Når koronaviruset nå sprer seg, og i en eskalerende rate krever flere liv, penetrerer pandemiens konsekvenser stadig dypere inn i den globale økonomien.

Goldman Sachs advarte i forrige uke for at USAs bruttonasjonalprodukt (BNP) i andre kvartal vil trekke seg sammen med 24 prosent. Det foreligger prognoser for at opptil 5 millioner arbeidsplasser vil gå tapt i den amerikanske økonomien inneværende år, med et fall av det økonomiske produksjonsvolumet som kan utgjøre $ 1,5 billioner [NOK 16,98 billioner; dvs. 16 980 milliarder].

Goldman forventer, på det nåværende stadiet, at det amerikanske produksjonsvolumet for inneværende år vil trekke seg sammen med 3,1 prosent, og at arbeidsledigheten vil stige til 9 prosent, fra dagens nivå på 3,5. Det betyr til det nivået av arbeidsledighet på 10 prosent som ble registrert i oktober 2009, etter den finansielle nedsmeltingen i 2008.

Men akkurat som helsekonsekvensen av viruset ble betydelig undervurdert, kan det samme gjelde for de nåværende økonomiske prognosene.

«Ting ser så dystre ut akkurat nå at vi kanskje burde være takknemlige om vi kan komme oss ut av denne helsekrisen med en kort resesjon,» sa Bernard Baumohl fra Economic Outlook Group til Wall Street Journal.

Han sa: «Du kan bare ikke utelukke utsiktene til en lengre, mer ødeleggende depresjon.»

Med andre ord er en relativt kort, men dyp resesjon, nå et «best case»-scenario.

Eurosonen er forventet å oppleve et fall på rundt 10 prosent av BGP [Brutto Global Produkt]. Men denne prognosen kan meget vel bli overskredet. Det er ingen ende i sikte for spredningen av viruset, og ingen klar evaluering av den økonomiske konsekvensen av nedstengningene som blir iverksatt i forøkene på å bekjempe det.

I et intervju med Financial Times indikerte Paolo Gentiloni, sjeføkonom for Den europeiske union (EU), at embetsrepresentanter arbeider med nye tiltak.

«Dag for dag vokser det frem den konsensus at vi må se i møte en ekstraordinær krise, med ekstraordinære virkemidler,» sa han.

«Denne forestillingen om en V-form [gjenvinning; ‘recovery’] som du kan se i det første semesteret av 2020, den er nå fullstendig umulig. Vi har ingen tidligere analyse av konsekvensen av en så utbredt nedstengning i store og vesentlige økonomier.»

Gentolini gjennomførte intervjuet som ledd i en politisk kamp som utspiller seg innen EU, om de økonomiske og finansielle tiltakene, og han brakte ytterligere ut det åpne de utvidende sprekkene mellom de ledende medlemsstatene.

Mektige krefter i Tyskland og Nederland er i mot all-europeisk handling, og de ser på dét som ei redningspakke for svakere økonomier som Italia.

På den andre siden advarte den franske finansministeren Bruno Le Maire i forrige uke for at unnlatelse av å handle på en enhetlig måte betyr at eurosonen står i fare for å forsvinne.

Wolfgang Münchau, Financial Times’ Europa-spaltist, skrev på søndag at situasjonen eurosonen nå står overfor er «langt verre» enn statsgjeldskrisen i 2012.

«Koronaviruset vil vise seg å være et økonomisk sjokk, en selskapssolvenskrise og en politisk krise, alle sammenflettet til én,» sa han.

Münchau bemerket at europeiske land har finanspolitiske stabilisatorer som arbeidsledighetstrygder, men at disse «støtdemperne» er designet for å takle «normale svingninger». De er ikke «store nok, eller sterke nok for nødssituasjoner som denne.»

Der Münchau bemerket de utdypende spilttelsene i Europa skrev han at ikke alle ville ønske å være i en monetær union med land som Nederland, der statsministeren er «ideologisk motstander» av all-europeiske tiltak. «Denne typen uvillig partnerskap er ikke levedyktig.»

I fraværet av data om et samlet aktualisert produksjonsvolum gjennomførte Financial Times en undersøkelse, som spesielt dekket detaljvarehandelen og tjenesteytende bransjer, for å gi en viss indikasjon på hva man kan forvente.

Denne undersøkelsen viste at trafikken av kjøretøy var halvert i mange av verdens største byer, mens forbrukerutleggene på restauranter og kinoer hadde kollapset.

Greg Daco, Oxford Economics’ fremste økonom på amerikansk økonomi, sa: «Ser vi på data på tvers av ulike sektorer av den amerikanske økonomien, ser det ut til at vi kan være på vei mot den alvorligste sammentrekningen av forbrukeres utlegg som noen gang er registrert.»

Den raske svinningen i realøkonomien vil ytterligere eskalere den allerede alvorlige krisen i finanssystemet, og vil strekke seg fra aksje- og kredittmarkedene og over til bankene.

I en kommentarartikkel i Financial Times skrev Sheila Bair, tidligere sjef for det amerikanske innskuddsforsikringsselskapet US Federal Deposit Insurance Corporation: «Store banker over hele verden er i betydelig grad eksponerte for pandemien, spesielt fordi den smerter selskapslåntakere.»

Rundt om i hele verden har ikke-finansielle selskaper i alle bransjer, deriblant de hardt rammede sektorene energi, transport, detaljhandel og tjenesteytende næringer, ansamlet gjeld i en størrelsesorden av $ 70 billioner [NOK 792,48 billioner; dvs. 792 480 milliarder], skrev hun.

Bair skrev videre: «For å kunne overleve hamstrer de i stadig større grad cash, og de tapper inn i deres massive back-up muligheter for kreditt, og legger dermed ytterligere belastning på banksystemet,» samtidig som hun bemerket at når obligasjonsmarkedene får «krampetrekninger», da kan bankkreditt være deres eneste kilde til cash.

Men, skrev hun, evnen til å besørge kreditt har blitt betydelig svekket av de $ 325 milliardene [NOK 3,69 billioner; dvs. 3 694 210 milliarder] som de globale storbankene i fjor utbetalte i utbytte og tilbakekjøp av egne aksjer, hvorav $ 155 milliarder [NOK 1,76 billioner; dvs. 1 761 850 milliarder] ble utbetalt av de åtte største amerikanske bankene.

I mellomtiden vokser frykten for at det enorme berget av gjeld rundt om i verden kunne begynne å kollapse, etterhvert som de økonomiske konsekvensene av koronaviruset utdypes og utvides.

Ifølge en rapport fra Institute of International Finance, publisert i november i fjor, hadde det samlede globale gjeldsvolumet, som omfatter selskaper, regjeringer, finanssektoren og husholdningene, nådd $ 253 billioner [NOK 2 864,24 billioner; dvs. 2 864 240 milliarder], som utgjør 322 prosent av verdens BGP [Brutto Global Produkt].

Oppfrynsingen kunne innledes i de såkalt fremvoksende markedsøkonomiene [‘emerging markets’] der det er $ 72,5 billioner i gjeld [NOK 820,78 billioner; dvs. 820 780 milliarder], mye av det denominert i amerikanske dollar. Den tiltakende mangelen på dollar i internasjonale markeder, som har sett nasjonalvalutaer falle mot the greenback, betyr at skyldnerlandenes betalingsforpliktelser for lånenes renter og hovedstol raskt stiger.

Denne økningen av gjeldsbyrden gjør seg gjeldende samtidig som at alle økonomier faller ut i resesjon [lavkonjunktur], eller det som verre er, og har mindre cash til å oppfylle sine forpliktelser.

Det er ikke bare de fremvoksende markedsøkonomiene som blir berørt. Den australske dollaren (AUD), en av de mest omsatte valutaer i verden, så kursen mot den amerikanske dollaren synke til et så lavt nivå som 55 cent i forrige uke, sammenlignet med i underkant av 70 cent for noen måneder siden.

Dette betyr at gjeldsbelastningen til et selskap eller en finansinstitusjon som belånte seg med US $ 100 millioner, da den australske dollaren (AUD) ble handlet for 70 cent for den amerikanske dollaren, ville stige i australske dollar fra AUD 143 millioner til mer enn AUD 180 millioner der den australske dollaren falt til 55 cent, og det ville sette selskapet under en enorm belastning når omsetningen faller.

Kontantstrømkrisen slår også ut i hjertet av de store og vesentlige økonomiene.

I Storbritannia vurderer Tory-regjeringen en plan for å ta ut aksjebesittelser i flyselskaper og andre foretak fordi de økonomiske stimulansepakkene som hittil er kunngjort ikke er tilstrekkelige for å kunne forhindre kollaps.

I USA har Wall Street Journal rapportert at «dusintalls amerikanske selskaper», fra flyprodusenten Boeing til telekommunikasjonsselskapet Verizon, bedriver «febrilsk lobbyvirksomhet» for å bli inkludert i redningspakkene som blir utarbeidet av Trump-administrasjonen, der disse kan beløpe seg til en samlet størrelsesorden av $ 2 billioner [NOK 22,64 billioner; dvs. 22 640 milliarder].

I mer enn et århundre har den semi-offisielle religionen i USA vært fordømmelse av sosialisme, som Trump hadde planlagt å gjøre til sentralanliggendet for sin gjenvalgskampanje.

Nå er det universelle skriket: Staten må gripe inn; nok en gang må milliarder overleveres til selskapene, i en enda større målestokk enn under 2008-krisen.

Oppfordringene vil bare bli mer høylytte. Ifølge en rapport i Wall Street Journal på søndag sier investorer og analytikere at fallet på mer enn 30 prosent i aksjemarkedet den siste måneden enda ikke er over, til tross for de ekstraordinære tiltakene fra Fed som har involvert billioner av dollar.

En representant for det globale investerings- og bankforetaket State Street oppsummerte de glupske perspektivene i selskaps- og finanskretsene, der han sa til Journal: «Markedsaktører trenger å føle at de har ryggdekning, uten spørsmål stilt.»