To episoder av fjernsynsminiserien The Plot Against America [Komplottet mot Amerika], som er basert på Philip Roths roman fra 2004 med samme tittel, har nå blitt vist på HBO. Disse første timelange episodene viser at serien, som reiser en rekke historiske anliggender, er seriøs og verdifull. De som har tilgang oppfordres til å gjøre tiltak for å se den.

Denne versjonen av Roths roman er laget og skrevet av David Simon og Ed Burns. Simon er en kjent journalist, produsent og skribent, blant annet ansvarlig for The Wire (kringkastet fra 2002 til 2008), Generation Kill (2008), Treme (fra 2010 til 2013) og Deuce (2017 til 2019). Burns har vært Simons forfatterpartner på ei rekke prosjekter.

Roth, som døde i mai 2018, er en av USAs ledende romanforfattere i etterkrigsepoken, og er oppført som co-executive produsent av The Plot Against America. Han møtte Simon i oktober 2017 der de diskuterte den foreslåtte miniserien.

Romanen og dens fjernsynstilpasning forestiller seg en alternativ historie der luftfartshelten og Hitler-beundreren Charles A. Lindbergh (1902-1974) blir Det republikanske partiets presidentkandidat i 1940, der han stiller på en antikrigplattform og på grunnlag av hans personlig popularitet, og vinner generalvalget mot den sittende Demokrat-presidenten Franklin D. Roosevelt.

Bokas forteller er en karakter med navn Philip Roth, som i likhet med forfatteren var 7-åring i 1940 og bodde i det overveiende jødiske Weequahic-området i Newark, New Jersey sammen med sin far Herman, en forsikringsagent, og sin mor Bess.

Roth, der han er Roth, retter ikke all sin oppmerksomhet på politikken i verden og nasjonen. Romanen handler også om å vokse opp i en kompleks og traumatisk epoke. Forfatteren befolker boka med ei rekke bemerkelsesverdige, fargerike karakterer. Hans observasjoner om menn og kvinner er treffende, med stor regelmessighet, og ofte (selv i perioder med ekstremt stress) veldig fornøyelige.

Eksempelvis forklarer fortelleren, der han omtaler sin tidlige venn Earl Axman: «Og når vi var ferdig på kjøkkenet med frimerkene våre, og han for et øyeblikk hadde gjort seg ferdig med sin dominering, kunne han fnise og si: ‘La oss gjøre noe forferdelig,’ og det var slik jeg fikk se hans mors undertøy.»

Om hans bror Sandys mer raffinerte egenskaper bemerker Philip at de «bare tjente til å forsterke min ærefrykt for en eldre bror, som alle var enige om var tiltenkt store ting, mens de fleste gutter på hans alder ikke så ut som de engang var tiltenkt å kunne spise ved samme bord som et annet menneske.»

I HBO-serien er vi, gjennom øynene og opplevelsene til Levinsene (på Roths forespørsel, er familienavnet endret fra originalen), vitner til prosessen der Amerika «blir fascistisk» under en Lindbergh-administrasjon, med tiltakende forfølgelse av særlig den jødiske befolkningen. The Plot Against America tilhører en tradisjon i amerikansk litteratur som skildrer og advarer mot innenlandsk diktatur og masseundertrykking, en litteraturtradisjon som prominent omfatter Jack Londons The Iron Heel (1908) og Sinclair Lewis' It Can't Happen Here (1935).

I seriens første episode møter vi Philip Levin (Azhy Robertson), en intens, inderlig oppriktig ung gutt, hans bror Sandy (Caleb Malis), hans mor Bess (Zoe Kazan), hans far Herman (Morgan Spector), den foreldreløse fetteren Alvin (Anthony Boyle) som bor hos familien, og Philips single tante Evelyn (Winona Ryder).

Når serien innledes er det mest umiddelbare dramaet Levinsene står overfor hvorvidt Herman bør akseptere en forfremmelse han tilbys av forsikringsselskapet han jobber for, og flytte med familien til Union, New Jersey, hvor de ville bli i stand til å eie et større hjem med en skikkelig bakgård. Basert på hennes tidligre liv er hans kone bekymret for at guttene deres ville bli mer isolerte og sårbare i et samfunn med en langt mindre, eller nesten ikke-eksisterende jødisk befolkning.

I en kjøretur gjennom Union kommer Levinene over et utendørsserveringssted [‘beer garden’] besøkt av en samling som tilsynelatende er assosiert med det tysk-amerikanske Bund, en pro-nazi gjeng. Herman uttrykker sin forakt for de «fascistiske bastardene», men han står fortsatt hardnakket på at han vil ha huset som er lovet av den amerikanske drømmen. Til slutt er det imidlertid Bess som får overhånd, og mannen hennes takker nei til det nye jobbtilbudet.

Familien, og spesielt Herman følger med på verdensutviklingen – inkludert, og først og fremst, tilstanden for verdenskrigen som brøt ut i september 1939 – gjennom radiosendinger hjemme og nyhetsrevyer i en lokal kino. Herman reagerer med forargelse på en tale holdt av Charles Lindbergh i Des Moines, Iowa (talen ble faktisk holdt i september 1941) der flypiloten hevder at «de tre viktigste gruppene som har presset dette landet i retning mot krig er britene, jødene og Roosevelt-administrasjonen».

Lindbergh går videre til å si at det ikke er vanskelig «å forstå hvorfor jødiske mennesker ønsker omveltning av Nazi-Tyskland. Forfølgelsen de led i Tyskland ville vært tilstrekkelig til å gjøre bitre fiender av enhver rase». Han legger imidlertid til at «ingen ærlig person med visjon kan se på deres pro-krigspolitikk her i dag uten å se farene en slik krigspolitikk medfører, både for oss og for dem. … Noen få fremsynte jødiske mennesker innser dette og motsetter seg intervensjon. Men flertallet gjør det fortsatt ikke.»

Sandy, som er kunstnerspire, synes merkelig betatt av Lindbergh, som del av et nesten uunngåelig ungdomsopprør mot sin viljebestemte og meningssterke far. Sandy nekter å rive istykker, og skjuler faktisk, skisser han har laget av flygerhelten og fører en for det meste fordekt kampanje til forsvar for Lindbergh.

Alvin Levin blir presentert som en forarget ung mann, som i stor grad føler seg forulempet. Den første episoden avsluttes etter at han og en kamerat, som gjengjeldelse for at en jødisk venn hadde fått juling av antisemitter, har gått på et par av Bundistene.

I den andre episoden av The Plot Against America presenteres Newark-rabbineren Lionel Bengelsdorf (John Turturro), som er en hovmodig og pompøs mann, som allerede har vist en tilbøyelighet til å støtte Republikanernes kandidat Lindbergh, der han dukker opp på partiets nasjonalkonvensjon og tilbyr sin legitimitet for hans «America First»-program (ved å gjøre ham «kosher» for «de kristne», i Alvins bitre kommentar). Tante Evelyn og Bengelsdorf blir et par, til stor forferdelse for de andre voksne Leviner.

Lindbergh oppnår Republikanernes kandidatnominering i Roths kontrafaktiske historieberetning (Wendell Wilkie var den faktiske, tapende Republikaner-kandidaten) og begynner å turnere landet med en enkel melding: Valget står ikke mellom Lindbergh og Roosevelt, hevder han, men «mellom Lindbergh og krig.»

Alvin har i mellomtiden blitt sjåfør og visergutt for Abe Steinheim, eieren av et multi-millioner-dollar byggefirma. I romanen, rundt denne tiden, ville Alvin og Herman «utveksle opphetet om politikk, spesielt om kapitalisme, et system som Alvin avskydde, helt siden min far hadde fått ham til å interessere seg for å lese avisa og snakke om nyhetene, men som min far forsvarte ... Han kunne advare Alvin, ‘Du må bare ikke fortelle Mr. Steinheim om Karl Marx. For mannen ville ikke nøle – du ville være ute på blanke buksebaken.»

Alvin tåler ikke Steinheim og fordømmer ham (igjen, i boka) uten omsvøp – «han er en bedrager, han er en mobber, han er en gjerrigknark, han er en skrikhals, han er en brøler, han er en svindler, han er en mann uten en venn i hele verden, folk orker ikke å være i nærheten av ham.» Han oppsummerer sitt syn på Steinheim: «Mannen er for meg bare én ting – et vandrende reklameskilt for omveltningen av kapitalismen.»

(Roth har ei nydelig linje senere i romanen, der han beskriver to kategorier av «sterke menn», den ene omfatter mennesker som Abe Steinheim, «skruppelløse med hensyn til hvordan de gjør sine penger, og de som min far, hensynsløst lydige mot deres ideal om rettferdig spill».)

Valgnatta 1940 gir et lammende resultat, en Lindbergh-seier over Roosevelt. Herman og resten av Levinene er forferdet. Alvin slutter i jobben i all hast og tar et tog til Montreal, hvor han planlegger å verve seg i de kanadiske væpnede styrker, som allerede er i krig med Tyskland.

The Plot Against America på HBO er godt utført, og intelligent laget. Selv om de omorganiserer hendelser og legger til sine egne detaljer, er Simon og Burns tydeligvis opptatt av troverdig å presentere påtrykket i Roths varslingsberetning. Det at en snikende slesk versjon av innledningsvis smilende og «vennlig» fascisme, som omsvøper seg i prekener og «amerikanisme», kan og vil oppstå, gitt de rette omstendighetene, er en sannhet og en realitet, som millioner trenger å forstå.

Roth skrev boka på begynnelsen av 2000-tallet. Han nektet angivelig at den var ment som en allegorisk kommentar til Bush-Cheney-administrasjonen og dens «krig mot terror», men forutsatt at han fortalte sannheten om sine bevisste intensjoner, er romanen tydelig preget av bestemte sosiale prosesser og begivenheter, deriblant den generelle, globale fremveksten av nyfascistiske trender og bevegelser.

Med utviklingen av en filmtilpasning av Roths bok i dag legger Simon ingen ting i mellom for å skjule det faktum at han har Donald Trump og hans administrasjon i tankene, der han dramatiserer farene ved autoritært styre og xenofobi.

Simon fortalte en intervjuer fra Collider at «dommen har falt hva angår Lindbergh», og at det ikke var noe poeng i å «argumentere på nytt om det». Forfatter-filmskaperen fortsatte med å si at grunnen til å filme boka «er at vi befinner oss i det samme øyeblikk nå, men de sårbare grupperingene er mennesker med svart og brun hud, og muslimer. De blir brukt som den fryktede andre, for å drive frem en nasjonalisme og en latent rasisme og antisemittisme. I vårt nåværende øyeblikk er ikke jødiske amerikanere den mest utsatte grupperingen, selv om antisemittisme er på vei opp, for det er den alltid når intoleransen har sin dag. Det toget er aldri forsinket. Men de menneskene som er virkelig sårbare for overtramp mot menneskerettighetene er mennesker som er svarte og brune og muslimske. Du ser det fra sørstatsgrensa, og du så det på flyplassene, rett etter innvielsen, du ser det i demoniseringen av denne nåværende immigrasjonskulturen. ... Så det du ser er det samme som Roth berettet, hentet frem. Så snart du har lest boka, synes en mini-serie uunngåelig.»

Disse bekymringene er helt legitime, og de gir serien dens betydelige dramatiske drivkraft og intellektuelle styrke.

Det er også måter boka og serien er langt svakere på. Vi planlegger å skrive mer om disse problemene når serien er ferdigspilt, men noen få poenger kan meldes her.

Roth var veldig sterk på familie og personlig dynamikk, i all deres potensielle dysfunksjonalitet og galskap; ingen amerikansk forfatter av hans generasjon var sterkere. Og forøvrig hadde han en intuitiv antipati for falskneri og hykleri i det offentlige liv. Ingen som har lest den er tilbøyelig til å glemme den skoldende referansen, i en av hans fiksjoner, til «Doktor [Henry] Kissingers» opptreden ved Richard Nixons begravelse: «hoverende, dypsindig, der han talte i sin mest oppblåste uegoistiske modus – og med all den kalde autoriteten av denne stemmen dyppet i slam».

Selv om han var en av de sinteste og mest innsiktsfulle forfattere av sin tid var Roth et produkt av etterkrigstiden, den kalde krigen, og han forble imidlertid i sine generelle sosiale formeninger innen rammene av opprørt, innsiktsfull liberalisme. Hans presentasjon av Alvins synspunkter indikerer at han, igjen intuitivt, visste at det var noe bortenfor dét, at det var mye å forakte i det eksisterende systemet og at inderlig motstand kunne fullt og helt berettiges. Roths beskrivelse av individuelle sosialister og kommunister kan være ganske sympatisk, men når han vender seg til sitt helhetsbilde, dras han alltid tilbake mot ganske konvensjonelle hyllester av hardt arbeid, praktikalitet, familie, amerikansk demokrati, og så videre. Epoken og dens problemer, deriblant antikommunisme som statsreligion, hadde sin pris.

Simon, som beskriver seg selv som en «sosialdemokrat», har tilsynelatende mange av de samme generelle livsanskuelsene.

Disse ideene farger The Plot Against America og dens holdning til Roosevelt, Det demokratiske partiet, den amerikanske arbeiderklassen og den aktuelle epokens politiske karakter. I en viss grad har romanen karakteren av et mareritt, som leseren brått og noe uforklarlig våkner opp fra. Roth later ikke til å ville løse alle de politiske problemene han bringer frem for vår oppmerksomhet. Vi blir etterlatt hengende i løse lufta, mer enn vi burde bli, på ei rekke forskjellige punkter.

Romanforfatteren tar aldri opp visse spørsmål som det var pålagt ham å hanskes med, på en eller annen måte: Under hvilke sosiale, økonomiske og politiske betingelser oppstår fascisme som en seriøs og truende kraft? Er det «ganske enkelt» et spørsmål om latent antisemittisme (eller rasisme), alltid tilstedeværende i befolkningen, som bringes opp til overflaten? Hvordan var det mulig for Lindbergh å oppstå (og forsvinne) så raskt, som om ut fra og siden tilbake i skyene? Hva var den generelle stemningen i den amerikanske befolkningen i 1940? Hva er den i dag? Var «hvit rasisme» ansvarlig for Trumps seier?

Hva angår disse spørsmålene om sosial dynamikk, skranter boka og miniserien.

Uansett, når The Plot Against America, som vi anbefaler våre lesere å se, er ferdigspilt om en måneds tid, vil vi komme tilbake til denne diskusjonen. Leserne oppfordres til å veie inn med sine betraktninger.