JPMorgan Chase, verdens mest verdifulle privatbank, tjente $ 36,4 milliarder [NOK 324 milliarder] i 2019, de største profittene bokført av noen bank i amerikansk historie. Denne nyheten sendte bankens aksjekurs opp med 2 prosent da det ble rapportert sist tirsdag. I fjerde kvartal 2019 hentet bankforetaket inn $ 8,5 milliarder, også det rekord, og det plasserte banken på tiendeplass over verdens største børsnoterte foretak, med en markedskapitalisering på $ 437 milliarder [NOK 3,89 billioner].
JPMorgan Chases rekordprofitter fikk følge av Morgan Stanley, som også rapporterte rekorder for profitt og omsetning for 2019, og det sendte på torsdag aksjekursen i været med 6,6 prosent.
Nyheter om disse rekordvinningene kom da de seks største amerikanske bankene avslørte at de samlet hadde spart $ 32 milliarder [NOK 284,88 milliarder] i fjoråret på grunn av president Donald Trumps skattekutt i 2017. Skattegevinsten var opp fra 2018 for alle unntatt én av bankene. JPMorgans skattereduksjon steg fra $ 3,7 milliarder for 2018 til fjorårets $ 5 milliarder.
Under onsdagens undertegningsseremoni for fase-én-handelsavtalen med Kina, der en hærskare foretaksdirektører deltok, henvendte Trump seg til Mary Erdoes, en toppdirektør fra JPMorgan Chase. Han kommenterte at bankens inntektsrapport var «utrolig», og spøkte: «Vil du i det minste si ‘takk, Mr. President?’»
Skattekuttene for foretak og de rike, vedtatt med bare symbolsk motstand fra demokratene, er bare én faktor for at profittene har gått til værs det siste året. Da aksjemarkedet brått stupte ved slutten av 2018, skrudde Trump opp sitt krav om at Federal Reserve måtte reverserte sin politikk for gradvis heving av rentenivåene til mer normale leier, etter år med nesten-null renter i etterdønningene av 2008-finanskrisen. Han fungerte som talerøret for Wall Street og krevde at Fed skulle begynne å kutte rentene igjen, for å pumpe mer cash inn i finansmarkedene.
Fed-styreleder Jerome Powell fulgte pliktoppfyllende opp og kuttet rentene tre ganger i 2019, og forsikret markedene om at han ikke hadde til hensikt å heve dem igjen med det første. Deretter begynte Fed, fra sent i fjor høst, å pumpe titalls milliarder dollar i uka inn det såkalte «repo»-lånemarkedet, der bankene lånefinansierer hverandre over natta, og gjenopptok pengetrykkingoperasjonen kjent som «kvantitativ lettelse».
Denne de facto-garantien for ubegrenset offentlige finansmidler for underbygging av aksjekursene har generert rekordnivåer for alle de store amerikanske børsindeksene, og har sendt ytterligere milliarder over i de rikes og superrikes privathvelv.
Disse tiltakene er en videreføring og intensivering av de politiske retningslinjene gjennomført på tverrpartigrunnlag gjennom fire tiår, for omfordelingen av formue fra arbeiderklassen til foretakene og finanseliten. De har besørget en grunnleggende omstrukturering av klasserelasjonene i Amerika, og drastisk redusert arbeiderklassens sosiale posisjon. Anstendig betalte, sikre arbeidsplasser har blitt utslettet og er i vesentlig grad erstattet av fattigdomslønninger, deltidsarbeid, midlertidige og betingede ansettelser – den såkalte «gig»-økonomien som er eksemplifisert av foretak som Amazon og Uber.
Dette tiår-lange styringsklasseangrepet ble akselerert som respons på 2008-finanskrisen. President Barack Obama hadde tilsyn med kanaliseringen av billioner av dollar over til bankene og finansmarkedene, for å kausjonere ut bankfolkenes og spekulantenes gjeld, som med sine hensynsløse og kriminell aktiviteter hadde ført til krisen, og gjorde dem rikere enn noen gang. Samtidig påla han en omstrukturering av bilindustrien basert på 50-prosent-lønnskutt over hele linja for nytilsatte, og en utvidet bruk av midlertidige på kontrakt og deltidsarbeid.
Bilarbeidernes fagforening United Auto Workers (UAW) har bidratt aktivt i denne prosessen, og nedfelte det nye «fleksible» arbeidssystemet i konsesjonskontrakter både i 2015 og 2019. Denne malen for utskiftbar, rettighetsløs arbeidskraft har blitt den nye normen for arbeidslivsforhold på tvers av hele landet, og forøvrig over hele verden.
Samtidig har statlige, lokale og føderale myndighetsprogrammer blitt dramatisk uthulet. Særlig hardt har det rammet offentlig utdanning, boligpolitikk, Medicaid [o. anm.: helseforsikring for fattige] og matbonger [o. anm.: ernæringsbidrag til fattige]. Denne prosessen har blitt akselerert under Trump, i tillegg til fjerningen av krav og kriterier for sikkerhet i arbeidslivet og for miljøreguleringer, uten noen motstand fra demokratene, som representerer deler av finanseliten og den velstående øvre-middelklassen.
De ødeleggende menneskelige kostnadene av foretaks- og finansoligarkiets samfunnsplyndring er dokumentert av synkende forventet levealder, stigende dødelighet og rekordnoteringer av registrerte selvmord og narkotikadødsfall. En nylig studie fra Brookings Institution fant at 53 millioner personer i USA – 44 prosent av alle arbeidere – «tjener knapt nok til å klare seg». Studien fant at medianlønna til denne gruppa var $ 10,22 timen [NOK 91], rundt $ 18 000 i året [NOK 160 247]. Trettisju prosent av de som tjener $ 10 i timen har barn. Mer enn halvparten av dem er hovedforsørger, eller «bidrar betydelig» til familieinntekten.
Tilsvarende fant en Reuters-rapport fra 2018 at gjennomsnittsinntekt for de nederste 40 prosent av arbeiderne i USA var $ 11 600 [NOK 103 270].
En fersk studie fra Trust for America's Health fant [engelsk tekst] at i 2017 «døde mer enn 152 000 amerikanere av alkohol- og medikamentrelaterte ulykker og selvmord». Dette var det høyeste antallet noen gang registrert, og er mer enn det dobbelte av tallet for 1999. Blant de i 20-årsalderen og begynnelsen av 30-årene, som er den viktigste arbeidslivsperioden, har narkotikadødsfall økt med mer enn 400 prosent de siste 20 årene.
Ved den andre samfunnspolen er Dow Jones Industrial-børsindeksen nå dobbelt så høyt som den var på toppen i 2007, før imploderingen av finanssystemet. Fra mars 2009 og til i dag har Dow steget fra 6 500 poeng til over 29 000. Aksjemarkedet, understøttet av sentralbankens og regjeringens politikk, har blitt det sentrale virkemidlet for hevertprosessen som har sugd formue fra bunnen av samfunnet opp til toppen. Som resultat besitter nå de topp-ti-prosent av samfunnet rundt 70 prosent av all formue, mens de nederste 50 prosent har faktisk talt ingen.
Midt under denne orgien av formueakkumulerling helt på toppen av samfunnet, møtes alle krav fra arbeidere om jobber, anstendige lønninger, utdanningsmuligheter, boliger, helsetjenester og pensjon med det universelle svaret: «Det er ingen penger.» Hundretusenvis av lærere har streiket de to siste årene med krav om gjenoppretting av budsjettmidlene som er kuttet fra de offentlige skolene og en betydelig heving av lønninger og helserettigheter. Ingen av deres krav er oppfylt. Det samme gjelder bilarbeiderne, som i fjor høst streiket i 40 dager med krav om en slutt på to-sjiktsystemet for avlønning og for forsvar av arbeidsplasser.
JPMorgans 2019-profitter på $ 36,4 milliarder er mer enn halvparten av den føderale amerikanske regjeringens utdanningsbudsjett.
Samtidig er amerikanere personlig dypere forgjeldet til JPMorgan og de andre bankene enn noen gang før. Samlet forbruksgjeld i USA nærmet seg i fjor $ 14 billioner [NOK 124,64 billioner]. Kredittkortgjeld har passert $ 1 billion for første gang. Bilgjeld er på $ 1,3 billioner og boliggjeld er nå på $ 9,4 billioner [NOK 83,68 billioner]. Gjeld på studielån har økt raskest, fra $ 500 milliarder i 2006 til dagens nivå på $ 1,6 billioner [NOK 14,24 billioner].
Dette er betingelsene, forankret i kapitalistsystemets historiske fallitt og krise, som har utløst et globalt oppsving av klassekamp og veksten av antikapitalistisk og pro-sosialistisk sentiment. Det siste året har sett en dramatisk utvidelse av arbeiderklassekamp, som enda bare er en antydning av det som vil komme. India, Hong Kong, Mexico, USA, Puerto Rico, Libanon, Irak, Frankrike, Chile og Brasil er bare noen av stedene der massekamper har brutt ut.
Det som blir stadig mer åpenbart for hundrevis av millioner mennesker rundt om i verden er at de sosiale problemene som menneskeheten konfronterer i det 21. århundre – fattigdom, gjeld, sykdom, global oppvarming, krig, fascisme, angrep på demokratiske rettigheter – ikke kan løses så lenge denne parasittiske og oligarkiske finanseliten fortsetter å styre. Turen har kommet til den amerikanske og internasjonale arbeiderklassen – til å forene seg, ta makten og gripe kontroll over rikdommen den produserer, for å sikre fred, velstand og likhet for alle mennesker.