Iraks midlertidige statsminister Adel Abdul Mahdi beordret et brutalt tilslag mot de fredelige massedemonstrasjonene som brøt ut sist fredag. Demonstranter ropte «ut, ut med okkupanten», og de krevde en umiddelbar tilbaketrekking av amerikanske tropper fra landet.
De siste dagene har sikkerhetsstyrker brukt tåregass og skutt med skarp ammunisjon i forsøk på å spre og få kvalt protestene, og har drept minst 12 personer i tillegg til å såre flere titalls, i hovedstaden Bagdad og i de sørlig beliggende byene Basra, Nasariyah, Dhi Qar og Diwaniya.
Ifølge Den irakiske høykommisjonen for menneskerettigheter er mer enn 500 mennesker drept siden protestene begynte den 1. oktober, og flere rettighetsgrupper har anklaget sikkerhetsstyrkene for å ha anvendt overdreven makt. Det har vært rapporter om kidnappinger, tortur, skarpskyttere på hustak og bevæpnede attentatsmenn som har skutt mot protesterende fra forbikjørende biler.
Protestene, som har vært utløst av arbeidsledighet, og spesielt blant unge, mangelen på strøm og vann, dårlige tjenester og den gjennomgående korrupsjonen, eskalerte raskt med krav om at regjeringen måtte trekke seg, om en ny statsminister som er uavhengig av de store politiske blokkene, nye valg, en slutt på det sekterisk-baserte politiske systemet, og tiltaler mot de som er involvert i korrupsjonen og drapene av demonstranter.
Mens protestene i all hovedsak har funnet sted i Bagdad og ni overveiende sjiabefolkede provinser, har de hatt generell støtte fra sunnimuslimske irakere. De fleste av de sunnimuslimske politikerne har imidlertid forholdt seg tause om protestene.
Selv om statsminister Abdul Mahdi trakk seg forrige måned forblir han i vervet inntil en ny statsminister er utnevnt. Kandidater som regjeringen har nominert har blitt avvist av de protesterende som for nære det gamle korrupte oppsettet. Men en ny statsminister må ha støtte fra den største blokka Sairoon, som er ledet av den populistiske sjiamuslimske geistlige Muqtadr al-Sadr, så vel som av Fatah-blokka ledet av Hadi al-Amiri og som er nært tilknyttet Hashd al-Shabi, militsen kjent som De folkelige mobiliseringsstyrkene (PMF), som er innordnet med Iran. Disse blokkene frykter at de under en mer politisk uavhengig politiker ville miste deres egen makt og innflytelse, for ikke å si tilgangen til landets oljeressurser.
Tilslaget kom bare timer etter at Moqtada al-Sadr trakk sin støtte til «den million-sterke marsjen» han hadde oppfordret til på fredag, under frykt for at demonstrantene kunne angripe presidentpalasset eller den sterkt befestede Green Zone, som huser den amerikanske ambassaden og andre utenlandsrepresentasjoner. Han sa han trakk sin støtte til antiregjeringsdemonstrasjonene – alltid berettiget – som del av hans forsøk på å opprettholde politisk kontroll over regjeringen og valget av statsminister, for derved å unngå nye valg.
Al-Sadr har millioner av supportere i Bagdads fattigste nabolag og sør i landet, og han leder den største politiske blokka i Iraks parlament, som innehar flere ministerembeter. Al-Sadr, som lenge har forsøkt å balansere mellom Washington og Teheran, har funnet det stadig vanskeligere å begrense og kontrollere sine supporteres fiendtlighet mot de korrupte politikerne som har styrt landet siden den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003. Hans støtte for fredagens demonstrasjon var innrettet på å bygge opp under hans egen støtte, så vel som å holde de antiamerikanske sentimentene under kontroll.
Raseriet ble underbygget av at Iraks president Barham Salih i forrige uke møtte USAs president Donald Trump under WEF i Davos, som var et klart tegn på at Salih vil at de amerikanske troppene skal forbli i landet. Dette gikk midt imot parlamentbeslutningen tatt som respons på massenes trykk for utvising av alle amerikanske styrker fra Irak, i kjølvannet av det amerikanske dronemissilmordet på Irans general Qassem Suleimani der han var i bilkortesje sammen med Abu Mahdi al-Muhandis, det fremtredende medlemmet av den irakiske regjeringen som var leder for De folkelige mobiliseringsstyrkene (PMF), paraplygruppa av overveiende sjiamilitser finansiert av den irakiske regjeringen.
Det amerikanske drapet av Suleimani, som statsminister Abdul Mahdi hadde invitert til Bagdad for å diskutere forsøk på å lette de regionale spenningene mellom Iran og Saudi-Arabia, og av al-Muhandis, i tillegg til åtte andre irakere og iranere, ved Bagdads internasjonale lufthavn den 3. januar var en uprovosert krigshandling mot både Iran og Irak. Drapene fremprovoserte rasende opposisjon fra den irakiske befolkningen, på tvers av den sekteriske skillelinja, mot enhver innblanding i Irak utenfra – enten det er fra USA, Iran, Israel eller Saudi-Arabia.
Dette til tross støttet de fleste av lederne av de viktigste politiske blokkene, både kurderne, sunniene og de sjiamuslimske lederne al-Sadr og storayatollah Ali al-Sistani, president Salihs møte med Trump, som på sin side har gjort det klart at dersom Irak skulle insistere på at USA må forlate Irak vil Washington innføre straffesanksjoner mot landet.
På lørdag, kort etter al-Sadrs kunngjøring, begynte hans supportere, de best organiserte av antiregjeringsdemonstrantene, umiddelbart å demontere sine telt og forlate protestene i erkjennelse av at sikkerhetsstyrkene ville se det som grønt lys for å få knust bevegelsen deres, i mangel av al-Sadrs politiske dekning. Innen få timer prøvde opprørspoliti å storme protestleirer rigget på tvers av hovedstaden og sør i landet, og de fjernet betongbarrierer nær Tahrir-plassen der antiregjeringsdemonstranter har slått leir i flere måneder, og brukte tåregass og skjøt med skarp ammunisjon for å spre aktivistene.
Dette tjente som bensin på bålet for protestene, og tusenvis av universitetsstudenter og skoleelever tok til gatene i Bagdad, Basra og Nasariyah. I Basra meldte protesterende et brev som ble distribuert på sosialmedier, der de oppfordret al-Sadr til å revidere sin beslutning om å trekke støtten til demonstrasjonene. Al-Sadrs trekk fikk Asaad Al-Nasiri, en av hans medarbeidere, til å splitte fra bevegelsen og kunngjøre sin støtte til antiregjeringsdemonstrantene, som meldte: «Jeg vil ta av meg turbanen, i kjærlighet til Irak og byen Nasiriyah og de revolusjonære, og jeg er med irakerne.»
På søndag kveld var det rapporter om tre raketter som hadde «direkte rammet den amerikanske ambassaden» i Bagdads sterkt befestede Green Zone, og at én rakett traff en kafeteria ved middagstid og skadet minst tre mennesker. Ytterligere fem raketter krasjet inn i en elvebredd i nærheten av ambassaden, uten å forårsake personskader. Dette vil, såfremt det bekreftes, markere det tredje angrepet på den amerikanske ambassaden, eller på irakiske militærbaser der amerikanske tropper er utplassert, denne måneden og det første direkte treffet. Alle de pro-iranske militsene har benektet enhver rolle i dette siste angrepet, og de har hevdet ikke å ha målrettet ambassaden.
Midlertidig-statsminister Abdul Mahdi fordømte angrepet og sa at dersom slike handlinger fortsetter kunne de «bidra til at Irak blir ei slagmark». Det amerikanske utenriksdepartementet meldte: «Vi oppfordrer regjeringen i Irak til å oppfylle sine forpliktelser for å beskytte våre diplomatiske fasiliteter.» Washington ønsker at statsministeren skal stagge de pro-iranske militsene, men både han og enhver kandidat som vil etterfølge ham, er avhengig av disses politiske støtte.
I følge Middle East Eye er det denne tiltakende utålmodigheten med den irakiske regjeringen, i tillegg til oppfordringene om utvising av amerikanske tropper fra landet, som ligger bak Washingtons diskusjoner med sunnimuslimske og kurdiske ledere om å etablere en autonom sunniregion i det vestlige Irak, likt den kurdiske autonome regionen nord i landet. Denne regionen ville omfatte Anbar-provinsen i tillegg til provinsene Nineveh og Salah al-Din, og en del av Diyala.
Hensikten skal være å avskjære Irans landbro gjennom Irak og Syria til Libanon og Middelhavet, som er et forslag først fremmet i 2007 av Joe Biden, som nå søker å bli Det demokratiske partiets presidentkandidat, og være et middel til å begrense Irans innflytelse i regionen. Forslaget antas å ha støtte fra Gulf-statene, anført av Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater (UAE).