Den 12-dager-lange riksrettssaken i Senatet mot Donald Trump ble avsluttet på mandag med fire timer med sluttargumenter, to til prosessforvalterne på vegne av demokratene som kontrollerer Representantenes hus og to til Det hvite hus’ forsvarsteam. Etter siste fredags avstemmingsresultat med 51-49 der det var avslag for å innrømme nye vitnesbyrd eller stevnede dokumenter, er scenen nå satt for avstemmingen i dag [onsdag] som forventes å gå langs partitilhøringheten, med frifinnelse av Trump for de to tiltalepunktene vedtatt i desember av det demokratkontrollerte Representantenes hus: ett for maktmisbruk og det andre for behindring av Kongressen.
Utfallet er en gitt konklusjon, siden domfellelse og fjerning fra embetet krever to-tredjedelsflertall i avstemmingen i det republikanerkontrollerte senatskammeret. Det eneste gjenstående spørsmål er hvorvidt noen senatorer vil steppe ut fra deres respektive partileirer og stemme med det motsatte partiet. Sent på mandag la West Virginia-senator Joe Manchin frem en resolusjon om å båndlegge [‘censure’] Trump heller enn å dømme ham, et initiativ som har praktisk talt ingen sjanse for tilslutning. Det antyder imidlertid at den høyreorienterte demokraten kan forberede seg på å stemme mot en domfelling av Trump.
Det er bredt erkjent at demokratenes impeachment-pådriv har endt i en fiasko som kun har styrket Trump. Selv som demokratene på mandag hevdet at Trump var en trussel mot USAs nasjonalsikkerhet, en marionett for den russiske presidenten Vladimir Putin og en vordende diktator, forberedte de seg samtidig på å ønske ham velkommen til Representantenes hus på tirsdagskvelden for at han skulle levere sin State of the Union-tale, med House Speaker Nancy Pelosi sittende på podiet bak seg sammen med visepresident Mike Pence.
Under disse omstendighetene hadde de avsluttende argumentene preg av en farse og av noe påtatt. Meningsmålinger bekrefter at til-tross-for bred og intens opposisjon mot Trump i befolkningen har demokratenes impeachment-kampanje generert liten folkelig interesse eller entusiasme. Trumps meningsmålingstall, som allerede er blant de laveste for noen president etter andre verdenskrig, har ikke blitt negativt påvirket av måneders høringer i Huset og den to-uker-lange rettssaken i Senatet.
Samtidig har Trumps juridiske team grepet til senatsrettssaken som en anledning til å fremme juridiske argumenter for en enorm utvidelse av presidentens myndighet og en tilsvarende reduksjon av Kongressens konstitusjonelle mandat for tilsyn med den utøvende greina. Det er ingen tvil om at Trump, som jevnlig «fleiper» om å forbli i embetet på ubestemt tid, og i praksis avviser enhver av Kongressens begrensninger på hans handlinger, vil se sin frifinnelse som en juridisk sanksjon for å etablere et presidentdiktatur.
Alan Dershowitz, jussprofessor ved Harvard, argumenterte under rettssaken for at maktmisbruk og forhindring av Kongressen ikke var konstitusjonelle overtredelser som berettiget impeachment, og Trumps juridiske team i sin helhet definerte den konstitusjonelle «maktdelingen» til å bety at Kongressen ikke har noen rett til å utfordre presidenthandlinger.
De hevdet følgelig at Trump var i sin fulle rett til å erklære et heldekkende forbud mot å overholde stevninger fra Representantens hus for vitneavhør av administrasjonsrepresentanter og overlevering av begjærte dokumenter, som ledd i Representantenes hus’ riksrettsgranskning. Trumps personlige advokat Jay Sekulow oppsummerte riksrettssaken på mandag med å erklære: «Jeg ber ganske enkelt dette kammeret om å stå fast i dag for å beskytte integriteten til USAs Senat, stå fast i dag for å beskytte presidentens embete, stå fast for å beskytte Konstitusjonen.»
Demokratenes endelige argumenter understreket bare det reaksjonære grunnlaget for deres impeachment-pådriv, og demonstrerte nok en gang at den politiske krigføringen i Washington er en konflikt mellom to høyreorienterte fraksjoner av styringsklassen og staten, fullt og helt skilt fra og fiendtlig innstilt til interessene til den brede massen av det amerikanske folket.
Der de presenterte sine argumenter strakk demokratene seg langt for å appellere til de misfornøyde delene av militær-etterretningapparatet og det utenrikspolitiske etablissementet som de er allierte med. De valgte Colorado-representanten Jason Crow til å lede deres oppsummering. Crow, tidligere fallskjermjeger i Irak og Army Ranger i Afghanistan, er en av 11 førsteårsdemokratene i Huset med etterretnings-, militær- eller nasjonalsikkerhetsbakgrunner, som World Socialist Web Site har kalt «CIA-demokrater».
Han innledet sine merknader, kanskje ubevisst, ved å påpeke dybden i den politiske krisen som rir den amerikanske styringsklassen, der han henviste til Daniel Websters tale som oppfordret til Senatets støtte for 1850-kompromisset. Det fremlegget ble vedtatt i et forsøk på å avverge en borgerkrig over anliggendet slaveri. Bare 11 år senere ble Fort Sumter beskutt av De konfødererte sørstatene, som med det utløste Borgerkrigen som endte med den revolusjonære avskaffelsen av slaveriet og eksproprieringen av Sørstatenes slaveeiende plantasjeklasse [‘planter class’].
Crow henviste, som også alle de påfølgende av demokratenes talere, til det fabrikerte narrativet om massive inngrep fra den russisk regjeringens side i 2016-valget, for å undergrave Hillary Clinton og få valgt inn Trump. Han angrep Trump for å ha satt USAs nasjonalsikkerhet i fare ved midlertidig å tilbakeholde militærbistand fra Ukraina, i et forsøk på å mobbe Ukraina til å kunngjøre en korrupsjonsetterforskning av Joe Biden og hans sønn Hunter, og kalte dette et forsøk på å anmode om utenlandsk innblanding i et amerikansk valg, denne gangen fra Ukraina – og i presidentvalget som skal holdes om ni måneder.
Denne pro-krig og rabiate antiRussland politiske linja som har animert impeachment-pådrivet, ble tydeligst uttrykt av Hakeem Jeffries, impeachment-prosessforvalter og kongressrepresentant fra New York som er demokratenes gruppeleder i Representantenes hus. Der han promoterte demokratenes argument om at Trumps skjebne ikke kan overlates til velgerne i november fordi han, dersom han ikke blir fjernet fra embetet, nok en gang ville samspille med fremmede land for å «jukse» i valget, advarte Jeffries mot å la «utenlandske makter velge vår øverstebefalshaver [commander-in-chief]».
Han spurte: «Og hva kan undergrave vår nasjonale sikkerhet mer enn å tilbakeholde hundrevis av millioner av dollar i militærhjelp fra en utenlandsk alliert [Ukraina] som utkjemper en het krig mot vår motstander [Russland], for anskaffelse av snikskytterrifler, rakett-drevne granatutskytere, radar og nattsynsbriller? Slik at de kan utkjempe krigen der borte, og holde oss trygge her.»
Han formulerte den kalde krigens retorikk som har blitt demokratenes gjengse vare, og fortsatte: «Hvis vi lar presidentens oppførsel få stå, hvilken melding sender vi da? Hvilket budskap sender vi til Russland, vår motstander, som er fast besluttet på å brekke opp demokrati rundt om i verden?»
«Hva vil vi si til våre europeiske allierte som allerede er foruroliget av denne presidenten? Om hvorvidt USA vil fortsette å støtte våre NATO-forpliktelser som har vært en pilar i vår utenrikspolitikk siden andre verdenskrig?»
«Hvilken melding sender vi til våre allierte i Den frie verden?»
Han gikk hen til en kvalmende hyllest av den avdøde senatoren John McCain, en av de mest ondskapsfulle republikanske krigshaukene, og sa: «Den avdøde senatoren John McCain var en forbløffende mann, en mann av stort prinsipp, en stor patriot. Han kjempet beundringsverdig i Vietnam og ble fengslet som POW i over fem år ... Som dere alle vet, var senator McCain en stor tilhenger av Ukraina, en stor tilhenger av Europa, en stor tilhenger av våre tropper.»
Dette ble etterfulgt av ros for det høyreorienterte, antirussiske Nasjonale sikkerhetsrådet (NSC) og embetsrepresentanter fra utenriksdepartementet som trosset Trumps ordre om ikke-samarbeid og vitnet for Husets granskning, deriblant Marie Yovanovitch, den avskjedigede amerikanske ambassadøren til Ukraina, ambassadør Bill Taylor, hennes erstatter, og oberstløytnant Alexander Vindman, NSC Ukraina desk offiser.
Adam Schiff, styreleder for Representatenes hus’ etterretningskomité avsluttet demokratenes presentasjon, der han koblet de autoritære argumentene til Trumps forsvarsteam direkte med Trumps angivelige «mykhet» overfor Russland. Han sa: «Dersom maktmisbruk ikke hadde impeachment-berettigelse, da ville nå en hel mengde fullstendig uakseptabel oppførsel fra en presidents side vært utenfor rekkevidde. Trump kunne tilbudt russerne Alaska i bytte mot støtte i neste valg ...»
New York Times klargjorde i en redaksjonell lederartikkel på mandag («Et skammelig Senat») at John Boltons plutselige opptreden, Trumps tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver, den notoriske krigshauken og arkitekten for USAs Irak-invasjon, var den sentrale størrelsen i demokratenes impeachment-pådriv. Under Senatets rettssak baserte demokratene stadig oftere rettssaken på kravet om at Bolton måtte få vitne, vel vitende at han forlot Det hvite hus etter å ha motsatt seg Trumps manøvrer med Ukraina. Bolton kolliderte også med Trump over hans motvilje mot militærangrep på Iran, Nord-Korea og Venezuela.
Times skrev: «Denne uka begynte så løfterikt, eller i det minste med muligheten for at Senatet kanskje ikke fraskrev seg sin konstitusjonelle plikt. Lekkasjer [i New York Times] fra John Boltons kommende bok om hans tid i Det hvite hus så ut til å bekrefte kjernen i riksrettssaken mot Mr. Trump: hans utpressing av Ukraina ved eksplisitt å betinge hundrevis av millioner av dollar i militærhjelp på kunngjøringen om etterforskning av hans politiske rival.»
Disse utenrikspolitiske sakene gikk som en rød tråd gjennom demokratenes sluttargumenter. Helt fraværende var en gang den aller minste omtale av Trumps virkelige forbrytelser mot demokratiske rettigheter og det amerikanske folket: hans massefengsling av immigranter i konsentrasjonsleirer, hans kutt av sosialprogrammer, skattetildelinger til de rike, krigsforbrytelser som attentatet på den iranske generalen Qassem Suleimani, oppildningen til vold mot politiske motstandere, hans støtte for fascistiske, hvitt-overherredømme-sjåvinister og antisemittiske elementer.
Impeachment-prosessen i sin helhet har understreket det sentrale politiske faktum at arbeiderklassen må motsette seg Trump og slåss for å få fjernet ham, men at dette bare kan gjøres på grunnlag av utvidelsen av klassekampen, uavhengig av og i opposisjon til Det demokratiske partiet og til kapitalistsystemet som helhet.