Mer enn en halv million franske streikende og ungdommer marsjerte på onsdag i gatene, for den 43. dagen med streiker mot president Emmanuel Macrons pensjonsnedskjæringer. De avviste statsminister Édouard Philippes kunngjøring fra helgen om en «midlertidig» tilbaketrekning av lovforslagets planlagte to-års-heving av pensjonsalderen, som Philippe har til hensikt å omarbeide for å legge tilbake i lovforslaget etter fire måneders samtaler med fagorganisasjonene.
Ifølge fagorganisasjonene marsjerte 550 000 mennesker over hele Frankrike, deriblant 150 000 i Paris og titusener i byer som inkluderte Marseille, Toulouse, Bordeaux og Nantes. I Toulouse avbrøt de en seremoni holdt av den høyreorienterte borgermesteren Jean-Luc Moudenc, der de holdt et banner som sa «Emmanuel Moudenc, borgermester for de rike» mens de sang «gul vest»-sanger.
Blant arbeidere er det voksende motstand mot Macron, og til støtte for streiken. En Odoxa-meningsmåling, utført for France-Info og den høyreorienterte dagsavisa Le Figaro, fant at 66 prosent av befolkningen fremdeles anser streikene som «berettiget», selv om 57 prosent nå ønsker at den må stanses, siden streikene ved jernbanene og massetransporten forlenger og vanskeliggjør pendleres vei til jobb. Forøvrig fortalte 67 prosent til Odoxa at de var enige om at Philippes kunngjøring i helgen var «et halvhjertet tiltak som kommer for seint».
Philippes foreslåtte forhandlinger med fagorganisasjonene, for å identifisere mulige nedskjæringer av pensjonsutgiftene, understreker bare at slike samtaler er ei blindgate for arbeiderne. Det er ingenting å forhandle med Macron om. Veien videre er å organisere uavhengig av fagforeningene, i aksjonskomitéer som mobiliserer bredere lag av arbeidere i en kamp for å få ned Macron.
Emma, en lærer som protesterte i Paris, sa til WSWS: «Vi krever at pensjonskuttene ikke blir gjennomført. Philippe kan si hva han vil, til hvem som helst, om sine kunngjøringer om pensjonsalderen, vi bryr oss ikke – ikke i det hele tatt.» Hun la til: «Det som er enestående nå er at streiken tilhører de streikende. Arbeiderne har sluppet unna fagforeningenes kontroll. Så fagforeningslederne kan nå forhandle om hva de vil. Vi gir ikke fra oss noe som helst.»
Emma la til at hennes pensjon kunne reduseres med opp til € 1 036 per måned, på grunn av Macrons nedskjæringer: Hun er lærer med tre barn, og i tillegg til kutt spesielt for lærerpensjonen, reduserer Macrons reform bonusene utbetalt til kvinner for å føde barn. Hun sa: «Kvinner blir urettferdig angrepet av denne reformen, selv om mediene pusher at dette er en pro-kvinne-reform, at ting vil bli mye mer rettferdig for dem, om deres karriere skulle bli avbrutt av fødsler.»
Sylvie, som jobber i massetransporten i Paris, sa at Macrons pensjonskutt «er dårlig for alle. Det er et bedrageri. De kan ikke engang fortelle oss hvor mye det vil ta fra det franske folket ... Men vi har sett slike nedskjæringer i andre europeiske land. Det å kutte pensjonene våre med tjue-til-tretti prosent eller mer, skal det være bra? Hvem vil vel tjene mindre – og jeg mener mye, mye mindre? De har som mål å utarme folket.»
Sylvie understreket at hun ikke stolte på fagforeningene som forhandler med Macron i Philippes fire-måneder-lange konferanse: «De forhandler for seg selv, ikke for folket. Det er alt jeg har å si. De forhandler for deres egen del, ikke for massetransportarbeidere i Paris ... Mediene fordømmer oss, men det er bare for å pålegge en pensjonsreform som er skadelig for alle, som vil utarme folk.»
Diskrediteringen av det franske fagforeningsbyråkratiet og fremveksten av en militant bevegelse i arbeiderklassen gjenspeiler den eksplosive, internasjonale gjenoppblussingen av klassekampen som forvandler klasserelasjoner over hele verden. De siste månedene har sett massestreiker av titalls millioner indiske arbeidere, av amerikanske bilarbeidere og lærere, av polske lærere, og masseprotester i dusiner av land — fra Tsjekkia i Europa til Irak, Libanon og Algerie i Midtøsten, og til Bolivia, Chile og Ecuador i Latin-Amerika.
Dette oppsvinget av den internasjonale klassekampen utspiller seg samtidig med kapitalistklassens henfall til kriminalitet og militarisme, karakterisert av Washingtons dronemord av den iranske generalen Qassem Suleimani den 3. januar i Bagdad. Dette attentatet, som ble utført med åpenlys forakt for folkeretten, eksponerte faren for fullskala krig mellom stormaktene i Midtøsten.
Der streiken mot Frankrikes «president for de rike» videreføres er det stadig tydeligere at denne kampen reiser langt bredere anliggender som arbeidere i siste instans bare kan løse via internasjonal, revolusjonær handling mot finansaristokratiet og kapitalistsystemet.
Jules, en elev ved en videregåendeskole i Paris, sa til WSWS: «Det er mye bekymring blant elever på videregående om faren for krig de kommende årene. Når visse individer begynner å bombe det iranske militæret ... da er det ikke engang en proxykrig lenger, det er Amerika og Iran som nesten er i krig, eller i-det-minste er i voldelig væpnet konflikt. Og det er mye bekymring for fremtiden for freden vi har hatt i Europa de siste tiårene.»
Jules koblet krigsfaren til den aggressive innenlandske undertrykkingen og innstrammingene mot arbeidere. Han sa: «Etter å ha angrepet pensjoner, kommer Macron til å angripe offentlige helsetjenester og universitetene ... Siden han har gitt æresmedaljen Legion d’honeur til sjefen for BlackRock, er det fordi han har veldig nær tilknytning til BlackRock,» som er det $ 6 billioner sterke globale forvaltningsforetaket for verdipapirer, som Macron diskuterte pensjonsnedskjæringen med rett etter valget i 2017.
WSWS intervjuet også Adrien, som arbeider ved raffineriet Grandpuits, som er i en tre-dager-lang streik. Franske raffineriarbeidere diskuterer en mulig fristløs nasjonalstreik, som den i 2010 som raskt førte til en nasjonal drivstoffmangel, og til direkte sammenstøt med staten. Raffineriarbeiderne ble i 2010 isolerte av fagforeningene, og de ble tvunget til å returnere til arbeidet.
Adrien fortale om 2010, og sa: «Vi ankom for 05:00 skiftet og oppdaget 17 lastebiler med opprørspoliti foran arbeidsplassen vår. De kom med politiprefekten som hadde med rekvisisjonsbrev adressert til hver-og-en av oss, med navn, og han truet oss med tre-års-fengsel og bøter på € 45 000 dersom vi ikke stilte tilbake på jobb. ILO – FNs internasjonale arbeidsorganisasjon – besluttet senere mot politiprefekturets posisjon, og kalte den illegal: de kunne ikke rekvirere et privatselskap til annet enn å levere til kritiske offentlige tjenester ... Det var fullstendig ulovlig, og et brudd på vår konstitusjonelle rett til å streike, og på demokrati.»
Arbeiderne diskuterer hva Macron kunne finne på å gjøre mot en landsdekkende raffinerikestreik i dag. Adrien sa: «Denne regjeringen og bossene bak den, de drømmer om bare én ting: å forby retten til å streike i Frankrike. De ville ikke nøle med å rekvirere oss, selv med ulovlige rekvisisjonsordrer. De vil prøve å rekvirere oss; men vi vil slåss for vår rett til å streike.»
Denne erfaringen av klassekampen understreker behovet for å bygge aksjonskomitéer, organisasjoner som er uavhengige av fagforeningene, for å mobilisere bredere lag av arbeidere for å forsvare de streikende. Dette innebærer en kamp mot diktatene fra bankene og politistat-maskina som reiser sentrale politiske spørsmål – fremfor alt dét om revolusjonært perspektiv og lederskap.
Éva, en student som protesterte i Paris mot Macron og studenters usikre levekår på grunn av lave stipendier, sa at hun «absolutt» støtter å få ned Macron: «Jeg har aldri støttet Macron og det vil jeg heller aldri gjøre.» Hun la imidlertid til: «I dag ser jeg ingen jeg kunne støtte for å ta hans plass: som alltid de siste årene, og tiårene, har vi bare politikere som vil ha makt for å tjene kapitalismen. Vi styres av finans.»
Fremveksten av en streik som er bevisst drevet frem av arbeiderne mot fagforeningsbyråkratiet forvandler raskt den politiske situasjonen. Mens deltagelsesgraden i streikene i jernbanene, massetransporten og i skolevesenet avtar – med arbeidere som midlertidig går tilbake til jobb på deltid, for å tjene seg noen penger, da de er økonomisk utmattet etter uker med streiker, eller de streiker på skift – fortsetter radikaliseringen av arbeiderklassen. Klassejuvet som skiller arbeidere fra styringsklassen og dens politiske agenturer blir stadig mer åpenbart.
Parti de l’égalité socialiste (PES) [Sosialistisk Likhetsparti, den franske seksjonen av ICFI – Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale] fremmer i denne sammenhengen perspektivet for arbeiderklassens internasjonale, revolusjonære kamp for å ta makten, ekspropriere finansaristokratiet og bygge et sosialistisk samfunn, som alternativ til det bankerotte kapitalistsystemet.