I kjølvannet av César-filmpristildelingene i Paris den 28. februar, der Roman Polanskis J'accuse vant tre priser [engelsk tittel: An Officer and A Spy; En offiser og en spion], har Macron-regjeringen og representanter for #MeToo-kampanjen intensivert deres kampanje for å fordømme den fransk-polske regissøren.

J’accuse er et ekstraordinært verk som omhandler Dreyfus-affæren, en vesentlig episode i historien til Frankrike og den internasjonale arbeiderbevegelsen. Filmen ble hedret med César for beste regissør, for beste tilpasning av et litterært verk, og for beste kostymedesign. César-prisene avgjøres ved anonym avstemming av mer enn 4 000 fagpersoner i den franske film- og underholdningsindustrien, som derved avviste den månedelange kampanjen mot Polanski, ført av regjeringen og mediene.

Sibeth Ndiaye, talskvinne for Macrons presidentskap, erklærte på mandagen etter pristildelingene at hun, i likhet med skuespiller Adèle Haenel, også ville ha stormet ut av seremonien da vinneren av prisen for beste regissør ble kunngjort. Hun hadde heller ikke sett J’accuse, sa hun, og hun kalte Roman Polanski «en personlighet som ikke har møtt sitt ansvar for forbrytelser, deriblant verifiserte, bekreftede forbrytelser, fordi det fremdeles verserer en åpen sak i USA».

Kulturminister Frank Riester fordømte tildelingen, i et intervju med avisa Parisien på mandag og karakteriserte det som et «dårlig signal», som ville bli «oppfattet av en stor del av befolkningen, i Frankrike og utenfor landet, om ikke som en fornærmelse, så i det minste som et uttrykk for likegyldighet overfor lidelsene til alle kvinner som er utsatt for seksuell og sexistisk vold».

Den 1. mars publiserte Marlène Schiappa, likestillingsminister for menn og kvinner, en kronikkartikkel i Libération. «Hvis du foretrekker at kinoen skal forbli bare en fest, så ikke voldta, ikke berør kvinners bakender, bryst og lår, når de ikke har gitt uttrykk for deres samtykke,» skrev hun.

Hvem er disse menneskene til å belære befolkningen om moral, om «å møte ansvar» og beskytte kvinner? Første kvelden etter César-tildelingene kunngjorde regjeringen at den ville anvende en konstitusjonell klausul for å banke gjennom kutt i pensjonsrettighetene, til tross for at mer enn 70 prosent av befolkningen motsetter seg den nye loven. Hundretusener av eldre menn og kvinner vil måtte jobbe flere år lengre, vil bli presset ytterligere ut i fattigdom, og/eller dø yngre som resultat.

I «de gule vestenes» masseprotester, og i streikene i Frankrike de siste to årene, var kvinner blant de tusenvis av fredelige demonstranter som ble banket med politikøller, ble skutt på med tåregass, ble hånet og fornærmet og skadet av politistyrkene. Macron-regjeringen tildelte offiserene medaljer, blant andre sjefen for den troppen som avfyrte en tåregassbeholder rett i hodet på åttiåringen Zineb Redouane og drepte henne. Og Macron-administrasjonen snur ryggen til tusenvis av flyktninger, mange av dem kvinner og barn, i nød i bygatene, og fordømmer hundretalls flere til å drukne hvert år utenfor landets sørlige kyst.

Hver gang slike mennesker hever sine stemmer om «moral» burde det få enhver tenkende til å fundere på de virkelige motivene og interessene bak kampanjen. Naturligvis har ingen av disse #MeToo og antiPolanski fanatikerne hevet sine stemme til forsvar for disse kvinnene og barna – ofre for fransk imperialisme og politibrutalitet.

Deres presentasjon av Polanski, derimot, som en moralsk utstøtt, et «monster» og en «voldtektsmann», det er obskønt og uanstendig. I 1977, for nesten et-halvt-århundre siden, vedgikk Polanski sin skyld for ulovlig sex med den mindreårige Samantha Geimer (den gang Gailey), da hun var 13 år. Basert på en granskning av fakta og omstendigheter – blant dem Polanskis egen tragiske fortid, som bl.a. omfatter hans barndom og nesten-død i en ghetto i Krakow i Polen, drapet av hans mor i Auschwitz og hans fars nesten-død i en annen nazifangeleir, såvel som drapet i 1969 av hans gravide kone Sharon Tate – ble hans forsvar, påtalemyndigheten og dommeren enige i en plea deal [o. anm.: det amerikanske rettsvesens helt regulære fremforhandlede domsavtale] som fastslo at en 90-dagers dom med obligatorisk psykiatrisk undersøkelse i et statsfengsel var det relevante resultat.

Etter å ha sonet denne dommen fikk Polanski vite av en venn at dommeren, i sakens anledning åpenbart skyldig i et grovt overtramp og i selvpromotering, hadde til hensikt å omgjøre plea deal-overenskomsten og idømme ham en lang fengselsstraff. Polanski flyktet fra landet, og dét var opphav til den arrestordren som står ved lag frem til idag.

Geimer, et offer i hele denne triste affæren, har flere ganger uttalt seg for å opponere mot heksejakta på Polanski. I et nylig kraftfullt intervju med den franskspråklige utgaven av Slate, sa Geimer seg «fullstendig uenig» i uttalelsene fra Adèle Haenel fra forleden uke, at det å stemme for Polanski på César-tidelingene var som å «spytte i ansiktet» til voldtektsofre. Geimer kommenterte: «Et offer har retten til å la fortiden være bak seg, og en aggressor har også retten til å rehabilitere seg og forløse seg, fremfor alt når han har innrømmet sine feil og bedt om unnskyldning.»

Geimer la til at hun «ikke ville slutte å rette oppmerksomhet mot det gale begått av rettsvesenet, fordi vi ikke kan la det passere. Når et rettssystem i den grad ikke fungerer, da er vi alle i fare.» Hun la til at hun var «veldig happy for at Roman traff beslutningen» om å flykte. Han «forblir et offer for et korrupt system, og for en umoralsk dommer», sa hun.

I den mer nylige atmosfæren med #MeToo, som har sett kunstnerstørrelser blitt forsvunnet ene-og-alene på grunnlag av anonyme eller uberettigede beskyldninger, har flere beskyldnere trådt frem mot Polanski. Hver-og-en av disse beskyldningene vedrører en påstått hendelse som skal ha skjedd så langt tilbake som fra 44 til 51 år siden, og er derfor forlengst forbi tidsbegrensningene for straffbar skyld, og kan derfor ikke utsettes for noen etterforskning for belegg eller tilbakevisning. Mediene i Frankrike og internasjonalt har likevel stort sett presentert disse beskyldningene som fakta. Seks av beskyldningene er fremmet anonymt, og alle av dem har vært hardnakket benektet av Polanski.

Macron-regjeringens involvering i kampanjen mot Polanski har flere sammenflettede og reaksjonære formål. For det første, det å gi regjeringen et «progressivt» ferniss, og få mobilisert de velstående småborgerlige på grunnlag av politikken om personlig identitet, der regjeringen gjennomfører en offensiv mot arbeiderklassen, angriper flyktninger, muslimer og immigranter, og utvider politiets fullmakter.

For det andre, det å besørge en berettigelse for sensur, kriminalisering av kunstnerisk og politisk dissens, og en ytterligere utvidelse av politifullmaktene. Dette elementet i kampanjen mot Polanski ble gjort mest eksplisitt klart av likestillingsminister Schiappa, som i ukene som førte opp til César-tildelingene kunngjorde at hun i tillegg til å motsette seg enhver pristildeling til Polanski sa hun ikke så «noen forskjell» mellom å gjøre nettopp det, og samtidig å hedre Ladj Ly, regissøren av Les Misérables, en film som fokuserer på ulikhet og politivold i Frankrike – angivelig fordi Ly tidligere hadde sonet en ett-års-fengselsdom etter angivelig å ha vært involvert i en venns anmeldte husbråk. Schiappa argumenterte essensielt sett for at enhver med en straffedom burde vært utelukket fra å motta en kunstnerpris. Prisen til Les Misérables for beste film var ytterligere en velfortjent irettesettelse av Macron-regjeringen.

For det tredje, påstanden om at den viktigste skillelinjen i det franske samfunn er mellom menn og kvinner, under betingelser av historisk uforlignelige nivåer av sosial ulikhet, er rettet inn mot å splitte arbeiderklassen langs skillelinjer av personlig identitet, og mot opposisjon mot veksten av arbeiderklassekamp i Frankrike, og over hele Europa.

Et av de mer oppsiktsvekkende elementene i furoren mot Polanski og J’accuse er at kampanjens representanter praktisk talt ikke har nevnt ett ord om filmens faktiske innhold. Fra både et estetisk og historisk ståsted er filmen et fremragende verk. Mer enn 1 million mennesker har sett filmen i Frankrike, i tillegg til titusener i Israel, Tyskland, Polen og andre steder, mens den skammelig nok ikke har blitt plukket opp av noen distributører i USA, Canada og Storbritannia.

Filmens skildring av konspirasjonen innen den franske styringsklassen for å få styrt Alfred Dreyfus til fengsel og få pisket opp antisemittisk hysteri, er forøvrig både bevegende og intenst samtidig, under forhold der Julian Assange råtner i Belmarsh-fengselet og er truet av utlevering til USA for å ha avslørt krigsforbrytelser, og der regjeringer rundt om i verden, medregnet den franske, promoterer antimuslimsk og antiimmigrant sjåvinisme for å avlede fra stigende klassespenninger.

De som støtter hysteriet mot Polanski innordner seg med høyreorienterte krefter som forblir bittert fiendtlige over utfallet av Dreyfus-affæren, og til Polanskis film. Dette under forhold der Macron hyllet marskalk Pétain, overhodet for Vichy-fascistkollaborasjonsregimet, som en «stor soldat». Det er ikke ubetydelig at Polanski selv er jødisk.

Filmakademiets valg av pristildelinger til Polanski reflekterte en prinsippfast og demokratisk opposisjon mot #MeToo-hysteriet innen den franske kunstnerverden. En rekke skuespillere har stått frem de siste ukene til forsvar for Polanski. Fanny Ardant, som vant César-pris for beste kvinnelige skuespiller i La belle époque, sa hun var veldig glad for at Polanski hadde vunnet prisen. «Jeg elsker Roman Polanski veldig høyt, så jeg er veldig glad på hans vegne. Dere må forstå at ikke alle er enige, men lenge leve friheten.» Hun la til at «jeg ville følge en person til giljotinen, og jeg hater fordømmelse.»

Langs samme linjer refererte skuespiller Isabelle Hubert William Faulkner, i et intervju med France 2, for å advare om at «lynsjing er en form for pornografi».

Skuespiller Lambert Wilson angrep de som «våget å snakke om en regissør på disse måter. ... Og hva mer er, hva vil huskes av disse menneskenes liv, i forhold til den gedigne størrelsen av Polanskis myte? Hvem er disse menneskene? De er bittesmå.»

Jean Dujardin, som har hovedrollen som oberst Georges-Marie Piquart i J’accuse, postet en melding: «Jeg vil ganske enkelt minne alle om at J’accuse er tittelen på en ganske berømt artikkel forfattet av Emile Zola – jeg håper det ikke plager noen? God natt!» I uka før César-tildelingene bekjentgjorde skuespilleren at han måtte forlate Frankrike for en ferie, fordi «det stinker her».

#MeToo-bevegelsen mobiliserer deler av den øvre middelklassen som har som mål å utnytte elementer av personlig identitet, inkludert kjønn, seksuell legning og hudfarge, for å oppnå posisjoner blandt de topp-10-prosentene av inntektsskalaen, innen akademia, og kunst-, politikk- og foretaksverden. Det er ikke noe engang tilnærmelsesvis progressivt ved det. Om alle deres forlangender ble tilfredsstilt, og de forskjellige identitetene ble tildelt privilegier i samsvar med deres foreskrevne formel, så ville ikke livsbetingelsene for den store massen av befolkningen – menn og kvinner, hvite og svarte – endre seg på ett punkt.

Deres høyreorienterte og egoistiske bekymringer ble uttrykt av Aïssa Maïga, som gjorde en pause under sin tale på César-utdelingen for å telle antall svarte ansikter tilstede i publikum, der hun sa hei-og-hallo til individuelle skuespillere som var svarte, og erklærte: «Hver gang jeg befinner meg på et stort møte, som dette, innen profesjonen, kan jeg ikke la være å telle antallet svarte ansikter i forsamlingen.» Slike posisjoner har mye mer til felles med de fra den fascistiske høyresiden, enn med venstresiden.

Innen arbeiderklassen er imidlertid de sentrale og voksende politiske bekymringene som driver millioner til kamp, anliggender av fattigdom, sosial ulikhet og krig.