Spontanstreiker bryter ut på tvers av Italia, med krav om stillstans av fabrikker under koronaviruspandemien

Av Will Morrow og Alex Lantier
16 March 2020

Med dødstallene i Italia fra den globale koronaviruspandemien som økte på torsdag og fredag brøt det ut spontanstreiker på tvers av halvøya, som slåss for å få stanset spredningen av den dødelige sykdommen. Mens statsminister Giuseppe Contes regjering oppfordrer kontorarbeidere til å unngå å gå ut, og til å jobbe hjemmefra, krever fabrikkarbeidere begrensing av smitten ved å stenge ned industrianlegg som ikke er essensielle for å bekjempe viruset.

De trosser Italias korrupte fagorganisasjonsbyråkrati, som har jobbet hånd i hanske med bankene og Conte-regjeringen for å kreve at produksjonsarbeidere holder seg på jobb og opprettholder virksomheten – til tross for trusselen for at sykdommen kan kreve millioner av liv. Dette er del av ei voksende, internasjonal bølge av arbeideres streikeaksjoner mot finansaristokratiets kriminelle likegyldighet overfor koronaviruspandemien. Det har vært streiker av postarbeidere i London, private bussjåfører i Paris, og Fiat-Chrysler arbeidere i Canada.

Fiat-Chryslers Pomigliano-fabrikkanlegget i Napoli [Foto: Ra Boe]

Det ser ut til at streikebølga i Italia begynte ved Fiat-Chryslers Pomigliano-anlegg i Napoli, som sysselsetter 6 000 arbeidere. Bilarbeidere, holdt ved samlebåndet for å produsere luksuriøse Alfa-Romeo-biler for de superrike, forlot spontant ved begynnelsen av ettermiddagsskiftet kl. 14:00 sist tirsdag, der de protesterte mot utrygge betingelser.

På onsdag kunngjorde Fiat-Chrysler (FCA) nedlstengingen av Pomigliano-anlegget, sammen med fabrikker i Melfi, Atessa og Cassino, inntil kommende lørdag. FCA-ledelsen hevdet imidlertid at anleggene skulle «saniteres», slik at de deretter kunne få tvunget arbeidere tilbake til jobb – som demonstrerer deres kriminelle forakt for faren for smitteoverføring mellom arbeidere og annet personell ved anleggene.

Samme kvelden ble statsminister Conte tvunget til å kunngjøre høynede nødtiltak for å hanskes med smittespredningen: nedstenging av alle restauranter, museer, ikke-viktige butikker, forbud mot offentlige ansamlinger, innstrammede reisebegrensninger, og anmodninger om at alle innbyggere skulle holde seg innendørs, der det er mulig.

Det ble overhodet ikke nedlagt noen begrensninger for operasjonene til store selskaper, som fortsetter å beordre arbeidere til å stille ved tette samlebånd for å opprettholde pumpingen av profitt ut av arbeidsstyrken, mens de og deres familier smittes med en potensielt dødelig sykdom det ikke er behandling for.

Fra onsdag til fredag spredte streikebølga seg over hele Italia, som sopp etter regn, og berørte alle store industrigreiner. «Arbeiderne streiker mot koronaviruset, eller rettere sagt mot regjeringen som holder fabrikkene i drift til tross for koronavirus,» skrev Corriere della Sera.

Streikebølga blir nesten fullstendig svartet ut av de internasjonale foretaksmediene: styringsklassen er livredd for at det samme eksplosive raseriet vokser overalt, og at de italienske arbeidernes eksempel blir etterfulgt over hele verden.

I Brescia, i regionen Lombardia som er blant de verste rammede av sykdommen, skrev Secolo d’Italia på torsdag at «arbeidere fra noen fabrikker har startet mer enn én spontanstreik. Det finner sted utbrudd også i Grottaglie, i [den sørlige] provinsen Taranto.»

Skipsbyggere ved verftet Fincantieri i Liguria gikk fra arbeidet etter at en arbeider testet positivt for koronavirus, og deres streik spredte seg raskt til andre verft på Liguria-halvøya.

Ifølge den stalinistiske fagforeningspublikasjonen Rassegna Sindicale, la arbeidere på torsdag ned arbeidet ved Scotsman Ice i Pogliano Milanese, der det produseres kjøleenheter, og ved bilkomponentprodusenten Bitron i Cormano.

På fredag nektet mer enn 700 Electrolux-arbeidere i Solaro, for det meste kvinner, å gå på jobb. Arbeidere ved Lobo di Cornaredo (der det produseres fabrikkbolter) og Tecnomagnete i Lainate streiket. Mer enn 450 klesarbeidere i Corneliani i Mantua la ned arbeidet «for å protestere», som dagsavisa Voice of Montova formulerte det, «mot regjeringens unnlatelse ... av å beordre stenging av selskaper som ikke er involverte i kampen mot viruset». I Pistoia, Toscana, startet arbeidere ved jernbanefabrikken Hitachi en ukelang streik, som startet på fredag og skal vare til kommende lørdag den 21. mars.

Arbeidsnedleggelser rammer alt av Italias stålindustri. De fleste metallverkene har lagt ned driften frem til den 22. mars. Midt i det voksende opprøret blant grunnplanarbeidere ble de viktigste nasjonale fagforeningene for metallbearbeiding på fredag tvunget til å offentliggjøre en uttalelse der det ble advart for at om ikke selskapene la ned driften, ville streiker ramme hele bransjen til den 22. mars.

Fagforbundet appellerte vagt for at lønningene måtte «dekkes først og fremst med kontraktsbaserte virkemidler, eller med andre sosiale sikkerhetsnett, som krevd av loven», skriver Il Riformista. Dette betyr at arbeidere ikke har fått noen pålitelige garantier for at de vil motta full lønn under pandemien.

Fagforeningslederne, som hjalp til med å få holdt arbeidere på jobben inntil streikene brøt ut, og som bare kalte for streiker der arbeidere ville legge ned arbeidet uansett, er ikke mindre livredde streikene enn regjeringen og selskapene er, og bestemte seg for å stenge dem ned. Francesca Re David, generalsekretær for det stalinistiske fagforbundet italienske metallarbeidere (FIOM), appellerte til regjeringen om å holde en «krisekonsultasjon», for å forhindre en videre spredning av spontanstreiker.

På fredag holdt statsminister Conte en krisekonferanse over videolink med fagorganisasjonene og arbeidsgiverforeningene. Regjeringens kommuniké fra møtet hyllet tillitsvalgte og ledelsesrepresentanter for deres «ytterste samarbeid, for å nå en delt løsning». Conte «satte stor pris på ansvarligheten som ble vist av alle parter, og fortsatte å understreke den veldig konstruktive atmosfæren som preget møtet». Et nytt møte ble avholdt fredag kveld, «i trygg forvissning om at alle vil være beredt til å fullføre arbeidet så snart som mulig».

Regjeringen, fagforeningene og selskapene ville jobbe «konstruktivt» for å tvinge arbeidere til å risikere deres liv, og gå tilbake til fabrikkene under pandemien – for å berolige de superrike om at ingenting ville bli gjort under pandemien som på noen måte kunne sette deres formuer i fare. Som WSWS bemerket i sin Perspektiv-artikkel på lørdag: «Mottoet for det kapitalistiske oligarkiet er: ‘Om vår opphoping av milliarder krever millioners død, så la det stå til.’»

Arbeidere kan ikke innvilge noen tillit til disse skitne manøvrene. For befolkningens helse og overlevelse må arbeiderklassens kamper, som de som har brutt ut mot Conte-regjeringen, nå tas ut av hendene til deres fagorganisasjonslakeier. I Italia og over hele verden må arbeiderklassen, ikke finansmarkedene og deres korrupte politiske representanter og fagforeningsfunksjonærer bestemme hvilke fabrikkanlegg som skal operere, og under hvilke betingelser.

Dette krever byggingen av arbeideres aksjonskomitéer, uavhengig av fagforeningene og kontrollert av grunnplanet. Disse kan koordinere arbeiderklassens kamper, motsette seg forsøk på å styre arbeiderne tilbake til arbeid, føre tilsyn med nedleggelsen av fabrikkanlegg, sikre at arbeidere som selvisoleres fortsetter å motta full lønn, og til slutt overvåke gjenåpningen og den sikre driften av fabrikkanleggene etter at pandemien er over.

For å opprettholde dette arbeidet mot fagoranisasjonenes og styringsklassens opposisjon, vil de trenge et revolusjonært perspektiv mot Conte-regjeringen og dens støttespillere i de internasjonale finansmarkedene og Den europeiske union (EU).

Coronavirus-pandemien er det uforglemmelig beviset for at kapitalistklassen er uegnet til å styre. På lørdag morgen lovet en panikkslått Conte å tilby «personlig verneutstyr, inkludert ansiktsmasker, gratis til alle arbeidere», slik at de kunne tvinges tilbake til arbeidet. Han hyllet enhver fra de berørte fabrikkene som går på jobb – der de risikerer egne liv, og deres familiers, venners og kjæres – for å utføre «en handling av stor ansvarlighet overfor hele det nasjonale samfunnet».

For noe fordømt tull! Denne «handling av stor ansvarlighet» skulle sikre at bankene kunne fortsette å summere sine profitter, fagorganisasjonsbyråkratene deres oppblåste lønninger, og arbeiderne deres kjæres dødsfall.

Det er tid for en revolusjon. Innstrammingspolitikken i EU og internasjonalt, som har kuttet utleggene til helsevesen, lønninger og levekår må veltes, og den nødvendige infrastrukturen bygges og finansieres, ved å beslaglegge finansaristokratiets tilranede formuer. Utallige millioners liv, i Italia og internasjonalt, er avhengig av at politisk makt går over til arbeiderklassen, og at kapitalismen blir erstattet av sosialisme.