Kunstmaler og skuespiller Bamoozie (hans kunstnernavn), 30-år-gammel, snakket nylig med World Socialist Web Site om pandemiens innvirkning på hans økonomiske situasjon, kunstnerisk arbeid og politisk perspektiv, samt hans tanker om politidrapet på George Floyd.
Bamoozie har bodd i Brooklyn siden 2017 da han flyttet fra Oakland, California for å søke større kunstneriske muligheter. Han vokste opp i Toledo, Ohio, der hans mor fortsatt jobber som sykepleier. I mai 2020 fullførte han et toårig-program ved Tom Todoroff Studio i drama og skuespill. Hans malerier har blitt vist i gruppeutstillinger på M.A.D. Galleri og Viridian Gallery i New York, blant andre visningssteder.
(Det følgende intervjuet er litt redigert.)
Kunstneren forklarte, hva angår den dødelige koronaviruspandemien: «Før pandemien kom så godt som ingen av mine inntekter fra mitt kreative arbeid. En gang i skuddåret solgte jeg kanskje et verk, men på grunn av at jeg har gått på skolen, har jeg ikke fått gjort så mye kunst med den hensikt å få solgt det. For å forsørge meg jobbet jeg heltid som servitør i en enkel pizzarestaurant på Lower East Side på Manhattan. Teknisk sett er jeg fremdeles ansatt, men restauranten har vært stengt siden midten av mars. Jeg meldte inn arbeidsledighet den 24. mars, men fikk min første ledighetsstønad den 5. mai.
«For å komme igjennom har jeg bare levd på det minste minimale. Jeg mottok stimulanssjekken på $ 1 200, og med det fikk jeg betalt husleia. Det som var til overs gikk til å handle mat, og helt ærlig, mamma har hjulpet mye ved å sende meg 50 dollar nå og da. Jeg burde kunne klare meg de neste fire månedene på ledighetsbidraget. Men jeg har fremdeles ikke mottatt utestående betaling fra restauranten.»
«Jeg fikk akkurat en e-post om at restauranten planlegger å åpne igjen i midten av juni. Men jeg er bekymret for de helsemessige forholdene på jobben. Blir det bare take-out? Og det er helserisikoen ved å komme seg til-og-fra jobb – jeg vil ikke ta t-banen mer. De sier at de kommer til å åpne opp for ting, men forskerne sier at det er for tidlig. Arbeiderne blir fortalt: ‘Dere har å komme tilbake på jobb selv om dere skulle bli syke og dø, ellers sulter dere.’ Det blir innrammet som om det er for alles sikkerhet, men det er bare en løgn. Det er som folkemord og slaveri slått sammen!»
«Jeg har ikke helseforsikring. Jeg ønsket å få det gjennom jobben, men de sa at jeg like gjerne kunne fortsette på Medicaid. Så jeg vil helt spesielt ikke bli syk. Men jeg føler press for å komme tilbake i jobb, selv om ting ikke er trygge. Jeg er bekymret. Hvor vil jeg være i september/oktober?»
«Det kreative arbeidet mitt er det eneste som har fått meg gjennom, med alt som ble stengt ned. Det er sprøtt, men inspirerende på en måte. Uten det daglige presset for å tjene penger, kan jeg uttrykke det jeg vil uttrykke. Jeg har gått i studio og gjennomført et dramaskriving-lab med andre fra skolen og vi har lest hverandres manus via Zoom.»
«Kapitalisme vil ikke tillate oss å ta de nødvendige forholdsreglene. Og innen det nåværende systemet er du alltid avhengig av at noen andre gir deg en mulighet.»
«Karantenen har også påvirket mitt arbeid fordi jeg har mer tid og rom, jeg trenger ikke å skynde meg. Det er en stund siden jeg har hatt en klar visjon om hva jeg ville male, men nå har jeg dét. Pandemien har hjulpet meg til å sette meg ned og få det ut på lerret. Jeg er ikke ute etter å lage arbeider spesielt om Covid, med alle som går med masker eller noe sånt, men noe dypere. Jeg lager kunst for å være ekspresjonist, ikke impresjonist.»
Bamoozie deltok på online-samlingen Socialist Equality Party hold på maidagen [Socialist Equality Party May Day Online Rally]. «Stevnetet åpnet virkelig øynene mine, og det jeg fikk å høre fra alle foredragsholderne fikk meg til å innse at dette skjer over hele verden. De store kapitalistiske selskapene tvinger arbeiderklassen til å risikere sine liv for å trygge deres formuer. Deres dagsorden er ikke å beskytte massene, og de prøver ikke engang å adressere det. Det faktum at stimulansen vil bli betalt for av arbeidere i generasjoner fremover, fikk meg til å tenke – wow! Det er så umenneskelig, styringsklassen bryr seg virkelig ikke. Milliarder av dollar i gjeld må betales av arbeiderne hele resten av livet, deres barns og deres barnebarns liv.»
«Til å begynne med følte jeg meg trist, håpløs. Jeg måtte ta en spasertur for å tenke over det. Jeg tenkte på besteforeldrene mine, foreldrene mine, de var alle grunnplanarbeidere [‘blue collar workers’]. De jobbet hele livet, og jeg spør meg selv: ‘Hva er denne Amerikanske Drømmen de trodde de skulle oppnå?’ Det er ikke riktig, bare ikke rettferdig. For min generasjon er en viss livskvalitet bare ikke realistisk å kunne oppnå. Så mye av lønnssjekken min går bare til husleie. Som kunstner er jeg mer individualistisk, men jeg anser meg som av arbeiderklassen, og hele opplevelsen med pandemien har gjort meg mer bevisst på at det hele kommer ned til kapitalismen.»
«Da jeg hørte [på maidag-stevnet] hva pengene går til, til militæret, til storselskapene, og hva styringsklassen virkelig forbereder, jeg mener det er galskap, denne verdenen vi lever i, det er så galt. Det er penger, det er ressurser der ute. Men det er vanskelig å akseptere, vi oppfører oss som vi ikke vet. Det minnet meg om Shakespeares skuespill, Henry V.
‘Though the truth of it stands off as gross,
As black and white, my eye will scarcely see it.’
[‘Selv om sannheten om det, står frem så grovt,
Som svart på hvitt, så vil mitt øye knapt se det.’]
«Det maidag-stevnet åpnet virkelig øynene mine. Siden den gang har jeg begynt å lese World Socialist Web Site, og det har gitt meg en forståelse av pandemien, at jo lenger pandemien varer, jo rikere blir de. De ønsker å skape så dystre omstendigheter at arbeiderne vil ta det uansett hvor ille det er, fordi de ikke har noe valg. Det har blitt klart hvem som er hvem, og hva det er som skjer. Vi kan se hvem fienden er, ikke hvem, men hva.»
«Arbeiderklassen har blitt skilt og splittet, i mørket. Men det er styrke i antall, så mange flere av oss blir nå berørt. WSWS trenger mer eksponering; nettstedet belyser hva det virkelige problemet her er. Ikke rase eller kjønn, joda, det finnes, men de er biprodukter. Det er det globale problemet med kapitalisme.»
«Vi lever i historiske tider, det er veldig spennende. Når jeg bestemmer meg for å jobbe med Covid, er det dette det skal handle om.»
Artisten snakket om drapet på George Floyd, og hva som har fulgt:
«For å si deg, helt ærlig, jeg har ikke klart å se på den [originale] videoen. Jeg så noe av den, men da han [George Floyd] begynte å rope på mora si, da kunne du fortelle at han visste at han var i ferd med å dø. Jeg er veldig nær mi mor, og de å høre ham rope ut sånn ... Jeg kunne ikke fortsette å se på. For at noen skal bli drept sånn av politiet, foran mennesker, det var så umenneskelig!»
«Det er politiet som er de som oppildner til opptøyer. De har en større agenda på gang. De vil ha en rasekrig. Det handler ikke om å beskytte mennesker, det handler om å få folk gira og oppildnet, for å få distrahert oss. Du vet at det er noe som skjer – den politiske, den økonomiske situasjonen, folk er rasende og opprørte over hele landet. Dette skjer i alle de store byene, ikke bare Minneapolis — Brooklyn, Oakland, L.A., Washington, Chicago, over alt.
«Folket kommer ut på gatene fordi de vil sørge og vise solidaritet. De er ubevæpnet. Men du ser politiet, locked and loaded, med skjold, halvautomatiske våpen. De er ikke der for å beskytte og tjene, de er fiendtlige, det er de som bringer vold til situasjonen og oppildner til opptøyer. Så skyter de kanskje med gummikuler nå, men dette begynner de med slik at de kan ta det opp til neste nivå, og da skyter de skikkelige kuler. De har allerede mobilisert Nasjonalgarden, de pålegger portforbud, de vil for krigsrett.»
«Jeg føler at for hver måned blir en ytterligere menneskerett tatt vekk, først nedstengingen for Covid, deretter matmangel, nå portforbud. Det er vanvittig, det er skummelt. Arbeiderklassen må få et slags lederskap og en stemme, slik at vi kan forsvare oss mot denne statsundertrykkingen.»