Dommen på 23 års fengsel som dommer James A. Burke i domstolen New York State Supreme Court tildelte filmprodusent Harvey Weinstein er en brutalt rå konkludering av en perversjon av en juridisk prosess. I en rettssak der, med én journalists formulering, et «berg av tvil» ble reist av Weinsteins forsvarsteam, tildelte Burke nesten den maksimalt mulige straffeutmålingen. Weinstein ble den 24. februar funnet skyldig i en kriminell seksuell handling av første grad og voldtekt av tredje grad.

Etter å ha opplevd brystsmerter ble Weinstein på onsdag ført fra fengselet Rikers Island til sykehuset Bellevue Hospiltal på Manhattan.

Weinsteins straff er lengre enn den som ble tildelt mange tidligere naziembetsrepresentanter dømt for grufulle krigsforbrytelser i Nürnberg-rettssakene. Amerikanske regjeringsledere, ansvarlige for illegale, aggressive kriger i Midtøsten og Sentral-Asia, som har resulterer i mer enn 1 million dødsfall og titalls millioner flyktninger, har aldri blitt siktet for noen forbrytelse. Selskapsdirektører som myrder arbeidere eller sivile, av profittbetraktninger, som eksempelvis Boeing og General Motors, unnslipper på tilsvarende måte uten straff.

Burkes brutale handling var av en åpenbar og utilslørt politisk karakter. Dommeren hadde ingen intensjoner om å komme i sammen skuddlinja som dommer Aaron Persky, som satt på dommerbenken i Superior Court i California, Santa Clara-fylke. Persky dømte med en relativt human beslutning i saken om seksualovergrep mot Brock Turner i 2016, og ble drevet ut av sitt embete etter en politisk prosess [‘recall vote’].

Under en raskt improvisert pressekonferanse etter straffeutmålingen, pekte forsvarsadvokat Donna Rotunno helt korrekt på dommens «obskøne» karakter, og på rettssakens «totale urettferdighet» der hun bemerket at mange domfelte mordere ville slippe ut av fengsel tidligere enn hennes klient.

Dommen som delvis skyldig ble oppnådd ved å utsette hele jurygrunnlaget for en storm av medieskittpakker og av at det ble skapt en intenst fiendtlig atmosfære i rettssalen, hjulpet og understøttet av en dommer som manipulerte saksprosessen på en slik måte at den forledet juryen og sikret Weinsteins domfelling som skyldig.

Vitnesbyrdene til de tre hovedvitnene Annabella Sciorra, Mimi Haley og Jessica Mann var fulle av selvmotsigelser, sprik og usannsynligheter. Hver av disse kvinnene opprettholdt langtidige og vennskapelige relasjoner med Weinstein i årevis etter de angivelige angrepene, og de ba ham om jobber og tjenester, der de ikke i en eneste e-post eller tekstmelding indikerte at de var hans ofre.

Under høringen om straffeutmåling på onsdag fikk Weinsteins anklagere anledning til å fordømme ham og kreve den hardest mulige straff.

Mann angrep først forsvarsadvokatene, der hun hevdet at hun hadde blitt «grillet» i vitneboksen av advokater som «vrir sannheten». Faktisk påpekte Weinsteins advokater bare det faktum, som det var deres plikt, at Mann hadde sverget hennes kjærlighet og vennskap til Weinstein i årene etter hans angivelige angrep på henne.

Mann beskrev bisart Weinstein som «en pensjonist som bokstavelig talt smuldrer» for våre øyne. «Bak murene kan Harvey få anledning til å rehabilitere seg, mens han blir holdt ansvarlig for sine forbrytelser,» sa Mann der hun ba dommeren kaste boka på hennes tidligere elsker.

Joan Illuzzi, Manhattan rettsdistrikts bistandsaktor, presenterte påtalemyndighetens uttalelse om straffutmåling. Illuzzi hevdet at Weinstein «ble stupfull av makten. Han så ingen autoritet over seg, ingen grenser for hva han kunne ta for seg. Han kunne ta det han ønsket, vel vitende at det var veldig lite noen kunne gjøre med det. Han hadde alle kortene på sin hånd, og han spilte dem bra.»

Arthur Aidala, et medlem av Weinsteins forsvarsteam, antydet at han ikke hadde til hensikt å skynde seg. «Dette er en manns liv det gjelder her,» sa han. Aidala argumenterte for minstestraffen på fem år, der han kommenterte at åtte-og-et-halvt år er gjennomsnittsstraffen i New York for disse lovbruddene. Aidala fortsatte: «Han har ingen kriminell forhistorie, han er nesten 70, han er en nedbrutt mann.» Han sa at en lengre dom ville være «en dødsstraff».

Donna Rotunno ba om at Weinsteins karriere som filmprodusent og kreativ person måtte vurderes, sammen med straffeutmålingens innvirkning på hans familie, deriblant hans voksne og yngre barn. «Uansett hva som skjer her i dag, dommer, er det ingen som vinner,» sa Rotunno til retten. Selv om produsenten skulle få minimumstraffen, tatt i betraktning hans helseplager, er det «er en stor sjanse for at Mr. Weinstein ikke vil leve til å se slutten av dommen, hvilket er veldig trist».

I sin egen tale til retten forklarte Weinstein at han mente hans forhold til de forskjellige kvinnene var konsensuelle, og han antydet, i New York Times’ formulering, at «han var offer for et hastverk for å få felt dom».

Ifølge Times argumenterte han for at «#MeToo-kampanjen var å sammenligne med 1950-tallets Red Scare, og han sammenlignet seg med manusforfatteren Dalton Trumbo, som ble fengslet og svartelistet etter å ha meldt seg inn i Det amerikanske kommunistpartiet. ‘Jeg mener det er dét som skjer nå, over hele dette landet,’ uttalte Mr. Weinstein.»

Weinstein henvendte seg til sine anklagere og bemerket at han hadde lest på nytt sin egen korrespondanse med dem, og sa han fortsatt anså deres relasjoner som «et seriøst vennskap, og det var dét jeg trodde jeg hadde med dere». Han fortsatte: «Jeg skal ikke si at dette ikke er flotte mennesker. Jeg hadde en flott tid med disse menneskene. Jeg er forvirret, og jeg tror menn er forvirret,» fortsatte han, der han igjen vendte seg mot #MeToo-kampanjen. «Jeg tenker på de tusenvis av menn og kvinner som mister behørig rettsprosess, og jeg er bekymret for dette landet.»

Dommer Burke ignorerte forsvarets appeller og Weinsteins egne kommentarer. «Selv om dette er en første domfellelse, er det ikke et første lovbrudd,» sa han. «Det ligger bevis foran meg om andre hendelser av seksualovergrep som involverer ei rekke kvinner, som alle er legitime betraktninger med hensyn til straffeutmåling.»

Weinstein har faktisk aldri tidligere blitt anklaget, enn si dømt, for noen forbrytelse. Med «bevisene foran meg» henviser antagelig dommeren til de såkalte Molineux-vitnene, dvs. vitner som innvilges retten til å avlegge vitneforklaringer om tidligere ikke-anmeldte forbrytelser begått av den tiltalte, som er en juridisk og konstitusjonell tvilsom praksis. Burke tillot vitneforklaring fra flere kvinner om påståtte angrep de hadde vært utsatt for som falt utenfor tidsbegrensningsloven. Etter denne logikken fikk fikk Weinstein essensielt sett den lange straffen på grunn av vitnesbyrd som var relatert til forbrytelser som ikke kunne bevises eller motbevises.

Burke tildelte Weinstein 20 år for det angivelige angrepet på Haley, og ytterligere tre år for den angivelige voldtekten av Mann.

Utenfor rettslokalet uttalte en synlig frustrert Rotunno seg til mediene. «Denne dommen som nettopp ble avsagt her av denne domstolen var obskøn,» sa hun. «Dette tallet [år i fengsel] var høyst provoserende, det er mordere som vil komme seg ut [av fengsel] raskere enn Harvey Weinstein vil. Dette tallet talte til presset fra bevegelser og fra offentligheten. … Dette tallet talte ikke til bevismaterialet, og det talte heller ikke til rettferdigheten. Jeg er overveldet av harme over dette tallet, jeg mener at tallet er et feigt tall å tildele. Jeg mener dommeren ga etter, akkurat som jeg mener at juryen ga etter.»

Advokaten fortsatte med å si at straffeutmålingen viste «total urettferdighet og en fullstendig mangel på erkjennelse av hva denne sakens fakta og bevismateriale faktisk viste. Jeg mener dommeren tok ting i betraktning som aldri burde vært tatt med i betraktning, spesielt når vi vet at i en tidligere sak helt nylig, idømte dommeren en person i langt dårligere omstendigheter syv-og-et-halvt år.»

Rotunno henvendte seg til journalistene, og påpekte at «de fleste av dere, som jeg har snakket med privat, har vært veldig oppriktige med meg om det faktum at dere ble overrasket over denne dommen.»

Med henvisning til «ofrenes uttalelser» antydet Weinsteins hovedadvokat at det var «veldig enkelt å si alle disse forferdelige tingene om ham, men jeg mener at dersom dere ser på omstendighetene, i sanntid, da må dere si dere, vent litt, hva var det egentlig som skjedde? ... Vi vet ikke hva som skjedde i disse rommene, men det vi vet er alle omstendighetene som var rundt begivenhetene, og jeg vil aldri kunne fatte-og-begripe at alle disse omstendighetene er hva normale, regulære voldtektsofre gjør.»

Hennes forsvarskollega Damon Cheronis uttalte seg uten omsvøp, der han insisterte på at Weinstein «ikke ble behandlet rettferdig i det hele tatt, la oss bare si det som det er, ikke av domstolen, ikke av juryen, ikke av mange av dere, dét er det som skjedde. Bevismaterialet i denne saken, mener vi bestemt, etablerte ikke hans skyld som hevet over enhver rimelig tvil, og det er dét vi snakker om. Vi snakker ikke om noe annet enn om det i denne saken forelå rimelig tvil. Og det å si at det ikke var så, basert på det forsvaret vi fremmet, det er skandaløst. Presset kom fra alle kanter, fra dere, fra offentligheten ... Hvert eneste trinn i denne rettssaken ble konstruert for nettopp dette øyeblikket her nå. Og for folk ikke å akseptere dét, det synes jeg er ganske så uanstendig.»

Weinstein står nå overfor en utlevering til California, for å møte fire siktelser der. Rotunno antydet at forsvaret ville innmelde deres anke i juli.