Seniorrepresentanter for Australias koalisjonsregjering [Liberal-National Coalition], medregnet utenriksminister Marise Payne, har signalisert deres fullstendige støtte til Trump-administrasjonens forsøk på å få utlevert WikiLeaks-forleggeren Julian Assange fra Storbritannia til USA, for hans eksponering av amerikanske krigsforbrytelser. Ledelsen for Labor Party-opposisjonen, som alltid har tatt Washingtons side mot WikiLeaks og ytringsfriheten, forholdt seg taus da Assange sto overfor den første uka av hans utleveringshøring i London.
Koalisjonens parlamentsrepresentant Dave Sharma talte i Representantenes hus mandag kveld, der han beklaget at «mange i Australia følger saken til Julian Assange nøye». Deretter erklærte han sin «tillit til rettsstaten, en behørig prosess og det britiske rettsvesenets uavhengighet».
Sharmas kommentarer var i tråd med tidligere regjeringsuttalelser, der han kontrasterte Storbritannias angivelige «rettsstat» og «behøringe prosess» med totalitære regimers antidemokratiske handlinger. Faktisk lignet den første uka av Assanges rettsmøter ingenting mer enn nettopp skueprosessene iscenesatt av despotiske regimer, fylt av benektelsen av grunnleggende juridiske rettigheter, et partisk rettsvesen og en forhåndsbestemt konklusjon.
I månedene frem til høringene ble Assange nektet rettigheten til å forberede seg, og fikk tilgangen til sine juridiske dokumenter og til sine egne advokater sterkt begrenset. Han ble fremstilt for en domstol som generelt er forbeholdt mistenkte terrorister, som han ble transportert til via en tunnel fra høysikkerhetsanstalten Belmarsh Prison, hvor han er varetektsfengslet – til tross for at han ikke er dømt for noen forbrytelse.
Assange var gjenstand for konstante fysiske og psykologiske overgrep fra Belmarsh-fengselets og rettsmyndighetenes side. Han ble gjentatte ganger kledd naken og gjennomsøkt, han ble flyttet fra celle til celle, og han fikk sine dokumenter konfiskert av fengselsvoktere. Under rettsforhandlingene ble han holdt innesperret i et skuddsikkert glassbur, som forhindret ham i å høre det meste av det som ble sagt, og fra å samhandle med sine advokater. Dommeren som presiderer over saken er åpent fiendtlig innstilt overfor Assange og hun avviste gjentatte klare juridiske argumenter om hvorfor utleveringsforespørselen burde avvises.
De australske parlamentarikerne er alle godt klar over denne opprørende situasjonen. Sharma hadde likevel mage til å uttale: «Assange har sterk juridisk representasjon i en åpen rettssak, og foran et upartisk rettsvesen. Siktelsene han står overfor er kjente, og han har et livlig forsvarsteam som handler på hans vegne. Han vil få en rettferdig høring for retten, og rettferdighet vil i siste instans bli ham til del.»
Sharmas avvisende uttalelser i parlamentet, som ikke ble utfordret av noen annen representant, er et grønt lys fra Canberra for videreførte angrep på Assanges rettigheter. De er i tråd med avslagene fra alle regjeringer, som startet i 2010 med den Greens-støttede Labor-regjeringen ledet av Julie Gillard, for et forsvar av Assange som en forfulgt australsk statsborger og journalist.
Uka før Sharmas bemerkninger erklærte utenriksminister Payne, den 25. februar, at regjeringen ikke har «noen posisjon til noen av Mr. Assanges rettslige prosesser, og ikke er i stand til å gripe inn i dem». I et spørsmål til Payne bemerket Greens-senatoren Peter Whish-Wilson at dette var helt åpenbart usant. Payne hadde i fjor selv reist til Thailand for å sikre løslatelsen av fotballspilleren Hakeem al-Araibi, den australsk fastboende som konfronterte deportering til sitt hjemland Bahrain. Australske myndigheter har gjort en rekke diplomatiske intervensjoner på vegne av australske statsborgere, deriblant for Al Jazeera-journalisten Peter Greste som ble falskt anklaget og fengslet i Egypt.
Assange har derimot ikke blitt forsvart, ene og alene på grunn av tverrparti-støtten fra både koalisjonen og Labor, for Washingtons forfølgelse av WikiLeaks og organisasjonens forlegger, og det bredere angrepet på all uavhengig og kritisk journalistikk.
Som en understrekning av regjeringens forakt for demokratiske rettigheter avviste Payne advarslene fra Nils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur, om at Assange ikke ville ha noen utsikter til en rettferdig rettssak dersom han ble sendt til USA. Hun feide til side Melzers fordømmende funn om at Assange har vært utsatt for nådeløs og uopphørlig psykologisk tortur. Payne avviste den erfarne og høyt informerte FN-representanten som bare «en individuell rapportør som har gjort ei rekke observasjoner, mange vi ikke er enige i».
Det australske parlamentet blåser flagrant av internasjonale lover og institusjoner, for å gi sin støtte til den USA-ledede vendettaen mot Assange, akkurat som den gjorde da den støttet den ulovlige invasjonen av Irak i 2003. Payne nektet til-og-med å kommentere på avsløringene om at den amerikanske etterretningstjenesten CIA ulovlig spionerte på Assange, der han var politisk flyktning i Ecuadors ambassade i London – et faktum som burde ha sett utleveringsforespørselen kastet ut så snart domstolen var berammet.
Koalisjonens og Labor Partys standpunkt stammer direkte fra den australske styringsklassens uhellige forpliktelse til militæralliansen mellom USA og Australia, og dens rolle som juniorpartner i Washingtons nådeløse aggresjon for å opprettholde sin svinnende globale dominans. Payne og Sharma er begge dypt involverte i forberedelsene til at Australia skal spille en frontlinjerolle i en amerikansk krig med Kina, som ble initiert under Labor-regjeringen til Gillard. Anthony Albanese har ikke sagt ett eneste ord om Assange siden han ble installert som Labor-leder i mai i fjor.
Medskyldigheten i Assanges forfølgelse strekker seg på tvers av hele det offisielle etablissementet. Greens og andre partier representert i parlamentet har heller ikke meldt noen formelle partiuttalelser, og de har ikke ført noen kampanje for Assanges frihet, der han er gjenstand for en juridisk perversjon. Mens senatoren Whish-Wilson reiste spørsmål i parlamentet, har ikke Greens-leder Adam Bandt, som angivelig er den mest seniorrangerte figuren i den lille tverrpolitiske gruppa av politikere som oppfordrer til at Assange skal «hentes hjem», postet så mye som en tweet, enn si uttalt seg offentlig.
Hva angår foretaksmediene var deres dekning av Assanges utleveringshøring overfladisk. I årevis pushet redaksjonsrådene for papir- og fjernsynsnyhetsorganene de utallige bakvaskelsene mot Assange, som var kokt sammen av hans forfølgere. De latterliggjorde hans advarsler om at han sto overfor utlevering til USA som en «konspirasjonsteori», i et gjennomskuelig forsøk på å isolere ham og forgifte opinionen mot ham. Nå som Assanges advarsler har blitt berettiget gjør de alt for å forhindre utviklingen av en bred politisk bevegelse til hans forsvar.
Pressens skammelige rolle har tillatt at det parlamentariske etablissementets kollaborering i forfølgelsen av Assange i all vesentlig grad har passert uten granskning. Albanese og Bandt har eksempelvis ikke møtt et eneste pressespørsmål om deres nekting av å ytre et ord om utleveringshøringen.
Oppstillingen mot Assange viser at hans frihet ikke vil bli vunnet av å pushe illusjoner om, eller melde moralsk appell til noen del av landets politiske etablissement og foretaksmedier. Det som kreves er utviklingen av en politisk massebevegelse av arbeiderklassen i Australia og internasjonalt, som kjemper for å blokkere Assanges utlevering til USA, som del av kampen for å forsvare alle demokratiske rettigheter.