Lørdag markerte at det var 12 måneder siden WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange ble arrestert av britisk politi og sikkerhetsbetjenter, etter at han ble illegalt utvist fra Ecuadors London-ambassade, hvor han hadde levd og arbeidet som politisk flyktning i syv år.

Synet av en fysisk svekket journalist hardhendt behandlet av seks britiske politibetjenter, i sentrum av London, sjokkerte millioner av mennesker over hele verden. Assange ble slept ut fra bygningen, der han måtte knipe med øynene mot den første eksponeringen for sollys på ei god stund. Operasjonen syntes regissert av undercover-offiserer som hadde blitt filmet sine tokt rundt ambassaden over flere dager forut.

Selv under politiets brutale behandling trosset Assange, og han oppfordret til motstand mot forfølgelsen. «Storbritannia må motsette seg dette tiltaket fra Trump-administrasjonen,» erklærte han.

Assange ble utsatt for et voldelig angrep selv før det kjente 55-sekunder-opptaket av hans utvisning fra ambassaden, som ble filmet av en reporter for video-nyhetstjenesten Ruptly, den eneste journalisten til stede utenfor bygningen.

Det tyske fjernsynsprogrammet «Panorama» refererte en beretning fra en anonym WikiLeaks-ansatt som hadde vært sammen med Assange.

Assange ble morgenen den 11. april kalt inn på ambassadens konferanserom. Ambassadøren Jaime Marchan kom inn i rommet flankert av sikkerhetspersonal og representanter for Ecuadors hemmelige etterretningstjenester. Han leste opp et brev der han erklærte at Assanges asyl og ekvadorianske statsborgerskap hadde blitt terminert, og at han umiddelbart måtte forlate ambassaden. Marchan med sikkerhetseskorte forlot så rommet.

«Panorama» rapporterte at da Assange og hans kollega åpnet døra fra konferanserommet «kunne de se ei gruppe menn og kvinner, deriblant medlemmer av Londons Metropolitan Police, som sto rett utenfor, åpenbart i påvente av at han kom ut.

«Assange erklærte at opphevingen av hans asyl og statsborgerskap var brudd på den ekvadorianske grunnloven, og at han ønsket å anke. Han reiste seg for å gå tilbake til sitt rom.

«Assanges assistent ble skjøvet til side; Julian Assange ble taklet, lagt i håndjern og ført til ambassadens inngangsdør.»

Et år senere kan det ikke være noen tvil om at overgrepet den 11. april markerte innledningen av et amerikansk-britisk politisk attentat. Assange sitter i maksimalsikkerhetsanstalten Belmarsh Prison, som er kalt Storbritannias Guantánamo Bay, mens koronaviruspandemien sveiper gjennom anlegget.

I en telefonsamtale med sin venn Vaughan Smith sa Assange torsdag kveld at han blir holdt i cella 23-og-en-halv-time av døgnet. Hans halvtime med fysiske trening er i en borggård overfylt med andre innsatte. Minst 150 av fengselpersonalet er enten smittet med Covid-19, eller de er i selv-isolering. Assange bekjentgjorde at det har vært flere dødsfall blant innsatte enn den ene som fengselsmyndighetene vedgår. Han sa at viruset «feide gjennom fengselet».

WikiLeaks-grunnleggeren ble nektet kausjon, til tross for at han kun holdes i varetekt og er utsatt for stor fare på grunn av viruset, som konsekvens av hans rekke av alvorlige medisinske anliggender. Dommeren [Magistrate] Vanessa Baraitser har til-og-med bestemt at hans utleverings-rettssak skal videreføres i mai, til tross for den nasjonale nedstengingen, landets massedødsfall av koronaviruset, og Assanges manglende mulighet til å få konsultert med sine advokater.

Denne lovløse behandlingen, som minner om handlingene til det 20. århundres fascistregimer, og Assanges arrestering, er kulmineringen av en årelang kampanje for å få ødelagt WikiLeaks-utgiveren, frontet av USA og støttet av alle landets allierte.

Det amerikanske militæret hadde allerede i 2008 utarbeidet en hemmelig rapport som beskrev virkemidler for å få undertrykt Assange og WikiLeaks.

WikiLeaks’ 2010-publiseringer, som Assange nå er tiltalt for – deriblant videoen Collateral Murder, og US Armys egen dokumentering i form av samlingene kalt Afghan War Logs og Iraq War Logs, og hundretusener av fordømmende amerikanske diplomatmeldinger [‘diplomatic cables’; rapporter fra amerikanske ambassader rundt om i verden til utenriksdepartementet i Washington] – ble møtt med erklæringer fra amerikanske seniorstørrelser i politikken om at Assange var en «cyber-terrorist» som måtte «tas ut».

Obama-administrasjonen nedsatte en hemmelig Grand Jury [storjury; spesialdomstol] med det formål å fabrikere anklager mot Assange og hans kolleger, i henhold til den amerikanske spionasjeloven [1917 Espionage Act]. Medlemmer av Obamas administrasjon, deriblant forsvarsminister Robert Gates, oppfordret offentlig landets allierte til å innlede straffesaker mot Assange.

Denne oppfordringen ble besvart av den svenske staten og dens påtalemyndigheter, som allerede hadde kollaborert med etterretningsorganisasjonen CIAs [US Central Intelligence Agency] illegale «krig mot terrorisme»-program for utenomrettslige overleveringer [‘extraordinary renditions’]. Det svenske politiet og landets påtalemyndigheter kokte opp beskyldninger mot Assange om seksualovertredelser.

Én av anklagerne var en prominent størrelse i landets USA-innordnede sosialdemokratiske parti. Hennes advokat Claes Borgström, fikk med hell anket funnene fra den første statsadvokaten satt på saken, som fastslo at Assange ikke hadde noen sak å svare for. Borgström var høytstående embetsfunksjonær i tidligere svenske regjeringer, og hadde tette bånd til USA.

Stikk i strid med all juridisk presedens og med nasjonale og internasjonale juridiske normer, besluttet påfølgende britiske domstoler at Assange skulle utleveres til Sverige, og da på anmodning fra en aktor, og ikke fra en dommer, og kun for å «besvare spørsmål». Det ble aldri forklart hvorfor dette avhøret ikke kunne finne sted i London. Svenske myndigheter nektet å garantere at de ikke ville videresende Assange til USA for amerikansk rettsforfølgelse, for hans forlagsvirksomhet.

Under disse omstendighetene søkte Assange den 19. juni 2012 asyl i Ecuadors London-ambassade. Politiet beleiret ambassaden, og påfølgende britiske regjeringer erklærte at Assange ville bli arrestert så fort han satte foten utenfor. Hans status som politisk flyktning ble imidlertid gjentatte ganger opprettholdt av FN, og han var i stand til å videreføre sitt arbeid.

Den amerikanske kampanjen mot WikiLeaks ble intensivert i 2016, da organisasjonen publiserte bevis for Hillary Clintons lovnader om lojalitet til Wall Street, og for Den demokratiske nasjonalkomitéens (DNC) illegale undergraving av Bernie Sanders’ primærvalgkampanje.

Den amerikanske operasjonen ble ytterligere intensivert på begynnelsen av 2017, da WikiLeaks avslørte CIAs hacking- og cyber-krig-operasjoner. Mike Pompeo, daværende CIA-direktør og nåværende utenriksminister, erklærte at WikiLeaks var en «ikke-statlig fiendtlig etterretningstjeneste», og at Assange var en «demon». [Ecuadors] President Correa, som i 2012 hadde innvilget Assange asyl, ble i mai 2017 erstattet av Lenín Moreno.

Illegale spioneringsoperasjoner mot Assange inne i ambassaden, blant annet fra CIAs side, ble trappet opp. USA la et enormt press på Ecuador for å oppheve Assanges asyl. I mars 2018 responderte Ecuadors regjering med frakobling av Assanges internett-tilgang, de forbød ham å motta besøk og forvandlet London-ambassaden til et de facto fengsel, før de ett år senere utviste ham fra bygningen.

Assanges utvisning var en historisk forbrytelse, utført som et overtramp mot den internasjonalt nedfelte retten til politisk asyl. Det var høydepunktet i en pågående kampanje for sensurering av internett og alternative synspunkter, som føres av regjeringer over hele verden, samtidig med et oppsving av klassekampen og en massiv sosial opposisjon. Det markerte et vendepunkt i et vedvarende angrep på pressefrihet og ytringsfrihet.

Som varsleren Edward Snowden, fra signaletterretningstjenesten NSA – Det amerikanske sikkerhetsbyrået [US National Security Agency] – den gangen skrev: «Bildene fra Ecuadors ambassadørs invitasjon av Storbritannias hemmelige politi til ambassaden, for å slepe ut en forlegger av – lik det eller ikke – prisbelønnet journalistikk, kommer til å stå i historiebøkene. Assanges kritikere kan kanskje juble, men dette er et dystert øyeblikk for pressefrihet.»

Det siste årets erfaringer har vist at Assanges frihet, og forsvaret for demokratiske rettigheter, ikke kan føres frem gjennom appeller til, eller støtte for noen del av kapitalismens politiske, mediale eller statlige etablissement.

De britiske domstolene har utsatt ham for det ene overgrepet etter det andre. Foretaksmediene, som har svertet og baktalt Assange gjennom den største delen av et tiår, later nå som om han ikke eksisterer.

Jeremy Corbyn, den tidligere partilederen for det britiske Labour Party, ble holdt frem som initiativtaker for en ny sosialistisk vekkelse. Som del av hans kontinuerlige kapituleringer for høyresiden i hans eget parti, nektet Corbyn å mønstre noen kampanje til Assanges forsvar, og han promoterte den svenske juridiske fabrikeringen. Corbyn har nå forlatt scenen og overlatt Labour-lederskapet til [nyvalgte] Keir Starmer, som i kraft av sin daværende posisjon som leder av den britiske påtalemyndigheten [British Crown Prosecution Service] spilte en sentral rolle i den internasjonale politiske konspirasjonen mot Assange.

I USA nektet Bernie Sanders å si et ord om Assange, samtidig som han hevdet å føre en «politisk revolusjon» innen Det demokratiske partiet. Han har nå så godt som støttet Joe Biden til Demokratenes presidentkandidat. Biden var visepresident i Obama-administrasjonen som satte igang USAs forfølgelse av Assange.

I Australia har alle de offisielle partiene, medregnet Labor Party [Arbeiderpartiet] og Greens [De Grønne], nektet å forsvare Assange, til tross for at han er en forfulgt australsk statsborger og en journalist. Dette er i tråd med rollen spilt siden 2010 av hver eneste australske regjering, og hele etablissementet, for støtte av den USA-ledede vendettaen mot WikiLeaks-utgiveren.

Det er helt klart at kampen for Assanges frihet må føres av den internasjonale arbeiderklassen, den eneste sosiale kraften som er i stand til å mønstre en kamp til forsvar for alle sosiale og demokratiske rettigheter.

De siste to årene har WSWS, Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), og dens Socialist Equality Party-seksjoner rundt om i verden, ført en hardnakket kampanje for å forsvare Assange og sikre hans frihet. Nå, med den overhengende faren for hans liv, vil vi i de kommende månedene intensivere denne kampen, og oppfordrer innstendig alle arbeidere, ungdommer og forsvarere av borgerlige friheter om å delta.