Irak og Libanon har nok en gang blitt rystet av masseprotester, som har blitt møtt med voldelig undertrykking, under forhold der diskrediterte ivaretakerregjeringer i begge land ikke har klart å imøtekomme noen som helst av de sosiale og politiske kravene reist av hundretusener som har tatt til gatene.

Oppblomstringen av gatedemonstrasjonene, som brøt ut i begge land i oktober i fjor, etterfulgte en pause under etterdønningene av det amerikanske dronemissilmordet av den iranske generalen Qassem Suleimani ved Bagdads internasjonale lufthavn den 3. januar, og de påfølgende massive ramaskrik mot den amerikanske krigsforbrytelsen over hele regionen.

Det ble rapportert minst fem drepte demonstranter under protestene som feide over Bagdad og andre byer på mandag, der sikkerhetsstyrker skjøt med skarp ammunisjon inn i folkemengdene. I Bagdad døde tre personer av skader påført dem under protestene, to av kulesår og en tredje som ble truffet av en tåregassbeholder avfyrt direkte mot hans hode. En fjerde demonstrant ble skutt ihjel av politiet i Kerbala, en by beliggende sentralt i Irak sørvest for Bagdad, og en femte ble drept i den nordøstlige byen Baqubah.

To politimenn ble også rapportert drept i den sørlige byen Basra, sentrum for landets oljeindustri, der en bilist i panikkflukt fra åstedet for en voldelig konfrontasjon kjørte inn i dem.

Den brutale undertrykkingen av de irakiske demonstrasjonene har sett mer enn 500 drept siden den 1. oktober, med ytterligere 25 000 såret.

Demonstranter prøvde fra søndag og videre over til mandag å få sperret hovedveiene og broene i Bagdad, og også sør i landet, med barrikader og brennende bildekk.

«Vi sperret veien for å kreve våre rettigheter ... unge menneskers rett til å få seg en jobb,» sa en av demonstrantene i den irakiske hovedstaden til Al Jazeera.

En annen demonstrant fordømte den voldelige undertrykkingen, og sa til nyhetsbyrået: «I flere måneder lyttet ingen til kravene våre. De dreper oss. Det er bare blodsutgytelse.»

Regjeringen, frontet av statsminister Adel Abdul Mahdi, som trakk seg for to måneder siden men har holdt posten som ivaretaker, da det irakiske parlamentet fremdeles ikke er i stand til å få valgt hans etterfølger, har inntatt ei hard linje mot de fornyede protestene, og han betegner de som blokkerer motorveiene som «lovløse». Adel Karim Khalaf, talsmann for kommandøren for de irakiske væpnede styrker, sa at sikkerhetsstyrkene hadde «absolutt autoritet» til å undertrykke slike protester.

Iraks massedemonstrasjoner vokste ut fra universitetsutdannedes tidligere spredte aksjoner, med protester mot mangelen på arbeidsmuligheter under betingelser der yngre arbeidere opplever mer enn 25 prosent arbeidsledighet. Undertrykkingen av de innledende protestene førte til at de svulmet opp til et generalisert opprør mot fattigdomsforholdene, svikten i essensielle sosiale tjenester og den endemiske korrupsjonen innen det sekteriske regimet opprettet av den amerikanske militærokkupasjonen som ble innledet med den kriminelle amerikanske 2003-invasjonen.

Folkelig raseri har blitt drevet frem av den skrikende sosiale ulikheten i et land som kan skilte med de tredje største oljeeksportene i verden, som siden 2005 har innbrakt over $ 1 billion i inntektsvolum. Disse enorme ressursene har strømmet inn i utenlandske foretaks og bankers hvelv, i tillegg til Bagdads politisk tilkoblede oligarkis egne, mens 7 millioner av Iraks 38 millioner innbyggere lever under fattigdomsgrensa, og 53 prosent er klassifiserte som sårbare for matusikkerhet.

Tilsvarende sosiale og politiske motsetninger har motivert masseprotestene i Libanon, som også opplevde en oppblomstring i løpet av helgen, der minst 540 mennesker ble såret i voldelige sammenstøt mellom demonstranter og sikkerhetsstyrker i Beirut.

Mens mediene fokuserte på en påstått dreining mot voldelighet fra demonstranters side, omgjorde den libanesiske regjeringen Beirut til en bevæpnet leir, der parlamentsbygningen ble omkranset av barberskarp piggtråd og det ble satt inn tungt bevæpnede amerikansk-trente elitetropper for spesialoperasjoner, noen som også bar rakettutskytere. Det var rapporter om skarpskyttere utplassert på hustak og myndighetsgangstere som kastet stein fra nærliggende bygninger ned på folkemengdene. Sikkerhetsstyrker skjøt med gummikuler og tåregassgranater, direkte på demonstrantene. Politiet gikk så langt som til å forfølge mennesker og angripe dem inne på sykehus og i moskéer.

Helgens protester kom som respons på en oppfordring om «ei uke med raseri» over regjeringens manglende oppfylling av noen som helst av demonstrantenes krav, eller i det hele tatt få etablert en akseptabel erstatning for regimet ledet av statsminister Saad Hariri, ei politisk nikkedukke for Saudi-Arabia, som trakk seg i fjor konfrontert med masseopposisjon.

Landets forverrende økonomiske og sosiale forhold driver protestene, der Libanon står overfor den verste krisen siden slutten av borgerkrigen som raste fra 1975 til 1990.

De libanesiske protestene har blitt ledsaget av angrep på anslagsvis 300 banker og minibanker på tvers av hele landet. Bankene har blitt mål for et offentlig raseri siden folk har sett sine sparepenger desimerte der verdien av den libanesiske valutaen er redusert til halvparten de tre siste månedene. Samtidig har bankene lagt begrensninger på hvor mye penger innskytere kan ta ut, i et forsøk på å forhindre et finansielt kollaps. Disse restriksjonene fravikes imidlertid for de velbeslåtte og de som er politisk tilknyttet, men håndheves stramt overfor de brede massene av befolkningen.

Bankarbeidere har fortblitt i en utvidet streik, delvis av bekymringer for egen sikkerhet.

Devalueringen av det libanesiske pundet har ført til en svimlende prisstigning for importerte matvarer, samtidig med en nær halvering av reallønna. Landets fastlagte minstelønn, som tidligere tilsvarte $ 450 i måneden [NOK 4 023], er nå verdt knapt $ 270 [NOK 2 414]. Verdensbanken (WB) har advart for at fortsatte devalueringer vil føre til en heving av andelen av Libanons befolkning som lever i fattigdom fra en-tredjedel til halvparten.

I mange bransjer har arbeidsgivere sluttet å utbetale lønninger, som har ført til streiker. Sykehus har gått tomme for essensielle medisiner, og bensin blir nå rasjonert.

Libanons masseprotester ble utløst den 17. oktober i fjor etter at regjeringen kunngjorde en beskatning av populære meldingsapplikasjoner, deriblant WhatsApp. Handlingen utløste et masseopprør mot alle innstrammingene pålagt i løpet av den forrige perioden, sammen med betingelsene med tiltakende fattigdom og arbeidsledighet, forvitrende infrastruktur og sosialtjenester og en gjennomgående korrupsjon. Som i Irak var drivkraften bak demonstrantenes raseri den stadig større sosiale ulikheten som utgjør det vesentlige karaktertrekket i det libanesiske samfunnet.

Det siste oppsvinget har blitt ytterligere oppildnet av kunngjøringen om at Libanons avtroppende utenriksminister Gebran Bassil deltar på denne ukas World Economic Forum i Davos, Sveits for å foredra om «uro i den arabiske verden». Bassil er president Michel Aouns svigersønn. En underskriftskampanje på nettet har bedt Forumet om å trekke tilbake hans invitasjon, og erklærer at han ikke skulle vært invitert til å «tale på vegne av en nasjon som har avvist ham, og som anklager ham for flagrant korrupsjon».

Som i Irak har en ivaretakeradministrasjon ledet av president Aoun vist seg ute av stand til å få banket sammen en ny regjering siden Hariri trakk seg den 29. oktober. Hezbollah har sammen sin partnerbevegelse Amal og andre alliansepartnere et flertall i parlamentet og synes nå satt til å etablere et regjeringskabinett ledet av den tidligere utdanningsministeren og professoren ved American University of Beirut.

Mens demonstrasjonene har fremmet krav om en regjering av «uavhengige teknokrater», er den borgerlige orden, satt opp langs sekteriske linjer i kjølvannet av landets borgerkrig, ute av stand til å hoppe ut av sitt eget skinn.

Uansett hvilken regjering som måtte dannes av de eksisterende borgerlige partiene i Libanon, vil den få pålagt oppgaven med raskt å skulle gjennomføre en vidtrekkende agenda for ytterligere innstramminger for å imøtekomme kravene fra Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken (WB) og vesentlige maktskreditorer, som gjenytelse for «redningspakka» på $ 11 milliarder [NOK 98 milliarder] lovet på en internasjonal konferanse i fjor. De fleste av disse pengene ville gå til å dekke gjeldsforpliktelser til de internasjonale bankene. Allerede i 2016 slukte rentebetalinger på landets utestående gjeld hele halvparten av det libanesiske statsbudsjettet.

Hezbollah, som er innordnet med Iran, inntok initielt et fiendtlig standpunkt til demonstrasjonene, og antydet at de ble oppildnet av Washington, Saudi-Arabia og Israel, for å fremme imperialistinteresser i regionen. Ved flere anledninger iscenesatte den sjiamuslimske bevegelsen motdemonstrasjoner, som støtte sammen med de protesterende.

Mer nylig har imidlertid Hezbollah sendt sine representanter for å møte protestledere, og har uttrykt enighet med deres krav og har tilbudt dem støtte, utvilsomt i håp om å få avbrutt masseopptøyene.

De sosiale spenningene både i Irak og Libanon har blitt forverret av den amerikanske imperialismens bestrebelser for å hevde sitt hegemoni over regionen, og rulle tilbake Irans innflytelse ved hjelp av lammende økonomiske sanksjoner og kriminell militærvold. Washington og deres regionale allierte forsøker utvilsomt å manipulere disse spenningene, for å fremme sine regionale mål. Teheran har respondert med å støtte undertrykkingen fra både den irakiske og den libanesiske regjeringen, i et forsøk på å forsvare innflytelsen til de sjiamuslimske sekteriske bevegelsene landet er alliert med.

Irakiske protesterende har uttrykt sin fiendtlighet overfor utsiktene til at landet blir omgjort til en slagmark for en krig mellom USA og Iran. Washington har i mellomtiden avvist den irakiske regjeringens krav om at de må trekke ut de 5 000 til 6 000 amerikanske troppene som er stasjonerte i Irak.

Både i Irak og Libanon har de folkelige protestene uttrykt en massiv avvisning av sekterisk politikk, og gjort det klart at i begge land, som over hele verden, er den avgjørende skillelinja klasse, og ikke religion, etnisitet eller nasjonalitet.

Kravene fra massene av libanesiske og irakiske arbeidere og ungdommer, akkurat som kravene fra arbeidere som i milliontall har reist seg i opprør på tvers av hele planeten, kan ikke løses uten i kampen for omveltingen av kapitalismen og for byggingen av sosialisme i en verdensskala.