Koronaviruspandemien og dens økonomiske konsekvenser har avslørt kapitalistsystemets indre forråtnelse og forfall, i den dagsaktuelle og levende erfaringen til milliarder av mennesker over hele verden, i tillegg til systemets blatante absurditeter.
Som et eksempel trenger man bare påpeke at Jeff Bezos, grunnleggeren av Amazon og den rikeste mannen på planeten, siden starten av året har økt sin personlige formue med $ 24 milliarder [NOK 249 milliarder], til mer enn $ 138 milliarder [NOK 1, 4 billioner; dvs. 1 432,07 milliarder], mens sykepleiere og helsetjenestearbeidere i USA og rundt om i verden kjemper mot viruset uten det nødvendig påkrevde verneutstyret.
Andre eksempler florerer, som at helsemyndigheter og stater i USA har blitt tvunget til å slåss mot hverandre på det kapitalistiske «frie marked» for å sikre seg nødvendig utstyr og forsyninger, eller at tusenvis står i kø ved matbanker i USA, mens melkebønder heller ut melk og landbruksprodusenter pløyer sine avlinger ned i bakken.
Mens pandemien eksponerer slike motsetninger, dekket over i den nå svunne tid av såkalt «normalitet», har den også brakt frem i lyset de grunnleggende sannhetene som lenge har dannet grunnlaget for kampen for genuin sosialisme.
Først og fremst har den gjort det klart at den bitte-lille minoriteten av foretaks- og finansoligarker, og profittsystemet de råder over, står som et hinder for den rasjonelle organiseringen og vitenskapelige planleggingen av økonomien og samfunnet som er nødvendig for å hanskes med trusselen mot menneskelivet. Dette er en hindring som må fjernes.
Det ville imidlertid være en feiltakelse å se dette enorme sosiale problemet som bare gjeldende for denne ekstraordinære tingenes tilstand produsert av pandemien. Det har en langt større rekkevidde.
Forfekterene for en gjenopptakelse av arbeid, uavhengig av helsefarene som arbeiderne utsettes for, hevder at en videreført nedstenging betyr mer økonomisk stress og forverret fattigdom, så vel som helse- og psykologiske problemer. Slike problemer kunne imidlertid raskt løses gjennom eksproprieringen av de enorme formuene til Bezosene i verden, for å gi en levelig inntekt for alle mens helsekrisen håndteres.
Som World Socialist Web Sites perspektivartikkel fra mandag den 20. april forklarte, dersom formuene til USAs 250 milliardærer, og deres samlet nettoverdi på nesten $ 9 billioner [NOK 93,4 billioner], ble ekspropriert og fordelt jevnt mellom de 100 millioner fattigste husholdningene, da ville det besørge hver av dem en månedlig inntekt på $ 5 000 i 18 måneder [NOK 51 886].
Dessuten er de problemene som forkjemperne for en gjenopptakelse av arbeid beskriver som et produkt av nedstengingen, faktisk de fra det daglige livet, skapt av kapitalistsystemets «normale» operasjoner. Og disse vil bli massivt intensivert i kjølvannet av pandemien, når styringsklassene skal søke å få pumpet verdi, hentet ut fra arbeiderklassen, inn i berget av fiktiv kapital skapt som resultat av redningspakkene for storselskapene og finanssystemet.
Hver dag får arbeidere sin helse nedsatt av den nådeløse og uopphørlige forverringen av forholdene. Hver dag jobber de under trusselen om at de kan kastes ut av arbeidslivet og bli redusert til fattigdom, som resultat av en eller annen «omstrukturerings»-operasjon.
Hver dag møter de utsiktene til at de, som resultat av svingninger i det globale finansystemet og spekulanters handlinger, kan bli kastet på skrothaugen, få sine børsbetingede pensjonsplaner, superannuations eller 401 (k) planer nedskjærte, deres boliglån fordyret, og så videre – endringer som kan ødelegge deres liv på et blunk.
Med andre ord, galskapen som pandemien viser håndfast, er bare et spesielt flagrant uttrykk for den daglige funksjoneringen av en ondartet sosial og økonomisk orden.
Akkurat som pandemien har brakt profittsystemets absurditeter, irrasjonaliteter og destruktive konsekvenser opp i dagen, så har den avslørt den reaksjonære karakteren til de politiske strukturene som akkumuleringen av privatprofitt bygger på – dvs. nasjon-stat-systemet.
Pandemien har nettopp i kraft av sin karakter avdekket nødvendigheten av internasjonalt samarbeid og samhandling, både fra et helsemessig og et økonomisk synspunkt.
Det er ingen nasjonal løsning på helsefarene som viruset utgjør – dét krever en planlagt global respons. En individuell nasjon kan få brakt viruset under kontroll innen egne rammer og avgrensninger, men for deretter å bli konfrontert med faren for en «andre bølge» av infeksjoner, på grunn av virusets fortsatte spredning i andre deler av verden. Viruset har ikke noe pass, og det erkjenner heller ingen immigrasjons- og grensekontroll.
Denne pandemien har påført verden et vesentlig sjokk. Men den har vært en utløsende begivenhet for krisen, som betingelsene hadde utviklet seg for over en betydelig periode. Pandemien er ikke den underliggende årsaken til den nåværende krisen, mer enn attentatet mot den østerrikske erkehertugen Franz Ferdinand, som utløste utbruddet av første verdenskrig, var den grunnleggende årsaken til den konflikten.
Pandemien har ikke bare utløst krisen. Den har vært den akselererende fatoren for prosesser som allerede var godt fremskredne før den ankom på scenen. En av disse prosessene er veksten av nasjonale splittelser og konflikter.
Lenge før beskyldningene av Kina for virusutbruddet, som nå strømmer ut fra Trump-administrasjonen og deres allierte over hele verden, hadde det amerikanske etterretnings- og militærapparatet, understøttet av det politiske etablissementet – Demokrater såvel som Republikanere – sammen med mektige deler av massemediene, utpekt Kina som en trussel mot USAs «nasjonale sikkerhet».
I den amerikanske militærmaskinas strategiske planleggingsdokumenter ble «krigen mot terror» erstattet av insisteringen på at det nå var nødvendig å forberede seg for en epoke med «stormaktskonkurranse», der Kina ble utnevnt til hovedfaren for USAs økonomiske og militære hegemoni.
Handelskrig var iverksatt gjennom innføringen av tariffer, og Kinas plan for økonomisk og teknologisk utvikling var erklært som en eksistensiell trussel mot USAs nasjonalsikkerhet, ledsaget av ei rekke forbud mot kinesiske telekommselskaper og USAs lansering av en global kampanje for å få sine allierte til å utelukke det kinesiske selskapet Huawei fra utviklingen av deres 5G-nettverk.
Mens USA, i det minste opp til nåværede tidspunkt, er den viktigste forfekteren for økonomisk nasjonalisme under Trump-administrasjonens «America First»-doktrine, er de samme tendensene gjenspeilet overalt.
Den europeiske unionen (EU) er ridd av splittelser og konflikter, der den mest fremtredende har vært Brexit. EU er splittet over et økonomisk svar på pandemien, og Tyskland prøver å opprettholde sin dominans over handelsblokka, med ledende respresentanter for det politiske etablissementet som insisterer på at landet må spille en større rolle i globale affærer.
Som resultat av pandemien heves det stemmer for at forpurringen av globale forsyningskjeder, forårsaket av spredningen av viruset, i tillegg til nedstenginger, har avdekket problemer ved den økonomiske globaliseringen, som betyr at hvert land må se i retning av å få beskyttet sin «egen» økonomi.
Den amerikanske handelsministeren Wilbur Ross la an tonen tilbake i januar, da han erklærte at forpurringene av forsyningskjeder i Kina, som følge av virusutbruddet, ville oppmuntre amerikanske selskaper til å flytte deres virksomheter tilbake til amerikansk jord.
Den japanske regjeringen til Shinzo Abe har avsatt $ 2,2 milliarder [NOK 22,83 milliarder] av landets økonomiske stimulanspakke for å bistå japanske produsenter med flyttingen av deres produksjon ut av Kina.
En New York Times-artikkel den 16. april, skrevet av Neil Irwin, med tittelen «Det er slutten på verdensøkonomien slik vi kjenner den», refererte bemerkninger fra Elizabeth Economy, en seniorpartner ved Council on Foreign Relations, som sa det var en «revurdering» på gang, over hvor mye hvert land ønsket å stole på et annet.
Hun hevdet at selv om dette ikke var slutten for globalisering, hadde pandemien fremskyndet tenkning innen Trump-administrasjonen om at det er «kritiske teknologier, kritiske ressurser, reserveproduksjonskapasitet, som vi ønsker her i USA i tilfelle krise».
Artikkelen bemerket at Frankrikes finansminister har pålagt franske selskaper å evaluere sine forsyningskjeder på nytt, for å bli mindre avhengige av Kina og andre asiatiske nasjoner.
I USA, der antiKina-hetsingen tiltar daglig, har Republikaner-senatoren Lindsey Graham fra South Carolina til-og-med antydet at USA bør straffe Kina for Covid-19 ved å kansellere deres eierskap til landets amerikanske statsobligasjoner.
Et mål på disse prosessenes hastighet kan oppnås ved å kontrastere situasjonen som nå råder med det som skjedde i kjølvannet av den globale 2008-finanskrisen.
I april 2009 møttes G20-ledere i London for å forplikte seg til en koordinert respons, der de lovte at de aldri igjen skulle gå ned veien med de proteksjonistiske tiltakene som spilte en så katastrofal rolle under Den store depresjonen, og som bidro til å skape betingelsene for andre verdenskrig.
For en tid var forpliktelsen for å «motsette seg proteksjonisme» et regelmessig trekk ved uttalelser fra alle internasjonale økonomiske organer, som eksempelvis G20 og G7. Nå er til-og-med formuleringen forsvunnet, under betingelser der alle institusjonene som ble opprettet i etterkrigsperioden for å regulere den globale kapitalismens etterkrigsaffærer – Verdens handelsorganisasjon (WTO), G7, Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdens helseorganisasjon (WHO) – er ridd av konflikter, eller i fremskredne stadier av forfall.
Betydningen av disse utviklingstrekkene kan bare forstås innen deres bredere historiske kontekst.
På 1800-tallet ble utviklingen av kapitalismen og menneskehetens produktivkrefter hjulpet av dannelsen av nasjonalstater, som eksempelvis foreningen av Tyskland i 1871, etableringen av den italienske nasjonalstaten og Den amerikanske borgerkrigen, som la det politiske grunnlaget for utviklingen av USA til et økonomisk kraftsentrum.
Men produktivkreftenes utvikling stanset ikke ved landegrensene. Den spredte seg globalt i det siste kvartalet av 1800-tallet og det første tiåret av det 20. århundre. Denne enorme økonomiske utviklingen brakte imidlertid til overflata en sentral motsetning i det globale kapitalistsystemet – en motsetning som har vært som en besettelse for systemet siden den gang – motsetningen mellom utviklingen av en global økonomi og verdens inndeling i konkurrerende nasjon-stater og stormakter.
Denne konflikten eksploderte i form av Den første verdenskrig, da hver kapitalistregjering forsøkte å finne en løsning på den, som Leo Trotskij bemerket, «ikke gjennom alle menneskehetens produsenters intelligente, organiserte samarbeid, men gjennom at kapitalistklassen i det seirende landet utbyttet verdens økonomiske system».
Den russiske Oktoberrevolusjonen i 1917 – arbeiderklassens omveltning av kapitalismen – pekte på den eneste utveien. Den var unnfanget og kjempet for av Lenin og Bolsjevikpartiets ledelse, som åpningsskuddet for den sosialistiske verdensrevolusjonen, det vil si den internasjonale arbeiderklassens erobring av politisk makt, som en forutsetning for gjenoppbyggingen av den globale økonomien på sosialistiske grunnlag – den nødvendige neste fasen av menneskehetens historiske utvikling.
Krigen løste ingenting. Økonomisk nasjonalisme ble intensivert over de to påfølgende tiårene, og førte til utbruddet av en enda mer ødeleggende verdenskrig i 1939.
I de siste dagene av andre verdenskrig, og i dens umiddelbare etterdønninger, erkjente verdensimperialismens ledere at en ny internasjonal økonomisk orden og et nytt monetært system måtte bygges, fordi enhver tilbakevending til forholdene fra 1930-tallet ville føre til sosialistisk revolusjon, også i USA.
Det var et forsøk på overvinne motsetningen mellom utviklingen av en global økonomi og verdens inndeling i rivaliserende nasjon-stater og stormakter, gjennom utviklingen av et nytt verdenshandels- og monetært system, basert på den økonomiske styrken til den vesentligste imperialistmakten, USA. Dette var fundamentet for det monetære Bretton Woods-systemet som ble opprettet i 1944, der den amerikanske dollaren, understøttet av gull, ble den fremste internasjonale valutaen.
Men dette systemet mislyktes i å besørge en varig løsning. Det forbedret bare noen av problemets forutsetninger, og rent historisk sett bare midlertidig. Den essensielle motsetningen dukket opp igjen, fordi selve den økonomiske ekspansjonen systemet hadde gitt opphav til undergravde fundamentet det var basert på – USAs økonomiske overlegenhet over landets rivaler.
Begynnelsen på slutten av denne dominansen kunngjorde sin ankomst med USAs president Nixons beslutning den 15. august 1971 om å fjerne gullunderstøttelsen fra den amerikanske dollaren. Den relative svekkelsen av USA overfor landets økonomiske rivaler betydde at det ikke lenger kunne opprettholde det systemet det selv hadde opprettet.
USAs historisk økonomiske tilbakegang har vært vedvarende over den påfølgende perioden. Fra posisjonen som verdenskapitalismens økonomiske kraftverk har landet blitt sentrum for kapitalismens forråtnelse og forvitring, fremfor alt manifestert i finaliansialiseringsprosessen – verdiakkumuleringens fullstendige fraskilling fra den underliggende produksjonsprosessen – og profittskapingen, ikke gjennom industriell utvikling, som en gang fant sted, men ved hjelp av parasittisme og spekulasjon.
Denne forråtnelsen brøt opp til overflata med finanskrisen i 2008, og har nå eksplodert i enda mer groteske former i pandemiens kjølvann – eksemplifisert av den nåværende stigningen av aksjemarkedet mens titusener dør.
Amerikansk imperialisme har imidlertid ingen intensjon om å falme vekk fra scenen. Den er heller fast bestemt på å opprettholde sin posisjon, konfrontert som den er av rivaler på alle fronter – Kina, Tyskland, EU og Japan – og ser fiender overalt, med alle nødvendige midler, inkludert krig.
Kilden til de store problemene menneskeheten konfronterer er ikke økonomisk globalisering og integreringen av økonomisk og sosialt liv i en verdensmålestokk.
Globaliseringen av produksjonen representerer i seg selv et viktig fremskritt. Det hever arbeidskraftens produktivitet – det materielle grunnlaget for all økonomisk fremgang – til nye høyder. Dessuten legger de enorme og komplekse systemene for planlegging og kommunikasjon, som eksempelvis de transnasjonale selskapene utfører sine økonomiske virksomheter med, det materielle grunnlaget for en høyere samfunnsform, en planlagt internasjonal sosialistisk økonomi, bevisst kontrollert og demokratisk regulert av verdens produsenter – den internasjonale arbeiderklassen.
I 1934, da krigsskyene nok en gang tetnet til, advarte Trotskij for at oppfordringen fra fascistiske og nasjonalistiske regimer om å vende tilbake til det «nasjonale ildstedet» hadde dyptgripende betydning.
Mens utsiktene til en harmonisk nasjonal økonomisk utvikling på grunnlag av kapitalistisk eiendom var en komplett fiksjon, representerte det en faretruende politisk virkelighet. Det betydde stormaktenes pådriv for å samle sammen alle nasjonens økonomiske ressurser, som forberedelse til krig. Den krigen brøt ut bare fem år senere, da med enda mer ødeleggende konsekvenser enn den første imperialistbrannen.
I dag har promotering av økonomisk nasjonalisme – som nå blir akselerert som et resultat av pandemien – det samme reaksjonære innholdet.
Problemene menneskeheten konfronterer oppstår ikke fra økonomisk globalisering som sådan, men er forankret i den utdypende motsetningen mellom denne progressive utviklingen og den reaksjonære sosiale og politiske orden, basert på privatprofitt og verdens inndeling i konkurrerende nasjon-stater og stormakter, som problemkomplekset er innkapslet i.
Produktivkreftene, skapt av arbeidet til den internasjonale arbeiderklassen, må derfor frigjøres fra disse reaksjonære lenkene. Den veien ble kartlagt i åpningsskuddet for den sosialistiske verdensrevolusjonen i oktober 1917. Dét er den veien den internasjonale arbeiderklassen nå må tilbake til, som den eneste veien videre ut av den nåværende krisen.