34-år-gamle Jessica Manns vitneforklaringer i rettssaken i New York mot Hollywood-produsenten Harvey Weinstein kom heldigvis til en ende på tirsdag ettermiddag. Mann anklager Weinstein for å ha voldtatt henne på et hotell i mars 2013, og ved flere påfølgende anledninger.

De tre dagene med utspørringer frembrakte oppsiktsvekkende fakta og detaljer, deriblant eksistensen av et stort lager av vennlige utvekslinger mellom de to, etter den angivelige voldtekten, som undergravde Manns påstand om at hun var offer for «rovdyret» Weinstein.

Besynderlig nok har Manns utspørring så langt vært det eneste element av rettsaken, som på en forferdelig og forvrengt måte, har inneholdt et element av sannhet. Men det er ikke den type sannhet som påtalemyndigheten og mediene har håpet på, det vil si en sannhet som ville støtte dommen som «skyldig». Snarere er det sånn at jo mer man leser hennes vitnesbyrd jo tydeligere blir det at disse to skadede menneskene var, og er fremdeles fanget i en labyrintisk prosess uten utgang, av deres egen og gjensidige fornedrelse og ødeleggelse.

Ingen av mediene har besørget noen grundig redegjørelse av Manns kryssutspørring, og ganske særlig står vi igjen for å sette sammen et noe usammenhengende bilde av begivenhetenes gang, av fragmentariske og ofte motvillig avleverte beretninger.

Mann, en frisør og håpefull skuespiller, vokste opp på et gårdsbruk som produserte melk i Washington State, med hennes egne ord, i en «[evangelisk protestantisk] pinsevennkult». Hennes foreldrene skilte seg da hun var ung, og som Variety skrev berettet hun i retten om «ei rekke steforeldre, og oppveksttid tilbrakt boende hos sine besteforeldre». Variety fortsatte: «Hun var fattig. Hun jobbet på McDonalds, jobbet som servitør, og bodde på et tidspunkt i bilen sin.»

Mann fortalte sist fredag retten at hun møtte Weinstein på en bransjefest i Los Angeles, dit hun flyttet for å forfølge en skuespillerkarriere. Mann hevder produsenten forgrep seg på henne på hotellet i New York i 2013, etter en periode der han hadde blitt hennes venn, gitt henne et filmmanus og invitert henne til fester i anledning arrangementer som Oscar-utdelingene.

Under kryssavhør leste forsvarsadvokat Donna Rotunno opp noen av Manns e-poster og tekstmeldinger til Weinstein, som viste hennes hengivenhet til ham, ekte eller påtatt, som fortsatte etter at han angivelig i mars 2013 skal ha forgrepet seg på henne.

CNN meldte at under Rotunnos utspørring erkjente Mann at «hun møtte Weinstein frivillig to ganger i New York i timene og dagene» etter den angivelige hendelsen.

«Rotunno stilte ei lang rekke spørsmål om Manns beslutning om å endre flyreiser for å kunne treffe Weinstein disse to gangene, deriblant dagen etter det angivelige overgrepet, som var Weinsteins bursdag. Mann erkjente også at hun ba Weinstein Company om å ordne transport til flyplassen i New York, og tilbake til hennes hjem da hun var tilbake i Los Angeles fra denne turen.»

Deadline bemerket at i noen av e-postene «som Mann skrev til Weinstein i månedene og til-og-med årene etter de angivelige overgrepene (‘tonnevis av e-poster’ sa Rotunno), takket hun ja til invitasjoner til fester, uttrykte sin takknemlighet (‘Jeg føler meg så fabelaktig og vakker, takk for alt’) og til-og-med søkte hans trøst etter nok et romantisk brudd (‘Tøff dag’ skrev hun. ‘Når er du tilbake i LA, min venn?’). Atter andre e-poster – sendt av Mann til forskjellige venner – nevnte Weinstein i vennlige eller fagprofesjonelt gunstige vendinger.»

Måneden etter den angivelige voldtekten, i april 2013, skrev Mann til Weinstein etter at han hadde bedt sine ansatte om å booke henne for en lesning for en filmrolle: «Jeg setter pris på alt du gjør for meg, det viser seg.»

Fem måneder etter det angivelige overgrepet sendte Mann Weinstein en e-post fra Los Angeles hvor hun fortalte ham: «Jeg er alltid glad for å se ditt smil, og jeg håper å se deg igjen, heller før enn senere ... Jeg håper noe av ditt geni smitter av på meg.» Ifølge USA Today vitnet Mann for retten at hun «erkjente at hennes ‘smiger gikk over og forbi’, men sa hun anså det som en ‘buffer’ mot hans fryktede sinne».

CBS News berettet at Rotunno «presset Mann på kommunikasjonene hvor hun ga Weinstein sitt nye telefonnummer, og oppmuntret ham til å ta kontakt».

«En melding sa, ifølge rettsdoumentene: ‘Jeg har nytt nummer. Ville bare at du skal ha det. Håper du har det bra, og ring meg når som helst, alltid godt å høre stemmen din.’ Forsvaret pekte på e-poster mellom Mann og Weinstein som syntes å vise at Mann fortsatt tidlig i 2014 var frisøren som klippet Weinsteins hår. I en e-post fra januar 2014 skrev han til henne: ‘Det er den beste hårklippen og trimmingen jeg har fått. Jeg har fått en million komplimenter. Takk.» Hun skrev tilbake: «Du er den som får det til å se bra ut, med smilet ditt og dine vakre øyne!! Men takk skal du ha, det gjør meg så glad å høre det. :)’»

Rotunno spurte også om en e-post til produsenten fra 2014, der Mann spurte om hun kunne få introdusere ham for hennes mor. Mann forklarte at «mor presset meg veldig hardt for å få møte ham.»

Ifølge New York Post erkjente det angivelige offeret at hun i februar 2015 «dro til Weinstein for å få bistand med tilgang til klubben Soho House i Los Angeles, som bare hadde tilgang for medlemmer. Mann sa det var utelukkende for arbeid. Rotunno spurte Mann: ‘Du vil at juryens damer og herrer skal tro at personen du ønsket skulle sponse deg for denne eksklusive klubben, var din voldtektsmann?'» Forsvarsadvokaten beskyldte Mann for å ha manipulert Weinstein over flere år.

Post beretter at Mann i retten også innrømmet «at hun tilbrakte fire timer sammen med ham [Weinstein] på et hotellrom i 2016 – tre år etter at hun sier han angrep henne der – for deretter i en e-postmelding å utgyte til ham: «Jeg føler meg så fabelaktig og vakker.’ ‘Takk for alt’, la den vordende skuespilleren Jessica Mann til, for den nå skambelagte filmmogulen.»

«Jeg elsker deg, det gjør jeg alltid. men jeg hater å føle meg som et ‘booty call’ [oppringbart bytte] :)» skrev Mann i en e-postmelding fra februar 2017.

Ifølge Huff Post sa Rotunno i retten til Mann at sistnevnte visste hennes ord «var et problem i ditt vitnesbyrd… Du sendte ham e-poster der du fortalte ham hvor fantastisk han var. Du sendte ham e-poster der du takket ham. Du sendte ham e-poster der du ba om ting ... Du traff valget å ha seksuelle stevnemøter med Harvey Weinstein, selv om du ikke var seksuelt tiltrukket av ham. Du likte festene og du likte makten.»

Forsvarsadvokaten påpekte at «ikke én-eneste-gang sa du: ‘Jeg er ikke så interessert.’»

Ett av de mest foruroligende øyeblikkene under rettssaken så langt inntraff på mandag da Mann ble bedt om å lese høyt en lang e-post fra mai 2014 som hun sendte sin kjæreste, den kenyansk-amerikanske skuespilleren Edi Gathegi, der hun forsøkte å forklare sitt forhold til Weinstein.

Mann hadde skrevet: «Min hemmelighet og min frykt er å vite at en del av dynamikken jeg hadde med Harvey [Weinstein] ville bety at du aldri ville snakket med meg igjen ... Jeg var ham nær nok til å kunne fortelle deg at han har ikke lenger har en fungerende penis. Han har hatt en eller annen form for operasjon eller forbrenning på den nedre halvdelen av kroppen, og han er heldig som i det hele tatt har beholdt delene sine,» leste Mann opp. Hun hadde tidligere referert til Weinsteins angivelig deformerte genitalier.

E-posten til Gathegi fortsatte med å berette at «noen ganger følte jeg meg håpløs og bare kunne være sammen med en gammel mann, fordi jeg er en tapt sak ... Jeg aksepterte at faren min var denne eldre mannen som datet sånne som var yngre enn det jeg var, og at jeg på min side ville bli den typen kvinne.»

Mann antydet i samme utvekslingen at hun hadde prøvd å gjøre Weinstein til en «pseudo-far». Hun fortsatte: «Harvey bekreftet meg. Han tilbød seg alltid å hjelpe meg, på måter som mine foreldre ikke gjorde. Jeg følte en godkjenning for å gå inn i bransjen, fordi han var oppmuntrende ... Harvey var på min fars alder, og han ga meg all den bekreftelsen jeg trengte.»

Manns ord ble «uforståelige» da hun nådde et visst punkt i e-posten til Gathegi, der hun ifølge Deadline: «Tilsynelatende gjorde en henvisning til et eksempel på et seksuelt overgrep i hennes fortid. Dommeren ba da om en kort pause og ba juryen og det gråtende vitnet tre tilbake. Etter en pause på fem minutter kom Mann tilbake til rettssalen, fortsatt hulkende.» Siden Mann ikke var i stand til å fortsette ble retten innstilt for dagen.

New York Post bemerket at aktoratet etter avslutningen av Manns kryssavhør på tirsdag ettermiddag avsto, «i et uvanlig trekk, fra igjen å avhøre henne i vitneboksen».

Post refererte kommentaren fra kriminalforsvarsadvokat Mark Bederow, en tidligere representant for påtalemyndighet på Manhattan, som observerte: «Det er veldig overraskende at påtalemyndigheten ikke engang ville prøve å reparere noen av skadene forårsaket av skrikende uoverensstemmelser [i Manns vitnesbyrd]… Det antyder at de ønsket vitnet vekk fra vitneboksen ASAP [‘as soon as possible’; raskest mulig], og at de håper å få forklart vekk skaden under oppsummeringen.»

I en av de få innsiktsfulle mediekommentarene («Jessica Mann er hudløs, såret og sint. Vil hennes vitnesbyrd dømme Harvey Weinstein?»), bemerket Variety på onsdag at for å dømme Weinstein «må juryen komme til grep med Manns dypt komplekse og plagede relasjon til Weinstein. Det kritiske spørsmålet er hvorvidt hun ‘samtykket’ til å ha sex med Weinstein, og hvis ikke, om han brukte ‘tvangsmidler’ for å begå handlingen. Det vil ikke være et lett spørsmål å avklare.»

Variety siterte også Jeffery Greco, en advokat for forsvaret, som antydet hans formening at «det kommer til å bli en særdeles vanskelig manøver for påtalemyndigheten å påvise sex uten samtykke… Du har en person som hadde en historie med en mann der det var en quid pro quo hele veien ... Det er et sprang av episke proporsjoner å komme fra det punktet til ‘Jeg ble voldtatt, det var ikke samtykke.’ På hvilket punkt er du i stand til å skille mellom det?»

Ja faktisk, midt i alt som er forvrengt, emosjonelt patologisk og rent bisart i relasjonen mellom Weinstein og Mann, hvordan kan noen påstå at påtalemyndigheten har oppfylt den juridiske standarden som loven krever – «hevet over enhver rimelig tvil» – for å kunne finne Weinstein skyldig i voldtekt?

Vitneforklaringene fra flere utenforstående vitner var ment å skulle angi et mønster av «slett oppførsel» fra Weinsteins side. Deres opptredner var i vesentlig grad irrelevante for sakens fakta, bortsett fra i den grad de avslørte disse selvbeskrevne ofrenes åpenbare begjær etter å utnytte et forhold til Weinstein for en karriere innen film.

Politikkens og medienes etablissementer er fast bestemte på å få produsenten dømt. De nylige tarvelige og partiske overskriftene taler sitt tydelige språk om det: «Vitne avgir vitnesbyrd om at Harvey Weinstein tilbød henne roller i tre filmer for trekant», «Harvey Weinsteins voldtektsanklager sier han prøvde å filme dem under sexutøvelse», «Vitne i Weinstein-rettssaken: ‘Jeg vil juryen skal vite han er min voldtektsmann’», «Jessica Mann hevder hvor sykelig Harvey Weinstein sørget over sin mors død’», «Modell som hevder Harvey Weinstein onanert foran henne, går i vitneboksen», «Mer mage-vendende vitnesbyrd i Weinstein-rettssaken», osv., osv.

Rettsaken er den skremmende og uunngåelige kulmineringen av en tidsaktuell «amerikansk kjærlighetshistorie». Mann, som er produkt av en forskrudd pinsevenn-oppvekst; Weinstein, den ekte selvforaktende amerikanske jøden, med avsky for sin egen kropp, med dens deformerte genitalier. Han vil aldri bli «Shakespeare in Love».

Weinstein-rettsaken antar den groteske karakteren av ei reise til nattas ende. Det er en konfrontasjon mellom individer som burde ha funnet sted på en psykiaters kontor i stedet for i en rettssal. Forøvrig fant den grimme og perverse relasjonen mellom Weinstein og Mann sted, der hver av partene forsøkte å anvende den andre til egen fordel, i det transaksjonsbaserte forretningsmiljøet i Hollywood og det generelle amerikanske offentlige liv. Sykdommen i deres relasjoner utviklet seg ut fra en dynamikk av gjensidig utbytting. I prosessen med å anskaffe seg hva det måtte være de ønsket seg – om det var sex, penger, en Hollywood-karriere – testet de selvfornedrelsens grenser.

Dommeren og rettsdistriktets aktor, for ikke å si mediene, har hverken intelligensen eller den elementære anstendigheten til å erkjenne de sosiale dimensjonene av skrekkhistorien de spiller så foraktelige roller i. Man kan lure på om noen av jurymedlemmene innser at han eller hun blir brukt av de skruppelløse politiske manipulatorene som har gjort rettssalen om til en grufull moderne New York-versjon av Le Théâtre du Grand-Guignol. Aktoratet har iscenesatt et nedverdigende skue, som de våger å kalle en rettssak.

Hvor passende det hadde vært om rettens stenograf hadde reist seg og erklært at han eller hun ikke orket – og ikke ville la seg tvinge – til å transkribere noe mer av Manns pornografiske vitnesbyrd. Eller at noen, hvem som helst, hadde ropt ut: «For Guds skyld, dette må opphøre!»