Pandemien, profitter og kapitalismens berettigelse for lidelse og død

Trump-administrasjonens kyniske kunngjøring av et sett av bedragerske «retningslinjer» som vil tjene til å legitimere en rask gjenåpning av næringsvirksomheter og en tvungen gjenopptakelse av arbeid under utrygge betingelser, gjør slutt på enhver allmenn forstilling om en systematisk og koordinert innsats i USA for prioritering av folkehelsen og beskyttelsen av menneskeliv ved å bekjempe spredningen av Covid-19-pandemien.

Den premature tilbakevendingen til arbeid som Trump-administrasjonen orkestrerer vil føre til utallige tusener dødsfall, som kunne forhindres dersom det ble implementert og opprettholdt et rigorøst program for sosial distansering, støttet av et massivt program for testing og kontaktsporing, for de kommende kritiske månedene.

Det er absolutt ingen signifikante faktiske bevis, enn si noen vitenskapelig analyse, som kan refereres for å berettige Trumps kunngjøring. Ledende epidemiologer har allerede offentlig utfordret gyldigheten av den statistiske modellen som anvendes av Det hvite hus. Epidemiologen Ruth Etzioni ved Fred Hutchinson Cancer Center, uttalte til det medisinske tidsskriftet STAT, med referanse til anslagene fra Institute of Health Metrics and Evaluation (IHME) ved University of Washington: «Det at IHME-modellen stadig endres er bevis på dens manglende pålitelighet som et prediktivt redskap. Det at den blir brukt som grunnlag for politiske beslutninger, og at dens resultater feiltolkes, er en perversjon som utspiller seg for våre øyne.»

Pandemien krever en grufull pris i menneskeliv. Bare i løpet av de siste 24 timene før Trumps kunngjøring krevde Covid-19-koronaviruset 4 591 liv i USA. Dette tallet var en mer enn 75 prosent økning av de 2 569 dødsfallene registrert foregående døgn. Bare i løpet av de tre siste dagene [før lørdag] hadde det landsdekkende antallet av dødsofre økt fra 26 000 til mer enn 36 000.

Det er allment erkjent at de offisielle tallene er betydelige undervurderinger av det totale tallet for dødsofre. Funn av eldre pasienters lik på to forskjellige pleiehjem er bare de mest skremmende eksemplene på gapet mellom det offisielle og det faktiske antallet dødsofre. På nåværende tidspunkt [o. anm.: fredag kveld, den amerikanske østkysten (EDT)] er det ingen pålitelige tall over antallet personer som dør utenfor sykehus, enten av ikke-diagnostisert Covid-19-infeksjon eller av årsaker relaterte til pandemien.

Dette er en global pandemi. Det er per skrivende stund [fredag kveld EDT] globalt 2 216 000 tilfeller og 151 000 dødsfall. Denne statistikken er ikke mer pålitelig enn det som rapporteres av tall for USA. Tidligere rapporterte tall er allerede revidert oppover.

Trumps blatante ignoranse og gangster-lignende persona formidlet til kunngjøringen av retningslinjene den sosiopatiske og generelt forvorpne atmosfæren som gjennomsyrer alle hans offentlige opptredener. Men hans politiske beslutninger er ikke ganske enkelt de som kommer fra et enkeltindivid. Den kriminelle formen de politiske beslutningene presenteres i er bestemt av de økonomiske og sosiale interessene til den klassen Trump tjener.

Foretaks- og finansoligarkiet har fremfor alt ansett pandemien som en økonomisk krise. Deres viktigste bekymring har fra starten av ikke vært det potensielle tapet av liv, men destabiliseringen av finansmarkedene, forstyrrelsen av profittutvinningsprosessen, og selvfølgelig det betydelige tapet av personlige formuer for oligarkiets medlemmer.

Mens Trump-administrasjonen i februar og mars bagatelliserte krisens alvorlighet jobbet embetsrepresentanter i finansdepartementet og [sentralbanken] US Federal Reserve i tette konsultasjoner med storbankene, for å få strukturert og implementert ei redningspakke på billioner av dollar, som skulle langt overgå det som etterfulgte finanskollapsen i 2008.

I løpet av de tre første ukene av mars var nyhetene dominert av pandemiens tiltakende internasjonale og nasjonale konsekvenser for folkehelsen. Offentlig oppmerksomhet ble fokusert på dramaer ombord på cruiseskip, dødsfallene i Italia og de første meldingene om infeksjon i delstaten Washington. Det presserende behovet for å implementere karantener og nedstenging av ikke-essensielle næringsvirksomheter ble, til tross for Trump, bredt anerkjent.

Den 19. mars ble lovfremlegget «CARES Act» introdusert i Senatet. Det raske vedtaket av redningspakka for hele finansnæringen ble tatt for gitt. Selskapsdirektører, som holdt seg godt informert av sine politiske tjenere i Kongressen, slo faktisk mynt på Wall Street-stupet for å kjøpe tilbake milliarder av egne selskapers aksjer, i påvente av det enorme oppsvinget som ville etterfølge det endelige vedtaket av CARES Act.

Så snart CARES Act var introdusert begynte medienes fokus å dreie i retning av en aggressiv kampanje om gjenopptakelse av arbeid. Det kunne ikke være noen forsinkelse. Den massive økningen av fiktiv kapital – mer enn $ 2 billioner i digitalt skapt gjeld – skulle tillegges Federal Reserves balanseregnskap innen mindre enn én måned. Ytterligere billioner av dollar i gjeld vil bli tillagt i løpet av de kommende månedene. I den endelige analysen representerer dette krav på reell verdi som må tilfredsstilles gjennom utbyttingen av arbeiderklassens arbeidskraft. Jo større gjelden pålagt av den statssanksjonerte skapingen av fiktiv kapital er, desto mer presserende er forlangender om en rask avslutning av begrensningene på profittutvinningsprosessen.

Følgelig, da CARES Act var i ferd med å bli vedtatt den 22. mars initierte New York Times’ ledende spaltist Thomas Friedman kampanjen for å gjenoppta arbeidet: «Hva i helvete er det vi gjør med oss selv? Med økonomien vår? Med vår neste generasjon?» skreik han ut. «Er denne kuren – også for en kort stund – verre enn sykdommen?»

Den siste setningen besørget slagordet for en kampanje som ble stadig mer insisterende i ukene som fulgte. Argumentene mot overdreven bekymring for beskyttelsen av menneskers liv ble fremsatt med stadig større dristighet. Times unndro seg noen undersøkelse av de samfunnsøkonomiske interessene som hadde forhindret en effektiv respons på pandemien, og begynte å forkynne fordelene ved menneskelig lidelse. «Så mye vi enn måtte ønske det, kan ingen av oss unngå lidelse,» skrev spaltisten Emily Esfahani Smith den 7. april. «Det er derfor det også er viktig å lære å lide.»

Den 11. april serverte Times ytterligere funderinger over fordelene ved lidelse og død. Ross Douthat inviterte leserne, i en spalte med tittelen «Pandemien og Guds vilje», til å vurdere «hvordan lidelse passer inn i en opportun plan». I et annet essay forkynte Simon Critchley fra New School i New York City, at «det å filosofere er å lære å dø». Der han påberopte seg autoritet fra Descartes, Boethius, More, Gramsci, Heidegger, Pascal, T.S. Eliot, Montaigne, Cicero, Dafoe, Camus, Kierkegaard og til og med Boccaccio – alt innen rammene av en avisspalte – oppsummerte denne akademiske tumsen tidenes visdom ved å rådgi sine lesere: «Det å møte døden kan være en nøkkel til vår frigjøring og overlevelse.»

Den brutale praktiske agendaen som ligger til grunn for disse heller eteriske drøftelsene av lidelse og død, fant nakent uttrykk i teksten fra en rundbords-videokonferanse arrangert av Times. Deltakerne inkluderte Zeke Emanuel, som er notorisk for å ha hevdet at leger ikke burde søke å forlenge livet utover 75 år, og Peter Singer, en professor i bioetikk ved Princeton, som for sine uttalelser om barmhjertighetsdrap av handikappede spedbarn for 20 år siden utløste protester ved utnevnelsen til universitetsposten. Times er vel inneforstått med Singers synspunkter, siden avisa for to tiår siden skrev omfattende om kontroversen utløst av hans ankomst til Princeton.

Teksten fra videokonferansediskusjonen ble den 10. april lagt ut i online-utgaven av New York Times Magazine, under tittelen «Gjenoppstarting av Amerika betyr at mennesker vil dø. Så når gjør vi det? Fem tenkere veier moralske valg i en krise.»

Times fastslår i sin introduksjon til teksten at det vil bli nødvendig å akseptere at det er en «avveining mellom det å redde liv, og å redde økonomien». Selv om de to målene på kort sikt kan sammenfalle, «er det imidlertid på lengre sikt viktig å erkjenne at en avveining vil oppstå – og bli mer presserende nødvendig de kommende månedene, der økonomien glir dypere ned i resesjon.»

I sin analyse av «avveiningen» tar Times utgangspunkt i den ubestridte forutsetningen at de økonomiske interessene bare kan være kapitalistklassens. Profittsystemet, privat eierskap til produktivkreftene og enorme personlige formuer, er uforanderlig og evig. Derfor fordrer «avveiningen» uunngåelig ofringen av menneskeliv, nærmere bestemt arbeidende menneskers liv.

Singer erklærte at det er umulig å tilby ei «bistandspakke for alle disse menneskene» for ett år, eller for 18 måneder. «Det er her vi kommer til å måtte si: Ja, folk vil dø hvis vi åpner opp, men konsekvensene av ikke å åpne opp er så alvorlige at vi kanskje må gjøre det likevel.»

Det sier seg selv at ingen av Times paneldeltakere rettet noen oppmerksomhet til det faktum at Kongressen nettopp hadde ført flere billioner dollar over til bankenes og storforetakenes skattekister, for å redde direktører og aksjonærer. Det ble heller ikke bemerket at det er anslagsvis 250 milliardærer i USA, som har en samlet nettoformue på nær $ 9 billioner [NOK 93,52 billioner; dvs. 93 520 milliarder]. Dersom denne formuen ble ekspropriert og jevnt fordelt mellom de 100 millioner fattigste husholdningene i USA, ville det gitt hver av husstandene en månedlig inntekt på $ 5 000 [NOK 52 000] i 18 måneder!

Selvfølgelig er ikke eksproprieringen av denne gigantiske summen av privatformue – som er helt legitim og nødvendig i kontekst av en massiv sosial krise – noe alternativ som Times og avisas paneldeltakere engang er villige til å betrakte som en teoretisk mulighet. Men de er villige til å akseptere utallige tuseners død som et spørsmål om praktisk, dvs. kapitalistisk nødvendighet.

Profittsystemets underordning av liv er ikke begrenset til USA. Det blir proklamert som et universelt prinsipp av styringselitene i Europa. Neue Zurcher Zeitung, den sveitsiske styringsklassens viktigste stemme, la på fredag ut en artikkel, som spør:

Ønsker du å leve evig? Dette var spørsmålet Frederik den store spurte sine soldater før Slaget ved Kolin i 1757, da de ga etter for fienden. Man er tilbøyelig til å stille det samme spørsmålet igjen, med tanke på det omstridte forholdet mellom korona og avgåtte på den ene siden, og befolkningen som helhet og de som lider av vanlige sykdommer på den andre.

Noen ting synes her å være – bokstavelig talt – vanvittige. Men også følgeskaden av sykdom, med dens nådeløse aksept av økonomiens ødeleggelse fremprovoserer hele spørsmålet. Enhver som ville uttrykke det drastisk, kunne si: Vi velger økonomisk selvmord for å forhindre at enkelte eldre går bort noen år tidligere enn det som under normale omstendigheter er forventet.

Fortalere for en politisk retningslinje som aksepterer, og til-og-med tar til orde for uttynning av de gamle og svakes rekker finner sitt mest eksplisitt fascistiske uttrykk i et lengre essay publisert den 13. april i det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel. Essayet, med tittelen «Vi må snakke om det å dø», er skrevet av Bernard Gill, en sosiolog som har vært tilknyttet Die Grünen [De Grønne].

I et vidtrekkende angrep på vitenskapens utvikling fordømmer Gill det «heroiske narrativet» som feiret det nittende århundres store forskere Louis Pasteur og Robert Koch «som helter som gjorde mikrober synlige, håndterbare og derfor kontrollerbare». Gill-protester:

I denne skapelsesberetningen er mikrober fremmedartede vesener, som truer oss og holder oss nede med makt, og derfor helst skulle utryddes. «Våre» liv mot «deres» liv – vitenskapelig kunnskap og velorganisert forsvarskamp inntil hygienens endelige seier, som lover evig liv i et miljø fritt for mikrober.

Men dette er et brudd på naturens gang. Gill erklærer: «Vårt liv kan ikke tenkes uten død.» Fordi de som «med alle midler søker å begrense og kontrollere infeksjonen, bekjemper også døden med alle midler».

Gill tar til orde for at man aksepterer den naturlige spredningen av pandemien – basert på programmet om «flokkimmunitet» – som ser på «det å dø som en naturlig prosess som nødvendigvis er individuelt smertelig for de involverte, men fra en lengre avstand betraktet gir rom for nytt liv». Gill argumenterer for at med denne tilnærmingen «vil vi komme overens med mikrobene, i kunnskapen om at vårt liv uten død er utenkelig. Vi trøster oss med utsiktene til nytt liv.»

Dette er argumenter som nazi-lederen Adolf Hitler, som for 75-år-siden denne måneden begikk selvmord i sin bunker i Berlin, lett ville ha samstemt med.

Dypt reaksjonære og umenneskelige ideer luftes i Tyskland. Men der, ikke mindre enn i USA, oppstår de ikke fra individers syke psykologi, men fra kapitalistsystemets behov.

Der Spiegel, samme publikasjon som byr et forum for Gill, advarer for at den tyske bilindustrien ikke kan tåle en langvarig nedstenging.

Jo lenger koronakrisen varer jo sterker vil bransjefordringene vokse, for at politikerne endelig må utpeke en dato for slakking av nedstengingene, for å gi selskapene litt planleggingssikkerhet ...

Spesielt bilindustrien står overfor en styrkeprøve det ikke er noen historisk presedens for. For å forhindre en kollaps må selskapene få åpnet sine nedstengte fabrikker igjen i vår.

Det dreier seg også om viktige spørsmål om global konkurranseevne. Der Spiegel fortsetter:

Det er også geostrategiske interesser. Direktører for selskaper i Europa ønsker å styrke det europeiske markedet, for å kunne etablere det som en motvekt til USA og Kina som økonomiske makter. ...

Dette er desto mer sant gitt at Kina, der koronaviruset oppsto, ser ut til å komme raskere ut av krisen enn resten av verden.

Covid-19-koronaviruset konfronterer menneskeheten ikke bare med et vitenskapelig-medisinsk problem, men også en politisk og sosial utfordring. Styringsklassenes respons på koronaviruspandemien avslører at deres interesser er uforenlige med menneskelig fremgang og selve menneskehetens overlevelse.

Med sin forsømmelse av forberedelser for pandemien, med sin kaotiske og uorganiserte respons på koronaviruset da utbruddet begynte, sin underordning av ethvert sosialt behov til deres egne økonomiske interesser, sin nasjonalt begrunnede sabotasje av alle muligheter for en globalt forent respons på sykdommen, og sin åpne berettigelse av det reaksjonære og nyfascistiske programmet for sosial eutanasi, demonstrerer styringsklassen sosialismens nødvendighet.

For at menneskeheten skal overleve må samfunnets underordning til de pengegale kapitalistelitene bli brakt til opphør.

Loading