Fremkomsten av John Bolton, en ledende arkitekt for Irak-krigen, som den sentrale figuren i demokratenes impeachment-pådriv, har nok en gang gjort det klart at konflikten innen staten er sentrert om meningsforskjeller over utenrikspolitikk, mellom den amerikanske styringsklassens to høyreorienterte fraksjoner.
På søndag rapporterte New York Times at ei kommende bok forfattet av Bolton hevder at Trump forlangte at Ukraina måtte etterforske tidligere visepresident Joe Biden og hans sønn Hunter, som betingelse for å motta militærhjelp. Det sentrale fokuset for Representantenes hus’ impeachment-forvaltere har siden vært å presse på med forlangender om at Senatet sier seg villig til å høre nye vitner, først og fremst Bolton.
John Bolton er en krigsforbryter. Han var en ledende arkitekt for Irak-krigen da han skamløst fremsatte falske påstander om Iraks «masseødeleggelsesvåpen» for å få iverksatt en krig som drepte mer enn én million mennesker. Han har både deltatt i, og offentlig talt for å lansere utallige kriger, med katastrofale menneskelige konsekvenser.
Mens han var innehaver av embetsposisjonen som Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver uttalte Bolton at USA vurderte «Libya-modellen» i sin omgang med Nord-Korea, og refererte med det til islamistiske styrkers lynsjing av den libyske presidenten Muammar Gaddafi.
At Bolton blir holdt frem som den ledende figuren i demokratenes opposisjon mot Trump gjør det klart at deres opposisjon mot Trump ikke er basert på presidentens virkelige forbrytelser – hans brudd på menneskerettigheter på grensa, hans hevdelse av diktatoriske fullmakter og hans appeller til fascistiske krefter – men på anklager om at han ikke er tilstrekkelig aggressiv med å konfrontere Russland.
På onsdag avslørte kongressrepresentant Eliot Engel, demokratenes leder av Husets utenrikskomité, at Bolton hadde ringt ham den 23. september 2019, og oppfordret til at hans komité måtte undersøke sparkingen av Marie Yovanovitch, USAs ambassadør til Ukraina, med antydninger om at oppsigelsen var utilbørlig.
Tidspunktet er nøkkelen: Bolton ringte den innflytelsesrike demokraten mindre enn to uker etter at han under heftig krangel hadde forlatt Det hvite hus, og samme dagen som syv demokrater i Representantenes hus med militær-etterretningsbakgrunn publiserte en kronikkartikkel i Washington Post der de oppfordret til en gransking av Trump for å ha tilbakeholdt militærhjelp til Ukraina. Dagen etter kunngjorde demokratenes House Speaker Nancy Pelosi innledning av riksrettsgransking av Trump.
Og det er antydninger i pressen, som enda ikke er underbygget, om at Bolton begynte sine antiTrump-operasjoner allerede før han forlot Det hvite hus, som respons på uenigheter over Iran, Ukraina og andre områder, der han gikk inn for en mer krigersk linje enn presidenten.
Engel var for Bolton et logisk kontaktpunkt innen Det demokratiske partiet. Han har en lang og tvers igjennom høyreorientert utenrikspolitisk historikk, særlig på Midtøsten. Kongressrepresentanten fra New York er en av de mest inderlige tilhengerne av israelsk undertrykking av palestinerne. Han stemte for å autorisere Irak-krigen, han opponerte mot Iran-atomavtalen fremforhandlet under Obama-administrasjonen, og da Trump i fjor sommer truet med å avfyre missiler mot Iran, sa han at det ikke var nødvendig med noen kongressavstemming for å autorisere en slik aksjon, fordi «vi ikke trenger å binde presidentens hender».
Under onsdagens rettssakssesjon i Senatet, viet til åtte timer med innsendte spørsmål, vekselsvis fra republikanere og demokrater, reiste de tre første av demokratenes spørsmål temaet Bolton og forlangendet om flere øyenvitneprov om beslutningen angående bistand til Ukraina. Demokratene kom gjentatte ganger tilbake til dette temaet, mens senatsrepublikanerne og Trumps advokater utkjempet deres forsvarsaksjon i forhåpning om å forhindre fire republikaneres frafall før fredagens avstemming.
Trump fordømte Bolton i en serie tweets, der han hevdet: «Hadde jeg hørt på ham ville vi vært i den sjette verdenskrig nå». Dette var et kynisk forsøk på å bruke Boltons historikk for krigshissing til falskt å posere som i opposisjon til krig, til tross for Trumps omfavnelse av militarisme, og en utenrikspolitikk som består av mobbetrusler om vold.
Faktisk støtter alle fraksjoner av den amerikanske styringseliten pøsingen av billioner av dollar inn i militæret, som forberedelse for global krig. Deres meningsforskjeller er taktiske: hvilket land de skal angripe først, og når, og under hvilket påskudd, der demokratene målretter Syria og Russland mens Trump fokuserer mer på Iran og Kina.
Men Trumps hovedrespons på riksrettssaken og Boltons offentlige innordning med demokratene har vært å heve den utøvende regjeringsgreinas myndighet over Kongressens, kombinert med stadig mer voldelig og oppflammende retorikk, særlig ved hans valgkampanjestevner, der han bestreber seg på å få pisket opp en atmosfære av vold og intimidering rettet mot sine politiske motstandere.
Det hvite hus sendte et brev til Boltons advokat der det ble truet med at publiseringen av Boltons bok ville blokkeres, og ble hevdet at den inneholdt omfattende klassifisert informasjon som måtte fjernes. Det gjennomskuelige formålet var å bruke falske bekymringer om «nasjonal sikkerhet» for å kneble Bolton lenge nok til å få avsluttet Senatets rettssak og gi Trump anledning til å kunne erklære seg frikjent og berettiget.
Det reelle innholdet av forsvarsargumenteringen Trumps advokater presenterte på mandag og tirsdag var å erklære presidenten fritatt fra enhver kontroll av hans myndighet fra Kongressens side. Advokatene tilpasset seg konsekvensen av Boltons beretning, og fremførte argumentet at selv om Trump hadde tilbakeholdt bistand for å tvinge frem en politisk tjeneste fra Ukraina, var dette ikke et impeachment-lovbrudd.
Det mest flagrant autoritære argumentet kom fra Harvard-jussprofessor Alan Dershowitz, som hevdet at «maktmisbruk» og «forhindring av Kongressen» ikke er impeachment-lovbrudd. Etter den logikken var riksrettstiltalepunktene som førte til at Richard Nixon trakk seg fra presidentembetet under Watergate-skandalen – for maktmisbruk, forakt for Kongressen og forhindring av justisen – illegitime og grunnlovsstridige.
Mens Trumps advokater og senatsrepublikanere fra gulvet i Senatet fremmet teorien om presidenten som en valgt tyrann, som ikke er gjenstand for noen juridisk begrensning, reiser hovedpersonen selv til valgkampanjestevner der han benytter rasistiske, demagogiske og fascistiske oppildninger mot «sosialister» og «kommunister».
I Wildwood, i den sørlige delen av New Jersey, raljerte Trump på tirsdag kveld mot immigranter, hyllet volden utøvet mot dem av ICE-agenter fra etaten for immigrasjon og tollhåndhevelse [Immigration and Customs Enforcement] og hetset demokratene som sosialister og forrædere. Han skal fortsette denne kampanjen med valgstevner i Des Moines like før demokratenes Iowa-caucus [kandidatnominering], og i Manchester i New Hampshire, like før demokratenes primærvalg i den delstaten, i et gjennomskuelig forsøk på å intimidere velgere – selv om konsekvensen sannsynligvis vil slå motsatt ut.
Det er en enorm og voksende fiendtlighet mot Trump-administrasjonen, og mer bredt, mot programmet for sosial kontrarevolusjon og angrepene på demokratiske rettigheter, og mot krig, som hele styringseliten og begge dens politiske partier forfølger.
Det sentrale anliggende som arbeidende mennesker og ungdommen står overfor, er å erkjenne at ingen av fraksjonene i den pågående politiske internkampen representerer noe progressivt eller demokratisk. Begge fraksjoner forsvarer det kapitalistiske finansaristokratiet og amerikansk imperialisme.
Arbeiderklassen må rive seg løs fra den politiske tvangstrøya av det foretaksstyrte topartisystemet og bygge en uavhengig politisk massebevegelse for sosialisme.