Masseprotestene i Irak og amerikansk pådriv for rekolonisering av Midtøsten

Hundretusenvis av demonstranter fylte gatene i Bagdad på fredag i en massedemonstrasjon med krav om en umiddelbar tilbaketrekking av amerikanske tropper fra landet.

Folkemengdene viftet med Iraks flagg og sang «Kom dere ut, få vekk okkupanten» og «Død over Amerika», og uttrykte det enorme folkelige raseriet som har bygget seg opp over flere tiår, mot den morderiske rollen Washington har spilt i Irak. Noen bar plakater som truet med væpnet motstand, mens andre hadde på seg hvite kapper, som symboliserte liksvøper og indikerte med det at de var beredte til å dø i en slik kamp.

Demonstranter protesterer mot amerikanske aksjoner i Irak [Foto: AP Photo]

Miriam, en 18-år-gammel videregåendeelev som deltok i demonstrasjonen, sa til Al Jazeera: «Jeg er her i dag for å protestere mot USA som okkuperer våre områder. Vi ønsker å befri landet vårt fra disse undertrykkingslenkene.»

Demonstrasjonen ble kalt som en «million-mann-marsj» av den populistiske sjia-geistlige Moqtada al-Sadr, utvilsomt i et forsøk på å besørge en kontrollert utløsning for voksende folkelig raseri. Sadr, som leder en av de mektigste blokkene innen Iraks korrupte borgerlige regjering, prøver å balansere mellom Washington og Teheran, og ser sin posisjon stadig mer utfordret av et opprør nedenfra.

Blant de hundretusener som marsjerte var utallige arbeidere og ungdommer som har fått hele sine liv formet av amerikansk imperialismes forbrytelser, fra den første Persiabukt-krigen i 1990 og 1991, gjennom det påfølgende regimet med drakoniske sanksjoner, som amerikanske embetsfunksjonærer selv erkjenner krevde en-halv-million irakiske barns liv, til angrepskrigen som ble lansert i 2003 basert på løgner om masseødeleggelsesvåpen.

World Socialist Web Site beskrev konsekvensen av den krigen som «sosiocid», dvs. mord av et helt samfunn. Tapstallet fra den amerikanske intervensjonen ble estimert til én million, med flere millioner som ble fordrevet fra sine hjem. Et av de mest fremskredne samfunn i Midtøsten hva angår helsetjenester, utdanningsvesen og andre grunnleggende sosialindekser ble redusert til ruiner. Livsbetingelsene i Irak er fortsatt formet av «sjokk og ærefrykt»-operasjonen [‘shock and awe’] som det amerikanske militæret påførte landet.

De bitre resentimentene over denne lange og blodige historien har på ny blitt antent i kjølvannet av det amerikanske dronemissilmordet på Irans general Qassem Suleimani, sammen med Abu Mahdi al-Muhandis, et fremtredende medlem av den irakiske regjeringen og leder for De folkelige mobiliseringsstyrkene, militsene som i hovedsak består av sjiaer, og som er del av Iraks væpnede styrker.

Drapet av Suleimani og al-Muhandis, sammen med åtte andre irakere og iranere, ved Bagdads internasjonale flyplass den 3. januar utgjorde både en ikke-provosert krigshandling mot Iran og en krigsforbrytelse.

Attentatene brakte verden til randen av en katastrofal ny krig i Persiabukta og var et åpenbart overtramp mot irakisk suverenitet. Trump-administrasjonens embetsrepresentanter har gjentatt grunnløse og hittil helt ubelagte anklager om at de utførte drapene for å forhindre et angivelige «umiddelbart forestående angrep» mot amerikanske styrker eller interesser i Midtøsten. Realiteten er at Suleimani var i Bagdad på invitasjon av Iraks ivaretakerstatsminister Adel Abdul Mahdi, for å diskutere forsøk på å lette de regionale spenningene mellom Iran og Saudi-Arabia.

Det irakiske parlamentet ble samlet to dager etter attentatet og vedtok lovverk som krevde en utvisning av alle amerikanske militærstyrker fra landet. Abdul Mahdi ba den 9. januar formelt Washington om å sende en delegasjon til Bagdad for å forhandle om vilkårene for en amerikansk tilbaketrekking.

Responsen var i form av brysk og harm imperialistisk arroganse. Trump erklærte at USA hadde bygget en «veldig kostbar flybase» i Irak, og at «vi forlater ikke med mindre de betaler oss tilbake for den».

Han truet med straffende sanksjoner, som finansdepartementet og andre etater allerede har utarbeidet. Washington fortalte også Bagdad at de ville sperre Iraks tilgang til landets bankkonto pålydende $ 35 milliarder, i Federal Reserve Bank i New York – en varig arv av den amerikanske militærerobringen av landet – og pålegge det en økonomisk blokade som kunne kollapse økonomien og påføre befolkningen enda større lidelser.

Det amerikanske utenriksdepartementet sa de ville sende en delegasjon til Irak bare for å diskutere «hvordan vi best kan gjenopprette til vårt strategiske partnerskap – ikke for å diskutere tilbaketrekking av tropper, men vår rette, relevante styrkepositur i Midtøsten.»

Trump gjentok dette standpunktet på Verdens økonomiske forum (WEF) i Davos, Sveits etter sitt møte med den irakiske presidenten Barham Salih sist onsdag. Spurt om de truede amerikanske sanksjonene svarte Trump: «Vi får se hva som skjer, for vi må gjøre ting på våre premisser.» Salih, en opportunistisk politisk skapning av hvert av regimene siden innledningen av den amerikanske okkupasjonen i 2003, kom under intenst skyts for å ha sagt seg villig til å møte Trump, og mange advarte ham mot å returnere til Irak.

Disse hendelsene har lagt for dagen den reelle nykoloniale karakteren av Washingtons intervensjon i Midtøsten de tre siste tiårene, utført under skiftende bannere av en «krig mot terrorisme», «menneskerettigheter», «masseødeleggelsesvåpen» og forsvar av «demokrati».

De rundt regnet 6 000 amerikanske troppene som nå er i Irak ble brakt inn under påskudd av å nedkjempe Den islamske staten i Irak og Syria (ISIS), Washingtons eget Frankenstein-monster, en jihadistisk milits som vokste ut av de Al Qaida-tilknyttede styrkene USA og deres allierte slapp løs i og med deres regimeendringskrig i Syria, og som deretter i 2014 vendte seg østover, og inntok anslagsvis en tredjedel av Irak. «Krigen mot ISIS» resulterte i ødeleggelsen av Mosul, tidligere Iraks nest største by, i tillegg til byer og tettsteder i hele Anbar-provinsen, og etterlot titusenvis av døde og hundretusener hjemløse.

Nå sier amerikanske militærbefal at ISIS ikke lenger er en alvorlig trussel, og at Iran og iransk-influerte irakiske sjiamilitser, som gjennomførte mye av kampene mot ISIS, er de viktigste fiendene i Irak. Det har vært rapporter om diskusjoner mellom amerikanske embetsfunksjonærer og irakiske sunnimuslimske politikere med sikte på å fostre en egen sunni-irakisk stat, som kunne være vertskap for amerikanske baser.

Hva det dreier seg om er en ny imperialistisk oppstykking av Midtøsten. Trump har uttrykt den kriminelle karakteren av denne operasjonen mest åpent angående Syria, der han har beordret amerikanske tropper om å «ta oljen», okkupere olje- og gassfeltene i den nordøstlige provinsen Deir Ezzor, samtidig som han foreslo å få brakt inn et stort amerikansk energikonglomerat for å få plyndret landets ressurser.

Underliggende for denne vendingen til utilslørt imperialistisk bandittvirksomhet er at de mange amerikanske militærintervensjonene og regimeendringsoperasjonene i Midtøsten har mislyktes i å oppnå Washingtons strategiske målsettinger. De dreier seg nå mot en regiondekkende krig mot Iran som del av deres oppbygging for «stormakt»-konfrontasjon med Kina, og forsøker å bruke militærmakt for å få etablert et kvelertak over energiressursene som den kinesiske økonomien er avhengig av.

Irak-massenes oppstand har ikke bare kommet til uttrykk i massedemonstrasjonen mot den amerikanske okkupasjonen, men også i de vedvarende protestene mot sosial ulikhet, arbeidsledighet og regimekorrupsjon som har rystet landet siden oktober i fjor, og har etterlatt rundt 600 døde.

Disse kampene utspiller seg der landet nærmer seg hundreårsdagen for Den store irakiske 1920-revolusjonen, da sunni- og sjiabefolkningen i Irak forente seg i en heroisk kamp mot okkuperende britiske styrker, som hadde skjært seg ut en kolonibesittelse fra det beseirede osmanske rikets kadaver.

Britisk imperialisme gjengjeldte seg med uhemmet brutalitet og benyttet giftgass og terrorbombing av en utarmet befolkning, som kostet nærmere 10 000 irakeres liv. Daværende krigsminister Winston Churchill uttalte: «Jeg er sterkt for å bruke giftgass mot usiviliserte stammer, for å spre en livlig terror.»

Formell uavhengighet og mer enn et-halvt-århundre med borgerlig nasjonalistisk styre i Irak, og over hele Midtøsten, har ikke klart hverken å frigjøre regionen fra imperialistundertrykking eller oppfylle massene av arbeidende menneskers grunnleggende sosiale og demokratiske forlangender. Nå er metodene Churchill anbefalte tilbake i fullt monn.

Masseprotestene i Irak, sammen med arbeidernes og ungdommens kamper i nabolandene Libanon og Iran, som utspiller seg samtidig med et globalt utbrudd av klassekamp, peker veien fremover.

Det er nå sytten år siden massedemonstrasjonene mot Irak-krigen i 2003, som involverte millioner av mennesker i USA, Europa og internasjonalt. Det er en enorm motstand mot krig blant arbeidere og ungdommer over hele verden. Denne motstanden må kobles til den voksende bølga av klassekamp og protester mot sosial ulikhet.

Det er arbeiderklassens kamp mot kapitalisme, i Irak, det bredere Midtøsten og internasjonalt, som tilbyr det eneste svaret mot gjeninnføringen av kolonialisme og en ny imperialistisk verdenskrig. Denne gryende massebevegelsen må bevæpnes med et sosialistisk og internasjonalistisk program for å forene arbeidere over hele kloden i den felles kampen for å få slutt på kilden til krig og sosial ulikhet, kapitalistsystemet.

Loading