Ved innledningen av denne nye uka har antallet mennesker smittet av Covid-19 viruset økt eksponentielt i USA. New York City, som nå er episenteret for pandemien trues av et sammenbrudd av byens helsevesen og en tragisk økning av antallet dødsfall. Gitt fraværet av massetesting for å få bestemt lokaliseringene til smittede personer, er det så godt som sikkert at den sosiale katastrofen som nå utspiller seg i New York, og i statene California og Washington, i løpet av de kommende dagene og ukene raskt vil spre seg på tvers av hele landet.
Der nå pandemien brer seg får dens økonomiske konsekvens dimensjoner som ikke har noen presedens i USAs historie. Etter hvert som folk blir instruert til å «holde seg i bero» [‘shelter-in-place’] og til å utøve «sosial distansering», går økonomien mot nedstengning. Små-og-mellomstore bedrifter, spesielt innen detaljhandel og servicenæringene, er uten kunder og blir tvunget til å stenge sine dører. Nødvendigheten av å stanse all ikke-essensiell produksjon betyr at antallet arbeidsledige raskt vil nå nivåer som vil tilsvare og muligens overstige de under Den store depresjonen på 1930-tallet.
Store deler av arbeiderklassen og middelklassen er truet med bortfall av inntekter og muligheten til å få satt mat på bordet, og til å få dekket sine ukentlige og månedlige utgifter. I et land der titalls millioner har få eller ingen sparemidler, og lever fra lønnsslipp til lønnsslipp, er pandemien en sosial katastrofe selv for de som ikke er infiserte av viruset.
Nødsfinansiering for full dekning av bortfalte lønninger for alle arbeiderklassefamilier og familier i middelklassen må bli den presserende og betingelsesløse prioriteringen for den økonomiske responsen på pandemien. Betaling av husleier og nedbetalinger på huslån, billån, medisinutgifter, helseforsikringspremier, og utdannings- og studiegjeld må bli suspendert for varigheten av helsekrisen.
Samtidig må små-og-mellomstore næringsvirksomheter få den nødvendige finasielle støtten for at de kan unngå konkurs og kan gjenåpne sine virksomheter så snart de medisinske forutsetningene tillater det.
Penger må også gjøre tilgjengelige for å garantere overlevelse for institusjoner som ivaretar utdanning, kultur og andre essensielle samfunnsfunksjoner.
Dette programmet, som prioriterer arbeiderklassens behov og interesser, står i diametral opposisjon til den «finanspolitiske stimulanspakka» på multi-billioner av dollar som utarbeides i forhandlinger bak lukkede dører mellom Trump-administrasjonen, kongresslederne og konserndirektørene.
Mens det serveres svikefulle og kyniske forkynnelser om å beskytte arbeidere er det eneste formålet med forhandlingene i Washington å beskytte de superrikes og konsern-finansoligarkenes formuer og profitter. Av en enda større målestokk enn redningspakka fra 2008 og 2009 krever nå titanene fra Wall Street og konsernstyrerommene at regjeringen stiller ubegrensede beløp til deres disposisjon.
Frem til det nåværende tidspunkt har den føderale regjeringen anvendt mindre enn $ 10 milliarder for nødbistand relatert til pandemien. Og samtidig har det amerikanske finansdepartementet [US Treasury] de siste ukene kjøpt opp verdipairer [‘securities’] for rundt regnet $ 600 milliarder [NOK 6,8 billioner; dvs. 6 793 milliarder], som betyr at de har brukt 60 ganger mer penger på å støtte opp under bankene enn til å hanskes med helsevesenets krise.
På toppen av de mer enn $ 2 billioner [NOK 22,64 billioner; dvs. 22 640 milliarder] som allerede er utlovet for å understøtte finansverdiene holdt av de største bankene, diskuterer Kongressen ei ytterligere redningspakke på $ 2 billioner.
Den aller største delen av dette forslaget består av ulike tildelinger til business i form av utsettelser av foretaksbeskatning av lønnsutbetalinger [‘payroll tax’] og av lånetilbud, deriblant tiltak som spesifikt er innrettet for flyselskapene og andre industrier. Mindre enn $ 50 milliarder [NOK 566 milliarder] av lovfremlegget finansierer akutt-tiltak for å bekjempe pandemien. Bare det ene konsernet Boeing gjør krav på en kausjonering større enn alle offentlig folkehelsetiltak som ligger inne i lovforslaget.
Mens Republikanerne og Demokratene krangler og tautrekker om detaljene i redningspakka er de skjønt enige om følgende: 1) at massive summer må sluses gjennom de største og vesentligste konsernene; 2) at det ikke iverksettes noen tiltak som begrenser eller truer formuene til konserndirektørene og storinvestorene; og 3) at det kapitalistiske profittsystemets og privateeiendommens interesser forblir uberørte og ikke blir utfordret. Bankene og storkonsernene skal ikke bare fortsette å styre. Disse institusjonene og deres direktører og storaksjonærer skal komme helskinnet ut av krisen, både rikere og mektigere enn noensinne.
New York Times erklærte i en redaksjonell lederartikkel publisert på søndag: «Den eneste praktiske måten å begrense massearbeidsløshet på og få opprettholdt tidligere levedyktige selskaper, er at regjeringen pumper penger inn i den private sektor.»
Sist gang det ble gjort, med responsen på 2008-krasjet, var resultatet en bonanza for de superrike og velbeslåtte besitterne av finanseiendeler [‘assets’]. Formuene til de 400 rikeste personene i Amerika steg fra $ 1,27 billioner [NOK 14,38 billioner; dvs. 14 380 milliarder] i 2009 opp til $ 2,96 billioner [NOK 33,51 billioner; dvs. 33 510 milliarder] i 2019.
Jeff Bezos, administrerende direktør for Amazon, hadde i 2009 en personlig formue på $ 6,8 milliarder [NOK 76,98 milliarder; dvs. 76 980 millioner], og i 2018 var den på $ 160 milliarder [NOK 1,8 billioner; dvs. 1 811 milliarder]. Warren Buffett hadde i 2009 en nettoformue på $ 37 milliarder [NOK 418,88 milliarder; dvs. 418 880 millioner], som innen i fjor hadde vokst til $ 90 milliarder [NOK 1,018 billioner; dvs. 1 018 900 millioner]. Mark Zuckerberg, adm. dir. for Facebook, var i 2009 bare verdt $ 2 milliarder [NOK 22,64 millarder; dvs. 22 640 millioner], men han så i løpet av ti år sin formue vokse med en faktor på 40, som i 2019 utgjorde $ 85 milliarder [NOK 962,29 milliarder; dvs. 962 290 millioner]. Elon Musk, adm. dir. for Tesla, så for sin del formuen stige enda raskere, der den fra mai i 2019 til tidlig i år ble doblet fra $ 20 milliarder til $ 45 milliarder [fra NOK 226,42 millarder; dvs. 226 420 millioner; og til 509,45 milliarder; dvs. 509 450 millioner].
I 2019 brukte amerikanske selskaper $ 798 milliarder [NOK 9 billioner] på tilbakekjøp av egne aksjer, en sum som overstiger selv det som ble anvendt for formålet før 2008-finanskrisen.
Tilbakekjøp av aksjer er et av de viktigste virkemidlene anvendt av selskapsdirektører for å berike seg. Som Harvard Business Review forklarte:
De 465 selskapene oppført i S&P 500-indeksen i januar 2019 som var børsnoterte fra 2009 til 2018, anvendte i løpet av det tiåret $ 4,3 billioner [NOK 48,68 billioner; dvs. 48 680 milliarder] på tilbakekjøp av egne aksjer, tilsvarende 52% av nettoinntektene, og ytterligere $ 3,3 billioner [NOK 37,36 billioner; dvs. 37 360 milliarde] på aksjeutbytter, ytterligere 39% av nettoinntektene. Bare i 2018, selv med profitter etter skatt på rekordnivåer på grunn av Republikanernes skattelettelser, nådde S&P 500-selskapenes tilbakekjøp av egne aksjer det forbløffende nivå av 68% av nettoinntektene, samtidig som utbytteutbetalinger absorberte ytterligere 41%.
Hvorfor har amerikanske selskaper gjort disse massive tilbakekjøpene? Ledende selskapsdirektører har, med hoveddelen av deres kompensasjon fra aksjeopsjoner og aksjetildelinger, brukt tilbakekjøp av aksjer fra det åpne marked for å manipulere selskapenes aksjekurser til egen fordel, og for andre som er aktive i gamet med å time kjøp-og-salg av offentlig børsnoterte aksjer. Tilbakekjøpene beriker disse opportunistiske aksjemeglerne – investeringsbankfolk og hedgefondforvaltere, så vel som senior selskapsdirektører – på bekostning av selskapenes ansatte, så vel som de langsiktige aksjonærene.
Den grimme virkeligheten av finansoperasjonene i kapitalistøkonomien, og den groteske plyndringen av selskapsbesittelser motbeviser løgnen som forkynnes enhver gang det henvises til arbeiderklassens behov: «Det er ingen penger!»
Problemet er ikke et fravær av penger, men kapitalistklassens kontroll over samfunnets produktive krefter.
Socialist Equality Party (SEP) avviser ettertrykkelig redningspakka for storselskapene. Vi krever at bankene og de monopolistiske selskapene, som kontrollerer besittelser [‘assets’] verdsatt til titalls og hundretalls av milliarder av dollar, blir omdannet til offentlig eide og demokratisk kontrollerte organisasjoner. De små-og-mellomstore aksjonærenes investeringer, hvorav mange har investert deres sparemidler for en fremtidig pensjonering, skal bli fullt ut beskyttet.
Direktørene som i løpet av det siste tiåret har plyndret disse selskapene for deres egen vinning og personlige berikelse må bli juridisk tvunget til å betale restitusjon.
Denne krisen har, i likhet med 2008-krasjet, avslørt myten om kapitalistisk individualisme. Den har gjort det klart at bankene og storselskapene ikke kan overleve uten massiv statsstøtte.
Når Socialist Equality Party fremmer disse kravene tror ikke partiet et eneste øyeblikk at Trump-administrasjonen, eller for den saks skyld en administrasjon ledet av Demokratene, vil iverksette noen som helst tiltak som undergraver storforetaks-finansoligarkiets interesser.
Derfor kan programmet som fremmes av Socialist Equality Party bare realiseres gjennom den industrielle og politiske mobiliseringen av arbeiderklassen, på grunnlag av et sosialistisk program. Alle arbeidere som erkjenner behovet for dette programmet må melde seg med i SEP.
Den globale pandemien har utløst ei bølge av sosialistisk sentiment og militans i vesentlige deler av arbeiderklassen. I forrige uke tvang spontanstreiker frem nedstengningen av bilindustrien, og arbeidere på tvers av hele landet har nektet å arbeide under utrygge betingelser. Disse kampene, sammen med andre tilsvarende over hele verden, er det objektive grunnlaget for en løsning av krisen på et sosialistisk grunnlag, som ville bety investeringen av billioner dollar for å bekjempe pandemien og opprettholde menneskeliv ved en massiv utvidelse av den offentlige infrastrukturen for folkehelse.
Såfremt ikke kapitalistklassen blir utfordret i sine bestrebelser på å få arbeiderklassen til å bære byrden av krisen vil det bli på bekostningen av millioner av liv. Menneskeheten har kommet til det punkt der samfunnets mest grunnleggende funksjon – bevaringen av menneskeliv – er uforenlig med kapitalisme.