Rapporten om finansiell stabilitet [Financial Stability Report] som den amerikanske sentralbanken US Federal Reserve utga sist fredag skisserer, i det minste til en viss grad, dybden og bredden av dens markedsintervensjoner fra midten av mars, for å prøve å avverge en fullstendig kollaps av finanssystemet, som resulterte i overlevering av billioner av dollar til Wall Street i digitalt skapte penger.

Rett nok så rapporten imidlertid behendig bort fra rollen Fed selv spilte etter 2008-krisen ved å pumpe penger inn i finanssystemet, der den derved bidro til å skape forutsetningene for en enda større katastrofe.

Samtidig som Fed-rapporten ble utgitt besørget en artikkel i Foreign Affairs noen generelle innsikter om sentralbankens intervensjon. Artikkelen bemerket at «ved å kjøpe opp all slags privat og offentlig gjeld» har Fed utvidet sin regnskapsbalanse fra $ 4,1 billioner ved slutten av februar til over $ 6,5 billioner ved midten av april (nå trolig rundt $ 7 billioner).

Asset-beholdningen [verdipapirer av ymse varianter] på $ 4,1 billioner representerte en enorm utvidelse fra nivået på rundt $ 800 milliarder i 2007 som resultat av Fed-inngripen etter den globale finanskrisen, inkludert senkingen av styringsrenta til historisk lave rater og sentralbankens oppkjøp av finansielle assets under dens «kvantitativ lettelse»-program.

Disse tiltakene ble forkynt å være midlertidige, og de skulle fjernes når «normale» betingelser var gjenopprettet. Faktisk har de nå blitt utvidet i en akselererende hastighet, som det ble gjort klart av artikkelforfatteren Trevor Jackson.

Han skrev: «Analytikere har spådd at Feds balanseregnskap er på kurs til å nå $ 9 billioner innen utgangen av året. Det er nok å si at Fed, i bankens nåværende tempo, injiserer rundt $ 1 million inn i finanssystemet hvert sekund, med uendelig som den erklært øvre grense.»

Dette utgjør rundt $ 8,64 milliarder per dag.

I en oppsummert presentasjon av bankens handlinger besørget Feds rapport en redegjørelse for omfanget av nedsmeltingen som fant sted ved midten av mars, som rakk ut i alle hjørner av finanssystemet.

Etter hvert som konsekvensene av Covid-19-pandemien ble åpenbare, etter uker der Trump-administrasjonen hadde sagt at den på mirakuløst vis ville forsvinne, ble investorene «bedt om å forflytte seg raskt i retning av kontanter og kortsiktige statssikrede verdipapirer [‘government securities’]». Dette resulterte i belastninger for markedene for mer langsiktige assets, spesielt amerikanske statsobligasjoner [‘US Treasuries’] og boliglån-sikrede gjeldspapirer [‘securities’]. Da disse markedene er «kritiske for finanssystems generelle funksjon» steppet Fed inn med økte oppkjøp.

Men konsekvensene spredte seg raskt og førte til «belastninger i mange andre finansmarkeder, hvilket reduserte kredittstrømmen til selskaper som trengte å få finansiert kritiske operasjoner». Likviditetsklemma medførte at kortsiktig finansiering tørket ut «selv for selskaper med god finansiell status».

Dette førte til en krise i markedet for kommersielle papirer (CP) der selskaper tar opp kortsiktige lån, som varierer mellom tre-og-seks måneder før forfall, for å få finansiert dag-til-dag operasjoner som betalingen av helsetjenesteutgifter, lønninger og leverandørfakturaer, som de vanligvis er i stand til å rulle over på noen få uker.

«Etter hvert som markedsbelastningene tiltok var mange investorer uvillige til å forskuttere midler lenger enn bare noen få dager, så selskaper ble tvunget til å utstede CP-er på en nesten daglig basis, uten garantier for at investorene ville godta dem.»

På samme tid trakk investorer seg ut av verdipapirfond [‘mutual funds’] i pengemarkedet, som generelt holder CP og annen kortsiktig gjeld. Omfanget av investorinnløsningene «truet med å tømme disse fondenes beholdninger for deres mest likvide assets», med det resultat at bekymringene vokste for at fondene ville begrense eller suspendere innløsninger, som ville ført til enda større uttak. «Konsekvensene av en svikt i CP-markedene ville vært alvorlige,» heter det i rapporten.

Som respons opprettet Fed to fond, med $ 10 milliarder støtte fra det amerikanske finansdepartementet [US Treasury], for effektivt sett å besørge en ryggdekning for det kortsiktige markedet.

Markedene for mer langsiktig gjeld – selskapsobligasjoner, langsiktig by- og kommunegjeld [‘municipal debt’] og asset-støttede sikkerheter – opplevde også kraftige belastninger, med det resultat at utstedelsen av ny gjeld i disse områdene «avtok betydelig, eller stoppet helt opp. Effektivt sett var muligheten truet for husholdninger, næringsvirksomheter og delstater og lokalmyndigheter til å kunne ta opp lån, selv til høye priser.»

Fed responderte med å sette opp ei kredittlinje på $ 2,6 billioner, støttet av finansdepartementet og autorisert i henhold til CARES Act, for å støtte flyten av penger til næringsvirksomheter, husholdninger og delstater og lokalmyndigheter.

Programmet TALF – Term Asset-Backed Security Loan Facility – som hadde blitt anvendt i krisen i årene 2008 og 2009, ble gjenopplivet for å understøtte markedet for billån, leasingkontrakter for utstyr, kredittkortgjeld og studielån.

Og Fed gikk langt utover tiltakene banken hadde utviklet som respons på finanskrisen for 12 år siden. Den grep inn i selskapsobligasjonsmarkeder, der den direkte kjøpte selskapsobligasjoner så vel som aksjer i børshandlede fond [‘Exchange Traded Funds’] der investorer ikke handler enkeltobligasjoner, men kjøper en andel i en sikkerhet [‘security’] basert på en indeks av alle obligasjoner. Denne operasjonen blir organisert av hedgefondet BlackRock.

Hensikten med dette tiltaket er å tillate Fed å støtte selskapsobligasjoner, med ratinger som er redusert fra investeringsgrad til det Fed kalte «den øvre enden av spekulativ-rating etter pandemisjokket». Med andre ord, Fed gikk inn på scenen som en ryggdekning for det som er kjent som søppel-obligasjonsmarkedet [‘junk bonds’].

Rapportens hoveddel besørget ytterligere detaljer om krisen og hvordan de på forhånd eksisterende betingelsene (skapt av Fed, men dog ikke erkjent som dens ansvar) betydde at pandemien produserte en krise, slik at i «mars og april, opplevde selv de dypeste og de mest likvide finansmarkedene svak likviditet og ekstrem prisvolatilitet.»

Den essensielle betydningen av denne vurderingen, strippet av teknisk finanssjargong, er tydelig. Bokstavelig talt over natta var det sånn at alle klasser av finansielle assets ikke kunne finne noen kjøper.

Feds egen analyse bekrefter faktisk den som opprettholdes av vitenskapelig politisk økonomi, det vil si marxismen, som i motsetning til den borgerlige økonomiens myter om at disse assets på en eller annen måte legemliggjør en innebygd verdi, fastslår at deres reelle verdiinnhold faktisk er null.

De representerer ikke verdi som sådan, men et krav på verdi, som må trekkes ut av utbyttingen av arbeiderklassens arbeidskraft i form av merverdi. Dette åpenbarer kilden til pådrivet for å få gjenopptatt arbeidet, uansett hvilke helsefarer arbeiderne utsettes for, slik at denne prosessen kan gjenopptas og intensiveres.

Mens Fed hevdet å ha brakt den umiddelbare krisen i midten av mars under kontroll gjorde Fed-rapporten det klart og tydelig at den så langt fra er over. Det er ikke begynnelsen på slutten, og ikke engang slutten av begynnelsen.

Rapporten fstslår at asset-prisene forblir sårbare for «betydelige fall» dersom pandemien skulle forverres, og bemerker at prisene i det kommersielle eiendomsmarkedet var høye i forhold til grunnlagsforutsetningene [‘fundamentals’] før pandemien, og var følsomme for tempoet i den økonomiske aktiviteten. Hovedårsaken til hevingen var Feds politikk for ekstremt billige penger etter 2008 som har blåst opp eiendomsprisene.

Likeledes bemerket rapporten at «sårbarheter som følge av næringsvirksomhetsgjeld ble forhøyet på slutten av 2019», og at «næringsvirksomhetenes gjeld-til-BNP-relasjon har økt betydelig de siste årene, og har overgått sitt historiske høynivå.»

Det nærmeste Fed kom til å erkjenne noe ansvar var der rapporten bemerket at «historisk lave styringsrenter [som den hadde satt på plass] sannsynligvis har redusert investorbekymringer for misligholdsrisikoer som følge av høyere giring [‘leverage’].» Rapporten advarte for at når de økonomiske konsekvensene av Covid-19 spredte seg, kan det økende forholdet mellom renteutbetalinger og inntjeninger «utløse en betraktelig økning i større mislighold».

Rapporten påpekte også at ved begynnelsen av året var omtrent halvparten av all gjeld klassifisert som investeringsverdig gardert som trippel-B, det vil si ett hakk over søppelstatus, tett opp til historisk toppnivå. Én årsak til dette er at Feds pengepolitikk den siste perioden har ført til tilgjengelighet av mer risikofylte lån for spekulasjoner, deriblant finansiering av fusjonsoperasjoner og tilbakekjøp av aksjer [‘buybacks’] som i fjor steg til nærmere $ 1 billion.

Livsforsikringsselskaper, som i tidligere tider har fungert som et slags grunnfjell for finanssystemets stabilitet, er nå under tiltakende risiko.

Den sa at disse selskapenes markedskapitalisering «sannsynligvis vil falle i de kommende kvartaler på grunn av lavere-enn-forventet asset-verdivurderinger og lavere langsiktige rentenivåer». Forsikringsselskaper var viktige investorer i kommersiell næringseiendom, selskapsobligasjoner, gjensidig-lån-sikrede obligasjoner [‘collataralized loans obligations’] og selskapsobligasjoner som eksponerte dem for risikoer, inkludert fra skarpe fall i asset-priser, tiltakende selskaps-mislighold og likviditetsproblemer.

Men grunnen til at livsforsikringsselskaper har engasjert seg i disse mer risikable operasjonene er Feds massive oppkjøp av statsgjeld. Under sentralbankens program for kvantitativ lettelse førte dette til en stigning i prisen på statsobligasjoner [‘Treasury bonds’] og dermed et fall i disses avkastning [‘yield’] (de to beveger seg i en invers relasjon), som betydde at forsikringsselskaper ikke kunne besørge tilstrekkelige inntekter til å oppfylle sine forpliktelser fra den tradisjonelle kilden – investeringen i regjeringsgjeld.

I tillegg til å dekke over sin egen rolle i å ha skapt forutsetningene for finanskrisen som ble utløst av pandemien var Feds rapport preget av en skrikende motsetning.

Oversiktskapittelet fastslår: «Selv om reformene av finansforordningene siden 2008 har styrket finanssektorens motstandskraft betraktelig, forsterket likevel finanssystemet sjokket, og finanssektorens sårbarheter vil sannsynligvis være betydelige i den nærmeste perioden.»

Det åpenbare spørsmålet er: Dersom finanssektorens motstandskraft hadde blitt betraktelig «styrket» de siste 12 årene, hvorfor anså Fed det nødvendig å gripe inn med en serie redningstiltak for Wall Street, som satte bankens aksjoner i etterdønningene av den globale finanskrisen i skyggen?

Realiteten er at nettopp de tiltakene som ble iverksatt etter 2008, basert på en massiv innsprøyting av penger som muliggjorde at spekulasjonen som utløste krasjet kunne videreføres i en akselerert hastighet, sammen med de i vesentlig grad tannløse reguleringsforordningene, skapte forutsetningene for den enda større katastrofen som nå utfolder seg.

Oversiktskapitlet ble tvunget til å erkjenne at gjelden skyldt av næringsvirksomheter var høy i relasjon til BNP ved inngangen til året «med de raskeste økningene konsentrert blant de mest risikofylte foretakene samtidig med svake kredittstandarder». Dette var det direkte produktet av Feds politikk der sentralbanken skyflet stadig større mengder penger inn i finansmarkedene, og økte oppsugingen av samfunnets rikdommer til storselskaper og finansoligarker som okkuperer dets øverste høyder.

Fed-rapporten har besørget materiale for å gjøre opp et politisk og økonomisk balanseregnskap over tidligere erfaringer.

For det første, det har fullstendig knust en av de mest lengestående mytene i kapitalistsamfunnet, nemlig den om at den fabelaktige rikdommen som er akkumulert av et bittelite mindretall ved samfunnets høyder, er produkt av disses entreprenørskap, intelligens og skarpe vurderingsevne, og derfor er berettiget på grunn av denne klikkens medfødte «overlegenhet» over resten av menneskeheten – massen av arbeiderklassen som produserer all rikdommen.

For det andre, det har åpenbart at hele systemet med formueakkumulering på toppen er betinget av av statens makt handler i deres interesser. I normale tider er denne essensielle funksjonen tildekket av påstander om at institusjoner som Fed opererer i «økonomiens» interesse, det vil si, for samfunnet som helhet. Men verdien av enhver krise, og denne er ikke noe unntak, er at den legger åpent for dagen essensielle klasserelasjoner.

Erkjennelsen av disse økonomiske og politiske livsfakta – lagt åpent ut i svart-og-hvitt i Feds rapport – reiser det mest avgjørende politiske spørsmålet i vår tid: I hvem sine hender skal denne statsmakten holdes?

Dersom den forblir i selskaps- og finansoligarkenes grep er utfallet klart: Samfunnets ressurser vil fortsatt bli anvendt til å berike dem, mens arbeiderklassens utbytting vil videreføres i de mest ekstreme former – økonomisk tvang for å pålegge en gjennopptakelse av arbeidet under livstruende forhold, for å pumpe verdi inn i et berg av fiktive finans-assets.

Statsmakt er essensielt for å operere et moderne samfunn – det «frie markedets» vidundermidler har for alltid blitt avslørt. Men denne statsmakten må bli brukt for løsning for de økonomiske og helsemessige problemene som samfunnet nå står overfor.

WSWS har fremmet ei rekke nødvendige umiddelbare krav for å møte og få løst dem. Men kampen for å få ført dem frem er essensielt sett en politisk kamp, som er uavvikelig rettet inn mot og som fører til at arbeiderklassen, som representanten for hele samfunnets interesser, griper den politiske makten og etablerer en arbeidernes regjering.