WikiLeaks-redaktøren Julian Assange meldte en trossende protest i retten på onsdag, i opposisjon mot det flagrante overtrampet mot hans juridiske rettigheter i utleveringsforhandlingene anlagt mot ham av USAs regjering.

Assange snakket fra tiltalebenken på tredje dagen av utleveringshøringene i rettslokalet Belmarsh Magistrates’ Court. Den multi-prisvinnende journalisten er siktet etter den amerikanske spionasjeloven og konfronterer en fengselsstraff på 175 år for å ha eksponert amerikanske krigsforbrytelser, ulovlig masseovervåkning og tortur.

Assange har vært fenglet i maksimalsikkerhetsanstalten Belmarsh Prison i nesten 12 måneder i regelrett isolert innesperring, der han blir holdt i strid med folkeretten som forbyr tortur og vilkårlig forvaring. Han holdes fengslet i Belmarsh utelukkende i varetekt.

Ved starten av rettsforhandlingene onsdag formiddag informerte distriktsdommer Vanessa Baraitser retten om at Assange var «medisinert» og kunne ha «vanskeligheter med å følge saksgangen». Rett etter kl. 14:00 spurte hun Assanges advokat Gareth Peirce hvorvidt hennes klient var i stand til å konsentrere seg, eller trengte en pause.

Assange reiste seg fra tiltalebenken og nærmet seg de skuddsikre glassplatene som adskilte ham fra resten av rettslokalet, og sa i tydelig fortvilelse til Peirce at han var under konstant overvåkning av fengselsvokterne: «Jeg får ikke kommunisert med mine advokater, eller spurt dem om avklaringer uten at den andre siden ser og hører.»

«Den andre siden har omtrent 100 ganger mer kontakt med sine advokater per dag ... Hva er poenget med å spørre om jeg kan konsentrere meg, dersom jeg ikke kan delta?»

Assange, som har hatt vansker med å høre saksgang i store deler av de tre siste dagene, sa til Peirce: «Jeg er like mye deltaker i denne saksgangen som jeg er en tilskuer i Wimbledon.»

Assanges intervensjon fremprovoserte utilslørt fiendtlighet fra Baraitser. Hun erklærte at Assange ikke har noen juridisk rett til å henvende seg til retten med mindre han vitner, og kalte for et kort rettsavbrudd. Da saksforhandlingene ble gjenopptatt indikerte Edward Fitzgerald QC [lisensiert jurist] at han ville melde inn en søknad om at Assange skulle få sitte sammen med sitt juridiske team.

Fitzgeralds uventede forespørsel lamslo Baraitser, der hun fremsto som en marionett med avklipte snorer, som hang og dinglet. «Har jeg jurisdiksjon til å gi en slik ordre?» spurte hun [aktoratets] James Lewis QC, etter at han antydet at påtalemyndigheten ville forholde seg «nøytralt» til Assanges forespørsel om å bli fjernet fra tiltalebenken. Kanskje han kunne lenkes med håndjern til bordet, foreslo Lewis.

«Det setter meg i en vanskelig posisjon, hva angår vurderingen av risiko,» sa Baraitser til retten, som Fitzgerald repliserte til, med å si: «Vi hevder respektfullt at han er en mild mann av intellektuell karakter, og at det er ingen grunn til at han ikke skulle få sitte sammen med oss.»

Mer forvirring fulgte, der Baraitser spurte om forsvarsteamets forespørsel utgjorde en kausjonssøknad – et forslag som umiddelbart ble skutt ned av Lewis, som fortalte Baraitser at han utvilsomt ville innvende mot enhver kausjonssøknad. Han ville trenge å få instruksjoner om anliggendet innen neste dag i retten, fortalt han dommeren.

Den surrealistiske utvekslingen fremhevet det juridiske ingenmannsland som Assange er blitt kastet ut i. Fitzgerald skulle etter planen innmelde en forespørsel for retten om Assanges forflytning fra tiltalebenken senest kl. 10:00 på torsdag.

Den skandaløse skuerettssaken som blir iscenesatt av britiske myndigheter har ikke fremkalt et ord av protest denne uka fra Labour-lederen Jeremy Corbyn eller fra hans skyggefinansminister John McDonnell. Corbyn, som opptrådte under statsministerens spørsmålsperiode i Parlamentet, fokuserte på regjeringens respons på oversvømmelser i Storbritannia, og sa ingenting om skjebnen til verdens mest berømte politiske fange som blir avgjort ti miles unna.

McDonnell erklærte i forrige uke, etter en kort posering av opposisjon mot utlevering, at Labour Party ville bli forhindret fra å fremme Assanges situasjon til drøfting på grunn av ‘til doms’-regelen [‘sub judice rule’]. Dette var en bekvemmelig unnskyldning av politisk feighet og tvetydighet. Hadde han villet kunne Corbyn ha uttalt seg mot den brutale behandlingen som er Assange til del, hver dag denne uka og ha krevd hans umiddelbare løslatelse, uansett konsekvenser.

De juridiske argumentene fokuserte onsdag på utleveringsavtalen mellom Storbritannia og USA. Assanges forsvarsteam hevdet at de 17 anklagene mot ham under den amerikanske spionasjeloven (og en separat siktelse for datakriminalitet) var «rene politiske lovovertredelser».

Fitzgerald fortalte retten: «Dette handler om forordningene i Guantanamo, forordningene i Irak-krigen, forordningene i Afghanistan-krigen, tap av sivile liv, tortur og krigsforbrytelser.»

Artikkel 4 i den britisk-amerikanske utleveringsavtalen sier at «utlevering skal ikke innvilges dersom lovbruddet som utlevering forespørres på grunnlag av er en politisk lovovertredelse». Det burde derfor forhindre Assanges utlevering for den spionasjeopptreden som er påstått.

Aktoratet hevder imidlertid at siden denne spesifikke bestemmelsen i traktaten ikke er inkorporert i engelsk lov, er den uten betydning for rettsforhandlingene. Den britiske utleveringsloven [UK Extradition Act 2003], vedtatt av Tony Blairs Labour-regjering sammen med en serie lover for antidemokratisk «terrorbekjempelse», fjernet unntaket for politiske lovovertredelser.

Der han forsøkte å opprettholde unntaket mønstret Edward Fitzgerald QC en kraftfull sak for forsvaret, der han refererte til århundrer med juridisk prinsipp og internasjonalt anerkjente menneskerettighetsstandarder.

Forbudet for utlevering for politiske lovovertredelser «blir i hele verden vurdert som en grunnleggende beskyttelse», hevdet Fitzgerald. Den er «opprettholdt i hver eneste én» av USAs utleveringsavtaler med vestlige demokratier, inkludert den britisk-amerikanske traktaten som ble ratifisert i 2007.

Fitzgerald sa: «Dessuten har domstolene i sak etter sak understreket viktigheten av å respektere traktatforpliktelser som et kardinalprinsipp som styrer hele utleveringsprosessen og måten domstolene bør tilnærme seg den.»

Fitzgerald responderte til aktoratets påstand om at denne traktaten ikke har grunnlag i Storbritannias nasjonale lovgivning og at den ikke kan gi Assange noen rettigheter, med henvisning til § 87 i utleveringsloven [Extradition Act 2003]. I henhold til denne paragrafen må dommeren avgjøre om en persons utlevering er forenlig med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (ECHR) [European Convention on Human Rights], som er vedtatt i engelsk lov gjennom menneskerettighetsloven [Human Rights Act 1998]. Utleveringstraktaten «er hele det underliggende rettsgrunnlaget» for Assanges utlevering. Å ignorere unntaket for politiske lovovertredelser er helt klart en misaktelse av rettsprosessen og utgjør derfor vilkårlig forvaring, og bryter § 5 i ECHR.

Fitzgerald leverte deretter en grundig utredning av de fundamentale juridiske prinsippene som står på spill. «Retten til frihet er ikke bare retten til frihet i samsvar med lovfestede lovbestemmelser, men den bredere testen av ‘er dette ikke-vilkårlig?’»

Han fortsatte: «Behørig rettsprosess [‘due process of law’] er et omfattende uttrykk som påkaller selve begrepet rettsstat og universelle standarder for rettferdighet.»

Fitzgerald refererte tre viktige saker for å gjøre sitt poeng entydig klart.

For det første, rettssaken R vs. Mullen (2000), der misaktelse av prosess med hell ble påberopt, fordi de britiske myndighetenes opptreden i utleveringsprosedyrene involverte dem «der de handlet i strid med folkeretten».

For det andre, rettssaken Thomas vs. Baptiste (2000), der Privy Council [o. anm.: Dronningens formelle juridisk rådgivingsorgan, sammensatt hovedsaklig av sittende seniorpolitikere i House of Commons eller House of Lords] «fant at bestemmelsen om behørig prosess i Trinidads grunnlov ‘påkaller selve begrepet rettsstat,’» som tillater tiltalte å appellere til en traktat som ikke er nedfelt i Trinidads nasjonale lov. Som Fitzgerald ble tvunget til å gjøre helt klart for en britisk domstol i 2020, er «loven om behørig prosess i Magna Carta fremdeles del av vår lov».

For det tredje, rettssaken Neville Lewis vs. Attorney General Jamaica (2001), som fastslo at det konstitusjonelle konseptet om «lovens beskyttelse», trumfet staten Jamaicas beroende på nettopp de myndighetene som er referert av aktoratet i Assange-saken. Det samme konstitusjonelle konseptet er etablert i den amerikanske grunnlovens femte endringstillegg [Fifth Amendment of the US Constitusjon], som er «hjørnesteinen i de konstitusjonelle beskyttelsene innvilget amerikanske statsborgere».

Fitzgerald konkluderte: «Aktoratets forenklede avvisning av ethvert beroende på den anmodende statens forpliktelser i henhold til folkeretten… ignorerer det faktum at misaktelse av prosessjurisdiksjon er der for å beskytte mot ignorering av rettsstaten, som folkeretten selv utgjør en del av.»

For å si det mer spissformulert: aktoratet søker å få appellert til en fullstendig reaksjonær, nasjonalistisk, vranglesning av loven – som beror på Blair-regjeringens antidemokratiske lovgivning.

Aktor James Lewis QCs avvisende replisering hevdet at Assange «ikke er berettiget å utlede noen rettigheter fra traktaten». Parlamentet har «uttrykkelig opphevet» unntaket om politisk lovovertredelse fra utleveringsloven [Extradition Act 2003], og at derfor «har lovens anvendelse fratatt Assange den utfordringen han ønsker å fremme».

Lewis innrømmet: «Det kan være noe overraskende for andre utenlandske stater, men i engelsk lov er traktaten uten relevans.»

Høringen fortsetter.