Mandag formiddag ved Westminster Magistrates Court uteble WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange fra sin tredje høring på rad på grunn av dårlig helse.

Hans advokater fortalte retten at han var for syk til å delta via videolink fra Belmarsh-fengselet og led av et «luftveisproblem». Assanges partner Stella Morris forklarte senere at legen til Assange hadde rådet ham til ikke å besøke videokonferanserommet, for å minimere hans sjanse for eksponering for koronavirus.

Assange lider av en kronisk lungetilstand, og hans helse har blitt ødelagt av mange års psykologisk tortur og medisinsk omsorgssvikt. Han blir nå effektivt sett rettsprøvd in absentia, under fare for en mulig dødelig infisering av Covid-19.

Koronaviruspandemien anvendes til ytterligere å forhindre Assanges evne til å føre sitt forsvar mot utlevering på anklager i henhold til den amerikanske spionasjeloven, anlagt av USAs regjering og med utsikt til fengsling i 170 år. Siden en folkehelsenedstenging ble implementert i britiske fengsler i mars, har Assange ikke vært i stand til å møte sine advokater personlig, og hans kommunikasjon per telefon har vært minimal og forstyrret.

Ingen ting av dette er av den minste bekymring for presiderende distriktsdommer Vanessa Baraitser. Hun går videre med rettsforhandlinger og pålegger forsvaret og påtalemyndigheten å fullføre deres psykiatriske vurderinger av Assange innen den 31. juli, til tross for at leger ikke har tilgang til å gjennomføre deres evalueringer.

Baraitser klarte ikke å få bekreftet tid og sted for neste fase av Assanges utleveringshøring, som var satt til å begynne den 7. september. Dette er nok en hindring i veien for rettferdig og nøyaktig rapportering. Siden nedstengingen har bare et lite antall journalister hatt tilgang til rettssalen. De aller fleste har vært tvunget til å ringe inn til en rutinemessig uhørbar konferansesamtale, der tirsdagen ikke var noe unntak.

WikiLeaks-ambassadør Joseph Farrell sa etter mandagens saksgang: «Det er latterlig at vi fortsatt ikke har fått fastlagt tid og sted for resten av høringen. Forsinkelsen har vært en straff i seg selv. Hvorvidt Julian kan få ordentlig tilgang til sitt juridiske team, forblir usannsynlig, ettersom Belmarsh-fengsel fortsatt er under full nedstenging. Og for å tilføre salt i såret er retten ikke i stand til å gi journalister de mest grunnleggende tilgangsnivåer.»

I Australia skrev flere politikere, journalister, menneskerettighetskampanjeførere, og advokater forrige onsdag til utenriksminister Marise Payne, og oppfordret henne til å gripe inn og be om kausjon for Assange, som er australsk statsborger. Deres begrunnelser falt på døve ører.

Til tross for all innsats fra domstolene og det politiske etablissementet side for å isolere, bringe til taushet og få ødelagt Assange, har de grunnleggende politiske spørsmålene involvert i hans sak brutt ut i de voksende protestene over hele verden.

I sine rapporter om de illegale krigene i Irak og Afghanistan, torturen i Guantanamo Bay, illegal statsspionering og brutale diplomatiske intriger, trakk WikiLeaks sløret vekk for verdensimperialismens vold, og dens utslettelse av demokratiske rettigheter. Disse saksanliggendene konfronterer nå hundretusener av amerikanere som protesterer mot drapet på George Floyd, og de videreførte bølgene av politivold og fascistisk agitasjon dirigert fra Det hvite hus.

Videoer av tungt bevæpnede polititropper og nasjongardesoldater som utøver tilfeldig og uberettiget vold mot fredelige demonstranter, ligner scener fra et okkupert land. I en video som er delt på sosialmedier, blir politi og nasjonalgardetropper filmet der de marsjerer ned ei boliggate bak en pansret bil og skriker mot folk: «Kom dere inn!» En offiser som oppdager kameraet, skriker: «Sett fyr på dem!» og beordrer ei skur med malingsrunder skutt mot personen som filmer.

«Sett fyr på dem!» var uttrykket som ble brukt av de amerikanske pilotene i Apache-angrepshelikopterne i Irak i den beryktede «Collateral Murder»-videoen som ble publisert av WikiLeaks i 2010, før de drepte ei gruppe irakiske sivile, inkludert barn, Reuters-journalister og de som først responderte for å bistå ofrene.

Det som skrekkslo styringsklassen ved publiseringen av denne videoen var at WikiLeaks’ rapportering skulle finne en kraftig respons blant arbeiderklassens mennesker over hele kloden, forferdet over grusomhetene som ble utført, og deretter dekket over av deres regjeringer. I november 2010 ga WikiLeaks ut hundretusenvis av lekkede diplomatmeldinger, og avslørte korrupsjon og undertrykking fra USA i flere titalls land, deriblant Tunisia. Bare én måned senere styrtet masseprotester i landet Ben Ali-regjeringen, og utløste den arabiske våren.

Styringseliten tok disse hendelsene seriøst til etterretning. Deres tiår lange forfølgelse av Assange er forankret i en desperat frykt for potensialet som finnes i arbeidernes og ungdommens rekker, for en global kamp mot imperialisme og autoritært styre. I de utviklende protestene etter drapet på Floyd banker dette potensialet på selve portene til Det hvite hus. Og det finner gjenspeiling i solidaritetsdemonstrasjonene som blir utført, av voksende antall tusener over hele verden.

Volden som blir utøvd mot de protesterende, og sakte-film henrettelsen av Assange er av en-og-samme politikken; fra en styringsklasse under beleiring, som sitter på ei sosial krutt-tønne ute av stand til å hanskes med motstanden.

Disse begivenhetene er en knusende tilbakevisning av perspektivet om at Assange og WikiLeaks kan forsvares ved appeller til staten og dens politiske apologeter. Det den britiske regjeringen har bevist med den hevngjerrige juridiske perversjonen som er orkestrert av dens domstoler, beviser den amerikanske regjeringen med pepperspray, gummikuler og batonger: Kapitaliststaten er ikke en nøytral mekler av rettferdighet. Den er et instrument for å forsvare styringsklassens interesser mot majoriteten av samfunnet, som de utbytter og undertrykker.

Appeller til representanter for partier som er forpliktet til å forsvare denne staten, og til den «lov og orden» de fører tilsyn med, er ei blindgate. Dette ble eksponert i fjor vår da den tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn, målet for utallige slike appeller, erklærte at Assanges skjebne var «et anliggende for domstolene». Han har siden overlatt Labour Party til sir Keir Starmer, som i sin tidligere funksjon som riksadvokat og påtalemyndighetens overordnede [Director of Public Prosecutions] hadde tilsyn med Assanges videreførte vilkårlige internering i den ekvadorianske ambassaden i London.

Veien til Assanges frihet ligger ikke gjennom press på kapitalistpolitikere, men gjennom arbeiderklassens og ungdommens kamp, som nå blir voldelig behandlet på gatene i Amerika av de bødlene politikerne styrer.

Helt fra første stund av har World Socialist Web Site (WSWS) insistert på at forsvaret av Assange er uløselig forbundet med arbeiderklassens kamp. Hendelsene den siste uka er dramatiske bevis på dette. Den samme staten som brennmerket Assange som en «cyberterrorist», rettet anklager mot ham etter spionasjeloven og utplasserte CIA-agenter for å undertrykke hans arbeid, brennmerker nå hundretusener av demonstranter som terrorister og agenter for utenlandske makter, og utplasserer militæret for å undertrykke dem.

Denne objektive koblingen må bli bevisst forstått og handlet på. Protestenes politiske fremskritt avhenger av at de tar opp de grunnleggende spørsmålene om demokratiske rettigheter og antiimperialisme nedfelt i saken til Assange. På samme måte avhenger Assanges frihet av at hans støttespillere vender seg til denne utfoldende kampen til arbeidere og ungdommer, og ber de protesterende komme til hans forsvar.

WSWS og Socialist Equality Party har all mulig tillit til at en slik appell vil, under betingelsene med den voldsomme konfrontasjonen med statens «organer av væpnede menn», oppnå en massiv og forpliktet oppslutning.

Assanges neste høring, ved Westminster Magistrates Court, er planlagt for den 29. juni, kl. 10:00.