Forrige lørdag kunngjorde den franske statsministeren Édouard Philippe at han ville bruke grunnlovens artikkel 49-3 for å få innført pensjonsreformen. Dette muliggjør vedtak av loven uten parlamentarisk avstemming, med mindre det blir fremsatt mistillitsvotum mot regjeringen i løpet av det påfølgende døgnet, som bringer den ned og fører til nyvalg. Ettersom flertallet i Nasjonalforsamlingen er fra Emmanuel Macrons eget parti Republikken under veis! (LRM) [La Republique en marche!], og Macron selv ikke tør å konfrontere velgerne fordi han ville tape et generalvalg, vil dette tillate presidenten å innføre pensjonsreformen uten parlamentarisk debatt eller avstemming over dens innhold.
Anvendelsen av dette udemokratiske trekket, kunngjort på et tidspunkt der det stigende antallet koronavirustilfeller over hele Europa dominerer nyhetene, viser den klare forakt Macron og hans støttespillere i de internasjonale finansmarkedene har overfor arbeidere. To-tredjedeler av franskmenn er fiendtlig innstilte til loven, som fusjonerer alle gjeldende pensjonsordninger til én, og dermed eliminerer mange arbeidsbaserte fordeler, øker «likevektsalderen» til 64 (minimum pensjonsalder berettiget til full pensjon) og pålegger pensjoner etter et «poeng»-system, i stedet for som hittil etter innbetalinger. Den monetære verdien av pensjonene vil avhenge av disse «poengene», som har en verdi som påfølgende regjeringer kan redusere år for år.
Dette avslører fagforeningslederskapet og deres politiske allierte, som Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (LFI) [La France insoumise], som har hevdet at reformen kunne stoppes gjennom fagforeningenes forhandlinger med Macron, eller ved å fremme endringsforslag til reformen i [det franske parlamentet] Nasjonalforsamlingen. Men det er ingenting å forhandle med Macron om. Som World Socialist Web Site og Parti socialiste de l’egalité (PES) [fransk seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjanale (ICFI)] hele tiden har insistert, dreier det seg om å mobilisere hele arbeiderklassen for å få ned Macron.
Samtidig som koronaviruset sprer seg, og Paris forbereder nye innstramminger i tillegg til å sende flere soldater ut i sin krig i Mali, er Europa i hendene på en politisk kriminell styringsklasse som vil gjøre alt de kan for å forøke sine store formuer på massenes bekostning. Staten iverksetter en reform som i siste instans dypt vil utarme pensjonister, selv akkurat når de eldre blir truet av en potensielt dødelig sykdom.
Forleden uke, da det sirkulerte rykter om en pågående strategisk debatt innen regjeringen, fortalte ikke-navngitte medlemmer av Macrons parti til pressen at artikkel 49–3 «brennmerket» de som anvender den. Noen dager senere gjorde regjeringen helomvending og «brennmerket» seg selv med sitt eget merkevarejern: Philippe kunngjorde for Nasjonalforsamlingen at han ville anvende grunnlovens artikkel 49-3, for å få begrenset debatten om pensjonsloven, som ellers ville ha pågått til den 6. mars.
Påskuddet Philippe påberopte seg i Nasjonalforsamlingen, og som han påla LFI, var en absurd politisk løgn. Ifølge ham ble «mange parlamentsmedlemmer helt fra begynnelsen av debatten konfrontert av en bevisst forhindringsstrategi fra et mindretall, en strategi som hadde som eneste formål å få forhindret at debattene skulle finne sted. ... Det må sies at diskusjonen om de essensielle spørsmålene egentlig aldri kom sammen. Dette beklager jeg dypt. Denne debatten burde ha gjort det mulig å konfrontere våre synspunkter, for befolkningens skue.»
For å si det i klartekst: Det er Macrons parti LRM som forhindrer at debatten finner sted, ved å avslutte den.
For å forstå beslutningen om å avkorte debatten kan man konsultere agendaen for Nasjonalforsamlingen og regjeringen. Philippe kunngjorde bruken av artikkel 49-3 rett etter at et Forsvarsråd, et militært organ som inkluderer presidenten og statsministeren, ble avholdt om koronaviruset. Påkallingen av artikkel 49-3 nedstengte deretter debatten rett før Nasjonalforsamlingens diskusjon om persjonsreformens artikler 9 og 10 skulle ha funnet sted, som omhandler hevingen av «likevektsalderen» for pensjonering, og innfører en poengbasert pensjon.
Dersom debatten hadde fortsatt kunne til-og-med opposisjonspartiene i Nasjonalforsamlingen (dvs. bl.a. LFI) stilt overfor tiltakets upopularitet ha følt seg forpliktet til å sitere den nå velkjente kommentaren fra den høyreorienterte tidligere statsminister François Fillon. Ifølge ham «tillater den poengbaserte pensjonsordningen noe som ingen politiker vil innrømme. Den tillater at beløpet, verdien av poengene, kan senkes hvert år og derved redusere pensjonsnivået.»
Macron ønsket ikke en debatt om en reform som er så åpent fiendtlig innrettet mot allmennheten, samtidig som koronaviruset avslører de dyptgående manglene i et helsevesen som er svekket av tiår med innstramminger, bare to uker før kommunevalgene. Styringsklassen foretrekker å utarbeide sine angrep på massenes inntekter og helse i det skjulte, og å få dem pålagt bak lukkede dører.
Denne avgjørelsen har fremprovosert utbredt sosialt raseri, mot bakteppet av en internasjonal gjenoppblussing av klassekampen. De siste månedene har det vært massemobiliseringer ikke bare i Frankrike men over hele verden, med historiske massestreiker i India og USA, og massemobiliseringer fra Algerie og Libanon til Latin-Amerika. Forsvaret av grunnleggende sosiale rettigheter krever imidlertid en politisk reorientering av disse kampene, det vil si: Kampene må organiseres av aksjonskomitéer som er uavhengige av fagforeningene, og med et nytt revolusjonært internasjonalistisk perspektiv.
På tvers av hele Europa ødelegger finansaristokratiet den ene-etter-den-andre av de sosiale rettighetene opprettet på 1900-tallet under den europeiske arbeiderklassens kamper mot fascisme: offentlige pensjoner, offentlig ansattes eller jernbanearbeideres status, tilgangen til helsetjenester. Ingen av disse rettighetene kan garanteres under et kapitalistregime, men pandemien er en påminnelse for oss om at disse rettighetene er essensielle for å sikre arbeideres liv i alle land.
Eksempelet fra Frankrike understreker denne offensivens politisk kriminelle karakter. Påskuddet for unntakstilstanden som ble innført i 2015, som opprettet en politistat for å få undertrykt demonstrasjoner mot sosialt sammenbrudd, var angrepene fra islamistiske nettverk som ble brukt som dekke for NATO-krigen i Syria. Den gangen banket horder fra det paramilitære opprørspolitiet CRS opp de som demonstrerte mot Sosialistpartiets (PS) «Arbeidslivsrett» og nå er det Macron-reformen av pensjonene, begge avvist av et overveldende flertall av franskmenn, som skal innføres med grunnlovens artikkel 49-3.
Dette er «ondsinnede lover» uten noen demokratisk legitimitet i det hele tatt, pålagt av en politistat i tjeneste for et finansaristokrati som utgjør en overhengende og manifest fare for samfunnet.
Det er et klart behov for et alternativ til de bankerotte fagforeningsapparatene. De er byråkratier subsiderte av staten og arbeidsgiverne, som i fjor høst fryktet å bli overveldet av jernbanearbeideres spontanstreiker, og derfor følte seg tvunget til å organisere en streik mens de samtidig forhandlet tett med Macron. Men da så SNCF- og RATP-arbeidere gikk ut i den lengste streiken i Frankrike siden mai 1968, fra tidlig desember til midten av januar, isolerte fagforeningene dem, uten å iverksette noen ytterligere fristløse streiker, og ga de streikende en hånende bistand. De RATP-streikende mottok € 19,5 (NOK 205) i bidrag for seks uker i streik.
Partier som Mélenchons Ukuelige Frankrike (LFI) eller Olivier Besancenots Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA), som oppmuntret arbeidere til å stole på en felles front mellom fagorganisasjonene, Sosialistpartiet (PS) og dem selv mot Macrons angrep, er demaskerte som småborgerlige sjarlataner. Som den også var mot Sosialistpartiets Arbeidslivslov, er deres strategi med fremleggingen av hundrevis av endringstillegg til pensjonsreformen bevisst impotent, stilt opp mot et regjeringsflertall som vil se reformen vedtatt med makt.
Kampens forløp beviste at PES’ analyse var helt rett. Basert på trotskistbevegelsens lange analyse av arbeiderklassens erfaringer med CGT-apparatet (det stalinistiske fagforbundset) advarte PES igjen i desember, da streiken mot Macrons pensjonsreform ble innledet, for at fagforeningene ville forsøke å få kvalt bevegelsen. PES understreket at bare arbeidernes uavhengige lederskap av deres egne kamper, sammen med de fra deres internasjonale klassebrødre og -søstre, i en kamp for å få ned Macron, tilbød en vei fremover.
Med raseriet som fortsetter å vokse mot finansaristokratiet og Macron vil nå denne erfaringen føre til at flere og flere arbeidere trekker de samme slutningene.