EU-finansministrene ble på torsdag kveld enige, etter en 14-timer-lang videokonferanse og to dager med telefondiplomati, som også involverte statslederne i Tyskland, Frankrike, Italia og Nederland, om ei redningspakke til en verdi av rundt regnet € 500 milliarder [NOK 5 597 milliarder]. Redningsplankens angivelige formål er å hjelpe statene som er spesielt hardt rammet av koronaviruset, og som allerede var i økonomiske vanskeligheter før utbruddet.
«I dag er en stor dag for europeisk solidaritet og styrke,» kommenterte den tyske finansministeren Olaf Scholz (Sosialdemokratene; SPD). «Dette handler om innbyggernes helse, dette handler om å sikre arbeidsplasser, og det handler om å sørge for at mange selskaper klarer seg gjennom krisen.»
Ingenting av dette holder vann. Koronaviruset har blankt avslørt kapitalistsystemets og dets institusjoners karakter. Det gjelder også for EU, som ikke legemliggjør noen enhet av Europa og kontinentets befolkning, men av de store bankenes og selskapenes interesser.
Redningspakka er hverken rettet inn mot å styrke helsevesenet eller på å beskytte arbeidsplasser. Det beskytter ikke noen selskaper mot kollaps, i det minste ikke noen som har samfunnsverdi. I likhet med de nasjonale redningsprogrammene, som overgår EUs redningsplanke hva angår størrelse, og Den europeiske sentralbankens (ECB) oppkjøpsprogram, som vil se den handle stats- og selskapsgjeld for € 1,1 billioner [NOK 12,31 billioner] for inneværende år, er EUs redningspakke rettet inn mot å garantere aksjemarkedenes, bankenes og spekulantenes formuer.
Redningspakka finansministrene ble enige om, på litt mer enn € 500 milliarder [ca. NOK 5,6 billioner; dvs. 5 600 milliarder], er sammensatt av tre komponenter.
Maksimalt € 240 milliarder [NOK 2,7 billioner; dvs. 2 686,56 milliarder] består av lån tilgjengeliggjort av Den europeiske stabiliseringsmekanismen ESM [European Stability Mechanism] – instansen opprettet i kjølvannet av eurogjeldskrisen. Stater i vanskeligheter kan søke om ESM-lån til en verdi av opptil 2 prosent av landenes brutto nasjonalprodukt (BNP). Uenigheter om betingelsene knyttet til disse lånene fikk nesten hele avtalen til å kollapse. Den nederlandske regjeringen insisterte, som også tidligere har vært tilfelle, på at land som mottar disse lånene må pålegge skatteøkninger og pensjonskutt, men det avviste Italia. Selv om betingelsene er noe slakket, kan lånene bare brukes til å betale for kostnader forbundet med koronaviruskrisen, og de skal tilbakebetales.
To hundre milliarder euro [NOK 2,2 billioner; dvs. 2 239 milliarder] består av lånegarantier for små og mellomstore selskaper, fra Den europeiske investeringsbanken EIB [European Investment Bank]. For dette formålet ble de 27 EU-landene enige om garantier på € 25 milliarder.
Ytterligere € 100 milliarder [NOK 1,1 billion; dvs. 1 119,4 milliarder] kommer fra EU-kommisjonen, som skal tilby rimlige lån dersom kostnadene for landenes programmer for korttidsarbeid øker. Dette dreier seg også om lån som senere tidspunkt må tilbakebetales, dvs. de vil være på bekostning av nasjonale budsjetter for sosialtjenester, helsetjenester og utdanning.
Redningspakka styrker heller ikke den europeisk solidariteten, som Scholz hevder. Tvert imot tilspisser den de økonomiske splittelsene i Europa, og spiller derfor rett i fanget til, og er vann på mølla for sjåvinistiske krefter. Programmene for redningsplanken etter 2008-finanskrisen hadde også de samme konsekvensene. Land som godtok disse programmene endte opp med høyere gjeldsnivåer enn før, og deres sosialordninger, helsevesener og utdanningssystemer ble ruinert – bare de internasjonale bankene kom godt ut av det.
Den to-dager-lange tautrekkingen mellom finansministrene ga en forsmak på det som er i vente. Den mest omstridte saken av alle, euro-obligasjoner eller de såkalte «coronabonds» [koronaobligasjoner], kunne de ikke enes om. De kom bare til enighet om å gjennomgå «innovative finansieringsmåter», uten å komme nærmere inn på hvordan disse skulle utformes.
Den grunnleggende tanken bak «koronaobligasjoner» er at land med lave nivåer av statsgjeld, som kom styrket ut av finanskrisen, skal utstede fellesobligasjoner sammen med de mer gjeldstyngede landene, som var gjenstand for smertelige EU-dikterte innstrammingsprogrammer etter den forrige finanskrisen. For denne sistnevnte gruppa av stater ville koronaobligasjoner ha den fordel at de kan ta opp ny statsgjeld til lavere rentekostnader enn egenutstedte statsobligasjoner.
Tyskland, Nederland og noen andre nordeuropeiske land har hittil vedvarende motsatt seg slike obligasjoner, med begrunnelsen at EU-traktatene ikke sørger for felles ansvar for statsgjeld. Italia, Spania og andre sør-europeiske land står derimot fast på sine posisjoner for at det må skje. Frankrike har dukket frem som en ledende talsmann for denne leiren.
Noe bevegelse har nå imidlertid kommet inn i debatten om koronaobligasjoner. Formålet er imidlertid ikke å støtte de lenge plagede befolkningene i de sterkt forgjeldede landene. Eventuelle penger innsamlet gjennom obligasjonene, som alt annet, vil strømme inn i storbankenes kontoer og blåse opp aksjemarkedene. Snarere er det en langt større bekymring for at konfliktene mellom konkurrerende kapitalistklikker kan fremprovosere en fragmentering av EU, svekke Tysklands industrielle og økonomiske dominans i Europa, og styrke Kina.
Konflikten om «coronabonds» domineres derfor i økende grad av frykten for at Kina skal kunne stå igjen og le sist, såfremt EU ikke klarer å samle seg. Hva det angår her dreier seg ikke om «solidaritet», men imperialistinteresser: Hvordan skal de europeiske imperialistmaktene få hevdet sine interesser, i en verden preget av amerikansk imperialismes tilbakegang og Kinas fremvekst?
Den italienske statsminister Giuseppe Conte appellerte den 2. april presserende for «coronabonds» i det tyske ukemagasinet Die Zeit.
For det første beteonet han at et sentralt anliggende er «å beskytte selskaper mot fiendtlige overtakelser i disse vanskelige tider». Conte advarte: «Ikke glem at etter at krisen er overvunnet, da vil vi konfrontere et komplekst geopolitisk landskap, med de samme enorme problemene vi allerede har opplevd de siste årene: krise med multilateralisme, økonomiske spenninger, immigrasjonspress, terrorisme. Med alle disse problemene vil vi enten hevde våre stemmer som europeere, eller ikke i det hele tatt.»
For det andre sverget han å videreføre og fordoble angrepene på arbeiderklassen og sosialsystemene etter koronaviruskrisen. Conte skrev at han ønsket å minne sine lesere om at «Italia, i motsetning til hva vi så alt for ofte får å høre, i årene etter statsgjeldskrisen ... gjennomgikk en særdeles vanskelig prosess med finanspolitisk tilpasning, med konsistente primære budsjettoverskudd fra 2010 til 2019. Denne omstendelige veien til transparent administrering av vår økonomi vil videreføres etter at vi har overvunnet denne krisen, og i henhold til felles avtalte forskrifter.»
Talspersoner for koronaobligasjoner i Tyskland, som inkluderer De grønne, Venstrepartiet, deler av SPD, men også representanter fra Kristelig-demokratene og økonomer, som tidligere har motsatt seg Euro-obligasjoner, har vektlagt disse nye obligasjonenes betydning for europeisk imperialisme.
Derfor var det et «vekkerop» som ble publisert i 5. april-utgaven av Tagesspiegel, der de tidligere utenriksministrene Sigmar Gabriel (SPD) og Joschka Fischer (De grønne) advarte for at EU nå trues, i møte med denne største utfordringen siden unionens grunnlegging, «å skulle mislykkes elendig. I stedet ser vi at makter som Russland og Kina veldig offentlig organiserer hjelpesendinger for nettopp å understreke Europas mangler.»
Tyskland «er Europas største næringspolitiske og finansielle vinner. Vi tjente til-og-med penger på den greske finanskrisen,» bemerket de. Europa skaper «i ekte forstand, ‘merverdi’ for alle. Nettopp for Tyskland, og spesielt i økonomisk og finansiell forstand.»
Tyskland må derfor «nå vise sin beredskap til å ta lederskap i Europa – fortrinnsvis i allianse med Frankrike». Europa trenger «felles bistand under krisen, og en felles gjenopbyggingsplan etter krisen». Først da vil «euroen kunne bli en ekte internasjonal reservevaluta, og et alternativ til dollaren,» argumenterte de.
Videre ifølge de to tidligere utenriksministrene: «Dersom vi ikke gjør det, vil ikke Europa kunne oppnå sin økonomiske suverenitet, men vil alltid i tvilstilfeller være avhengig av dollar-domenets politikk, slik vi så bittert fikk å oppleve i konflikten om Iran-atomtraktaten.» Europeere kan «bare i fellesskap klare det nye tiårets store strategiske utfordringer – med digitalisering, immigrasjon og hele veien til sikkerhetspolitikken».
De to tidligere statsrådene konkluderte: «Kriser kan være muligheter for Europa, som Balkan-krigene på 1990-tallet var, som førte til etableringen av en europeisk utenrikspolitikk.» Fischer vet så visst hva han snakker om. Som tysk utenriksminister var han i 1999 ansvarlig for Tysklands første utenlandske militærinnsats etter nazi-regimets undergang, da Tyskland meldte seg med i Jugoslavia-krigen. Han igangsatte gjenkomsten av tysk militarisme, som først fikk samlet tempo og moment etter hans avgang.
For det tyske borgerskapet tilbyr «koronaobligasjoner» et middel til å styrke sitt hegemoni i Europa, til å forfølge sine globale imperialistambisjoner og skyve videre på med militarismen. Genuin europeisk solidaritet krever fremfor alt én ting: forening av arbeiderklassen, i kamp mot styringseliten, som ser koronavirus-pandemien som «en mulighet for Europa» og bare akter deres egne rovgriske interesser og begjær.
Milliardsummene som nå strømmer inn i bankenes og de superrike kontoer, må re-distribueres for å få bekjempet pandemien og til å få garantert en sterkest mulig beskyttelse av befolkningen, med en videreføring av fullt utbetale lønninger. De enorme formuesummene til bankene og storselskapene må eksproprieres, settes under arbeidernes kontroll og anvendes til å bekjempe krisen.
Alternativet til EU er De forente sosialistiske stater av Europa.