“Labor disgraces no man; unfortunately, you occasionally find men disgrace labor.”
[Arbeid skjemmer ingen; beklageligvis finner du menn som beskjemmer arbeid.]
— Ulysses S. Grant, bemerkninger til arbeidere i Birmingham, England, 1877
Enhver ærlig innsats for å bringe Ulysses S. Grants liv til et bredt publikum, han som ledet unionshæren til seier i Borgerkrigen og ble den 18. amerikanske presidenten, er kjærkomment. Det er desto mer betimelig med den fascistiske ignoramusen Donald Trump som nå innehar Det hvite hus, og med den liberale avisa The New York Times – «the newspaper of record» – som med sitt 1619 Project promoterer den gamle Jim Crow-myten om at hvite og svarte amerikanere er satt opp mot hverandre i en endeløs etnisitetskamp.
Grant har truffet ei nerve. Over 3 millioner husstander så History Channel-seriens første episode da den ble sendt forrige mandag på Memorial Day, samme dag som antallet dødsofre for koronaviruset i USA passerte 100 000. Det var et av de største publikum noensinne for premieren for en historisk dokumentar. Millioner flere så på den andre og på den siste delen av serien, som er produsert av skuespilleren Leonardo DiCaprio.
Filmen følger Grant fra hans ungdom i det sørvestlige Ohio i 1820-årene og til hans sykdom og død i 1885. De tre episodene går tilsammen over fire timer, og programmet er ispedd ekspertkommentarer – av varierende kvalitet og interesse – med iscenesatte situasjoner der den engelske skuespilleren Justin Salinger, i sine opptredener effektivt skildrer Grants legendariske ydmykhet og likefremhet. Det er tallrike slagmarkscener, deriblant kjedelig mange med billedlig vold.
Dokumentaren setter seg det verdige mål å rehabilitere Grants rykte, der den løst følger biografien [engelsk tekst] skrevet av Ron Chernow, som er oppført som medprodusent. Den tar sikte på myten, fremmet i mange tiår i amerikanske skolebøker, om at Grant var en «slakter» og en ineffektiv general som var langt underlegen sørstatenes hærkommandør Robert E. Lee. Dokumentaren erkjenner også at Grant var motivert, under Borgerkrigen og i gjenoppbyggingsperioden som fulgte, av hans tro på det demokratiske idealet om menneskers likhet, som det var erklært av Den amerikanske revolusjonen. Dette er i strid med myten som ble fremmet av Times’ 1619 Project om at «svarte amerikanere sloss alene imot», og at Lincoln-regjeringen var befolket av rasister som så på svarte mennesker som «hindringen for nasjonal enhet».
Alt dette er prisverdig. Likevel trekker ikke dokumentaren frem sammenhengen mellom Grants egalitarisme på den ene siden, og på den andre siden både hans effektivitet som en militærkommandør under krigen, og bestrebelsene for å forfalske og sverte ham etter hans død. Disse aspektene ved hans arv var ikke tilfeldige. Grants baktalere har å stri med det faktum at han for alltid vil være assosiert med volden, av massiv skala, forbundet med Den andre amerikanske revolusjonen, og med dens demokratiske impuls.
Filmen skildrer effektivt Grants karriere før Borgerkrigen, bemerkelsesverdig bare for hvor lite bemerkelsesverdig den var. Jesse Root Grant, Ulysses’ far, var en kjøpmann og eier av et garveri, akkurat den slags «middelstype» som historikeren Gordon Wood finner hadde blitt pushet frem av Den amerikanske revolusjonen. Faktisk, at den unge republikken kunne løfte til maktens høyder slike figurer som Grant (f. 1822) og Lincoln (f. 1809) – begge født inn i ydmyke omstendigheter i et raskt ekspanderende samfunn – vitnet om det Marx så som «en ny æra av oppstigning for middelklassen», skapt av 1776.
Grants veldig menneskelige karakter, manifestert av hans mange feiltak, kommer over i dokumentaren. Grant utmerket seg ikke i offiseropplæringen på West Point, der han befant seg etter hans fars innfall, og hvor han på grunn av en heldig transkripsjonsfeil i innrulleringen tok til seg den midterste initialen «S», og derav fikk kallenavnet «U.S. Grant» [o. anm: «amerikansk tildeling»]. Han utmerket seg i matematikk og ridning, men akkumulerte anmerkninger og ble uteksaminert i midten av sitt kull. Grant klarte ikke å få innpass i kavaleriet for Mexico-USA-krigen, hvor, som dokumentaren informerer oss, han først oppdaget sine stålnerver i kamp.
Etter plyndringskrigen mot Mexico – Grant kalte den senere «en av de mest urettferdige som noen gang har blitt ført av en sterkere mot en svakere nasjon» – ble han sendt til et avsidesliggende fort ved det nordvestlige Stillehavet, hvor han i kjedsomhet og formålsløshet vendte seg til tung drikking. Etter noen år floppet han ut av militæret og kom tilbake til Missouri og sin kone Julia Dent og deres to barn. Der prøvde han seg kort som bonde og bearbeidet jorda sammen med den eneste slaven ervervet fra Julias far, som han senere frigjorde for en betydelig personlig påkostning. Et forsøk på eiendomsformidling førte heller ikke til noe – dokumentaren bemerker at den godhjertede Grant syntes det var vanskelig å drive inn husleier – og på et tidspunkt på 1850-tallet ble «mannen som reddet Unionen» redusert til å hauke ved på gatene i St. Louis. Utbruddet av Borgerkrigen i april 1861 fant Grant nok en gang i arbeid på farens garveri, denne gangen i Galena, Illinois.
Grants fullstendige mangel på distinksjon sammenlignet med hans Konføderasjon-motpart Robert E. Lee, har forvirret observatører i fortid og nåtid, og er også bemerket av dokumentarserien. Lee, som var fra Virginia, legemliggjorde det nærmeste man kom en av et amerikansk adelskap. Aristokratisk av avstamming og holdning, syntes Lees posisjon som en leder av menn forhåndsbestemt, avledet av hans eierskap til dusinvis av slaver og hans «naturlig» arvede overlegenhet til slike som Grant. (Dokumentaren refererer Lees tilståelse om at han heller ville ha «gjenomlevd tusen dødsfall» enn å overgi seg til Grant ved Appomattox den 9. april 1865, nesten fire år på dagen etter at South Carolina-borgere hadde angrepet Fort Sumter, og utløst Borgerkrigen.)
Tiår senere, etter at begge mennene var døde og generasjonen som hadde opplevd borgerkrigen var borte, ble Lees status opphøyet på Grants bekostning. Dokumentaren refererer, i dens tredje og siste episode, til denne egenskapen ved «the Lost Cause»-myten [Den tapte saken], som i tillegg til sentralargumentet om at Borgerkrigen ikke egentlig handlet om slaveri – en innstilling delt av 1619-prosjektet – insisterte på at de ridderlige Sør-Statene, og deres store forfekter Lee, bare hadde blitt overvunnet på grunn av Grants villighet til å ofre ubegrensede mengder Yankee-blod.
Lee var en stor general. Men i vesentlig grad ble hans suksess oppnådd over Unionens generaler som, til Lincolns store forbitrelse, nektet å slåss aggressivt og som fremfor alt fryktet det Grants forgjenger som øverstekommanderende, general George P. McClellan, kalte «servil oppstand». Lee rullet gjentatte ganger over McClellans unionhæravdelinger – som på den tidens talemåte da ble «whipped» [pisket] – avdelinger som både var større og bedre utstyrt. Før han fikk å møtte Grant, hadde Lee bare seriøst fått smakt nederlag ved de to anledningene han invaderte Nord-Statene. Nederlaget ved Antietam den 17. september 1862, banet vei for Lincolns utstedelse av proklamasjonen av slavenes frigjøring [Emancipation Proclamation]. Lees invadering av Pennsylvania kom til en katastrofal ende de første julidagene i 1863.
Da kruttrøyken drev vekk fra gårdsjordene nær Gettysburg på Uavhengighetsdagen i 1863, hadde Grant langt vestover akseptert Vicksburgs kapitulering, Konføderasjonens siste styrkepunkt langs Mississippi. Vicksburgs kapitulering var kulmineringen av en glimrende kampanje ført av Grant, som, ifølge dokumentarenes eksperter, fortsatt studeres av offiserer under opplæring. Grant hadde allerede levert seiere i Kentucky og Tennessee i krigens tidlige måneder, deriblant i Shiloh, og etter Vicksburg reddet han en beleiret Union-hæravdeling innesperret ved Chattanooga.
Lincoln hadde funnet sin mann. The Great Emancipator [Den store frigjøreren] beundret Grants elegante faktabaserte slagmarkorienteringer, og helt spesielt, hans suksesser. Den 2. mars 1864 forfremmet han Grant til rang av generalløytnant, en tittel tidligere bare holdt av George Washington, og innvilget ham kommando over hele Union-hæren. Nå orkestrerte Grant en storslått krigsstrategi som ble fulgt på flere fronter, deriblant hans egen Overland Campaign, den blodigste, som var kampanjen mot Lee i Virginia i 1864, og som førte til Konføderasjonens totale sammenbrudd våren 1865.
Professorer i militærhistorie og militærstrategi berømmer Grants taktiske og strategiske brillians, som Union-hærsjefen selv oppsummerte på følgende måte: «Krigens kunst er enkel nok. Finn ut hvor din fiende er. Gå løs på ham så snart du kan. Slå ham så hardt du kan, og hold det gående videre.» Uten tvil er de tekniske aspektene ved slagmarkskommando, operasjoner og strategi, felles for mange kriger, og i den forstand blir vi fortalt at Grant var USAs første «moderne kriger». Groteskt nok, presenterer dokumentarserien blant disse ekspertene den pensjonerte amerikanske generalen David Petraeus, som holdt høye kommandoposisjoner i den uprovoserte amerikanske invasjonen av Irak i 2003, og som bærer ansvar for utallige forbrytelser begått under okkupasjonene der og i Afghanistan.
Uansett hva regissørens intensjon er med inkluderingen av Petraeus, er det som er mest påfallende med Grant, hvor forskjellig den mannen var fra representantene for dagens amerikanske styringsklasse. Grant var intelligent, ærlig, følsom og i stand til å se sine egne handlinger objektivt. Han hadde i sin besittelse et klart sinn som fant sitt uttrykk i hans skarpe prosa. Dokumentaren avsluttes med en diskusjon om Grants selvbiografi, som ble utgitt av vennen Mark Twain kort før den tidligere presidentens død, som løftet hans familie ut av økonomisk ruin. Med rette anså Twain det som en stor prestasjon i amerikansk skrivning.
Fremfor alt ble Grant styrt av dyptgående demokratiske overbevisninger, hvilket gjenspeiles både i hans fiendtlighet mot slaveri og i hans evne til å befale det som i hovedsak var en borgernes hær – en forbindelse filmen savner. Selv om han ikke var en avskaffelsesmann [‘abolishionist’], motsatte Grant seg slaveri. Filmen viser at han erkjente slavenes verdi for Union-hæren og betydningen av Konføderasjonens tap av deres arbeidskraft. Han var samstemt med Lincolns frigjøringserklæring og jobbet tett med presidenten. Et vennskap født av gjensidig beundring utviklet seg, og da Lincoln ble myrdet den 14. april 1865, bare dager etter overgivelsen ved Appomattox, var Grant både sorg- og skyldsbetynget – han hadde avslått presidentens invitasjon til å bli med til Fords Teater den kvelden.
Som sjef for hæren og deretter som president (1869 til 1877) etter Lincolns forferdelige etterfølger Andrew Johnson, anså Grant seg som viderefører av Lincolns politikk. Filmen skildrer Grants innsats på vegne av de frigjorte slavene etter Borgerkrigen, som inkluderte ratifisering av Det 15. endringstillegget som garanterte retten til å stemme, militær okkupasjon og undertrykking av Ku Klux Klan, som hadde utført en massiv terrorkampanje mot frigjorte slaver og Republikanere.
Her blir Grant presentert som å kjempe mot strømmen i et stigende tidevann av likegyldighet til rasebaserte likhet i landet. Gjenoppbyggingen mislyktes i siste instans ikke på grunn av Grants intensjoner, men fordi «det amerikanske folket forlot» prosjektet, forteller Christy Coleman, administrerende direktør for Civil War Museum til dokumentarens seere. Faktisk hadde Borgerkrigen gitt opphav til et nytt samfunn i Nord så vel som i Sør. Med det utviklet det seg nye ulikheter, spesielt i den brutale utbyttingen av den raskt voksende klassen av lønnsarbeidere. I 1877, året da Grant forlot presidentvervet og året da den amerikanske arbeiderklassens Storopprør [Great Uprising] brøt ut i byer over hele landet, var det liten interesse igjen innen styringskretser for å forsvare de frigjorte slavenes rettigheter.
Filmen fremmer ideen om at Grant ikke var tilrettelagt for presidentskapet. Grant tenkte i vesentlig grad det samme selv. Han delegerte mye til pålitelige underordnede, slik han hadde gjort under Borgerkrigen, men han fant seg nå dratt inn i korrupsjonsskandaler og finansielle opersjoner som etter hans embedsperiode igjen etterlot ham i fattigdom.
Det kan være bedre å si at det ikke var så mye at Grant var dårlig egnet til presidentembetet, men at presidentskapet i den nye kapitalistiske verden født av Borgerkrigen var lite egnet for en mann som Grant.
Forfatteren anbefaler også:
Ron Chernow’s Grant: An able and compelling new biography
[15. desember 2017]
The end of chattel slavery in American history
[8. desember 2015]