Globale aksjer stupte på mandag med den verste nedsalgssituasjonen siden den globale finanskrisen i 2008, med indikasjonene på at det fortsatt kan bli verre gjenspeilet av de asiatiske markedenes fall da handelen begynte på tirsdag.

På mandag stupte Wall Street ved handelsåpning, etter fall over hele Asia-Stillehavet, der markedene i Tokyo og Sydney falt med rundt 7 prosent og det var lignende nedsalg i Europa. Wall Street-fallet var så stort at det utløste en effektbryter som stanset all handel i 15 minutter for å forhindre et panikksalg.

Fallet fortsatte utover dagen, med Dow-indeksen som avsluttet ned mer enn 2000 punktpoeng, det største en-dags poengfallet i historien. Det var fall på mer enn 7 prosent for alle markedsindekser, som førte Wall Street nær ved å komme inn i terrenget som kalles et bjørnemarked [‘bear market’] – definert som et fall på 20 prosent – siden høydepunktet ved midten av februar.

Nedturen, initiert av den økonomiske innvirkningen av koronaviruset, gikk inn i en ny fase i løpet av siste helg da Saudi-Arabia iverksatte en oljeprisskrig. Landet økte sin produksjon og tilbød rabattpriser, etter at avtalen med Russland for å begrense tilbudet og opprettholde prisene brøt sammen.

Beslutningen sendte oljeprisene ut i fritt fall, der de var ned mellom 25 og 30 prosent fra nivået da markedene åpnet denne uka.

Mens kollapsen i oljepriser utløste nedsalget av aksjer, er den underliggende årsaken den fullstendige frakobling av aksjemarkedenes verdisettinger – blåst opp av den vedvarende tilførselen av billige penger fra den amerikanske sentralbanken [US Federal Reserve] og andre sentralbanker – fra den underliggende realøkonomien.

I forrige uke reagerte Fed på det kraftige fallet i markedene på samme måte som sentralbanken har gjort tidligere, ved å kunngjøre et nødrentekutt på 0,5 prosent og samtidig indikere at mer var i vente. Men trekket klarte ikke å gi noe løft til aksjekursene. Som Alan Blinder, en tidligere nestleder [vice chairman] for Fed, kommenterte: «Markedene var happy for det i ca. 15 minutter, og ga det så et Bronx-brøl.»

Kollisjonen mellom markedseuforien, underbygget av troen på at sentralbanker for alltid kunne kontre enhver vesentlig nedgang, og de underliggende resesjonstendensene i den amerikanske økonomien og i verdensøkonomien, har resultert i frykt og panikk.

Susan Schmidt, sjef for amerikanske verdipapirer for Aviva Investors, uttalte til Financial Times: «Dette er total panikk.»

Alex Tedder, Schroders sjef for globale verdipapirer, sa til avisa: «Mantraet akkurat nå er at du kan glemme return on investment, det er return of investment – vil jeg få pengene mine tilbake? Det er alt investorer bryr seg om.»

Paul O’Connor, en porteføljeforvalter hos Janus Henderson Investors, sa at på drøye to uker hadde investorsentimentet svingt fra selvtilfredshet til panikk.

«Det som startet som en virusdrevet risikonedbygging, har nå mutert til en bredbasert multi-asset kapitulering,» sa han.

Markedsnedsalget forverres av den dysfunksjonelle, man kunne si sinnssyke, responsen fra USAs president Trump.

Etter å ha avfeid truslene fra spredningen av koronavirus hevdet han at fallet i oljeprisen ville være bra for den amerikanske økonomien.

«Saudi-Arabia og Russland krangler om prisen og strømmen av olje. Dét og Fake News er grunnen til markedsfallet!» tvitret han, og la til: «Bra for forbrukeren, bensinprisene kommer ned!»

Samtidig har flere titalls millioner amerikanske arbeidere sett milliarder av dollar slettet fra deres 401 (k) pensjonsplaner, sammen med tapene påført millioner av arbeidere over hele verden som er avhengige av tilsvarende spareordninger.

Den dypt forankrede krisen i realøkonomien er eksemplifisert på en rekke områder.

Selve oljepriskrigen er resultat av vesentlige fall i etterspørselen, som resultat av nedgangen i den kinesiske økonomien, som kom til syne før koronavirusutbruddet, og den markante nedgangen i eurosoneområdet. Tyskland står sammen med Frankrike og Italia på randen av en resesjon [lavkonjunktur], eller de har allerede gått inn i en.

Japan forventes også å registrere ytterligere et kvartal med negativ vekst, etter å ha opplevd en sammentrekning på 6,1 prosent for det siste kvartalet i 2019.

Den globale etterspørselen etter olje har falt med 2,5 millioner fat dagen for det første kvartalet inneværende år, som resultat av sammentrekningen av den kinesiske økonomien, verdens største forbruker.

Det internasjonale energibyrået (IEA) [International Energy Agency] har kuttet sin prognose for global etterspørsel for resten av året. IEA sa at det ville være et fall i den daglige etterspørselen på 90 000 fat, sammenlignet med prognosen om en daglig økning på 825 000 fat, som ble kunngjort så sent som i forrige måned.

En annen klar indikator på fremtidige trender er det stupbratte fallet for avkasting [‘yield’] på 10-årige og 30-årige amerikanske statsobligasjoner [Treasury bonds], der investorer som søker trygg nødhavn presser opp prisene [og dermed senker avkastningen (yield)].

På et tidspunkt i går falt yield for den 10-årige obligasjonen til et lavnivå på 0,3 prosent, før den steg til 0,5 prosent. Yield på den 30-årige obligasjonen falt under 1 prosent for første gang noensinne, hvilket betyr at yield er under 1 prosent på tvers av hele markedet.

Fallet i obligasjonsmarkedet gjør det tilnærmet sikkert at Fed igjen vil kutte styringsrenta, og trolig med 0,5 prosentpoeng når sentralbanken neste gang samles til møte fra 17. til 18. mars, eller muligens også før. Det er ikke usannsynlig at de kutter igjen i april.

Men, som markedsresponsen til forrige ukes nødskutt viser vil imidlertid ytterligere rentenedsettelser ha en veldig begrenset effekt, fordi det ikke vil gjøre noe for å heve realøkonomien.

Det er en tiltakende erkjennelse av at det som nå frynses opp er en serie mekanismer som ikke bare har vært anvendt siden den globale finanskrisen i 2008, men som strekker seg tilbake til slutten av 1980-tallet.

Krasjet i aksjemarkedet i oktober 1987 så implementeringen av en politikk der Fed responderte på hvert betydelig fall i aksjekursene ved å åpne finanskranene for å muliggjøre ytterligere spekulasjon.

Denne prosessen ble akselerert etter 2008 ved reduksjoner av styringsrenta og såkalt kvantitativ lettelse [‘QE’]. Billioner av dollar ble besørget til finansmarkedene for å muliggjøre den videre omfordelingen av formue, opp til samfunnets øverste sjikt.

Samtidig ble arbeiderklassen tvunget til å betale for det gjennom innstramminger og nedskjæringer av grunnleggende sosiale tjenester – helsevesen, utdanning og andre fasiliteter – samtidig med stagnerende eller fallende reallønninger, og erstatningen av heltidsjobber med deltidsarbeid eller kontraktsarbeid, mye av det i den såkalte gig-økonomien.

Den endeløse tilførselen av billige penger har nå skapt betingelsene for nok en finanskrise, enda mer alvorlig enn den for et tiår siden, og den vil føre til, som den historiske referansen viser, enda dypere angrep på arbeiderklassen.

En av de mest betydningsfulle utviklingstrekkene i finanssystemet har vært akkumuleringen av foretaksgjeld, mye av den av lav kvalitet. Selskaper har benyttet seg av tilgjengeligheten av ekstremt billige penger for å finansiere stadig mer risikable operasjoner, så vel som fusjoner og overtakelser, og tilbakekjøp av egne aksjer.

Resultatet er at rundt 70 prosent av foretaksobligasjoner, anslått å utgjøre så mye som $ 10 billioner i USA [NOK 95 billioner], enten er kvalifisert til under investeringsgrad, såkalt junk-status, eller de har en BBB-rating, som er ett hakk over junk, som betyr at de er utsatt for nedskrivning til junk-status i tilfelle en resesjon eller en finanskrise.

Anvendelsen av høyrisiko junk-obligasjoner har vært spesielt utbredt i den amerikanske skiferoljebransjen [‘shale oil’], som er avhengig av at det opprettholdes høyere oljepriser for å generere tilstrekkelig med inntekter [o. anm.: produksjonspris er anslått til ca. $ 50 fatet] for å kunne betjene deres renteforpliktelser.

Fremveksten av denne industrien – finansiert av risikobelastet gjeld, men hyllet av Trump for å ha besørget amerikansk økonomis uavhengighet fra det globale oljemarkedet – er nå i ferd med å bli en av overføringsmekanismene for et økonomisk sammenbrudd.

Som Financial Times bemerket har disse selskapenes tilgang til obligasjonsmarkedene allerede blitt anstrengt, «og det hever risikoen for at de ikke får refinansiert gjelden, og skyver dem til konkurs».

Den voksende bekymringen er at high-yield, high-risk foretaksgjeld i sin helhet skal bli rammet.

Disse bekymringene gjenspeiles i den senkede verdsettingen av obligasjoner utstedt av energiselskaper, og de stigende kostnadene av forsikring mot risiko for mislighold av junk-obligasjoner over hele linja.

Craig Nichol, analytiker for Deutsche Bank, sa at utbruddet av konflikten i oljemarkedet ikke kunne ha inntruffet på et dårligere tidspunkt for det amerikanske high-yield markedet som helhet.

«Det store spørsmålet… er smittsomhet over til de bredere high-yield markedene, utenfor energisektoren. Etter vår formening er det uunngåelig.»

Uansett markedenes svingninger de neste dagene og ukene er det åpenbart at et brytningspunkt er nådd. Nettopp de prosessene og mekanismene som ble anvendt for å opprettholde den globale økonomien og finanssystemet over den siste perioden, kollapser nå og faller sammen. I stedet for å være et middel for å sikre stabilitet, har de vist seg å være kilden til en ny og raskt utviklende krise.