Vermont-senator Bernie Sanders vant en feiende seier i lørdagens Demokrat-partigrupperinger [caususes] i Nevada, og beseiret sin nærmeste rival, den tidligere visepresidenten Joe Biden, med en margin på to-til-én, og fikk med det samlet seg 46 prosent av alle delegatene, i et felt med åtte kandidater.

Denne seieren gjør Sanders til en sterk favoritt for å vinne Demokratenes nominering foran «Super-tirsdag»-konkurransene 3. mars, der det skal fordeles nesten 1 400 konferansedelegater.

Sanders leder i de to største statene som stemmer den 3. mars, California og Texas, og er på kurs til å vinne delegater i alle de mer enn 160 kongressdistriktene der avstemminger skal finne sted.

Mer enn 110 000 personer avleverte sine stemmesedler i lørdagens parti-caucuses i Nevada, med den endelige totalen som sannsynligvis vil slå den forrige rekorden, satt i 2008 da Barack Obama og Hillary Clinton kjempet seg til et nesten uavgjort resultat i staten. Sanders’ støtte i den innledende avstemmingen – i hovedsak flertallsavstemmingen blant caucus-deltakerne – var 33 prosent, mot 17 prosent for Biden, 16 prosent for Pete Buttigieg, den tidligere byrådslederen i South Bend i Indiana, og 13 prosent for senator Elizabeth Warren.

Senator Amy Klobuchar var på femteplass, med 10 prosent, og milliardæren Tom Steyer, som pumpet $ 15 millioner inn i TV-reklame i den tynt befolkede staten, fulgte med 9 prosent.

Bredden og dybden i støtten til Sanders ble oppsummert i det følgende avsnittet fra New York Times – ei avis som uopphørlig har motarbeidet Sanders gjennom hele hans politiske karriere, og som nylig støttet senator Elizabeth Warren og senator Amy Klobuchar for nomineringen.

Times innrømmet, etter å ha bemerket at flere av de andre kandidatene ikke fikk støtte blant forskjellige deler av befolkningen: «Bare Mr. Sanders, med hans kompromissløse beskjed om at arbeiderklasseamerikanere berørt av urettferdighet kan forene seg på tvers av etnisk identitet, har vist oppslutning både i de overveiende hvite statene Iowa og New Hampshire, og i den mer sorte og brune staten Nevada.»

I følge meningsmålinger der deltakere ble intervjuet på vei inn i caucus-områdene, vant Sanders praktisk talt i alle demografiske kategorier – unge, middelaldrende og gamle, hvite, latino og asiatiske, veldig liberale, liberale og moderate. Afroamerikanske velgere, omtrent 10 prosent av totalen i Nevada, plasserte ham på andreplass, knapt bak Biden.

Sanders vant til tross for to vesentlige politiske provokasjoner utført i løpet av den siste uka, konstruert av Det demokratiske partiets etablissement, med bistand fra etterretningsbyråene og foretaksmediene.

Uka før avstemmingen ble dominert av påstander fra ledelsen for fagorganisasjonen Culinary Workers Local 226, den gigantiske lokale fagforeningen der medlemmene utgjør hoveddelen av arbeidsstyrken på kasinoene og hotellene i Las Vegas, om at Sanders’ fremming av «Medicare for all» ville ta fra dem deres fagforeningsponsede helseforsikring.

Grunnplanarbeiderne ignorerte denne «store løgn»-kampanjen, med Sanders som vant syv av de ni caucus-lokalitetene som var opprettet langs Las Vegas Strip, for at arbeidere kunne avgi deres stemmer mellom skiftene, og var likt med Biden i det åttende caucus. Det var anekdotiske rapporter om fagforeningsfunksjonærer som prøvde å overbevise arbeidere om å fjerne deres «Unidos con Sanders» buttons og klistremerker [spansk: ‘Sammen med Sanders’], og om arbeidere som nektet.

Fredag, like forut for Nevadas parti-caucuses, kom en enda større provokasjon – påstander fra amerikanske etterretningsorganer, blåst opp av mediene, om at den russiske presidenten Vladimir Putin grep inn i den amerikanske presidentkampanjen for å støtte Sanders. Disse påstandene ble fremsatt uten bevis, bare bestående av påstander som refererte til stort sett ikke-navngitte etterretningsrepresentanter.

Omtrent to tredjedeler av caucus-avstemmingen hadde allerede blitt avgitt ved tidlige innmeldinger, før påstandene om en russisk innblanding ble kringkastet. Men det er alle indikasjoner på at den eneste effekten av denne kampanjen var å forarge Sanders’ velgere og gjøre dem mer fast bestemt på å støtte ham – som vist både i inngangsmålingene og i intervjuer med velgere som sto i kø for å komme inn på caucus-områdene.

Fagforeningene, som i flere tiår har pålagt deres grunnplanmedlemmer innrømmelser, mens de innvilger deres embetsfunksjonærer store lønninger og frynsegoder, er foraktet av brede deler av den amerikanske arbeiderklassen. Og uttalelsene fra de amerikanske etterretningsorganene, som fabrikerte begrunnelsen for krigen i Irak, blir behandlet med samme skepsis.

Sanders holdt en seierstale, ikke i Nevada men i San Antonio i Texas, hvor han førte kampanje i forkant av avstemmingen den 3. mars. Han nevnte ingen av sine rivaler for Demokratenes presidentkandidatnominering, men holdt det som utgjorde en generell valgkamptale rettet mot Trump, der han fokuserte på veksten av økonomisk ulikhet og sosial urettferdighet i Amerika.

Han erklærte: «Tilgang til helsetjenester er en menneskerettighet, ikke et privilegium,» og han oppfordret til å stole på «vitenskap, ikke høyreorientert ekstremisme» da han adresserte klimaendring, og han identifiserte seg som sønn av en immigrant som ville «den første dagen oppheve alle Trumps utøvende ordrer» og «få en slutt på demoniseringen av immigranter».

Responsen på Sanders’ seier fra Demokratenes etablissement og deres medie-støttespillere har vært å intensivere beretningen om at Sanders er en kommunist, med en kampanje som støttes av den russiske presidenten Vladimir Putin, for å levere det nasjonale valget til president Trump.

De mest eksplisitte uttalelsene kom fra mediakommentatorer med hjemstavn i høyrefløyen av Det demokratiske partiet. Tidligere Chicago-byrådsleder Rahm Emanuel, også tidligere stabssjef for Obamas Hvite hus, erklærte at «politikk handler om å velge din motstander», og sa at Putin og Trump støtter Sanders fordi han ville sikre en feiende republikansk seier både i presidentvalget og for Senatet og Representantenes hus.

På MSNBC, i en scene av nesten febrilsk vanvidd mot Sanders, sammenlignet Chris Matthews, en tidligere topprådgiver for kongressdemokrater, Sanders’ seier i Nevada med Frankrikes nederlag for nazistene i 1940. Matthews har tidligere antydet at seier for en selv-erklært sosialist ville føre til «henrettelser i Central Park».

Joy Reid, en annen MSNBC-bidragsyter, snakket i bekymrede toner om unge velgeres «rene uforfalskede raseri. ... De snur bordene, og de bryr seg ikke om hva det potensielle resultatet blir. De er de mest sultne,» sa hun. «Ingen er så sultne, sinte, rasende og målbevisste som Sanders’ velgere. Demokratene trenger å bli edru, og finne ut hva faen de skal gjøre med dette.»

To av Sanders’ rivaler holdt «innrømmelses»-taler, som så langt fra gratulerte Nevada-vinneren, men presenterte ham som en eksistensiell trussel. Tidligere visepresident Biden, i en typisk forvirret uttalelse, hevdet et «comeback» etter å ha endt på andreplass, etter 4. og 5. plasseringene i Iowa og New Hampshire. «Dere gjorde det for meg,» sa han til sine supportere i Las Vegas. «Jeg ekke noen sosialist. Jeg er ingen plutokrat. Jeg er en Demokrat, og stolt av det.»

Buttigieg, en tidligere marineetterretningsoffiser som tjenestegjorde i Afghanistan, slapp løs en ekstremt høyreorienteret raljering, der han erklærte: «Senator Sanders tror på en ufleksibel ideologisk revolusjon som utelater de fleste Demokrater, for ikke å si de fleste amerikanere.»

Han avviste eksplisitt Sanders’ «visjon av kapitalisme som roten til alt ondt», og hans oppfordringer for politiske retningslinjer som «ville gå utover reform og omorganisering av økonomien på måter som de fleste Demokrater, for ikke å si de fleste amerikanere, ikke støtter».

Den klare betydningen av Buttigiegs kommentarer var en beskjed til Demokratenes etablissement og til finansaristokratiet om å stille opp bak hans kampanje, som den eneste måten å få forhindret sosial omveltning. Han advarte for at Sanders var engasjert i «konsolidering av én ekstrem fraksjon», mens han tok til orde for å «kultivere et amerikansk flertall som er forent, men ikke bare om hvem vi er imot».

Oversatt til klart språk ba han om å få slutt på angrepene på milliardærene, og han oppfordret milliardærene – som inkluderte, per implikasjon, Demokrat-kandidaten Michael Bloomberg – til å gi ham deres støtte.

Bloomberg-kampanjen argumenterte på sin side for at alle andre «moderate» Demokrater skulle forene seg bak ham. En intern kampanjeprognose ble lekket til Washington Post som spådde at Sanders ville vinne stort på Super-tirsdagen, der primærvalgene den dagen «vil gi ham en ledelse på 350 til 400 av de 1 357 delegatene som skulle tildeles, med mindre dynamikken i forløpet endres».

Post rapporterte at en privat meningsmåling «betalt for av en rivaliserende presidentkandidat», sannsynligvis Bloomberg, hadde testet følgende negative melding: «Bernie Sanders er en sosialist som støtter uamerikanske, big government-planer som vil bruke billioner av dollar, føre til høyere skatter og ødelegge vår måte å leve på.»

Sanders tilpasser seg disse intensiverende påtrykkene fra Demokratenes etablissement og foretakseliten, som han har gjort gjennom hele sin politiske karriere. Representanten Ro Khanna fra California, en av hans kampanjemedledere, sa til Post at senatoren «ikke ville ha noen jernneve» om han ble nominert, og ville tillate Demokratenes kongress- og senatskandidater åpent å motsette seg hans politikk om de fant det nødvendig for deres egne kampanjer.

Khanna hevdet Sanders’ økonomiske program kunne vinne støtte i de velstående forstadsområdene som forflyttet seg over til Demokratene i 2018-kongressvalget. «Du kan snakke om disse sakene på en måte som er pro-økonomisk vekst. Du kan snakke om disse retningslinjene på en måte som er pro-business,» sa han. «Det jeg tror er at han kommer til å få besørget en ekstraordinær valgdeltagelse for vårt parti, med ham øverst på valgseddelen. Han kommer til å koble med arbeiderklassens velgere som Trump tok fra oss forrige gang, og da kan hver kandidat skreddersy deres budskap til sine distrikter.»