Samtidig med fortsatte streiker og protester avsluttet franske jernbane- og massetransittarbeidere i forrige uke streiken mot president Emmanuel Macrons pensjonsnedskjæringer som ble innledet den 5. desember. Økonomisk utmattet avsluttet arbeidere den lengste kontinuerlige streiken i Frankrike siden generalstreiken i mai 1968. Der nå raseriet bygger seg opp mot Macron og andre politiske representanter for bankene på internasjonalt plan, er det tid for å gjøre opp et balanseregnskap over den internasjonale arbeiderklassens strategiske erfaring.
Streiken, som samlet støtte fra de pågående «gul vest»-protestene, viste arbeiderklassens enorme maktfaktor. Selv om streiken reduserte den økonomiske aktiviteten og forpurret arbeidspendling, støttet to tredjedeler av den franske befolkningen den mot Macron. De streikende visste de var del av en global gjenoppblomstring av klassekamp som omfatter masseprotester i Algerie, Irak og på tvers av Latin-Amerika, streiker av amerikanske lærere og gruvearbeidere, og titalls millioner indiske arbeidere som streiker mot antimuslimske lover.
Det er et revolusjonært sentiment i emning. Det var ekko av rop om «revolusjon» og «generalstreik» i protester fra millioner over hele Frankrike, med forlangender om arbeidsnedleggelser som sirkulerte ved havneanlegg, i raffinerier og bilproduksjonsfabrikker.
Utfallet avslørte imidlertid alle pseudo-venstre partiene som har oppfordret til å løse denne konflikten via fagorganisasjonenes forhandlinger med Macron. Det stalinistiske Generalforbundet for arbeid (CGT) [Conféderation générale du travail] og Det franske kommunistpartiet (PCF), big business-partiet PS [Parti socialiste], det pabloistiske partiet Nytt antikapitalistisk parti (NPA) og den postmodernistiske «venstrepopulisten» Jean-Luc Mélenchon (LFI) [La France insoumise; Det ukuelige Frankrike] signerte en kort fellesappell til Macron om å «trekke tilbake planen». De bønnfalte Macron om «umiddelbare samtaler med fagorganisasjonene om en rettferdig og demokratisk pensjonsplan som fører til fremgang for alle, uten heving av pensjonsalderen».
I stedet for å mobilisere arbeiderklassen saboterte imidlertid CGT og fagforbundets allierte streiken, og lot Macron stå på med sin kurs. Fagforeningene isolerte jernbane- og massetransittstreiken og kalte ingen større streiker i andre bransjer, og de betalte bare ut en skarve håndfull euro i streikelønn i løpet av den seks-uker-lange jernbanestreiken. Macron kunne dermed sist fredag oversende sin lovproposisjon om pensjonskuttene til statsrådet, for forberedende forhandlinger om de endelige budsjettdetaljene med fagorganisasjonene, og for proposisjonens vedtak av Nasjonalforsamlingen.
Macrons politikk er å sette inn opprørspolitiet for å knuse all opposisjon. Politiet har anvendt pansrede biler, vannkanoner og tåregass mot protesterende, og har arrestert over 10 000 personer siden «gul vest»-protestene startet i 2018. Macron har skamløst dekorert politienheter som er ansvarlige for uhyrligheter under protester – som drapene av tilskuerne Zineb Redouane og Steve Caniço, eller det nesten-fatale angrepet på den eldre protesterende Geneviève Legay – og bruker politiet som angrepshunder for bankene.
Macron leder et voldelig diktatur. Det planla sine pensjonsnedskjæringer med finansforetak og det globale investeringsselskapet BlackRock, med en forvaltningskapital på $ 6 billioner, og som forventer en storgevinst når statspensjoner blir skåret ned med 20 til 30 prosent, eller mer. Forsikringsselskapet AXA skrev nylig i en annonse rettet mot velstående investorer at de burde kjøpe sine private pensjonsplaner, for å møte «den planlagte langsiktige nedgangen av de statlige pensjonsnivåene». Hva angår arbeidere, har staten til hensikt at de skal utarmes etter pensjonering.
Politistatens bevisste fiendskap mot arbeiderne er eksemplifisert av Paris’ politiprefekt Didier Lallements knappe kommentar til en pariser som kritiserte politiets brutalitet under en «gul vest»-protest: «Vi er ikke i samme leiren, madam.»
Det er viktige politiske og strategiske lærdommer å trekke for arbeidere internasjonalt fra denne streiken. Som Parti de l’égalité socialiste (PES) advarte for er det ingenting arbeidere har å forhandle om med Macron, og bak ham, de internasjonale markedene og det kapitalistiske finansaristokratiet. Det å få stoppet politistatens planer om å utarme befolkningen betinger å få brakt ned Macron. Det å føre en slik kamp krever imidlertid bygging av aksjonskomitéer, arbeiderklassens grunnplanorganisasjoner uavhengige av fagforeningene, for å få mobilisert langt bredere lag av arbeidere mot ham.
Macron-regjeringen, som er isolert og foraktet, kan knapt få beskyttet seg mot det tiltakende raseriet i befolkningen. Etter at nyhetsmagasiner i fjor høst rapporterte at familien Macron lever i frykt for oppstand, våget han seg endelig ut for en offentlig opptreden i forrige uke, på teatret Bouffes du nord i Paris. Han og hans kone Brigitte måtte imidlertid flykte, da hans nærvær fremprovoserte protester.
Arbeidere mangler er ikke styrke i antall, mot eller besluttsomhet, men derimot organisering, politisk perspektiv og lederskap. Fagorganisasjonene godkjente den franske massetransittstreiken i fjor i et desperat forsøk på å opprettholde kontroll over arbeiderne, etter gjentatte spontanstreiker ved De franske nasjonale jernbanene (SNCF) [Société nationale des chemins de fer français]. Til tross for dette taktiske skifte fortsatte de imidlertid å spille den sentrale rollen i forhandlinger om innstrammingspolitikk og stabiliseringen av kapitalistregimet.
Fagforeningsbyråkratiet organiserte ikke en målbevisst kamp mot Macron, men fremforhandlet pensjonsnedskjæringene med ham, isolerte streikene og opponerte mot en bredere kamp. Dette gjenspeiler fagorganisasjonenes og -foreningenes materielle interesser: De franske fagforeningene har et samlet årlig budsjett på € 4 milliarder [NOK 40,3 milliarder] som i vesentlig grad er finansiert av staten og bransjegrupper. Fagorganisasjonenes klasserolle ble eksponert av historikken til CGT-PCFs greske alliansepartner Syriza («Koalisjonen av det radikal venstre»): Syriza kom i regjeringsposisjon i 2015 etter et oppsving av protester blant greske arbeidere og ungdommer, bare for å pålegge drakoniske EU-nedskjæringer.
Den reaksjonære rollen spilt av de som styringsklassen lenge feilaktig markedsførte som «venstre» er en advarsel: For å få ned Macron kan ikke arbeidere overføre makt til en annen del av Frankrikes bankerotte politiske etablissement, eller til en annen fraksjon av politi-stat maskina. Makt må gå til arbeiderne som produserer samfunnets rikdom og som i Frankrike og internasjonalt viser sin beredskap til å bekjempe kapitalismen. Litt mer enn et århundre etter Oktoberrevolusjonen i 1917 har spørsmålet om å overføre statsmakt til arbeiderklassen igjen oppstått.
Bygging av en ny revolusjonær fortropp er nå avgjørende. Det er allerede etablert et stort nettverk av «gul vest»-forsamlinger, streikekomitéer og protestgrupper på sosialmedier. Etter tilbakeslaget påført den initielle streiken mot Macron er oppgaven å tydeliggjøre de politiske oppgavene som reises for arbeidere og ungdom som allerede er trukket inn i kampen, og å trekke bredere lag med, både i Frankrike og internasjonalt.
Parti de l’égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International], er det marxistiske fortropp-partiet i Frankrike, grunnlagt i uforsonlig opposisjon mot stalinismens og pseudo-venstres forbrytelser og forræderier av arbeiderklassen. Dette partiets rolle er, som Lenin skrev i sitt klassiske verk Hva må gjøres?, «å mette proletariatet med bevisstheten om sin posisjon og bevisstheten om sin oppgave. Dette ville det ikke være behov for dersom bevisstheten oppsto av seg selv fra klassekampen.»
Den globale bølga av arbeiderklassens streiker og kamper, der bevegelsen mot innstramminger i Frankrike bare er én manifestering, er bare i sin begynnelse. PES bestreber seg på å få orientert arbeidere og ungdommer i Frankrike om dette globale oppsvinget av arbeiderklassen, i kampen for å få slutt på det utdaterte kapitalistsystemet og erstatte det med sosialisme.