I kjølvannet av en artikkel publisert 17. mai i New York Times, som var svært kritisk til #MeToo-forfekteren Ronan Farrow, har det tidligere NBC-nyhetsankeret Matt Lauer lagt ut en lang kronikkartikkel, som angriper journalisten fra magasinet New Yorker. Lauer fikk i november 2017 brått sparken fra showet «Today» etter klager fra en kvinnelig NBC-ansatt, som han hadde en affære med, om hans påståtte seksualmisgjerninger.
I hans tekst publisert på Mediaite, «Hvorfor Ronan Farrow faktisk er for god til å være sann», argumenterer Lauer for at Farrow ignorerte «grunnleggende journalistiske standarder» ved å inkludere påstanden om at nyhetsankeret voldtok den samme kvinnen Brooke Nevils, som i Farrows bok Catch and Kill fremsatte påstandene som hadde førte til at han fikk sparken hos NBC. Lauer skriver: «Denne beskyldningen var en av de verste og mest konsekvensfulle tingene som noensinne har skjedd i mitt liv. Det var ødeleggende for min familie, og helt skandaløst ble den brukt for å selge bøker.»
Han forklarer at Ben Smiths artikkel i Times søndag 17. mai «fikk meg til å stå frem med mine egne funn» angående Farrows metoder.
Mens Smiths tekst var relativt forsiktig ville den føre enhver objektiv leser til den konklusjon at Farrow er en selvpromotør og en svindler. Portrettet av ham, slik det er forevist i Times, av en som har vært spydspissen for seksualmisgjerningsheksejakta, er «brutalt» som én kommentator antydet.
Responsen på Smiths tekst har vært relativt dempet, med stemmer hevet både til støtte for hans argumenter, men også til Farrows forsvar. New Yorker hevder å stå bak Farrow, og faktisk har magasinet mye investert i hans sensasjonaliserte og uærlige rapportering.
Visse elementer er, om nødvendig, åpenbart beredt til å kaste Farrow foran toget. For CNNs nettsted har Peggy Drexler, assisterende professor i psykologi ved Weill Medical College ved Cornell University og en hyppig kommentator for CNN, Huffington Post og andre medier, raskt produsert en tekst, «Ronan Farrow er ikke et referendum om MeToo».
Drexler prøver å få holdt #MeToo-kampanjen, med dens angivelige meritterende mål, adskilt fra Farrow, som kanskje eller kanskje ikke er «slurvete», og som kanskje «utelater fakta og detaljer som kan komplisere, eller gjøre hans narrativ mindre dramatisk». Dette er ingen lett oppgave, som Drexler selv innrømmer, med tanke på at Farrow er «journalisten mest kjent som en #MeToo-forfekter».
CNN-spaltisten er redusert til å argumentere, ganske defensivt, at ettersom «mange observatører flokker til debatten om Farrows rapportering, er det viktig å stille spørsmål om impulsen til å ville forveksle hans arbeid med all rapportering om disse saksanliggendene – og, i prosessen, slette alt arbeidet gjort av kvinner».
Faktisk er det som faktisk gjør Farrows journalistikk så gjennomgående slurvete og svikefull (og selvfølgelig ikke bare hans, men også Times’ egen dekning av seksualtrakasseringsanliggendet) de falske antagelsene og de råtne politiske motivene som ligger til grunn for den.
#MeToo-korsfarerne, spesielt i deres appeller til den velstående middelklassen, insisterer på at seksualmisgjerninger i Hollywood og mediene er et av vår tids store samfunnsspørsmål. Målet har vært å avlede oppmerksomheten fra ondartet sosial ulikhet og faren for krig og diktatur, og få kanalisert motstanden mot Donald Trump over i reaksjonære kanaler. #MeToo tok form som en forlengelse av Hillary Clinton-kampanjen i 2016, med dens høyreorienterte, identitetspolitiske orientering.
Slagene mot Farrows status og standing har en objektiv betydning. De lander midt under koronaviruspandemien, som bringer frem klassespørsmål om liv-og-død i en veldig skarp form. Fundamentene for småborgerlig politikk og innflytelse er utvilsomt under forvitring.
Med sin artikkel sist uke har Lauer forsøkt ytterligere å få punktert Farrows renomé, og samtidig få reparert det som måtte være igjen av hans eget, etter å ha blitt «tatt ned» av #MeToo-momentumet for to-og-et-halvt år siden.
Lauers forsvinning fra offentlighetens syn, etter flere tiår som en prominent mediefigur, var en av de raskeste og mest forbløffende av alle. Ledelsen i NBC mottok en klage mandag den 27. november 2017, fra en kvinnelig ansatt – den gangen ikke-identifisert – om Lauers påståtte seksualmisgjerninger, og tok dagen etter beslutningen om å erstatte ham som programvert for «Today», og innen onsdagmorgen var han allerede ute av døra.
Som WSWS den gangen bemerket: «Lauer, som ifølge medieoppslag tjente $ 29 millioner i året [NOK 290 millioner], og var en fremtredende offentlig skikkelse, er borte på grunnlag av én påstand om ‘upassende seksualopptreden’. Han har faktisk blitt ‘forsvunnet’ i løpet av 36 timer.» Vi la til: «Vi har ingen sympati for Lauer konvensjonelle og i all hovedsak høyreorienterte synspunkter, men presedensen som blir satt i disse tilfellene er truende og dystert foruroligende.»
Lauer begynner sin 19. mai-artikkel med å forklare at han fikk sparken fra «Today-showet etter å ha innrømmet å ha hatt et samtykkende, men dog upassende forhold til en medarbeider på arbeidsplassen. NBC sa det var et brudd på selskapets retningslinjer, og det endte min 25-årige karriere ved nettverket.»
Den 2. oktober 2019, som del av promoteringen for Farrows bok Catch and Kill, ble Lauer beskyldt av Brooke Nevils for voldtekt. Landauer påpeker at Nevils «aldri på noe tidspunkt anvendte ordene ‘overgrep’ eller ‘voldtekt’ i forbindelse med at hun meldte sine beskyldninger mot meg til NBC i november 2017. Det har blitt bekreftet offentlig. NBC antydet aldri at jeg ble beskyldt for et slikt lovbrudd da jeg møtte deres advokat den 28. november samme år. Det har de også bekreftet offentlig.»
Lauer observerer at han var «rystet, men ikke overrasket» over at så få i media var villige til å utfordre Nevils beskyldning. Han skriver: «Rushet til å dømme var raskt. Faktisk, samme morgen som jeg ble falskt beskyldt for voldtekt, og før jeg engang fikk avgitt en uttalelse, var det allerede noen journalister som kalte min anklager ‘rakrygget’ og ‘modig’. Mens antakelsen om uskyld bare er garantert i en rettssal, følte jeg at journalister, i det minste, burde ha erkjent og vurdert det.»
Det tidligere nyhetsankeret peker på Farrows nærmest uangripelige standing i media de siste årene og beklager at hans «samlede rapportering har blitt møtt med så lite etterprøving. Inntil denne ukas kritiske rapportering fra The New York Times oppfattet mange i mediene hans arbeid som å være iboende hinsidig grunnleggende spørsmålsstilling.»
Lauer indikerer at det han fant seg beskyldt for i Catch and Kill var «ærlig talt sjokkerende», men at Farrow visste at hans bok «ville bli utsatt for lite hva angår etterprøving» fra medienes side. Han mener også at Farrow inkluderte «slibrig og dypt feilaktig materiale» fordi «noen av Ronans kilder følte de kunne komme med skandaløse påstander til ham, og visste at han (og dermed deres historier) ikke ville bli betvilt.»
Mediaite-teksten antyder at det var fire sentrale måter Farrow «forrådte sannheten ved skrivingen av hans bok: 1. Gjennomgående mislyktes han konsekvent å få bekreftet beretninger som ble fortalt ham av hans viktigste kilder. 2. Han mislyktes med å fremlegge belegg for viktig kommunikasjon han påstår skjedde mellom mine beskyldnere og meg. I de fleste tilfeller hevder ikke Ronan engang å ha sett bevis for denne kommunikasjonen. 3. Han brukte villedende språk for å manipulere leserne til å tro på ting som lett kunne være usanne, eller som i det minste ikke var beleggbare. Unektelig tilbakeholdt han i noen tilfeller informasjon fra den leser som ville stille spørsmål om kildenes troverdighet. 4. Han presenterte rutinemessig historier på en måte som ville passe hans aktivistiske mål, i motsetning til alle slags journalistiske standarder.»
Lauer gir en detaljert redegjørelse for sine innvendinger mot Farrows påstander om sin egen opptreden og særlig om voldtektsbeskyldningen, delvis basert på samtaler med fire vitner og undersåtter. Mediaite-redaktører bemerker at de «uavhengig har faktasjekket beretningene» til disse personene. «Alle bekreftet de i begynnelsen av februar at Lauer-beretningen om deres samtaler var nøyaktig.»
Leseren får selv dømme. Så visst fortjener Lauer sin «dag i retten». Det som er viktig her, er imidlertid ikke skjebnen til et fjernsynsnyhetsanker, men i hvilken grad hele den amerikanske medieverden har tillatt seg, uten den minste nøling eller forbehold, og faktisk ivrig, å bli fanget opp i ei heksejakt som foreviser forakt for elementære fakta og for grunnleggende demokratiske prinsipper, som antakelsen av uskyld.
Som vi skrev i november 2017: «På bakgrunn av ubelagte, kvasi-anonyme påstander, forsvinner figurer ganske enkelt fra det politiske og kulturelle landskapet, tilsynelatende uten mulighet for støtte, uten protester og uten ende på prosessen i sikte. Dersom det er slik de rådende makter gjør opp regnskap med en av deres egne, en av de best betalte individene i amerikanske medier, hva ville de da være beredt til å gjøre i tilfelle av genuine politiske motstandere, med sosialister?»
Lauer synes å være på spesielt trygg grunn i forrige ukes tekst der han tegner et dystert bilde av vanskelighetene de som blir angrepet av #MeToo-kampanjen står overfor for å få organisert et forsvar. Da han skrev Catch and Kill forsto Farrow – antyder Lauer – «at noen mennesker han refererte, til-og-med indirekte i boka, som kunne fullstendig motsi hans versjon av begivenheter, ville være for skremt til å stå frem og korrigere dokumenteringen. Ronan vet, så vel som alle andre, at det er en stor grad av frykt som omgir dette emnet, og det ville kreve en handling av uselvisk mot (noen ville kanskje si dumskap) av enhver å skulle utfordre ham, eller beretningen til et påstått offer for seksuelt overfall.»
Vi håper og tror at eksponeringen av denne skurken, og alle hans medskyldige i mediene, vil fortsette.
Forfatteren anbefaler også:
[30. november 2017]