsipiell troskap til.

Obama-administrasjonen, som så langt fra tok noen skritt for å endre kursen for USAs hegemoniale strategi eller forsvare landets konstitusjonelle fundamenter, utdypet USAs reaksjonære utviklingsforløp og det kontrarevolusjonære borgerskapets program. Administrasjonen fremmet besluttsomt doktrinen om «forebyggende krig». I sin aksepttale for Nobels fredspris i 2009 omfavnet Obama helt spesifikt doktrinen. I så henseende, i den grad hans presidentskap angivelig representerte et liberalt alternativ til styringsklassens utenrikspolitiske mål, var det absolutt klart at innen hele det politiske spekteret av etablissementet var det overveldende støtte for ødeleggelsen av folkerettens rammeverk, og legalitet mellom nasjoner.

Obama tuktet «ambivalensen over anvendelsen av militærmakt» og proklamerte Washingtons rett til å bruke militærmakt til formålene «Just War» [‘rettferdig krig’], «preventive war» [‘preventiv krig’] og «pre-emptive war» [‘forebyggende krig’] – alle de illegale doktrinene med middelalderske røtter som ble fordømt ved Nürnberg-prosessen som ingenting annet enn tildekninger for aggresjon og erobring. Wall Street Journal applauderte hjertelig Obamas Oslo-erklæring.

Etter å ha gjort det klart at aggressjonskrig var dens utenrikspolitikk gikk Obama-administrasjonen til videreføringen av utenomrettslige drap, der den indikerte at dens synspunkter på USAs Konstitusjonelle lov var i tråd med dens vurdering av Nürnberg-prinsippene. Dronedrap var en favorittpraksis for presidenten. Det var hundrevis av dem. Deporteringer av immigranter uten dokumenter var en annen favoritt. Disse var det millioner av.

Eric Holder, sammen med Obama og Hillary Clinton

Der Obama-administrasjonen samstemte sitt syn på Konstitusjonell lov med sitt militaristiske krigspådriv, ga den åpent uttrykk for sine kontrarevolusjonære perspektiver. Etter drapet av Anwar al Awlaki, en amerikansk statsborger, i ett av sine droneangrep, ble det fra forskjellige forfatningsrettslige grupperinger gitt uttrykk for gru og frykt for konsekvensene. Er utenomrettslige drap av amerikanske statsborgere legalt? spurte de. Justisminister Eric Holder, den amerikanske regjeringens fremste jurist, ga som respons på spørsmål angående drapet på al Awlaki ved Northwestern University Law School, følgende skremmende svar:

Noen har argumentert for at presidenten er pålagt å innhente tillatelse fra en føderal domstol før han tyr til handling mot en amerikansk statsborger som er en senior operativ leder for al Qaida, eller tilknyttede styrker. Dette er ganske enkelt ikke rett. «Behørig prosess» og «juridisk prosess» er ikke ett og det samme, spesielt når det angår nasjonal sikkerhet. Konstitusjonen garanterer behørig prosess, ikke juridisk prosess.

Denne juridiske blunderen har ikke noe sidestykke i mer enn 800 år med jusshistorie, siden Magna Carta i 1215 erklærte at «ingen frimann skal bli pågrepet, fratatt sin eiendom eller bli skadet, bortsett fra av ‘loven i landet’ [‘law of the land’]» (kapittel 29), et uttrykk som refererte til de engelske domstolenes sedvaneregler.

For å sikre at fundamentale rettigheter (deriblant retten til liv og frihet) bare kunne avkortes av en domstol, og for å eliminere enhver mulig usikkerhet som det kunne ha oppstått fra Magna Cartas språkformulering, vedtok parlamentet under kong Edward IIIs styre (som regjerte fra 1327 til 1377) seks vedtekter for å tydeliggjøre betydningen og omfanget av frihetene som Magna Carta garanterte. Vedtektene tolket uttrykket «loven i landet» som de juridiske prosedyrene som beskytter et subjekts friheter. Én av vedtektene, vedtatt i 1354, introduserte begrepet «behørig lovprosess» [‘due prosess of law’] – den første anvendelsen av denne formuleringfrasen i anglo-amerikansk lov – for å beskrive Magna Cartas garanti for juridiske beskyttelser. USAs Konstitusjons femte endringstillegg [Fifth Amendment] gjengir denne språkanvendelsen i sin Due Process-klausul [klausulen om behøring prosess].

Påstanden om at regjeringen skulle kunne være i stand til å drepe statsborgere hvor som helst i verden, på grunnlag av juridiske standarder og bevis som aldri blir fremlagt for en domstol, hverken før eller etter hendelsen er et faktum, kunne ikke bevise i klarere former at «liberalisme» ble omformet til fascisme.

Holders essensielle premiss, at lov og utøvende makt er ett, var ekko av Carl Schmitts nazi-juridistikk, Det tredje rikes sjefadvokat. Schmitt utviklet juridiske teorier om at lederens (Der Führers) vilje var lov – spesielt i kriseperioder – men også generelt, innen rammeverket av hans autoritære rettsvitenskap.

En av hovedoppgavene tildelt Schmitt som nazistenes Kronjurist, var å utdype juridiske berettigelser for Hitlers utenomrettslige drap. I sitt arbeid «Der Führer Schutzt das Recht» fra 1934 [‘Der Führer beskytter loven’], skrevet etter «De lange knivers natt», da Hitler beordret drap av ledende SA-medlemmer og flere prominente konservative politikere, deriblant den tidligere kansleren Kurt Schleicher, skrev Schmitt:

Der Führer beskytter Loven mot det verste misbruket dersom han i farens øyeblikk, i kraft av sitt lederskap som Øverste Dommer, umiddelbart skaper justis. Den reelle Lederen er også alltid Dommer. Dommerskap strømmer fra Lederskapet. De som søker å adskille de to, søker å løse opp staten ved hjelp av Justisen.» (Publisert i Deutsche Juristische Zeitung, august 1934)

Dette var, i hovedsak, Holders synspunkt. Og også den glattpratende Harvard-advokaten Barack Obamas.

Den amerikanske «Stor Makt»-strategien av 2018

USA erklærte i sitt dokument 2018 National Defence Strategy – strategi for det nasjonale forsvar – sin intensivering av pådrivet i retning av globalt hegemoni, og kunngjorde at landets to-tiår-lange politikk med «War on Terror» fra da skulle erstattes av en strategi fokusert direkte mot Kina og Russland. USAs militaristiske pådriv, som ble innledet etter kollapsen av Sovjetunionen, skulle nå føres til et høyere stadium – til en vesentlig konflikt med nasjon stat rivaler.

Basert på den strategiske eskaleringen har en våpenoppbygging av gigantisk målestokk blitt iverksatt. I juni 2018 ble det vedtatt et lovfremlegg som fastslo militærutgifter på $ 716 milliarder [NOK 6,350 billioner] – med overveldende støtte fra demokratene. Midt under impeachment-pådrivet (og en brutal illegal USA-støttet krig i Jemen) ble det den 12. desember 2019 vedtatt et militærbudsjett på $ 738 milliarder [NOK 6,545 billioner], igjen med overveldende støtte fra demokratene.

Gjennom de ubønnhørlige prosessene av verdens økonomiske utvikling over de siste 40 årene har Amerika forvandlet seg til sitt motsatte. I likhet med Nazi-Tyskland er det ikke selvsikkert eller fritt nok til å respektere konstitusjonelle juridiske grunnsettinger og innvilge en borger en rettferdig rettssak. Det å føre aggressive kriger, ødelegge borgernes rettigheter, omfavne irrasjonalisme og autoritære virkemidler, er tegn på at styringsklassen, og elitene og rettsvesenet som støtter den, har nådd enden av ei historisk blindgate og har blitt intellektuelt og moralskt bankerott. I denne historiske og politiske settingen har de amerikanske elitene innledet tiltalen av Julian Assange, som markerer et nytt stadium av kontrarevolusjonen.

Tiltalen av Assange

Før granskningen av tiltalen er det verdt å vurdere ganske kort den lovløse karakteren av Storbritannias og USAs (og, faktisk også Sveriges) forfølgelse av Assange, før han ble utvist fra den ekvadorianske ambassaden.

Siden begynnelsen av anliggendet har Assange vært utsatt for endeløse prosedyremessige overgrep og politisk innblanding i den juridiske prosessen. Så godt som enhver hevdvunnen forskrift, praksis og prosedyrebasert beskyttelse, som en siktet tradisjonelt er innvilget, har blitt forkastet i bestrebelsene på å styre ham dit de vil ha ham. Assange var aldri gjenstand for noen anklager i Sverige. Det ekstremt svake bevisgrunnlaget for påstandene førte til en erklæring fra Eva Finne, den opprinnelige statsadvokaten i Stockholm, om at «det er overhode ingen mistanke om noen forbrytelse». Tiltalen ble deretter gjenåpnet under politisk press.

Selv om han ble utskrevet av de svenske myndigheter og ikke ble pålagt å bli værende i Sverige, ble han senere gjenstand for en Interpol Red Notice, vanligvis forbeholdt terrorister og farlige kriminelle. Storbritannias Høyesterett godkjente Assanges utlevering til Sverige, basert på en helt klart mangelfull europeisk arrestordre (EAW), som ikke var undertegnet av en dommer, slik det kreves av loven. Den britiske regjeringen endret senere vilkårene for den europeiske arresteringsavtalen, for å sanksjonere ulovligheten.

Den svenske aktoren Marianne Ny blokkerte Assanges rett til å anke til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen [European Court of Human Rights]. Tiltalen hadde på nytt blitt gjenåpnet etter representasjoner fra klagens advokat, en ledende kampanjefører i den svenske kvinnerettighetsbevegelse, et medlem av Det sosialdemokratiske partiet og av organisasjonen for beskatning av menn. Storbritannias Høyesterett godkjente Assanges utlevering, selv om svenske myndigheter nektet å gi noen forsikring om at han ikke ville bli utlevert til USA, til tross for at USA forberedte en tiltale av ham under spionasjeloven [Espionage Act].

I strid med sine juridiske forpliktelser gikk ikke den australske regjeringen til noen tiltak for å yte bistand til Assange, og den australske statsministeren Julia Gillard truet med å strippe Assange av hans statsborgerskap, før hun ble orientert om at dette skrittet var illegalt.

Som var hans rett søkte Assange politisk asyl, som ble innvilget av Ecuador. I strid med hevdvunnen internasjonal rett anerkjente hverken Storbritannia eller USA Assanges asyl. Følgelig forble Assange fengslet i mange år i den ekvadorianske ambassaden. I 2016 besluttet juridiske eksperter fra FNs arbeidsgruppe for vilkårlig frihetsberøvelse [United Nations Working Group on Arbitrary Detention] at Assange ble illegalt internert av Storbritannia og Sverige. Disse landene ignorerte FNs juridiske arbeidsgruppes kjennelser.

Etter å ha nektet å intervjue Assange i London gjennom seks år, intervjuet den svenske aktor ham endelig i London i 2016. Hun forhindret imidlertid Assanges svenske advokat fra å være til stede, en fundamental benektelse av Assanges grunnleggende juridiske rettigheter. Som resultat av denne perversjonen utstedte en dommer i Stockholm i 2017 et forlangende til aktor om at hun ble avhørt for misaktelse av tiltalen. I stedet for å stille for dette avhøret nedla hun etterforskningen. Det fremkom senere at hun også hadde slettet e-postkorrespondanse med FBI.

Etter at den svenske etterforskningen var henlagt forespurte Assanges advokater om at den britiske arrestordren for hans kausjonsovertredelse også ble henlagt. Det var et solid juridisk grunnlag for å kunne gjøre det, fordi de svenske beskyldningene som var gjenstand for kausjonen, hadde blitt trukket tilbake og han hadde en internasjonal juridisk rett til å søke asyl, som hadde blitt innvilget av en suveren stat. I tillegg hadde han vært i en tilstand av fengsling i syv år. Dommer Emma Arbuthnot avviste forespørselen. Som et juridisk anliggende skulle hun imidlertid ikke ha sittet med saken og burde ha erklært seg inhabil, siden hun er ektemake av et ledende regjeringsmedlem i parlamentet og en forretningspartner med sjefen for MI6, Storbritannias ekvivalent av CIA.

Assanges rett i henhold til habeas corpus ble flagrant krenket i den pålagte straffedommen med ett års fengsling idømt ham for kausjonsovertredelsen, der det under vanlige omstendigheter ilegges en ikke-forvaringsdom. Det kunne ikke ha vært et mer gjennomskuelig eksempel på at retten ga sin håndsrekning til det utøvendes illegalitet. Det å kaste Assange inn i høysikkerhetsfengselet Belmarsh Prison, og deretter hemme hans forberedelse av sitt forsvar mot utleveringsbegjæringen, var en åpen handling av grov politisk hevngjerrighet og lovløshet.

I 2015 blokkerte en føderal domstol i Washington for publiseringen av all informasjon angående justisdepartementets etterforskning av WikiLeaks, med begrunnelsen at det var en aktiv og pågående «nasjonal sikkerhetsetterforskning» og potensielt kunne skade den «forventede tiltalen» av Assange. Dommer Barbara J. Rothstein uttrykte i sin begrunnelse for beslutningen at «det er nødvendig å vise relevant respekt for det utøvende i anliggender som angår nasjonal sikkerhet».

Den kontrarevolusjonære tiltalen

Den opprinnelige seks-siders amerikanske tiltalen, datert den 6. mars 2018, siktet Assange for ett tilfelle av å ha konspirert med Chelsea Manning for å få tilgang uten autorisering til forsvarsdepartementets datamaskiner. Helt spesielt hevdet tiltalen at Assange forsøkte å knekke et passord for å lette tilgangen til hemmelige posteringer, for at Mannings identitet kunne skjules. Passordet ble ikke knekket.

Tiltalen var basert på CFAA-loven Computer Fraud and Abuse Act (Loven om bedrageri og misbruk av datamaskiner), den viktigste amerikanske antihacking-statutten. Tiltalen var faktamessig gjennomskuelig, og juridisk sett veldig smal, og den var tydelig utformet for å avverge nødvendigheten av direkte å konfrontere anliggender vedrørende Det første endringstillegget [First Amendment] relatert til Assanges rettighet til beskyttet ytringsfrihetsaktivitet. Tiltalen var imidlertid et gjennomskuelig påskudd for å kriminalisere Assanges journalistiske aktivitet, der han innhentet informasjon og publiserte den på WikiLeaks’ nettsted.

Førstesiden av den amerikanske tiltalen mot Julian Assange

Det endrede og tillagte «Superseding Indictment» [Overstyrende tiltale], som var på 37 sider, innmeld den 23. mai 2019, rettet sytten tiltalepunkter mot Assange, basert på spionasjeloven [Espionage Act 1917] (Tittel 18 US Code Section 793 og relaterte seksjoner) og opprettholdt anklagen om datamaskin-hacking som tiltalepunkt nummer 18.

De første fjorten tiltalepunktene i den overstyrende tiltalen er basert på beskyldninger om at Assange konspirerte med, og koordinerte med Manning direkte for å få tilgang til den klassifiserte informasjonen, så vel som å publisere den. De påståtte fakta avslører imidlertid ikke at Assange gjorde noe grunnleggende annet enn journalistisk praksis ved å innhente informasjon, inkludert å hjelpe en kilde med å skjule vedkommendes identitet. Det er ingen tvil om at Assange handlet nidkjært i jakten på informasjon som avslørte USAs opptreden i Irak, Afghanistan og Guantanamo Bay. Det første endringstillegget beskytter imidlertid nidkjært borgeres rettigheter til ytringsfrihet.

I store deler av kommentarene til forsvar for Assange er hans aktivitet ordentlig forsvart på bakgrunn av at han var en journalist. Det må imidlertid huskes at Det første endringtilleggets beskyttelse av ytringsfrihet ikke er en rettighet begrenset til journalister. Hver en borger har rett til å publisere informasjon uten myndighetenes begrensning. Som sjefdommer Warren Burger uttalte i 1977: «Pressens frihet er av ubegrenset omfang. Det første endringstillegget tilhører ikke noen definerbar kategori av personer eller enheter; det tilhører alle som utøver sine friheter.»

Tiltalepunktene femten til sytten, innebefattet, er punkter som medfører ren publisering av statshemmeligheter, uavhengig av all forutgående aktivitet som involverer Manning i ulovlig innhenting av informasjonen. Under disse tre tiltalepunktene søker regjeringen spesifikt å kriminalisere rene handlinger av offentliggjøring av klassifisert forsvarsinformasjon. Disse tiltalepunktene er virkelig kontrarevolusjonære elementer i tiltalen, rettet mot å ødelegge Det første endringstilleggets beskyttelse av publisering av klassifisert regjeringsinformasjon. Den juridiske teorien som disse tre tiltalepunktene er basert på innebærer påstanden at dersom noen, hvor som helst i verden, mottok klassifisert forsvarsmateriell i posten, fra en anonym kilde og publiserte det, ville vedkommende være skyldig i forbrytelsen spionasje.

Det har bare vært to tiltaler i amerikansk rettshistorie av ikke-statlig tredjeparts forlegger under spionasjeloven: Tiltalen av Daniel Ellsbergs venn Anthony Russo i 1971, for å ha bistått Ellsberg med kopiering av Pentagon Papers, og rettssaken USA vs. Rosen i 2009. I begge tilfeller ble tiltalene trukket tilbake av regjeringen etter rettslige kjennelser, før det ble ført rettssak, der det ble stilt spørsmål ved lovligheten av tiltalene og misaktelse av rettsprosedyrene. Det er betydningsfullt at Pentagon Papers-saken involverte et forsøk på å få stanset publiseringen, og ikke å straffe publisering som en forbrytelse.

I et forsøk på å intensivere den politiske underbyggingen av tiltalen, påstår regjeringen at Assange publiserte materiale som inkluderte «navnene på enkeltpersoner som risikerte deres sikkerhet og frihet ved å ha besørget informasjon til USA og våre allierte». Som et juridisk anliggende er imidlertid publiseringen av den informasjonen irrelevant. Ingenting i spionasjeloven angår om navn ble publisert eller ikke. Enn videre, det ville under enhver omstendighet alltid være åpent for påtalemyndighetens representanter å hevde enhver annen «nasjonal sikkerhetsskade», for å rettferdiggjøre tiltale i henhold til spionasjeloven. Den juridiske saken er et prinsippanliggende.

Det juridiske perspektivet om nasjonal sikkerhet som er underliggende for tiltalen er i klartekst utlagt i tiltalens paragraf 29, der det påberopes at Assange, Manning og andre delte formålet om å fremme WikiLeaks’ oppdrag «som et folkets etterretningsagentur, for å undergrave lovbaserte tiltak pålagt av USAs regjering for å trygge og sikre klassifisert informasjon, for å kunne avsløre denne informasjonen til allmennheten».

Denne juridiske begrunnelsen fra justisdepartementet gjenspeiler uttalelsene fra Mike Pompeo, som da han var CIA-direktør i 2017 fordømte WikiLeaks som en «ikke-statlig fiendtlig etterretningstjeneste». Disse oppfatningene har utkrystallisert seg til den kontrarevolusjonære oppfatningen om at allmennheten ikke har noen rett til å bli gjort oppmerksom på regjeringens aktiviteter.

Det ble i 2008 utarbeidet en hemmelig rapport av US Army Counter Intelligence Center om WikiLeaks, som fjernet enhver tvil om den politiske hensikten med den senere tiltalen, og denne rapporten ble deretter lekket og offentliggjort i 2010. Rapporten erklærte at WikiLeaks «utgjør en kontraetterretningstrussel mot Den amerikanske hæren». Den uttalte at «Wikileaks.org, et offentlig tilgjengelig internett-nettsted, representerer en trussel mot den amerikanske hærens potensielle kontraetterretningsstyrkebeskyttelse, operative sikkerhet (OPSEC) og informasjonssikkerhet (INFOSEC).» Rapporten oppfordret til WikiLeaks’ nedstengning ved ødeleggelse av nettstedets leseres tillit.

Det gjennomskuelige politiske formålet med rettsforfølgelsen av Assange, og med selve tiltalen, basert på spionasjeloven, et udiskutabelt politisk statutt, etterlater USAs utleveringsbestrebelser i strid med utleverings-traktaten landet opprettholder med Storbritannia. Det er presedenser i engelsk lov for at engelske domstoler ikke skal anerkjenne lover i andre land som er til skade for menneskerettighetene.

Hvis spionasjeloven tillater kriminalisering av journalistisk virksomhet da utgjør den en benektelse av fundamentale menneskerettigheter, som ifølge presedens ikke må sanksjoneres ved engelske domstoler. Dette prinsippet ble fastsatt i landemerkesaken Oppenheimer vs. Cattermole (1976) der House of Lords [Parlamentets øvre kammer] erklærte at engelske domstoler ikke ville anerkjenne en nazi-lov som utgjorde en alvorlig krenkelse av menneskerettighetene (en «lov» som stripper jøder for deres tysk statsborgerskap). Gitt den lovløse karakteren til begge regjeringer relatert til Assange, og forakten overfor Assanges rettigheter som rettsvesenet så langt har forevist, er det imidlertid på ingen måte åpenbart at de juridiske myndighetene i Storbritannia vil opprettholde loven.

På tidspunktet for Assanges arrestering kom Daniel Ellsberg, konsulenten som lekket Pentagon Papers til New York Times, med følgende uttalelse: «Det første endringstillegget er en pilar i vårt demokrati, og dette er et angrep på denne. Dersom ytringsfriheten krenkes i denne grad, da er vår republikk i fare. Ikke-autoriserte avsløringer er republikkens livsnerve.»

Tiltalen av Assange representerer en kvalitativ eskalering i det to-tiår-lange angrepet på USAs juridisk-konstitusjonelle orden. Den autoritære juridiske oppfatningen som blir fremmet av den amerikanske regjeringen er at «nasjonal sikkerhet», som betyr USAs militaristiske krigspådriv, trumfer folkets rettigheter. Dersom saken mot Assange lykkes vil den kriminalisere journalistikk i USA.

Konklusjon

Assange-saken representerer en ny fase i det globale angrepet på konstitusjonalisme og legalitet. Demokrati er uforenlig med graden av ulikhet som nå eksisterer i USA, med landets politikk for aggressiv krig for globalt hegemoni og med landets styringseliters karakter. Oppløsingen av det demokratiske systemet og fremveksten av den nasjonale sikkerhetsstaten er kjennetegn på imperialismens utdypende krise.

Det demokratiske partiet er instrumentalt medvirkende i denne prosessen. Partiets fiendtlighet mot Assange er like ondskapsfull og hysterisk som den fra den fascistiske klikken rundt Trump. Borgerskapet børster støv av de gamle reaksjonære statuttbøkene, som spionasjeloven, for å forberede det innenriksjuridiske rammeverket for krigsforberedelser. For styringselitene er Assange bare begynnelsen. Disse prosessene uttrykker ikke systemets styrke, men dets historiske nedgang og desperasjon, og derfor må systemet omveltes. Folket har en demokratisk rett til å endre regjeringssystemet og lovene, for at det skal kunne oppfylle deres behov og aspirasjoner.

Historien har gitt til arbeiderklassen oppgaven å forsvare (og utvikle til et høyere nivå) fortidens store revolusjonære erobringer. Den dyptloddende betydningen og signifikansen av menneskehetens rett til ytringsfrihet ble en gang ekvisitt og velformulert utlagt av den store liberale dommer Hugo Black, på følgende måte:

Siden de tidligste dager har filosofer drømt om et land der menneskets sinn og ånd ville være fri; der det ikke ville være noen grenser for forespørsel og henvendelse; der menn kunne stå fritt til å utforske det ukjente, og til å utfordre den dypest forankrede tro og prinsipper.

Vårt første endringstillegg var en dristig bestrebelse for å ta i bruk dette prinsippet, for å etablere et land uten juridiske restriksjoner av noe slag, for de tema mennesker kunne etterforske, diskutere og benekte.

Grunnleggerne [‘the framers’] visste, bedre kanskje enn vi gjør i dag, risikoen de inngikk. De visste at ytringsfrihet kan være vennen for endring og revolusjon, men de visste også at den alltid er tyranniets dødeligste fiende. Med denne innsikten mente de likevel at en nasjons ultimate velvære og sikkerhet ligger i dens evne til å utforske, til å endre, til å vokse og til uopphørlig å tilpasse seg ny kunnskap og innsikt født av forskning og forespørsel, fritt for enhver myndighetskontroll over menneskets sinn og ånd.

Sosialistbevegelsens kamp for å få løslatt Assange er en essensiell komponent i kampen mot krig, reaksjon og autoritære styreformer. Arbeiderklassen må forsvare seg og sine rettigheter. Det kan den bare gjøre i dag gjennom den revolusjonære omveltingen av kapitaliststaten og etableringen av en sosialistisk regjering og et sosialistisk samfunn, dedikert til human og fredelig fremskritt og hele menneskehetens velvære. Det stigende tidevannet av opprør mot kapitalismen over hele verden må transformeres til en bevisst innsats for å få omveltet den.