Ti år siden WikiLeaks publiserte videoen Collateral Murder

Sist søndag markerte ti-årsdagen siden WikiLeaks publiserte videoen Collateral Murder [Følgeskademord], som viser amerikanske soldater i et Apache-angrepshelikopter som uprovosert skyter ned ubevæpnede sivile og journalister i den irakiske hovedstaden Bagdad.

Opptakene, som ble filmet av det amerikanske militæret den 12. juli 2007, viser angrepshelikoperet som sirkler over ei gruppe på 10 menn, som befatter seg med egne gjøremål i forstaden Al-Amin al-Thaniyah. I stadig mer irritert tonefall spør de om bord om de har fått tillatelse til å åpne ild mot individene, som ikke utgjør noen tenkelig trussel.

Når signalet er gitt slipper de løs med 30-mm-mitraljøseild. Betrakterens skrekk over massakren matches bare av avskyen over gledesutbruddene fra de amerikanske soldatene.

Der det ligger 10 menn katastrofalt såret eller døde, uttrykker en amerikansk soldat hans forhåpning om at én av dem måtte ta frem et ikke-eksisterende våpen, slik at skuddsalvene kunne gjenopptas. En varebil stanser for å hjelpe de sårede. Den blir beskutt, sjåføren blir drept og hans to små barn blir påført forferdelige skader.

Når blodbadet er over ligger så mange som 18 igjen døde. Ofrene inkluderer Reuters-journalistene Saeed Chmagh og Namir Noor-Eldeen. Gratulasjoner og mer blodtørst er responsen innefra Apache-helikopteret.

Collateral Murder,17-minutter-versjon

Videoen har hatt en uutslettelig innvirkning på bevisstheten til millioner av mennesker rundt om i verden. De 39 minuttene opptaket varer eksponerte den virkelige karakteren av USAs invasjon og okkupasjon av Irak, som en illegal, nykolonial operasjon som involverte utførelsen av krigsforbrytelser og et angrep på de sosiale og demokratiske rettighetene til en hel befolkning, uten sidestykke siden naziregimets grufullheter.

Et tiår senere har ingen av dem som var ansvarlige for 2007-massakren dokumentert i videoen, eller for den illegale invasjonen som resulterte i mer enn én million menneskers død, blitt stilt for retten.

Noen, som den tidligere amerikanske presidenten George Bush og daværende australske statsminister John Howard, nyter en rolig pensjonisttilværelse. Andre, deriblant den tidligere britiske statsministeren Tony Blair, er fortsatt politisk innflytelsesrike og mektige størrelser, mens mange andre står til rors for USAs og landets alliertes militærapparater hvor de fortsetter å utføre forbrytelser i Midtøsten, samtidig som de plotter nye kriger, inkludert mot Kina og Russland.

De eneste personene som har lidd noen konsekvenser som følge av Collateral Murder er den modige amerikanske US Army-menige Chelsea Manning, som lekket videoen, og WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange, som publiserte den.

Helt nylig ble Manning i forrige måned løslatt etter seks måneders fengsling for å ha nektet å avgi falske vitneforklaringer mot Assange for en hemmelig amerikansk Grand Jury. Bak murene, uten tiltale eller dom, ble hun igjen drevet til å prøve å ta sitt eget liv.

Assange, etter nesten et tiår med vilkårlig forvaring, står overfor utsiktene til utlevering fra Storbritannia til USA, hvor han i en skueprosess for en forutinntatt domstol [‘kangaroo court’], ville bli dømt på anklager for spionasje og ilagt livstidsstraff i et supermax-fengsel. Assanges eneste «krenkelse» er å ha eksponert den amerikanske regjeringens og dens alliertes krigsforbrytelser, globale diplomatiske intriger og massespioneringsoperasjoner.

Allerede før han er besluttet utlevert har alle WikiLeaks-grunnleggerens rettigheter blitt tråkket på av et korrupt britisk rettsvesen og politisk etablissement. Etter mange års overgrep er hans liv i overhengende fare. Den britiske regjeringen og domstolene har avvist å løslate ham der koronaviruspandemien nå rammer britiske fengsler, til tross for det faktum at Assange er i varetekt og ikke har blitt dømt for noen forbrytelse.

Nettopp de individene som er ansvarlige for forbrytelsene som ble eksponert i Collateral Murder er spydspisser i forsøket på å få ødelagt Assange. De inkluderer de amerikanske militær- og etterretningsbyråene, den amerikanske styringselitens politiske partier, Demokratene og Republikanerne, og deres allierte i de britiske partiene, Toryene og Labour, og det australske politiske etablissementet.

Videoen avslørte ikke bare individers forbrytelser, men den systemiske kriminaliteten av hele Irak-okkupasjonen, som impliserer de militære kommandoene, regjeringene og de føyelige foretaksmediene.

Den 13. juli 2007 utstedte det amerikanske militæret en uttalelse der det ble erklært at de Reuters-ansatte Chmagh og Noor-Eldeen, hadde blitt «drept under en ildveksling med opprørere». En anmodning fra Reuters i august 2007 om opptakene, i henhold til loven om informasjonsfrihet [Freedom of Information Act; en såkalt FOIA-forespørsel], ble avslått av den amerikanske regjeringen og militæret.

Kanskje mest fordømmende var at publiseringen av Collateral Murder eksponerte foretakspressen som et supplement til militæret, der det forsettelig begikk sine krigsforbrytelser. Alle de store nyhetspublikasjonene i USA, fra New York Times til Washington Post, hadde promotert løgnene om masseødeleggelsesvåpen (WMD) som ble brukt for å rettferdiggjøre den ulovlige Irak-invasjonen.

Manning hadde kontaktet disse nyhetsorganene og andre, men fikk aldri noe svar, hvilket førte henne til å dreie seg til WikiLeaks.

I det minste noen foretaksjournalister var imidlertid allerede intimt kjent med forbrytelsene som politisk radikaliserte Manning. Under Irak-invasjonen var de «the embedded ones» [«de inkorporerte»], som integrerte seg inn i militæret og meldte hesblesende hyllestrapporter om desimeringen av Iraks sivile og militære infrastruktur, og katastrofen som ble landets befolkning til del.

David Finkel, en Washington Post-journalist, beskrev i ei bok fra 2009 en scene som bar påfallende likheter med Apache-angrepet i Bagdad i 2007. Hans boks tittel var, helt uten ironi, The Good Soldiers [De gode soldatene]. Finkels oppfølgingsverk hadde overskriften Takk for deres tjeneste.

Ifølge noen kilder hadde Finkel og Washington Post hatt tilgang til videoen minst siden 2009. Det er til-og-med påstander om at reporteren viste den til venner og kolleger under middagsselskaper holdt i hans plysjhjem i Washington DC.

Responsen fra WikiLeaks, en bitteliten organisasjon med ekstremt begrensede ressurser, var veldig annerledes.

Assange og ei gruppe kolleger tilbrakte måneder med å dekryptere videoen, studere dens innhold og undersøke hendelsene den skildret. Bare dette alene skulle ha lagt etterretningsbyråenes korrupte foretaksstenografers påstander døde om at Assange ikke er «journalist».

Kristinn Hraffnson, nåværende WikiLeaks-sjefredaktør, risikerte livet for å spore opp ofrene for angrepet, da han to år senere reiste til Irak etter at et hemmelig amerikansk militærdokument hadde skissert en strategi for å få ødelagt WikiLeaks.

Hraffnson møtte enka etter Matasher Tomal, mannen som ble drept da han forsøkte å hjelpe de sårede etter det første regnet av artilleriild. Han snakket med Tomals barn Sayad, som var 10 år på tidspunktet for angrepet, og Doaha som da bare var 5 år gammel. Begge fikk sårskader som vil følge dem livet ut.

I et intervju den gang kommenterte Hraffnson sin opplevelse av å snakke med Sayad: «Da jeg så hans øyne [følte jeg som] så jeg inn i øynene til min egen sønn. Jeg tror jeg aldri har vært så rørt av noe jeg har sett. Sorgen til et barn som mister sin far er så dyp, så ødeleggende. Jeg ønsket virkelig å få det ut til offentligheten.»

På spørsmål fra en intervjuer om det ikke hadde vært farlig for ham å reise til Irak, kommenterte Hraffnson: «Ja, men journalistikk burde være farlig. Journalister er i ferd med å bli, og har blitt, en del av det militære propagandamaskineriet – lett manipulerte.»

For hans del avduket Assange opptakene i US National Press Club, til tross for den klare faren for at han ville bli målrettet av CIA og det amerikanske militæret.

Alle de som ble kreditert på videoen Collateral Murder, medregnet de som avsluttet sitt samarbeid med WikiLeaks for mange år siden, har vært utsatt for trakassering og overvåking av det militære etterretningskomplekset, inkludert at de har sett deres personopplysninger og korrespondanse stevnet fra store internettkonglomerater.

Collateral Murder-videoen vil bli husket i tiår, som et vitnesbyrd om imperialistkrigens barbari. Videoens innhold er viktigere enn noen gang, under intensiverte inter-imperialistiske spenninger og forberedelser for nye og katastrofale militærkonflikter.

Arbeidere, skoleelever og unge mennesker må gjøre alt de kan for å slåss for Assanges frihet og for tryggheten og sikkerheten til alle som er involverte i denne historiske eksponeringen av militarisme og krig.

På søndag holdt WikiLeaks et nettmøte som markering av jubiléet for Collateral Murder, der Hraffnson og andre talte. Det kan sees her.

Loading