Det amerikanske flyvåpenet [US Air Force] rapporterte på mandag at de i 2019 gjennomførte flere luftangrep i Afghanistan enn noe annet enkeltår det siste tiåret. Bemannede og ubemannede fly slapp totalt 7 423 bomber, og toppet med det antallet den forrige tiårsrekorden fra 2018, som var på 7 362.

Nesten to tiår inn i sin kriminelle nykoloniseringsokkupasjon, slipper USAs regjering et gjennomsnitt av 20 bomber per dag ned på landet. Økningen i antall luftangrep har resultert i en økning av sivile tap påført av det amerikanske militæret, der en FN-rapport fra desember meldte at amerikanske angrep fra januar til oktober 2019 hadde krevd 579 siviles liv og såret 306, en tredjedel høyere tall enn i 2018.

Blant de amerikanske massakrene som nådde opp til overskriftene i fjor var et drone-angrep i Khost-provinsen i slutten av november, som drepte en hel familie, inkludert tre kvinner. Angrepet kom bare ett døgn etter president Donald Trumps korte opptreden på Bagram Air Base, for en foto-op i anledning Thanksgiving Day [amerikanernes høsttakkefest], da han fløy inn og ut i ly av nattemørket. Et drone-angrep i september [engelsk tekst], i Nangarhar-provinsen langs grensa til Pakistan, drepte 30 gårdsarbeidere og såret ytterligere 40, der de sov etter en dags arbeid med plukking og avskalling av pinjekjerner.

Som en understrekning av omfanget av pågående amerikanske operasjoner styrtet på mandag et av US Air Forces fly utrustet for elektronisk overvåkning og koordinering av luft- og bakkeangrep, der mannskapet på to ble drept. Mens Taliban hevdet æren av å ha skutt ned flyet, hevdet Pentagon til CBS News at årsaken var under etterforskning, og at det «ikke er noen indikasjoner på at styrten var forårsaket av fiendens beskytning».

Etter konservative estimater har den 18-år-lange USA-ledede krigen og okkupasjonen av landet resultert i direkte dødsfall for mer enn 157 000 personer, derav 43 000 afghanske sivile, med hundretusener andre døde av konsekvenser av krigingen. Mer enn 3 500 amerikanske og andre NATO-soldater har mistet livet i Afghanistan, og ytterligere tusener er såret i løpet av årene. Sytten amerikanske soldater døde i Afghanistan i 2019, det høyeste tapstallet siden 2015.

Selv om antallet amerikanske tropper i landet har falt til 12 000 – ned fra en topp på 100 000 under Barack Obamas «surge» i 2009 – og med 4 000 flere forventet å forlate landet snart, har Pentagon forfulgt en dramatisk opptrapping av takten på luftangrep, som del av Trump-administrasjonens forsøk på å presse Taliban til å inngå et forlik, i den lengste krigen i amerikansk historie.

Trump truet i fjor med at han raskt kunne drepe «10 millioner» afghanere og stryke landet med 35 millioner innbyggere «av jordas overflate», mens han insisterte på at han håpet på en fremforhandlet avtale. Den afghansk-pakistanske grensa var det valgte stedet for å slippe MOAB-bomba [Massive Ordnance Air Blast] i april 2017, det største ikke-atomvåpenet i det amerikanske arsenalet, da det ble demonstrert at det ikke er noen grenser for hva det amerikanske militæret ville gjøre i jakta på amerikansk imperialistinteresser.

Samtaler som brått ble avlyst av Trump via Twitter i september 2019, kort før en angivelig fredskonferanse ved Camp David, ble gjenopptatt i desember, med Talibans tilbud om å skalere tilbake angrep på amerikanske og afghanske marionettstyrker for en begrenset periode. Taliban kontrollerer nå mer territorium enn noen gang siden USAs invasjon ble innledet i 2001, med 67 prosent av distriktene og 51 prosent av befolkningen under deres kontroll, eller som er aktivt omstridt, ifølge et anslag publisert av FDD’s Long War Journal.

En online-meningsmåling nylig utført av Pajhwok Afghan News fant at 90 prosent av afghanerne ønsker en fredsavtale med Taliban, og 68 prosent ønsker en våpenhvile i forkant av mulige inter-afghanske samtaler.

Trump møtte Afghanistans president Ashraf Ghani på WEF-toppmøtet i Davos, Sveits i forrige uke, og fortalte den afghanske statslederen at bare en «betydelig og varig reduksjon» i angrep fra Talibans side ville muliggjøre forhandlinger. Så langt har Taliban nektet å forhandle med den USA-støttede regjeringen, og har i stedet fokusert på direkte forhandlinger med amerikanske representanter i Doha. Den sunnimuslimske fundamentalistbevegelsen som kontrollerte Afghanistan fra 1996 til 2001, fortsetter å insistere på at de ikke vil dele makten med Ghani-regimet, som er støttet opp og holdt på plass takket være USAs militærbidrag og finansiering.

Til tross for utlegg av billioner av dollar og på bekostning av millioner av liv, har to tiår med imperialistkrig i Afghanistan, over hele Midtøsten og på tvers av hele Afrika, ikke gjort noe for å oppnå målet om å sikre kontroll over strategiske olje- og mineralrike regioner og geostrategisk energitransittruter.

Amerikansk imperialisme rygger imidlertid ikke tilbake – en våpenhvile eller en fredsavtale og en tilbaketrekking av kamptropper ville ikke få en slutt på USAs innblanding i Afghanistan. Som det er vist i Irak og Syria vil amerikansk imperialisme søke å få opprettholdt og utvidet sitt militære fotfeste, med bruk av spesialstyrker og droneattentater og utplassering av bakkestropper i strid med territoriell suverenitet.

Dette ble gjort klart i tirsdagens vitneforklaring av John Sopko, Den spesielle generalinspektøren for gjenoppbyggingen av Afghanistan, som fortalte medlemmene av Husets tilsynskomité at det ville være nødvendig å få sikret «amerikanske skattebetalernes investeringer» i landet fra risikoer som vil følge «dagen etter» en fredsavtale er undertegnet.

Trump-administrasjonens forsøk på å fremforhandle en avtale med Taliban har ingenting å gjøre med å få en «slutt på uendelige kriger», som Trump har hevdet han vil, og er i stedet rettet inn mot å forberede for enda større konflikter. To tiår etter lanseringen av den såkalte «krigen mot terror» er scenen satt for åpen konflikt med «stormakter», først og fremst Kina og Russland. Faktisk sa den amerikanske forsvarsministeren Mark Esper til reportere i desember at tilbaketrekking av tropper i Afghanistan ville tilrettelegge for deres omdisponering på tvers av hele Asia-Stillehav-regionen, for å konfrontere Kina.